Tell me, when did you forget?

Oppdatere for oppdateringens skyld. Hmm.

Jeg tror mer at greia med knærne er noe annet enn bare vann. Har hatt betente knær før. Skal se det an til imorgen, om det ikke er bedre til da må jeg få noen andre til å se på det (lege). Det blir liksom en kjedereaksjon av noe som kanskje ikke burde betydd så mye. Vonde knær, burde kanskje ikke gå så mye, ergo blir det ubalanse i kaloriregnskapet i hodet mitt, ergo blir det vanskeligere å gjøre det jeg skal, ergo – vil spise og spy -. Ulogisk for de fleste vil jeg tro. Dessuten er det ikke noe annet med kroppen min som indikerer at jeg har væske i kroppen. Dette er det femte døgnet, basert på tidligere erfaringer – det er over nå.

Nok om knær.

Igår var jeg hjemme en tur to ganger. Først fordi jeg måtte hente noen bøker – er det ikke i påsken man skal lese krim liksom? Jeg har lest én bok hittil i år, en og en halv når jeg tenker meg om, men konsentrasjonen strekker liksom ikke til. Kanskje jeg plukker opp en bok sånn plutselig, lov å håpe? Men så kom jeg på at jeg hadde glemt det jeg egentlig skulle hente. Ble så stressa på runde nummer en fordi jeg ikke fant husnøklene mine. Ikke sto de i døra, ikke lå de på kjøkkenet eller i stua eller i skuffen jeg måtte lete gjennom, eller i skapet med bøkene – så hvor ble det av nøklene? De hang akkurat der jeg pleier å henge de, på en knagg i gangen. Typisk hjernedødt. “Hurra, jeg har fått post!…. åh, regninger…” Oppdaget at jeg var så skrekkelig blakk på lørdag, lurte på hvordan det hadde gått til? Mhm, betalt husleie for april to ganger ja. Where is my mind? Senere gikk jeg en tur med kontakten min for å hente medisiner. Avdelinger er veldig glad i å bruke synonympreparater av medisinene du tar – for økonomiens skyld, men de har ikke samme effekt så da hentet jeg like godt hjemme.

Halve gårdagen var surr for min del. Ble så mektig irritert fordi jeg reagerte overdrevent på én liten ting. Det som irriterte meg var at jeg HADDE rasjonalisert, forsto hvor meningsløst det var å henge seg opp i det – men jeg greide ikke å stoppe tårene. “Hva er det som er galt?” og da ble det jo bare enda verre fordi jeg følte meg så dum som måtte sette ord på en bagatell, forsøke å forklare noe jeg selv opplevde som patetisk. Det gikk over da – no big deal, bare en voldsom reaksjon.

Bortsett fra det endte jeg opp med store mengder angsteksponering! Måtte ned på sentrallageret på sykehuset for å hente næringsdrikker, “trapp eller heis?”, jeg svarer alltid trapp på ren refleks men måtte endre til heis når jeg kom på at vonde knær pluss trapper ikke er det kjekkeste i verden. Så vi, jeg og kontakten min endte opp i heisen. Jeg har ikke klaustrofobi men når det plutselig veltet inn en drøss mennesker kjente jeg hjertet ta salto, agorafobi. No escape, no easy way out, nowhere to run. Jeg var på nippet til å brase ut av heisen to etasjer for tidlig automatisk, bare fordi døra og “nødutgangen” åpnet seg. Men neida, jeg ble stående. Det slo meg nede i kjelleren, at det er bittelitt vemodig når menneskene som jobber på lageret alltid kjenner deg igjen og vet akkurat hvorfor du er der og hva du skal ha, til og med hvilken smak og type du foretrekker. Heisturen opp igjen ble enda vanskeligere, jeg lurer på om vi var åtte mennesker i den heisen? Grøsssss.

Hadde en samtale med frk.psykolog etter det hvor jeg kjempet mot tårene to ganger fordi  jeg igjen måtte forklare den lille tingen som fikk meg til å grine før klokka hadde rukket å bli halv ti igår tidlig. Fatter ikke hvordan hodet mitt klarer å blåse noe så ut av proporsjoner og perspektiv når jeg likevel er jordet til bakken og både vet og ser. Jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal forklare det, omså bare metaforisk. Siden konsentrasjonen min ikke er noe å skryte av husker jeg bare bruddstykker om amygdala og andre deler i hjernen, rasjonalitet og følelser og hvordan ting henger sammen, som frk.psykolog forklarte. Eller noe.

Rett etterpå dro jeg en tur ut med mamma og vi endte opp på obs – som er den verste butikken jeg vet om på grunn av størrelse og kompliserte inn og utganger, jævla labyrint! Sånn ca. klokka halv tre og man skulle tro hele byen skulle handle inn til påske – jeg kan ikke huske sist jeg var på en butikk som var så jævlig smekkfull. Kort lunte, vil anslå nullkommafem millimiter, eier ikke ett eneste gram tålmodighet i en slik situasjon men det gikk jo fint?! “Nå var du flink” sier mamma, og jeg sa “kanskje jeg kjenner det senere” fordi jeg var så overveldet. Stakkars, hun rakk ikke å få med seg tomater. Haha-huff. Men dagen endte helt greit da.

Idag har jeg gjort… hmm… nada? Jeg var så ufattelig trøtt når jeg sto opp, det eneste som sto i hodet på meg var “kaffe, må ha kaffe nååå” men jeg endte opp foran isbitmaskina og lurte på hva jeg skulle der. Isbitmaskina er en stor hit, omtrentlig alle sitter på ett eller annet tidspunkt i stua og spiser isbiter. Well, not me, foretrekker å ha isbitene i glass sammen med drikke. På søndag oppdaget jeg noe nytt! Nutridrink + isbiter. Forandring fryder liksom. Lord, iløpet av 28 måneder og det har ikke slått meg én eneste gang?
Deltok på verdens minste morgenmøte. Meg og en til pluss to personale? På hvert eneste morgenmøte er det navnerunde hvor alle må si høyt hva de heter – noe som er veldig praktisk når det kommer nye pasienter men akkurat idag var det å si “Karianne” meget, meget meningsløst. Newsflash “alle” sammen! Bortsett fra det har jeg gjort noe sååå kreativt som å perle et armbånd. Jeez, et helt armbånd. Vi er hele tre pasienter inne, not much action for å si det sånn. CSI i mitt hjerte! Kills time – like a boss.

Bare ett måltid igjen, ergo er det god sjanse for at jeg kan nå opp til kalorimålet men samvittigheten gnager fordi jeg knapt har beveget meg utfor døra idag. Er enda i tenkehjørnet selv om det er meningsløst å utsette og nå et personlig mål. Why? Jeg vil jo selv nå opp til minimum-maksimum og dette er femte sjanse (femte dag), why not just do it? Jeg heller mer for enn imot så det er da noe?

Hverken idag eller igår var “knekkebrød-dager”, men mest sannsynlig er morgendagen det.

Useless update, skrevet i skrekkelig uentusiastisk humør. Hverken det ene eller det andre men det er også helt greit da! Heller det enn hung up i ett eller annet i mitt eget hode.

Er det noen som har skrivetips til meg? Blogg ønsker? Eller ønske-innlegg? Noe du lurer på eller vil vite? 

Advertisements

20 Responses to “Tell me, when did you forget?”


  1. 1 anna 3. April 2012 at 20:23

    Stå på og ikke gi opp! Du er så mye sterkere enn du selv vet! Jeg har hvertfall troen på deg.

  2. 3 Laila 3. April 2012 at 20:45

    Bra at dagen gikk greit til tross for da..det er jo gjerne i etterkant at man innser hvor mongo man kan oppføre seg i en gitt situasjon, hvor stort man kan blåse opp en filleting..jaja..
    Nutridrink med isbiter har jeg heller aldri tenkt på, men tanken på at den blir utvannet frister egentlig ikke…Enjoy kokkoheimen my dear <3

    • 4 karianne 4. April 2012 at 13:27

      Hvis du drikker det right away, type to minutter etter at du har helt nutri sammen med isbiter i et glass, så er det ikke utvannet og faktisk godt spør du meg :) Synes det smaker mer sjokolademelk enn noe annet. Men nå er jeg veldig ensforming på de typnene jeg drikker da.Vanilje, sjokolade, karamell & cappucciono :) And yes, I’m having a blast!

  3. 5 Cora 4. April 2012 at 01:26

    Du er så pen og herremin så nydelig hår du har! Misunnelig!

    Jeg lurer på om du har noen planer for høsten skole, behandling eller noe?

    • 6 karianne 4. April 2012 at 13:28


      Skal lage et lite innlegg senere med noen av spørsmålene jeg har fått tror jeg :) Sånn at det blir innlegg istedenfor lange svar i kommentarfeltet. Takk for spm!

  4. 7 Bulimia victim - Anonym blogger 4. April 2012 at 10:36

    Hei! Først så vil jeg bare si at jeg har fulgt bloggen din en god stund nå, om må nesten
    rose deg for hvor modig du er.. Digger deg! Haha. Er sikker på at du hjelper mange ved å
    dele erfaringene dine. Jeg setter ihvertfall veldig stor pris på det!

    Dette er andre gangen jeg har bulimi. Første gangen var for 3, 4 år siden da jeg hadde det i ca. 11 måneder før jeg virkelig klarte å ta tak i det på egenhånd.. Er en veldig komplisert historie om
    hvordan jeg fikk det til (har skrevet et innlegg om det på bloggen min). For ca. et halvt år siden begynte jeg å finne igjen mønstrene, og etterhvert så kom jeg inn i den mørke sirkelen igjen.
    Jeg vil gjerne komme meg ut av det, for det er jo ikke noen stas med spiseforstyrrelser. Vet ikke om det er bulimien eller depresjonen jeg hadde før den som har gjort det, men jeg har ihvertfall slitt med personlighetsforstyrrelser, litt sosial angst (jeg klarer ikke å gå ute alene blant folk lenger) og også selvskading det siste halvåret. Jeg vet jeg trenger og burde få hjelp.. Er bare det at jeg ikke klarer å si det ut.. Jeg klarer å innrømme det her som anonym f. eks, men jeg klarer bare ikke å fortelle det direkte til andre. Kanskje jeg ikke VIL bli frisk, selv om jeg vet at jeg burde?!

    Har du noen tips til hvordan jeg kan fortelle helsesøster/psykolog/foreldre/venner om det? Er så vanskelig.. Og hvis jeg skal så må jeg jo forklare min situasjon for noen år siden tilbake. Tenk hvordan dem kommer til å klandre seg selv for at dem ikke visste noe den gang… Huff.

    Vet at det ble veldig mye skrift, men hadde satt pris på svar når som helst :)
    Stå på videre!

    • 8 karianne 4. April 2012 at 13:33

      Er veldig vanskelig å gi tips til sånne ting. Føler jeg har lite erfaring med å ta kontakt selv fordi det var omvendt for meg. Folk fant det ut og jeg ble sendt hit og dit uten at jeg ønsket at noen skulle hjelpe meg med noe som helst.
      Det beste tipset jeg har er å være ærlig. Å ikke legge skjul på noe. Selv om det mildt sagt ofte er jævlig å sette ord på ting så er det den eneste veien ut av mørket og det som plager deg. Se for deg at du gikk til legen og hadde vondt i fingeren og du sa ingenting til legen bortsett fra “jeg har et problem”. Hvordan skulle legen da ha klart å gjette seg til hva som var problemet når du ikke sa noe?
      Poenget er i alle fall at folk ikke kan se hele bildet eller hjelpe deg med det du trenger, tilpasse seg etter dine behov – med mindre du setter ord på det og ikke legger skjul på noe. Jeg vet at det er vanskelig men det er nok nødvendig likevel.
      Jeg håper du finner troen på deg selv og tør å ta tak i det, fortelle noen om hva som plager deg.
      Tror det et lurt å begynne hos helsesøster eller fastlegen. Helsesøster kommer mest sannsynlig til å anbefale fastlegen og i så tilfelle er det fastlegen som henviser videre til poliklinikk (psykolog, psykiater).
      Lykke til ♥

  5. 9 Anniken 4. April 2012 at 11:04

    Hei! Har lest bloggen din i noen år, og er innom hver dag for å se hvordan du har det.
    Jeg lurte på om du vet om det er noen grunn som utløyste alle problemene dine? Var det noe som skjedde? Håper ikke du syntes jeg spør for personlig, men du sa vi kunne spørre om vi lurte på noe :wink:
    Håper du får ei koselig påske!

  6. 11 Sus 4. April 2012 at 16:20

    Hei flotte deg,

    Siden det er en offentlig blogg er det kanskje vanskelig, men kan du ikke skrive litt om de “sosiale og familiære relasjonene” dine? Jeg er så nysgjerrig. Du trenger jo ikke blottlegge alle detaljer ved relasjonene, bare litt sånn overfladisk hvem du har kontakt med, hvor mye, hvor nært, kanske noe er konfliktfylt, og så videre… Det hadde jeg satt pris på!
    God onsdag<3

  7. 13 Eline 4. April 2012 at 16:51

    Jeg er kjempe fan av bloggen din, og lurer fryktelig på hvordan du lager deg en slik egen nettside? Kanskje du kunne hatt ett innlegg om blog design?

    Ellers får du ha god påske Karianne :)

    klem :razz:

    • 14 karianne 5. April 2012 at 13:00

      Design er veldig komplisert å lage innlegg om fordi det er så mange forskjellige måter og metoder å gjøre det på. Det jeg kan har jeg i all hovedsak lært meg selv så det er veldig mye jeg ikke kan for å si det på den måten. Men jeg skal tenke på det ;) Takk for spørsmål i alle fall! Klem tilbake og god påske. ♥

  8. 15 Julie 4. April 2012 at 21:38

    Hei! Elsker hvordan du skriver, og at du er så modig. Du er utrolig ! Misunnelig på håret ditt, nydelig! Du er veldig god på å ordlegge deg, det er lett å lese bloggen. Hold ut, du er sterk Karianne<3 Digger bloggen din, fortsett å blogge :razz:

  9. 17 Emma 5. April 2012 at 13:12

    Søta.Flink du er !
    Angsteksponering i flust og greier. Modig er du.
    Synes det er bra du griner også. Bedre å få det ut enn å gjemme vondskapen inni seg. Bedre å være ekte enn å gjemme seg bak en fasade. Vi er da allle mennesker og liver er ikke bare enkelt. Det ver menneskelig å være redd og ha redsler. Og følelser er på ingen måte alltid enkelt å forholde seg til, det vet alle “følelsesmennesker”:).
    Og vonde knær…aotsj. Har selv et kne som lever sitt eget liv innimellom og hovmer opp bare jeg ser på det. Så går det over en stund. Et typisk kvinneproblem med svake knær fikk jeg beskjed om. Men ditt ser big time hovent ut så bra du blir fulgt opp videre:).
    Stor klem!

  10. 19 Jill 7. April 2012 at 15:18

    kanskje du skal mens du er der prøve å få hjelp til å sette i gang noen tiltak du kan gjøre når du kommer ut, eks kurs eller noe sånt som gjør at du får mindre tid til å spise og spy? Kanskje en liten jobb? Trenger ikke være jobb hvor det er mange folk, men vasking elns? Tror du vil ha godt av å fylle dagene med noe annet enn bare deg selv på sikt.

    • 20 karianne 7. April 2012 at 17:18

      Jeg har en plan på hva jeg skal gjøre når jeg kommer ut.
      Og det er en grunn til at jeg ikke har hatt sjansen til å gjøre noe før. Eller, muligheten har kanskje vært der men “ting” har stått i veien for å gjøre det jeg vil.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: