Let’s see you walk it.

What a day. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Prøv å legg deg på sofaen og tenk at du skal slappe av med to millioner tanker i hodet. Klin umulig, ga opp etter en halvtime og bestemte meg for at jeg må skrive istedenfor, sortere, fokusere og formulere. Noe konkret.

Noe er fornuftig, klokt, riktig fokus mens noe annet er redsel, bekymringer og vantro. Salig blanding, vanskelig å skille. Ser at jeg har vanskeligheter ved å se alvoret i min egen situasjon. Jeg forstår at jeg er syk, at jeg sliter – bare ikke alltid hvor mye. Om jeg så meg selv gjennom noen andres øyne, hadde det føltes annerledes da?

Jeg har vært hos legen idag. Det gikk… bra og ikke bra? Selvfølgelig har jeg én bekymring som blinker faretruende rødt i hodet mitt. Beveger meg på ukjent terreng, ikke noe jeg har vært borti før eller har erfaringer med i det hele tatt. Jeg liker det ikke!

Først gikk vi gjennom reseptene mine, jeg tok dem med fordi jeg hadde så vanvittig mange. Det med medisinadministrering går helt fint for min del, ingen komplikasjoner, nesten ulykker eller andre vanskeligheter. Det går som jeg ønsker og slik jeg hadde håpet jeg skulle få det til! Hurra for det, virkelig. Men jeg trengte litt hjelp til å rydde i reseptene. På den ene kunne jeg hente ut hele 1500 piller, så ikke helt hensikten med å ha den døren stående åpen når det er snakk om et helt årsforbruk med piller.

Hodet mitt fungerer ikke helt som det skal. Det ble veldig åpenbart når vi snakket om piller og doser i pluss og minus hvor jeg ikke klarte å legge sammen eller trekke fra i mitt normale tempo. Det går så tregt inni hodet mitt, irriterende. Hukommelsen er ikke noe å skryte av i det hele tatt.

Eksempelvis hadde noen jeg kjenner kjørt forbi meg mens jeg gikk tur med Zahra på søndag, noe jeg ikke kunne huske å ha gjort selv etter å ha fått forklart et klokkeslett og til og med hva Zahra hadde på seg av klær. Grøss, jeg får en sånn ubehagelig følelse i magen når jeg blir oppmerksom på at hodet mitt ikke henger helt med.

Men det som ble en bekymring etter legetimen er hjertet mitt. Det er visst ikke helt.. Det slår ekstra slag mellom det som er rytme. Det er ikke akutt, det er bare ikke bra. Jeg skal visst få en EKG måling over tre dager (eller noe) for å kartlegge det med hjerterytme, slik jeg forsto det; ganske snart og mest sannsynlig når jeg er innlagt. Måtte ta en EKG idag også men den var i orden men frk.fastlege kunne høre at det var noe ved å bruke stetoskop. Jeg har aldri hatt fysiske komplikasjoner på dette med hjerte før.

Deretter det som for meg er standard, blodtrykk, blorprøver, vekt, puls og diskusjoner og avtaler om kalorier og mål, hvor jeg selv skal holde fokus, hva jeg selv skal jobbe med.

Etter legetimen måtte jeg en tur på apoteket fordi jeg er helt tom for epilepsimedisiner. På mitt faste apotek satt det en hel haug eldre mennesker i kø mens to grønne, håndskrevne plakater beklaget ekstra ventetid på grunn av overgang til nytt datasystem! Jeg snudde i døra, no way at jeg hadde tenkt til å stille meg i den køa. Endte opp på et annet apotek og heldigvis ble det min tur med en gang men… Jeg vet at det tok sin tid og jeg var liksom ikke komfortabel i situasjonen, men når jeg og Lillemi omsider kom oss ut derifra og hun sa “det tok førti minutter”, da fikk jeg sjokk. Førti minutter? Satt jeg seriøst inne på apoteket i førti minutter og ventet?

Hvor er hodet mitt idag egentlig? Som om jeg bare satt der, fysisk tilstede men likevel ikke.

Kom hjem for ett par timer siden omtrentlig. Jeg skal sitte barnevakt litt senere så akkurat nå skal jeg roe ned, kanskje sove litt sånn at jeg er i form. Føler meg frynsete i kantene akkurat nå. Vasker klær fordi jeg må pakke til innleggelsen på fredag imorgen.

Det føles ut som om hele dagen har gått i ett, legetimen i seg selv varte i halvannen time den også. Kokt i hodet. Om det er en ting jeg vet i det minste, så er det at jeg ikke skal spise og spy idag heller. Kroppen har så evig fått mer enn nok når selv hjertet slår unormalt.

Jeg skjønner ikke hvorfor det må være noe fysisk galt før jeg åpner øynene? Hvorfor må jeg erfare, føle, kjenne det? Må jeg dø før jeg skjønner at dette kan være dødelig? Må jeg selv ha et hjerte som hopper før jeg forstår at spiseforstyrrelser kan lage hjerterytmeforstyrrelser? Hvorfor må jeg ha blødende magesår, væske i kropp og ledd, hvorfor skjønner jeg ikke alvoret før jeg sitter i det? Hvorfor skjønner du ikke at du drukner før du har lungene fulle av vann?

Det positive er i det minste at jeg ser det NÅ om ikke annet men på den andre siden blir jeg trist og frustrert fordi det går så langt og lenge mellom hver gang jeg oppfatter alvoret, hver gang jeg selv blir skremt over det som skjer. Man blir så vant til å ha det sånn som man har det, bra eller dårlig, klarer liksom ikke selv å se problemet etter en stund. Man står for nært seg selv.

Jeg lever lenge på galgenhumor, hvis ikke vet jeg ikke hvordan jeg skulle overlevd. “Det skal ikke være lett” sier jeg til Lillemi, “det kunne jo lett ha blitt for lett og hva skulle man da ha gjort?”

Jeg føler i alle fall at jeg har riktigere fokus nå enn bare for noen dager siden.

Speilvendt.

Note to self!

Advertisements

10 Responses to “Let’s see you walk it.”


  1. 1 Anne Marte 28. March 2012 at 16:53

    <3 <3

  2. 3 Tina 28. March 2012 at 17:27

    Hei!
    Håper det hjertegreiene dine er noe uskyldige greier! Jeg går med sånn måler as we speak, fikk montert den på idag – dette er andre gangen min (follow up på medisiner). Det går veldig greit å ha på den måleren, men man må sove på ryggen (noe som passer magesoveren meg dårlig)for at den ikke skal dette av, og man må dokumentere hva man gjør, ubehag og sånn.. Enkelt igrunn, men litt ekkelt fordi man blir så opptatt av hva hjertet gjør. Jeg syns det er litt irriterende og måtte gjøre det, men vil jo finne ut om noe er feil. Jeg har ikke dobbeltslag, men jeg har unormalt høy puls.. Håper det ordner seg for deg.
    Tina.

  3. 5 Tutta 28. March 2012 at 19:04

    Oi, ikke bra. Men skjønner den tankegangen, det skjer ikke MEG. Håper du får litt orden på dette snart. Det høres ut som både kropp og sjel kan trenge det.

  4. 7 Laila 28. March 2012 at 20:34

    Det er gjerne sånn det er, det må bli skikkelig ille før man ser alvoret i situasjonen man står i..Men jeg kan love deg en ting, hadde du sett deg selv gjennom andres øyne, så hadde du virkelig sett hvor ille syk du er.

    <3

  5. 9 Emma 29. March 2012 at 18:22

    Passe på deg selv så godt du kan.
    Ingen tvil om at du er syk og at det er alvorlig. Dette kan jo ikke akkurat pakkes inn på noen måte.
    Håper det ordner seg til det beste for deg Karianne. Du er for god og for smart til å la deg lure i det lange løp, forhåpentligvis for smart til å lure degselv også i uendelig tid når alt kommer til alt. Men skjønner jo at dette mest handler om følelser eller kanskje distraksjon fra det.
    Krysser fingre for deg og vil alltid håpe.
    Men det er alvor nå.
    Det finnes bare en av deg, og du trengs!
    *kjempe klem og gode ønsker*


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: