Focus.

Det har noe å si, hvordan man ser på ting. Perspektiv er ikke alltid like enkelt, eller fokus for den saks skyld.

Det er natt, way past bedtime. Typisk Karianne, men det finnes verre ting enn å snu døgnet på hodet. Ehm. Egentlig tenkte jeg bare at jeg skulle tvinge meg selv til å skrive noe litt mer lysbetont, det er bare ikke alltid like enkelt å hente det fram. Ofte har jeg det sånn at om jeg sier noe høyt, eller deler det med andre – da betyr det mer. Om jeg sier høyt “jeg skal” og ikke bare lar det forbli en liten tanke i mitt stille sinn som gjerne blir kjørt ned av noe annet og mer pessimistisk – it makes me try harder. Det er bare hvor liten jeg føler meg om jeg  ikke lykkes. Men.

Løfte blikket. Jeg gjorde det igår. For første gang siden i fjor sommer satte jeg ord på “hva jeg trenger” og publiserte det på en lukket blogg jeg oppdaterer hver dag sånn at teamet mitt kan lese gjennom før timer. Skriver sjelden lange innlegg, det er mest det at jeg fyller ut et slags selvkomponert skjema som sier noe om hvordan jeg har hatt det. Har utrolig dårlig hukommelse men det er kanskje ikke så rart når dagene glir over i hverandre uten at det er noen spesielle hendelser som skiller seg ut.

Det jeg fyller ut er i alle fall Dagsform i stikkord eller setninger, Kalorier inn, Oppkast (i timer eller “runder”), Trening (i minutter), Stress på en skala fra 1-7 i forhold til spiseforstyrrelsen, Eksponering i forhold til angsten/agorafobien (ja eller nei, eventuelt hva), Angst på en skala fra 1-7 hvor 7 tilsvarer panikkanfall – i forhold til agorafobien, Sosialt (ja, nei, eventuelt hvem og hvor lenge) og sist men ikke minst Søvn i timer og gjerne med klokkeslett.

Det er faktisk litt nyttig merker jeg, det er noe annet enn en dagbok hvor man rabler ned gud vet hva, mer som en veldig oversiktlig rød tråd i hverdagen. Hva går bra, hva klarte jeg idag, hva burde jeg fokusere på imorgen?

Uansett. Av og til hender det at jeg skriver noe lengre om jeg virkelig har noe på hjertet, sånn som igår. Alle sier at jeg må si hva jeg trenger eller hva jeg tror jeg trenger. Problemet mitt er bare at jeg er redd for å ikke bli hørt, ikke bli forstått eller at jeg framstår som kravstor eller storforlangende. Redd for å kreve for mye.

Før var det et vanvittig problem for meg å si hva jeg trodde jeg trengte, jeg kommuniserte heller uten ord via handlinger som selvskading istedenfor, blodet ble det tause språket selv om det ikke sa noe konkret annet enn “noe er galt.” Men det kom seg igjen og for ett års tid siden var jeg flink på det. I Juli derimot ble motet pulverisert og siden da har jeg ikke sagt så veldig mye om noe som helst konkret – jeg har ikke turt.

I sommer sa jeg veldig klart i fra med ord og klokkeklare setninger “jeg trenger dette, dette er målet mitt, jeg ser for meg sånn, vær så snill, hør på meg, hjelp meg å nå målet mitt.” Uflaks for meg var det sommerferie og vedkommende jeg snakket med, hun var vel egentlig behandleren min i et halvt år eller noe i 2009 men jeg kuttet henne ut etter at jeg mente hun brøt taushetsplikten og har aldri hatt noe særlig tillitt eller noe med henne å gjøre siden da. Det jeg fikk som svar var at jeg hadde “så godt av å leve det normale livet” og “du kan ikke få alt sånn du vil ha det”. 19. Juli 2011.

Da følte jeg meg storforlangende da! Jeg ba om hjelp til eksponering i forhold til angsten sånn at jeg kunne begynne på skolen i August, såvidt en måned etterpå. Jeg ba intenst om hjelp og argumenterte alt jeg kunne for å bli hørt. “Det normale livet? Vet du hva det normale livet mitt går ut på? En sykelig redsel for å gå ut døra og spising og spying dag inn og dag ut. Jeg vil ikke dette, jeg vil gå på skolen fordi det gir meg noe annet, en følelse av mestring. Jeg vil ikke være svingdørspasient, noen som kommer krypende tilbake midt i personlige kriser, jeg ønsker ikke dette.

And all hope was lost. Jeg kan ikke huske sist jeg var så opprørt. Jeg gråt ikke, jeg hyperventilerte, noe som aldri pleier å skje for min del. “Så så, lykke til, du har godt av livet på utsiden.” Om så var sant hadde jeg ikke satt mine ben på innsiden i utgangspunktet.

NÅ vet jeg at det jeg ba om ikke var urealistisk eller kravstort men gud bedre. Det har tatt meg ufattelig mange måneder å slippe tak i det der. Akseptere svik, uhell, uflaks eller hva jeg skal kalle det.

Men natt til igår var det noen få ting som slo meg. For det første er det ikke sommerferie og underbemanning. For det andre er det teamet mitt jeg ber om hjelp – de som vil meg alt godt. For det tredje kjenner de meg godt og burde forstå hva jeg mener. For det fjerde burde de kjempe for det jeg tror på så lenge det er håpet og fornuften som snakker.

Så jeg satte meg ned, noe usikker og brukte vel en times tid på å formulere meg ordentlig. Hva er målet mitt, hva tror jeg hjelper, hvordan kan noen hjelpe meg, hva er det jeg tror jeg trenger? Motivasjonen er jo absolutt tilstede når jeg tar steget og formidler videre. Jeg gikk mange runder med meg selv før jeg turte å publisere det, før jeg hadde klart å forsone meg med at jeg ikke er kravstor.

Egentlig er det simpelt. Alt jeg ber om er hjelp til å fungere. Hjelp til å komme inn i de rutinene jeg ikke har styr på hjemme. Jeg har ikke styr på rutinene mine hjemme fordi jeg har store avgjørelser med å ta valg eller bestemme meg for noe. Ambivalens. Det er noe av det verste jeg vet når jeg kjemper i mange timer for å komme fram til et simpelt “ja” eller “nei”, selvsagt etter å ha vært gjennom tusen mulige om enn, hva hvis, og så, kanskje, men – og så videre. Selv de simpleste ting krever vanvittig mye og jeg har ikke lyst til å ha det sånn. Det sliter meg ut, tærer på humøret, motivasjonen og alt mulig annet.

Jeg er så lei av borderline diagnosen og hvordan folk steiler så lenge man ytrer ønsker om at man kanskje trenger en innleggelse. Som om de tror jeg ber om lov til å flytte inn på permanent basis fordi jeg stortrives som pasient! Whoop de doo.

Er det noe jeg IKKE vil, så er det å være der. Jeg har tilbragt mer enn ett helt år der inne hvorav ti måneder fortsatt er bomull i hodet mitt – hvordan i guds navn klarte jeg å bare være der, så lenge? Når jeg er innom avdelinga nå får jeg av og til en følelse av “hjelpes, hvordan er det mulig at jeg har stirret på disse veggene så jævlig lenge?!” Men det er forskjell på hva jeg vil og hva jeg burde. Man vil ikke alltid det man må – men jeg står fast nå.

Chin up, løft blikket og se bittelitt framover. Jeg ser Mai og eventuelle termindatoer, jeg ser valper. Jeg MÅ se valper der framme (håp) hvis ikke har jeg ingenting å holde fast i. Det er målet. Ikke valper i seg selv – men å klare og være den personen jeg ønsker å være til da. Stabil nok til å ta del i det slik jeg vil, ikke minst tilregnelig og ansvarlig. Jeg trenger med andre ord en snuoperasjon nå og det eneste jeg har bedt om hjelp til er rutiner. Å komme igang, det er det vanskeligste. Å komme igang og opprettholde det, ikke i to dager minus tre pluss fire. Å holde ut lenger.

Jeg legges inn på fredag, en planlagt innleggelse med veldig klart fokus. Det samme som sist, samme næringsinntaket, klokkeslett for måltid, søvnrutiner. Det høres egentlig ganske simpelt ut, jeg trenger bare hjelp til å komme i gang. Trenger hjelp til å se at jeg klarer. Skal være innlagt i 17 dager og det er en god start! Det jeg sa at jeg trodde jeg trengte igår var en liten re-innleggelse etter ett par uker hjemme hvor jeg “øver”, eller blir komfortabel og vant til å gjøre det samme. Bare en liten, kort tur innom for å snu det som eventuelt kanskje har glidd litt ut, mest bare for å forsterke at det jeg gjør er riktig.

Målet er egentlig det første steget, å dekke basalbehovene på en tilstrekkelig måte. En forutsigbar måte.

Det ble i hvertfall veldig godt tatt i mot idag av frk.psyoklog. Over the moon av entusiasme for at jeg tok steget ved å formulere det selv skriftlig eller muntlig – the message still stands. Jeg er ganske sikker på at resten av teamet tar det på samme måte, så jeg håper det ordner seg.

Fokus på målet og drømmen. Selvstendighet, forutsigbarhet, å være Karianne når valper forhåpentligvis kommer og ikke bare en hul sjel som lurer på hvorfor hun eksisterer. Livet MÅ være mer enn dette, om jeg ikke hadde trodd på det innerst inne kunne jeg ha gitt opp for lenge siden.

Helt til slutt en setning som er vanskelig å si høyt med tanke på a jeg er redd for å mislykkes: I dag skal jeg ikke spise og spy.

Advertisements

8 Responses to “Focus.”


  1. 1 Emma 27. March 2012 at 08:34

    Kjempebra Karianne.
    Bra du setter ord på og formidler hva du trenger og hvorfor,
    Og bra du har et tem som hører på deg og tar deg på alvor.
    klem.

  2. 3 Lilleredd 27. March 2012 at 16:52

    Planen med innleggelse og tilvenning høres veldig lurt ut :smile:

  3. 5 Pia 27. March 2012 at 17:37

    Du skal ikke være redd for å si hva du trenger. Du kjenner situasjonen din og kroppen din best. Og du er viktig. Dine behov er viktige. Du er reflektert og flink i forhold til formuleringer og tankene dine er godt gjennomtenkt. Jeg skulle så gjerne gjort livet ditt bedre. Hjulpet deg på noe vis. Du fortjener så å ha det godt, vakre! Klem.

  4. 7 Laila 27. March 2012 at 19:14

    Så veldig bra at du sa ifra hva du trengte :grin: Det er ikke helt i Kariannestil å gjøre det nei, haha. Håper det går i orden med innleggelsen, og denne gangen er du jo også forberedet på hvor lenge du faktisk skal være inne. Det vil nok hjelpe på det også :)

    <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: