Mannen som flyttet fjellet, begynte ved å bære bort små stein.

Nesten hver gang jeg begynner å skrive blogginnlegg starter jeg med “jeg har ikke så mye å si”, tusen ord senere må jeg gå tilbake for å fjerne den setninga.

Umm. Kom hit igår etter å ha svippet innom bestemor med Zahra. Rom nummer åtte. Å tråkke over dørstokken til rom nummer åtte bringer med seg en god del minner. Flashbacks. Juli 2011. Men det går greit nå. Settinga er ikke den samme.

Speilet på badet er normalt! Kryss i taket av den grunn. Nå skal jeg innrømme noe som var litt vanskelig igår men med tanke på at Therese vet, så er det ikke så farlig. Det er liksom ikke en hemmelighet lenger, når jeg klarte å være ærlig og å sette ord på det selv om jeg fryktet konsekvensene. I verste fall hadde jeg ikke fått beholde, men det får jeg da jeg kom opp med rasjonalle argumenter til hvorfor.

Vekt. Jada, selvsagt har jeg dratt den med meg. Du tenker kanskje at det ikke er spesielt smart men jeg ser på det annerledes. Når jeg er hjemme har jeg jo tilgang til ikke bare én vekt, men to vekter og jeg kan i teorien hoppe av og på så mange ganger jeg måtte gidde – men jeg forholder meg til to ganger og jeg kan la være å veie meg om jeg virkelig vil det. Jeg skal være her i 17 dager, hva er vitsen med å ikke veie seg i 17 dager? Målet mitt er ikke å gå opp i vekt – det er heller ikke målet til teamet mitt. Vi er enige om stabilisering men da ønsker jeg på samme tid å ha kontroll på det, jeg takler ikke håpløse hulk og følelsen av å bli lurt. Teoretisk sett, om jeg hadde gått opp eksempelvis tre kilo, hoppet på vekta når jeg kom hjem og fått tallet slengt i trynet – hva er da oddsen for at jeg i det hele tatt gidder å kjempe for en spyfri tilværelse? Da føler jeg at det er bedre å se det steg for steg. Vekta har en betydning i livet mitt, trist men sant, men siden det er sånn er det også bedre å takle eventuell vektoppgang MED noen enn helt alene. Vet jo av erfaring at jeg ikke takler det.

Vekt er for meg, per her og nå, mer trygghet enn trigger. Spiseforstyrrelsen er irrasjonell i seg selv, å våkne opp imorgen og føle meg ti kilo tyngre… den følelsen… Det er ikke bare en følelse, når panikken tar meg kan jeg lett TRO det også, selv om det både i teori og praksis er umulig. Å kunne avkrefte det med å bruke vekt – har noe for meg å si. “Relax, du veier kanskje 500g mer enn igår men ærlig talt – tror du virkelig det er noen andre enn deg som ser det? 500g er ikke fett, mest sannsynlig væske og det du har i magen.” RASJONALISERING.

Jeg hadde vekt med sist jeg var her og men ingen spurte direkte og jeg så ingen grunn til å sette ord på det. Men det positive – i teorien er det umulig å legge på seg av det kaloriinntaket jeg skal opp på og jeg vet det i praksis fordi jeg har vært der før, gjort det før, erfart det før. Trygghet, ikke trigger. Men Therese spurte ganske så direkte igår og da la jeg kortene på bordet.

Det handler mye om at jeg må være med på det selv. Om jeg skal gjøre noe, så må jeg forstå hvorfor og være villig til å kjempe for det. Om noen forteller meg at jeg skal legge bort vekta – det er bare ord. Ingen kan stoppe meg fra å veie meg i hverdagen om det er det jeg vil. Jeg kan selvsagt oppmuntres og kanskje overtales – men det hjelper ikke om jeg ikke vil.

Jeg har tidligere pensjonert tre vekter hvor en av dem gikk i asfalten gjentatte ganger mens to vekter i glass ble pulverisert med hammer. At jeg veier meg er ikke triggeren min, triggeren min er de irrasjonelle tankene jeg får når jeg gir kroppen mer næring enn jeg er vant til. Det er de tankene og følelsene som vipper meg av pinnen og ikke tallet på badevekta.

Men hey! La oss heller se på det jeg er villig til å jobbe med. Jeg forhandler, jeg inngår kompromisser og avtaler, jeg pushes men kan selv si stopp. Og ja, jeg pushes mer enn jeg er komfortabel med men jeg finner meg i det likevel, det er ikke sånn at jeg får alt som jeg vil ha det – da hadde jeg ikke orket å la noen hjelpe meg, da hadde jeg forblitt hjemme hvor jeg kan gjøre hva pokker jeg vil.

Både idag og igår har jeg spist noe. Frk.fastlege mener 1 knekkebrød i tillegg til alle næringsdrikkene per dag – der sa jeg nei. Jeg er mildt sagt ikke komfortabel med å spise sammen med folk. Jeg vet jeg må utvide komfortsonene mine med å bevege meg ut av dem – men steg for steg og på mine premisser. Jeg KAN brånekte. Det er meg det går utover – jeg sier bare at muligheten er der. Det jeg mener er at jeg jobber med NOE, jeg har ikke skyhøye ambisjoner men jeg hever faktisk lista i forhold til hva jeg er komfortabel med. Jeg KAN brånekte men jeg velger å prøve. Mer kan ingen forlange.

Så jeg spiser med Therese og avtalen er å spise knekkebrød hver dag hun er på jobb. Flaks/uflaks (rasjonalet/spiseforstyrret) jobber hun ganske mye. Det går greit. Hun spiser også, noe som er litt viktig for meg fordi jeg ikke takler å skulle bli uglesett og nøye fulgt med på. Dessuten snakker vi ikke om mat i situasjonen, heller noe helt annet. Forventningspress og prestasjonsangst. Eller bare at jeg er redd for idiotiske kommentarer. Det vil si at jeg har gått med på å spise ett knekkebrød hver dag hun er på jobb.

Det er rart hvordan spiseforstyrrelsen er vanvittig knotete å forholde seg til. Eksempelvis er det lørdag og pasienter pluss personale spiser pizza. Jeg for min del sitter på rommet, takler ikke å se andre mennesker spise når jeg selv ikke kan. It breaks my heart, vet ikke om jeg skal kalle det sjalusi, sorg eller lengsel. Kanskje én dag, someday.

Jeg kan ikke stå opp imorgen og spise to brødskiver til frokost, lunsj og kvelds pluss hva det nå enn er som serveres til middag. I teorien – jada. I praksis – neida. Hadde det vært så enkelt så hadde det jo ikke vært noe problem.

Jeg vet ikke en gang om dette er forståelig for andre enn dere som kanskje sliter med mat selv. Det jeg ser når jeg leser gjennom mine egne ord er ambivalens og lengsel. En viss urettferdighet finnes også men jeg forsøker å skyve det vekk fordi det ikke hjelper meg på noe som helst måte å gå rundt og tenke at livet er urettferdig. Ja, kanskje livet er kijpt- men det hjelper ikke for noe.

Så ja. Jeg sier okay istedenfor no way. Therese foretrekker at jeg sitter i stua etter å ha spist knekkebrød. Jeg sier okei selv om det ikke står noe om det noen steder. Det finnes ingen regler eller avtaler som sier “Karianne SKAL”, men jeg sier okei likevel – selv om jeg ikke er overbegeistret for idéen.

Perspektivet mitt strekker seg ikke langt fram i tid. Mitt kortsiktige mål for her og nå er å minske ambivalensen jeg baler med i hverdagen. Det er den som er hindringen, at jeg ikke klarer å bestemme meg for noe nesten hva enn det dreier seg om.

Hittil har jeg gjort alt jeg skal minus noen få kalorier. Jeg har vært i stua så lenge som jeg burde i forhold til angsten, jeg har spist knekkebrød to dager på rad til tross for at avtalen med frk.fastlege var datert til 31. mars – ergo idag, ergo kunne jeg argumentert meg unna igår om jeg ville – men jeg gjorde det ikke.

Jeg vet ikke hvorfor men jeg er skrekkelig redd for at folk ikke skal ta forsøkene mine eller innsatsviljen seriøst! Kommentarer som “hvorfor dro du ikke bare til Modum Bad?” eller “du kaster bort livet ditt til fordel for tallet på ei vekt” – folk får det til å høres så jæ-ævlig enkelt ut. Tadam – problem solved – det var da ikke så vanskelig? Jo faktisk. Det koster meg mer enn du vet, mer enn du aner og mest sannsynlig mer enn du forstår. Folk som tror “hvorfor kan du ikke bare sånn, hvorfor kan du ikke bare slik”, blah blah blah.

“Folk som tror”, jeg skal prøve å legge bort det, så kan folk få tro det de vil, ikke la det gå inn på meg. Stole på de som kjenner meg godt nok til å “vite best.”

Det er ikke det at jeg vil at folk skal juble for de små endringene jeg gjør men jeg forventer forståelse for at jeg gjør noe. Jeg sier ikke at jeg gjør nok men jeg mener bestemt at jeg gjør noe – riktig. So far, so good, Therese er stolt av meg og det er nok for meg. Troverdig kilde.

Jeg vil noe. Jeg ba selv om hjelp – jeg tar i mot hjelp – jeg gjør ting jeg ikke synes noe om = I’m doing something.

Advertisements

8 Responses to “Mannen som flyttet fjellet, begynte ved å bære bort små stein.”


  1. 1 Laila 31. March 2012 at 22:39

    Jeg kunne ha skrevet opp og ned i mente, argumentert, ment og forklart. But I’m not gonna do it. Fordi jeg har sagt det før :wink: Men bra du tar små skritt my dear :grin:
    Tenker på deg <3 Påska nærmer seg jo…1 år siden…*sukk*

    <3

  2. 3 Elisabeth :) 31. March 2012 at 22:46

    Jeg også er stolt av deg, og det uten å kjenne deg. Du er så reflektert! Og det er virkelig bra at du tør å be om hjelp, og ikke minst ta i mot hjelpen. Et stort og megaviktig skritt. Du er flink, Karianne! :grin: Håper det ordner seg for deg, og at denne innleggelsen fører med seg en positiv utvikling. Må også si at Therese virker som en utrolig dyktig dame, og jeg er glad for at hun tror på deg og at du kan stole på henne!!

    • 4 karianne 1. April 2012 at 14:07

      Tusen tskk for fine ord! Jeg er veldig fornøyd med teamet av mennesker jeg har rundt meg nå, stoler på dem alle og har god kjemi. De kjenner meg liksom. Det er en lettelse.

  3. 5 linn 31. March 2012 at 22:59

    Nå har jeg akkurat brukt de siste to ukene på å lese gjennom hele bloggen din. Og før du tenker “crazy stalker”, leste jeg den for å finne motivasjon til å løse min egen spiseproblematikk og til å komme meg opp og ut av depresjonen. Motivasjonen har uteblitt dessverre, men det føles godt å vite at jeg ikke er alene om å slite med noe så “enkelt” som mat. Depresjonen er den samme, men om noe så har i alle fall bloggen din fungert som en avkobler. Jeg lurte dessuten på om du kan publisere det første innlegget du skrev? Om du fremdeles har det.
    Stå på videre, vi heier på deg alle sammen :)

    • 6 karianne 1. April 2012 at 14:11

      Oi! Tusen takk for at du tok deg tid til å lese gjennom alt!
      Jeg har enda det første innlegget liggende somewhere, skrevet når jeg var bare 16 år gammel. Husker ikke en gang hva jeg skrev men kan eventuelt se hva jeg finner. Det er mye av bloggen min som ikke ligger på nett. Har jo skrevet kontinuerlig siden 2006 men fjernet biter fordi jeg ønsket blankere ark.
      Jeg håper du finner motivasjon inni deg til å kjempe. ♥

  4. 7 Marthe 1. April 2012 at 10:58

    Jeg er så stålt av deg! Har ikke ord! Små steg for andre, kan være et stort steg for noen. Ikke alle tenker over den slags. Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan du har det, men jeg kan si at jeg en gang delte de samme tankene du deler med oss nå. En dag, kanskje ikke i morgen, kanskje ikke til nesteår, men someday kan jeg og du sitte på en cafe, le og skravle i flere timer om alt og ingenting. Æ tenke på dæ, og æ savne dæ <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: