There is no bittersweet in bitterness.

Den siste uka… Hvor begynner jeg? Et helvete. En flukt. Alltid på rømmen, prøver desperat å løpe fra meg selv, få fred fra tankene mine, slippe å forholde meg til virkelighet eller realitet. Igår kladdet jeg tre innlegg uten å komme så langt at jeg fikk delt noe som helst.

Det handlet om aksept. Hvordan komme forbi noe man ikke kan akseptere? Hvordan akseptere at man ikke kan gjøre noe som helst med det det gjelder, hvordan kan man komme til enighet om at det er greit? Det er faen ikke greit! Jeg vil hyle, slå noe, ødelegge noe. Pulverisere ett eller annet, men hva pokker hjelper det? Jeg vet ikke hvor jeg skal plassere det jeg føler. Jeg har ikke lyst på noe “så, så, det går bra til slutt” eller “du må smøre deg med tålmodighet.”

Jeg har vært tålmodig i to år nå. To jævla år. 713 dager idag. Idag er det på dagen to år siden det smalt. Inntil da trodde jeg at livet jeg var noe jeg kunne kontrollere ved å utføre bestemte handlinger, rigide mønster og måter å takle min egen tilværelse. Spising og spying i all hovedsak. I dag er det to år siden jeg sto på medisinsk avdeling og dro ut sonden for tredje og siste gang. Idag er det to år siden jeg dro hjem og naivt nok tenkte “bare én aller siste gang, så skal jeg aldri gjøre det igjen.” Man vet aldri når det smeller, man kan umulig forutse hva som skjer, hva som dukker opp, hva som inntreffer ut av det blå. Jeg dro hjem for å spise og spy men likevel hadde jeg troen på at jeg skulle klare det denne gang, bare jeg fikk gjort meg “ferdig for godt”.

Noen kjenner kanskje historien fra før, dere som har fulgt meg lenge eller klikket dere tilbake i arkivet. Historien om den fredagen hvor jeg spiste og spydde, gikk tom for mat halvveis, bøyde meg over doskåla før jeg satte meg i bilen til Elin sammen med Tonje for å dra på butikken – jeg måtte ha mer mat. Verden spinner, jeg er svimmel men det er ikke noe nytt. Inntil da var det noe jeg så på som “slik kroppen ble etter oppkast”. Historien går dit hvor jeg surrer inne på butikken, blir dårligere og dårligere til det punktet hvor jeg vil sette meg i bilen fordi jeg ikke orker. Kroppen var jo ikke i tipp topp stand i utgangspunktet med tanke på at jeg kun fem timer tidligere skrev meg ut av sykehuset mot legens anbefaling. Ironisk nok, hell i uhell som noen kanskje vil si – akkurat den overlegen, akkurat hun – befant seg på samme butikk akkurat samtidig. Ironisk nok pekte jeg henne ut for Elin “se, der er overlegen fra medisinsk”, deretter ble jeg stygt dårlig. “Herregud, jeg går og setter meg i bilen” sa jeg til Tonje samtidig som kroppen låste seg, hodet vris brått til høyre, jeg biter meg i tunga mens knærne gir etter under meg, jeg faller framover men har flaks nok til at jeg blir tatt i mot. Flaks for Elin vet hun akkurat hvor overlegen er. Uflaks for min del – jeg våkner opp på akutten mens det sitter en eller annen lege foran meg som forklarer at jeg har hatt et kraftig krampeanfall. Elin og mamma gråter mens jeg forsøker å latterliggjøre situasjonen, ufarliggjøre. “…ja, også kan du ikke kjøre på 12 måneder.”

De siste årene har jeg på grunn av sykdom ikke akkurat hatt spesielt mange jern i ilden for å si det på den måten men jeg har forsøkt å holde fast i noen små ting, noe å jobbe med. Noe som er konstruktivt og bidrar til en frikere hverdag, økt frihet og selvstendighet. Selvstendighet er utrolig viktig for meg, jeg ønsker sårt og inderlig å klare meg selv så godt det lar seg gjøre. Føler ofte at jeg ikke vil være en byrde eller til bry for mine nærmeste, jeg vil ikke være avhengig av dem. Den følelsen jeg får når jeg ser at jeg klarer meg selv – det betyr mye for meg. I 2010 sto sertifikatet på lista over ting jeg holdt på med, ting jeg ønsket å få til, jeg ville bare lykkes. Drømte om bil og lappen, frihet til å komme meg på butikken når jeg selv så det nødvendig uten å være avhengig av noen jeg kjenner med bil som kunne kjøre meg. Så fram til å kunne sette meg i min egen bil og kunne kjøre hvor jeg ville – helt alene, når det måtte passe meg

I 2010 var det årets irritasjonsmoment selv om jeg på slutten av året hadde klart mer enn noen hadde trodd jeg skulle komme til å klare. Skole, hverdag, selv om jeg sjonglerte med bulimi og sykdom kom jeg meg på skolen og kom hjem med gode karakterer og en fornøyelig følelse av å være tilfreds når jeg så at hardt arbeid lønnet seg. Jeg trivdes med det jeg holdt på med, men sannheten om sertifikatet stakk fortsatt i brystet.

I april 2010 fikk jeg brev i posten hos nevrologen som hadde fått resultatene av alle EEG’ene jeg hadde tatt for å sjekke aktivitet i hjernen. Diagnose: Epilepsi. Resultat: Medisiner. Trigger: Mest sannsynlig kroppen som ikke lenger tåler å bli utsatt for den bulimiske påkjenningen som forekommer når man kaster opp brutalt og gjentatte ganger daglig.

Jeg hadde nedtelling til 26. Mars 2011. 25. Mars 2011 var jeg attpåtil 10 måneder skadefri – den helga var fin. Usynlige lenker forsvant og jeg nøt tanken på at snart – snart skulle jeg komme i mål med prosjektet jeg ble tvunget til å legge på is i ett helt år.

Den gleden var kortvarig. I hele ti dager varte det og gjennom disse ti dagene hadde jeg ikke en gang rukket å sette meg bak rattet. Det var liksom ikke noe hastverk, det var en plan. Ti dager senere, nærmere bestemt 4. april. Jeg var innlagt på åpen avdeling for å få litt skikk på kaloriinntaket men akkurat den tirsdagen var jeg lei og tok en tur til Bestemor. Det ble spising og spying og noen minutter før åtte kastet jeg opp før jeg begynte å gå tilbake mot sykehuset. Halvveis ble jeg dårlig men tenkte ikke så sterkt over det. Likevel bestemte jeg meg for å stoppe innom en butikk, tenkte det kanskje ville hjelpe om jeg drakk noe.

Så langt kom jeg ikke før jeg traff flisegulvet på butikken med hodet først. Uheldig som jeg var våknet jeg midt i kaoset på gulvet, kom til meg selv mens kroppen var gelé, tjue stykker stirret og femten lurte på om det gikk bra. Jeg nikket, biggest lie ever. Så det ut som det gikk bra kanskje? Det eneste jeg tenkte på var kjøreforbudet og “dette er ikke virkelig, dette skjer ikke, mareritt og du våkner snart.” Ambulanse, akutten, leger som svirrer. Hodet mitt spinner i sirkler og innen det kom en lege som jeg kjenner fra før… Jeg klarer ikke å vente og nærmest hvisker ordene “får jeg kjøreforbud igjen nå?” og legen sier han er så lei seg, men han er redd for det.

Tårene triller.

Jeg tar meg meg sammen før jeg knekker igjen, prøver igjen men bryter igjen sammen i gråt. Er det mulig liksom? Ett ord; bitterhet. Let the past make you better – not bitter, men jeg vet ikke hvordan.

Jeg vet at jeg repeterer historier jeg allerede har fortalt før men jeg føler behov for å sette ord på dette nok en gang da det er noe som preger tankene mine daglig, jeg klarer ikke å la være å tenke på det. Skuffelsen over å måtte vente nok ett år? Bittert. Surt. Urettferdig. Jeg lurer på hva jeg har gjort galt, karma? Uflaks? Uheldig? Velfortjent? En konsekvens av spiseforstyrrelsen jeg kjemper mot på daglig basis?

Jeg har ikke tall på hvor mange utbrudd jeg har hatt hvor jeg knekker sammen i tårer mens jeg roper sinte ord. “Hvordan kan du klage over prisen på diesel, du burde være jævlig takknemlig for at du har en bil og frihet!” eller “du vet faen ikke hvor heldig du er, sett pris på det du har. Forestill deg om noen hadde – på dagen – tatt fra deg sertifikatet, friheten og bilen du kjører rundt i hver eneste dag? Hva faen hadde du gjort da?” Inni meg vet jeg at jeg kanskje en dag også kommer til å irritere meg litt over pris på bensin eller diesel, eller forsikring på bil – men jeg vet også hvordan man skal være takknemlig for det man har. Du vet ikke hva du har før du mister det.

Ofte føler jeg at folk ikke forstår alvoret, forstår hvor jævlig det føles. Smøre meg med tålmodighet? Akseptere at det er sånn det er? Det er faen meg jævla hardt, men jeg prøver. “Snart” tenker jeg i mitt eget hode. “Snart er det min tur, må bare holde ut litt lenger. Snart er du i mål, du klarer dette.” Selv om det er surt, surere har det også vært en motivasjon for å kjempe ytterligere mot mine kraftige bulimiske tendenser som snur opp ned på hverdagen min på lik linje som en tornado snur opp ned på omgivelsene i sin ville ferd forbi.

Tre uker etter 4. April hadde jeg mitt første panikkanfall. Senere ble diagnosen satt til “panikkangst med agorafobi”. Frykt for menneskemengder eller steder hvor det oppholder seg mange mennesker på en gang. Dette inkluderer butikker, skoler, biblioteker, flyplasser, hoteller, sykehus, venterom – alle steder hvor det befinner seg mange mennsker. Hva som er årsaken bak den voldsomme angsten som preger hver eneste dag, den følelsen som river i brystet hver eneste gang jeg setter begge beina på utsiden av dørstokken og skal noen steder? Irrasjonell redsel for å få epilepsianfall på offentlig sted – igjen. To ganger på butikk i beste handletid holder for min del, jeg klarer bare ikke å la være og bekymre meg for at det skal skje nok en gang. Er det noe jeg vet, så er det at man aldri kan vite. Det beste jeg kan gjøre er å ta mine forhåndsregler, passe på medisiner, tilstrekkelig med søvn, ta det rolig om jeg først sprekker på det bulimiske, ikke overanstrenge meg, vær varsom, prøv å hold blodsukkeret stabilt med okei næringsinntak gjennom dagen.

Det siste året har jeg hatt nedtelling til 4. April. For bare noen få uker siden fikk jeg beskjed om at jeg må vente helt til August. August fordi jeg sist hadde epilepsianfall i August 2011, selv om jeg ikke sa det til noen, selv om jeg aldri dro på sykehuset for sjekk eller noe. Det sies at ærlighet varer lengst men akkurat å innrømme den sannheten er noe av det mest smertefulle jeg har gjort med tanke på at gevinsten for ærligheten ikke akkurat er spesielt lønnsom.

Jada, jeg vet om traffikksikkerhet, jeg vet at jeg ikke har noe på veien å gjøre med tanke på både min egen og andres sikkerhet – det handler ikke om det. Det handler om hvor jævlig vanskelig det er å akseptere det, det handler om det følelsesmessige. Det handler om hvor vondt det er. Å miste noe som betydde noe.

Likevel er jeg redd for at folk ikke skal forstå mitt perspektiv, mine følelser, slik jeg opplever det. At folk skal tenke “det finnes verre ting i verden en et usselt kjøreforbud.” Klart det gjør det – men i min verden har det betydning. Det påvirker hvordan jeg har det, det påvirker min livskvalitet, det går ut over mine følelser, det stikker i hverdagen – det er der. Gnager.

Så jeg flykter. Det er ganske ironisk hvordan jeg flykter til det bulimiske bare for å slippe og tenke. En rus, som fjerner følelsene der og da men det varer jo ikke. Jeg leker med konsekvensene, later som om jeg ikke bryr meg. Prøver å la det passere, prøver å la tanken på epilepsi hemme meg mindre. Senest for to dager siden satt jeg på legevakten og kjente alle symptomene på epilepsianfall melde seg samtidig med angsten som skvulpet  i mellomgulvet mens jeg satt musestille i en stol, slappet av i hele kroppen og brukte hver minste lille tanke på å fokusere på at det ikke skulle skje.

Det gjør bare vondt.

Og ja, jeg er fullstendig klar over at jeg må ta meg sammen nå. Jobbe mot det bulimiske som spiste og spydde seg gjennom trettifem klokketimer på bare fem dager i forrige uke. Desperasjon og håpløshet er nøkkelord og følelser som går igjen og igjen. Jeg prøver å slappe av i hele kroppen, prøver å legge meg ned i sofaen, prøver å rasjonalisere det som føles urettferdig, prøver å finne en vei, en måte, en løsning, en mulighet for å akseptere det som smerter meg sånn. Det jeg gjør nå hjelper ikke. Det ruinerer meg fysisk og psykisk, det var ikke for ingenting at jeg befant meg på legevakta på lørdag. Det er ikke for ingenting at jeg fortsatt ønsker å beseire den bulimiske hindringen som hemmer meg og lager nye hinder jeg må slite meg over. Jeg må ta meg sammen nå, før det går for lang. Før jeg kan se langt etter oppheving av kjøreforbud i august.

Det er bare surt, vondt og vanskelig.

Advertisements

20 Responses to “There is no bittersweet in bitterness.”


  1. 1 Bunie 26. March 2012 at 15:51

    OFFE!! Jeg har også epilepsi, jeg tror jeg skjønner hvor vanskelig det må være for deg. jeg har gått anfallsfri i snart 1 år nå, men jeg får nok aldri lappen uansett pga andre komplikasjoner med syn og koblinger i hjernen min.
    Det var en sorg for meg også det der, en lidelse , en tragedie. Men etterhvert som jeg har blitt “vant” med det, er det egentlig helt greit. Jeg bor i en storbye fordi jeg MÅ bo i en storby på grunn av konstant behov for eksperthjelp, jeg må også bo ganske nært sentrum grunnet leddproblematikken min så jeg har aldri hatt det problemet med ønske om mer frihet.
    men det jeg kjenner meg mest igjen i er din frykt for å få anfall i offentlighet, det er helt forferdelig og skamfullt og folk eier ikke skamvett så de står rundt og glaner som bygdetullinger :P

    Men du er sterkere enn bulimien din og epilepsien din og alt det andre som er med og drar deg ned, helvete er selvforsterkende og begge påvirker hverandre!
    Forsøk å tenk slik, om jeg holder ut og pleier kroppen(som hodet er avhengig av..desverre) til august, vil jeg få lappen min tilbake og hvis jeg klarer å ta vare på meg selv til August, hvorfor skal jeg da ikke klare det resten av livet?

    KLEMMER i haugesvis <3

    • 2 karianne 26. March 2012 at 18:19

      Du er modig ♥
      Jeg skjønner ikke hvorfor folk MÅ glo, som om det er årets happening eller noe? Det blir… en smule respektløst. Så lenge noen hjelper vedkommende som faller om eller hva det skulle være, så skulle det virkelig ikke være nødvendig at så mange bare “måå få det med seg.”
      Takk for gode ord. Hold ut ♥ og klem.

  2. 3 Anne Marte 26. March 2012 at 16:11

    <3 <3 <3

  3. 4 Sylvi 26. March 2012 at 16:17

    Huff, dette hørtes ikke noe bra ut i det hele tatt og jeg forstår deg veldig godt at du sliter med å ikke få lov til å kjøre. Du skriver at enkelte tenker at det finnes verre ting, vel, skal en tenke slik hele tiden, er det ikke mange som skal få forståelse, for det vil som regel finnes noen som har det verre.

    Det er deg og dine følelser som er viktig og du føler deg frarøvet noe som er viktig i ditt liv og da er det ikke bare å si pyttsann.

    Håper av hele mitt hjerte at du får kontroll over spiseforstyrrelsen din, at du ikke får flere anfall og at du en gang om ikke så lenge får igjen kjøretilatelsen din.

    Masse lykke til. Klem

  4. 7 Ida 26. March 2012 at 18:04

    Jeg håper virkelig du finner krefter og mot til å ta opp kampen! Skulle gjerne hatt noe fornuftig og klokt å si, men har ikke det dessverre, ikke annet enn at jeg ønsker deg godt og lykke til, selv om det sikkert ikke er noe trøst i sånne små fattige ord som kanskje har blitt litt brukt opp…

  5. 9 Marthe 26. March 2012 at 19:02

    Jeg forstår frustrasjonen din! Jeg sliter også med noe som er vanskelig å akseptere, nemlig bytte av behandler for 9. gang(!) på 15 måneder. Psykologen min er gravid og jeg sliter med å akseptere at det er mulig å ha sånn uflaks. Noen ganger lurer jeg på om jeg er født under en grå sky. Fortvilelse, desperasjon og håpløshet preger hverdagen.

    Men VI SKAL komme oss gjennom dette, Karianne. Kjemp! Bruk alt sinnet ditt mot bulimien og vær sta og bestemt. Kick Bulimia’s ass. Jeg VET du kommer til å klare det.

    <3<3<3

    • 10 karianne 27. March 2012 at 01:47

      Oi, det var mange bytter på kort tid! Skjønner godt at det er vanskelig, man rekker jo liksom ikke å bli kjent med personene en gang.
      Jeg håper du klarer å senke skuldrene. I’m working on it i alle fall, håper du og kan “come to terms with it” ♥

  6. 11 mariak 26. March 2012 at 20:11

    Trist med kjøreforbudet, og jeg skjønner at det er noe du tenker mye på. På den “positive” siden tror jeg at det betyr såpass mye for deg, at du er villig til å kjempe mot spiseforstyrrelsen for å få opphevet kjøreforbudet. Håper alt går bra, selv om august kan føles evig lenge til. En ting jeg lurer på er om du har totalt kjøreforbud, eller om du har kan øvelseskjøre med noen mens du venter? Hvis du kan øvelseskjøre og har noen å øve med går kanskje ventetiden fortere, og du får mye erfaring til oppkjøringen (hvis jeg forstod det riktig, du var begynt å kjøre før epilepsien, men har ikke fått lappen enda?).
    Nydelige hunder i forrige innlegg forresten :) Jeg følger med i spenning for å se om det blir valper på Zahra :)

    • 12 karianne 27. March 2012 at 01:46

      Begynte å kjøre sånn smått når jeg fylte 16 år, tok grunnkurs når jeg var femten. Begynte vel ikke å ta seriøse kjøretimer før jeg var nesten atten tror jeg, hadde en pause på ca. et halvt år pga sykdom men jeg var liksom underveis. Har/hadde ikke så mye igjen, langveiskjøring, glattkjøring, oppkjøring og teori omtrentlig.
      Totalt kjøreforbud. Har nok ingenting bak rattet å gjøre, det er like farlig så lenge risikoen er der.
      Takk! ♥

  7. 13 Laila 26. March 2012 at 21:58

    One day Karianne, one day <3

  8. 14 camilla 26. March 2012 at 23:32

    Det er kun du som kan komme deg ut av det. Ingen andre kan gjøre det for deg. Jeg har lest bloggen din lenge. Helt siden jeg selv var syk i 2010. Nå er jeg frisk som en fisk, men leser fortsatt bloggen din. Det gjør meg glad, når jeg har en dårlig dag. Er så utrolig glad for at jeg tok opp kampen. Det var en kamp som varte 1 1/2 år med helvete. Men det må gjøres, om man ikke ønsker å dø. Det er kampen om å bli frisk som er den hareste. Håper du blir friske en dag du også.

  9. 17 langveifrem 27. March 2012 at 09:48

    Du er så sterk! Jeg vet så godt hvordan det føles å være redd for at folk ikke skjønner hvor vondt det er.. Men du skriver så utrolig bra og sterkt!<3

  10. 18 Fragile 30. March 2012 at 07:05

    Har fulgt arikanne bloggen din lenge, men tror dette er første gang jeg kommenterer..
    Før det første må jeg si hvor enormt tøff du er som står frem med navn.. Jeg blogger mye på samme måte som deg, men har aldri turt å stå frem, du er virkelig tøff!!
    For det andre må jeg si at du er utrolig flink til å skrive! Det er lissom lett å forstå hvordan du føler det når du formulerer deg så godt. Jeg skjønner godt at utsettelse på lappen blir noe som blir skikkelig vanskelig for deg-selv om det kan virke som en bagatell for noen.. Det er klart den friheten er viktig for deg!
    Ellers må jeg bare legge igjen mange varme tanker og en stor klem.. Selv jeg aldri har møtt deg bryr jeg meg om deg! Blitt så kjent med deg her inne.. Takk for at du deler livet ditt med oss ♥♥

    • 19 karianne 30. March 2012 at 14:33

      Tusen takk for fine ord! ♥ Jeg blir så lettet hver gang noen sier at de forstår hva jeg tenker/føler, føler meg liksom litt mindre “gal” da. Sliter litt med å skille mellom normale og forståelige reaksjoner eller om jeg reagerer irrasjonelt.


  1. 1 1154 days. | She Flies With Her Own Wings Trackback on 23. May 2013 at 21:24

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: