Would it take the end of time?

Beklager manglende oppdateringer! Er det ikke det ene, så er det det andre. Telenor synes jeg har surfet mer enn nok i massevis og har skrudd ned hastigheten på intetnettet mitt til noe så latterlig som 10-12.5 kb/s. Herregud, hei hvor det går.

Rastløs! Gleder meg til jeg skal hjem imorgen, gleder meg til raskere internett! Gleder meg til å sløve på min egen sofa, gleder meg til å se serier på stor skjerm, gleder meg til å sove i min egen seng og jeg gleder meg virkelig til å se Zahra igjen.

Sist jeg skrev noe var vel på onsdag. Vel, onsdagen var ikke spesielt givende for min del. Jeg leste noe, sannheten kanskje men fy faen det gjorde vondt. Kræsjet hardt for å si det på den måten og nå i ettertid er jeg irritert på avdelinga for hvordan de taklet det. Jeg gråt i en halvtime, time? Deretter sa jeg at jeg ville ut og hjem, “god tur.” Okei. God tur. Takk så mye. Flott tur. Raseri, spising spying og diverse andre destruktive tanker svirret i hodet mitt. Jeg skulle ønske de hadde sagt nei. De visste jo at jeg ikke hadde det bra, skulle ønske de sa nei. Trodde det var poenget, at de skulle hjelpe meg når jeg fikk det sånn?

Til og med CD spilleren i bilen til Elin var enig i at onsdagen ikke var noe særlig.

JEG gjør jobben. De minner meg på næringsdrikker men det er jeg som drikker dem. Det er jeg som kjemper mot mine destruktivte tanker, det er jeg som kjemper mot trangen til å spise og spy, jeg gjør det, som best jeg kan. Jeg skulle bare ønske de gadd å gjøre sin del av jobben når jeg fikk det vanskelig. Hva er ellers poenget med å være her?

Jeg fikk i alle fall blåst ut til frk.psykolog dagen etterpå og da ble det litt bede. Jeg brøt noen regler, deriblant grensa på to timer, at jeg helst ikke skal være ute i mer enn to timer. Jeg var borte lenger enn det og løy når de lurte på hvor jeg var. Forbanna. Ikke på dem, ikke på brevet og det som ble skrevet, jeg var forbanna på meg selv fordi jeg er den jeg er. Selvhat. Dermed ble to timer redusert til en time i håp om at jeg ikke skal kunne dra ut å ha tid til å spise og spy.

Likevel ble ikke torsdagen spyfri. Oppkast uten overspising? Det er ikke likt meg, det har jeg ikke gjort på ufattelig lenge. Jeg vet ikke en gang hvorfor, det var en meningsløs avgjørelse, meningsløs handling. Men på torsdag gjorde jeg også noe riktig. Jeg satte ord på noe annet som har irritert meg blandt personalet på avdelinga. Inni meg satt jeg med trangen, tanken og triggeren “jeg skal faen meg VISE dem” i selvdestruktiv forstand – type blod og selvskading. Men jeg sa det med ord. “Det føles jævlig kjipt og det trigger meg vanvittig. Vær så snill og fiks det, ikke gidd å ta så jævlig lett på det, det føles ikke greit for min del. Jeg føler meg ubetydelig, verdiløs og mindreverdig og vet du hva? Jeg gidder ikke å rope høyest med handlinger bare for at dere skal se meg.” Det bel faktisk litt bedre. At det skjedde noen endringer da. Greit at det skjedde én gang men når det skjedde flere ganger bygde det seg bare opp inni meg. Trykket, trangen til å blø det ut. Visuelt og drastisk.

Jeg tør påstå at jeg er enkleste pasient på avdelinga å ha med å gjøre. No drama, gjør det jeg skal 97% av tiden. Det som irriterte meg er at alt av personalet jeg ikke kjenner, studenter og de som er nye, ekstravakter – JEG får dem som mine kontakter og det er ikke så lett å åpne opp for fremmede mennesker som ikke kjenner meg, historien min eller det jeg har vært igjennom, opplevd og jobbet med.
“Trenger du å snakke om noe?” men nei. Jeg trenger ikke å snakke med noen som sier “mhm” og “aha” og “å ja”, de som ikke vet hva de skal si men spør fordi det er jobben deres, de som ikke vet hva jeg trenger. Jeg skjønner såklart at jeg ikke kan få alle kontaktene jeg skulle ønske jeg hadde men det som har irritert meg er når de i teamet mitt faktisk jobber og jeg får en vilt fremmed, når det gjentar seg gang på gang.

Men jeg sa det med ord, ikke med blod. “Hallo, se meg. At jeg gjør det jeg skal betyr ikke at det ikke koster noe eller at det er enkelt på noen som helst måte. Se meg, jeg gidder ikke å rope høyest og jeg trigges av at det blir sånn gang på gang. Jeg trenger noe jeg og, mer enn at noen minner meg på hva klokka er. Jeg trenger at noen oppmuntrer meg eller til og med sier at jeg er flink. Hva skjedde med ros og bekreftelse?

Kommunikasjon. Toveis. Ikke enveiskommunikasjon fra min side. Det hjelper ikke. Jeg trenger noen som snakker med meg, til meg. En samtale er ikke en samtale om det bare er den ene parten som snakker.

Fredag var en ekkel dag med altfor mange ekle sammentreff. Herregud, til slutt ble jeg nesten uvel fordi det var så veldig mye som gjorde meg så veldig låst i fortiden. Jeg, datoer, tall og andre ekle sammentreff. Ett år og ni dager. Det var så lang tid det gikk mellom første epilepsianfall og det andre epilepsianfallet som ga meg kjøreforbud nok en gang, 4. april 2011. Fredag den 13. var ett år og ni dager etter den datoen. Hva er oddsen for at det skjer? Jeg droppet angsteksponering den dagen for å si det sånn. Jeg er ikke overtrosik men starten på fredag var noe kaotisk når telenor hadde bestemt seg for å sperre telefonen min, noe jeg brukte en halv dag på å løse og ordne. Jeg satt i bilen til Elin og skulle egentlig inn på en butikk men det siste strået ble når legen som var på legevakta ett år og ni dager tidligere gikk forbi bilen vår på parkeringsplassen.

Lørdag derimot var en okei dag. Sol gjør livet lettere. Tre fregner. Gåtur. Kjøretur med Lillemi. Ingen oppkast. Ingen løgner eller brutte regler. Skjerpings.

Sol utenfor avdelinga.


Harstad by, tatt mens jeg gikk tur med kontakten min igår.

Søndag. En million fregner senere slår det meg at jeg kanskje har fått nok sol, satt ute en times tid og spilte kabal på telefonen. Knærne protesterer vilt. Er det mulig, gikk jo ikke lang tur en gang? Faen så irritert.

Blir fint å dra hjem imorgen. Jeg er lei av å være her nå. Vil klare det selv. Motivert for å klare det selv. Det verste blir muligens døgnrytmen men jeg skal gjøre det jeg kan. Skal stille telefonen inn på seks alarmer, minst. Stå opp, frokost, lunsj, middag, kvelds, god natt. Ikke tenke så mye.
Jeg skal være hjemme i omtrentlig fjorten dager, husker ikke helt men tror datoen til ny innleggelse er satt til 30. April. Sju til ti dager – jeg bestemmer selv. Deretter ut igjen og håper for guds skyld jeg står støtt nok til å klare meg selv – lenge.

Update på Zahra?
Ultralyd på onsdag klokken 1200.
Da får vi vite det konkrete resultatet.
Valper eller ikke valper.
Men jeg tror på valper.

Jeg kan telle på to hender hvor mange ganger Zahra har kastet opp på seks år, bare den siste uka har hun kastet opp to-tre ganger og er ikke like gira på å spise mat heller – noe som er VELDIG uvanlig til Zahra å være. Hun spiser liksom alt og mere til.

Å dysse ned mine egne forventning er nå er nytteløst. De er der, himmelhøye og jeg håper av hele mitt hjerte at dette går min vei. Trenger det så utrolig sårt. Jeg er så klar for å gjøre noe riktig, for å kjempe for noe konkret, kjenner viljen ligger inni meg og er sterkere enn på lenge. Trenger bare en liten gnist for å gi alt nå. Den lille gnisten håper jeg tennes på onsdag. Det gir meg fire uker til eventuell fødsel, fire uker til å bli den personen jeg vil være, klar. Klar for å takle det, klar for å leve ut drømmen, klar til å være tilstede, klar for å kjempe både for meg selv og det jeg tror på.
Jeg tør ikke å tenke på hvordan jeg skal håndtere en eventuell skuffelse. Har ikke ord, klarer ikke å tenke på det. Orker ikke å tenke på det. Dette betyr alt for meg akkurat nå så om det ikke blir… I can’t even…
Jeg håper jeg kan se endring på Zahra imorgen med tanke på at det da er fjorten dager siden jeg så henne sist. I teorien skal hun være fire uker på vei omtrentlig imorgen, grovt regnet, ergo halvveis. Hunder og svangerskap, 64 dager, åtte uker. Ergo er hun halvveis på vei og jeg håper jeg kan SE det med mine egne øyne. Valpemage? Eller kjenne det. Man kan kjenne bevegelse i magen om man kjenner etter, etter den tredje uka.

Har ikke ord, jeg trenger dette. I need it. Jeg hadde til og med bestemt meg for at valpen jeg skal beholde selv skulle hete Sofie. Eller Zophie for å følge min egen trend. Zahra & Zophie, get it? Men nå har jeg to eventuelle navn til. Jeg har i det minste et slags sikkerthetsnett om jeg ikke får det resultatet jeg vil ha på onsdag klokka 1200. Skal til frk.fastlege 1430 og tro meg når jeg sier at hun vet bare ved å se på meg om jeg er over the moon av lykke eller heartbroken.

Advertisements

15 Responses to “Would it take the end of time?”


  1. 1 MH 15. April 2012 at 15:34

    Så utrolig mye snø :O

    Håper virkelig for din skyld at Zahra har valper i magen, og kanskje litt min egen ettersom at jeg da ville sittet spent og ventet forhåpentligvis på valpebilder på bloggen din :)

    Lykke til og stå på (Y) Du har mange ivrige og støttende lesere, det vet du sikkert, som virkelig vil at du skal klare dette :)

  2. 2 Pia 15. April 2012 at 15:54

    Så flink du er som bruker stemmen din, Karianne. Du fortjener å bli hørt. Du fortjener å bli sett. Du fortjener hjelp. Og jeg er glad du har med deg motivasjon hjem. Jeg heier på deg hele veien og har klokketro på deg.
    Også krysser jeg alt som kan krysses i kroppen min for at Zahra har bebiser i magen sin. Du fortjener gode nyheter nå.
    Klem.

  3. 3 Em 15. April 2012 at 16:09

    Håper Zahra har valper :razz:

  4. 4 Tonje Elise 15. April 2012 at 16:52

    Jeg håper så inderlig at dette går din vei, Karianne! Krysser alt jeg har for det blir gode nyheter på onsdag !! <3
    Jeg har fulgt bloggen din fast i litt over 2 1/2 år, men har aldri kommentert.. Har hatt litt skrekk for å kommentere x), i tillegg til at jeg ikke føler at mine ord hadde hatt så stor betydning.. Men nå har jeg tatt motet til meg, og du skal vite at jeg er så utrolig stolt av deg for den jobben du gjør hver bidige dag. Å ha denne jævla sykdommen er ikke bare enkelt, og folk som sier "Kan du ikke bare ..", burde rett og slett ikke lese bloggen din engang.
    Det er så provoserende når folk trur det at alt er så jævla svart/hvitt. Hadde det BARE vært å gjøre dittn og dattn, så hadde det ikke vært noe problem i utgangspunktet, noe de hjemme hos meg også har store vanskeligheter med å forstå.
    Skulle ønske jeg hadde en veninne som deg, for du virker som en utrolig nydelig jente, både på utsiden og innsiden.

    Ville bare at du skulle vite at jeg heier på deg! At jeg synes du virker fantastisk herlig og på tross av at jeg ikke kjenner deg noe mer enn gjennom bloggen, så har jeg blitt glad i deg. :)

  5. 6 Sandra Jeanette 15. April 2012 at 17:11

    Håper det blir valper på dere denne gangen! :D

  6. 7 Marthe H 15. April 2012 at 17:11

    Så utrolig bra at du bruker ord og kommunikasjon framfor blod og selvdestruktivitet! Du er en stor inspirasjon der, Karianne! Jeg har prøvd på det samme, men dessverre er det ikke like effektivt… Der skal hjelpeapparatet/psykiatrien/systemet ha noe av skylda for at det er lett å bli stuck i selvdestruktive mønstre… Når de hjelper til å opprettholde dem.

    Men uansett, så digg at du skal hjem? Jeg er fortsatt innlagt, men jeg får komme og gå som jeg vil nå, har fått blanko-permisjonsadgang, hehe! Det vil si at både de og jeg er såpass trygge på meg nå at jeg kan til og med få lov å sove hjemme på impuls! Fremskritt:)

    Jeg er kjempespent på onsdagen jeg også, skal krysse det jeg kan av fingre og tær!

    Håper du har en fin søndag og at de neste dagene blir så bra de kan bli!

  7. 9 Anne Marte 15. April 2012 at 18:48

    Krysser alt som kan krysses! :D
    Hehe :) Morsomt at du har tenkt Zophie ;) Sara og Sofie stesøstrene mine ;) (mamma’s side)
    Jeg håper virkelig det ordner seg!

    Også synes jeg du er flink!!! :))

    Glad i deg <3

    • 10 karianne 15. April 2012 at 21:45

      Åh, sweet! Det visste jeg ikke! Hvordan går det med.. Othilie? Håper jeg stavet det riktig! Otilie? Ufff, I suck.
      Glad i deg AM ♥

      • 11 Anne Marte 17. April 2012 at 22:56

        Aww ^^
        Ella Otilie ;)
        Hun har det fint.. Mye “barnehagesyk” – forkjøla og sånn.. Så pappa og Camilla er ganske slitne. Men det går jo over :) Hun er blid og herlig stort sett. I hvertfall når jeg ser henne. Hun snakker mer og mer og løper rundt som en oioi! Litt lite hår på hodet.. Men det kommer seg det også! Også er hun så LANG!!! Man! Vi hadde besøk av en to-åring for ikke så lenge siden, og Ella var nesten ett hode høyere enn henne (Ella er 1,5!).. Veldig moro å se hvordan hun utvikler seg! :D
        Ser henne ikke hver uke. Men prøver å få til minst to ganger pr.mnd.. Nesten hver gang er det forandring ;D Hehe ^^
        Hun er bare fantastisk herlig!

        <3 <3

  8. 12 Anja 16. April 2012 at 10:38

    Utrolig sterkt av deg å sette ord på hva du tenkte og følte, det er vanskelig. Det føles ofte mye lettere å bare skjære.

    Krysser fingre og tær for Zahra! Valper er stas! Du vil helt sikkert gi dem en god start på livet. :razz:
    også får du beholde en selv! Jeg har lenge drømt om en hund til, og en dag håper jeg på å få det! (har en Springer fra før av, blir nok en til)

    Lykke til med utskriving!

  9. 13 Linn L. 16. April 2012 at 17:26

    Så bra, Karianne, at du klarte å prioritere toveiskommunikasjon! Stolt av deg :D

    Krysser alt jeg har for Zahra, det er fullt forståelig at forventningene er skyhøye *klemme*

  10. 14 martine 16. April 2012 at 19:44

    Hei! Er du innlagt noen sted? Det er ikke så lenge siden jeg startet å lese bloggen din, men du virker utrolig snill, og utrolig sterk! du er herlig ! er du innlagt på en psykiatri eller et annet sted? fint om du kan svare <3 stå på videre karianne. <3 stolt av deg!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: