Crossroads.

Jeg har ikke hatt tid til å sette meg ned i det siste. Har ikke hatt tid til å skrive, har ikke hatt tid til å redigere bilder. Har ikke hatt tid til noe som helst annet enn det sykdommen helst vil at jeg skal fylle hvert minste sekund med. Spising og spying.

Det føles så jævlig håpløst når det smeller, til det punktet hvor jeg tenker likegyldige tanker når det kommer til morgendagen, tror ikke for fem flate øre at imorgen kommer til å bli annerledes en dagen i forveien. Jeg vet ikke hva som er verst, skuffelsen når man ikke klarer å stå i mot, eller skuffelsen når man innser at man sluttet å prøve. Ga opp, rett og slett. Å gi opp.

Men det fungerer ikke det heller. Av og til kan jeg blokkere situasjonen, helt til det skjer noe fysisk som gjør at jeg tvinges til å forholde meg til det. Eksempelvis igår når jeg våknet. Hele kroppen hadde liksom stivnet og selv det å skulle skru av alarmen på telefonen gjorde smertelig vondt. Å komme seg opp av senga var en komplisert oppgave i seg selv og når jeg skulle gå ned trappa hadde jeg mest lyst til å grine.

Jeg skjønner ikke hvorfor kroppen praktisk talt må hyle, protestere og steile kraftig før jeg klarer å bry meg. “Nå må du skjerpe deg Karianne, ser du ikke at dette ikke går? Kjenner du ikke hvor vondt det gjør? Kjenn etter da, hvert eneste steg du tar…

Væske. Jeg forstår ikke det heller. Greit (selv om det ikke er det) at væske legger seg rundt omkring i kroppen, at kroppen holder på væske. Det jeg ikke forstår det når det legger seg på spesielle steder, som nå, nå har det lagt seg rundt eller i (vet ikke hvordan jeg skal forklare det) leddene. Spesielt i albuer og knær. Jeg har ikke kneskåler lenger fordi knærne er så hovne. Det gjør vondt å bøye armene, det gjør vondt å gå. Vann altså, hvordan kan det bestemme seg for at “nå tar vi leddene” ?

Med et pessimistisk utgangspunkt kan jeg til en viss grad ignorere vann i kroppen, kle på meg store klær, blokkere det. Med fysisk smerte for hvert steg jeg tar – det kan ikke ignoreres fordi det blir så hemmende i utgangspunktet at jeg ikke får gjort noe. Jeg føler meg fastlenket eller isolert, fastlåst.

Målet er jo å få det til og bli stabilt, stabilt inntak uten oppkast” ble det sagt på ansvarsgruppemøtet på onsdag hvor min respons var “men jeg kommer jo for faen aldri i gang. Jeg prøver og prøver men klarer ikke å vedlikeholde eller holde fast i det!

Det er veldig sant. At det er vanskelig for meg å holde ut over lengre perioder. Jeg følte meg totalt mislykket igår, “hvorfor får jeg ikke til noen verdens ting?!”, men så kom jeg på noe. Når 2011 ble til 2012 bestemte jeg meg for å huske og notere hver eneste dag uten oppkast i årsplanleggeren min. Igår bestemte jeg meg for å telle dager uten oppkast for å se hva jeg faktisk har klart – sammenhengende eller ei.

Igår var årets 82. dag. Iløpet av 82 dager har jeg klart 62 dager uten oppkast. 62/82. Det vil si at det bare er tjue dager som har gått til helvete og det føles ikke sånn i det hele tatt, det føles som om det er mye, mye mer. Men det er faktisk bare 1/4. 3/4 har faktisk gått slik det burde gå.

Change your perspective. Av og til hjelper det å se på ting fra en annen vinkel. Det er typisk meg at jeg står for nært til å se noe annet enn det som bare føles kaotisk og uoverkommelig. Umulig.

Jeg kjenner egentlig ikke at jeg er motivert for å kjempe i mot men jeg vet smertelig godt at jeg må. Da må jeg bare distrahere meg selv til enhver pris. Så, er dette dag en igjen? Jeg har ikke klart å bestemme meg helt selv om jeg at det bør være det. Det passer aldri å gjøre noe man gruer seg til. Jeg husker hvordan personal X på ungdomspsykiatrisk alltid sa det. “Husk at det aldri passer å gjøre noe du gruer deg til eller ikke vil gjøre” men likevel må man jo begynne et sted.

Jeg liker naivt nok å tro at jeg kan løpe fra ting og problemer. Men når det gjør for vondt å løpe, egentlig har man ikke da noe annet valg.

Satser på at det blir litt blogging de neste dagene. Jeg plukket opp kameraet, var det i forrige uke? Jeg kjenner i hvertfall gleden av å knipse bilder igjen og bare fra tirsdag til torsdag har jeg knipset over 200 bilder. I hovedsak av hundene, de er så fine. Å blogge er for min del en utmerket distraksjon, tiden flyr om jeg først kommer inn i det.

Julie & Puppy når de hilser for første gang. Jeg skulle fortalt dere hva hun heter men det er litt uavklart enda. Diana og Juno er strøket av lista da begge ligger for nært Dina og Julie. Det siste jeg hørte var at det sto mellom Victoria og Wilma. Jeg holder en knapp på Wilma men får vel bare vente i spenning jeg og.

Fikk tilbake Zahra igår. Det som kan gjøres er herved gjort, nå er det bare fingre som kan krysses i fire-fem uker før vi kan bekrefte eller avkrefte eventuelt svangerskap. Om det blir valper har jeg i alle fall navnet på min lille planlagt, har visst det i snart ett år nå.

God helg dere ♥

Advertisements

14 Responses to “Crossroads.”


  1. 1 Traumedager 23. March 2012 at 15:42

    Nydelig bilde av to nydelige vofser <3

  2. 2 Marthe H 23. March 2012 at 16:41

    Godt å høre fra deg igjen!

    Jeg synes 62 av 82 høres utrolig bra ut jeg! Men det er ikke rart det ikke føles sånn, for man blir veldig opphengt i det som ikke går, det som er vondt, vanskelig og jævlig. Så det føles jo som at alt er mørkt hele tiden, men det er fint å se at det ikke stemmer!

    Du har jo en suksessrate på 75,6 % !! Det er ikke alle som prøver å endre en vane som har den bra prosenten skal jeg si deg!

    Hva med å sette som mål å øke den prosenten, sakte men sikkert? Det som er fint med å tenke sånn er at du kan måle det på f.eks én og én måned, eller i to og to ukers mellomrom eller noe sånt. Klarer du én dag med spying mindre i løpet av de neste 82 dagene har du økt 1,2 % :)

    Spennende med Zahra da, nå er det bare å vente. Prøv å ikke tenke for mye på det.. :)

    Håper du får en spyfri og så bra helg som mulig! <3<3

    • 3 karianne 23. March 2012 at 22:43

      Spennende regnestykke! Takk for at du tok deg tid til å regne ut det ja, haha ♥
      Rome wasn’t built in a day or something. Så ting tar vel naturligvis tid ja…

  3. 4 Emma 23. March 2012 at 17:20

    Nydelige voffser, Karianne!

    Jeg krysser alt som krysses kan for både deg og voffsen!
    Håper dette kan være dag 1 for deg, u can do it!
    Håper du også for en fin helg nå stridsmøy!
    Det fortjener du!

  4. 5 Amalie Taranger 23. March 2012 at 19:31

    Håper du får en flott helg :) <3 Det fortjener du virkelig!
    Klem

  5. 6 LilleStille 23. March 2012 at 20:51

    Jeg ville startet på null, og tatt hver eneste dag som en seier. Selv om det er utrolig vanskelig å se det når det pågår, så må man liksom tvinge seg til å se det gode i det. Om det gav noen mening? :)

    Så utrolig spennende med Zahra!

    Ps. Leste bloggen din før, datt ut en stund, men nå er jeg tilbake og leser :)

  6. 7 Elise 23. March 2012 at 23:45

    Krysser fingre, tær, hår og alt som kan krysses for at Zhara får valper denne gangen!

  7. 9 Åshild 24. March 2012 at 00:52

    Wow, når du ser på det fra en annen vinkel er det jo superbra, stå på! ÅSSÅ hååper jeg å krysser fingrene for at Zahra får valper! :grin:

  8. 10 aboxof-chocolate 24. March 2012 at 12:12

    ååå, så fine vovser :-D Når man begynner å ta bilder av dyr, er det nesten umulig å slutte… De har jo så mange nydelige gester.
    Det er nok noe med perspektivet her… Jeg for min del, synes 62 av 82 dager er veldig, veldig bra. Likte Marthe H sitt regnestykke :-)
    Også liker jeg Michael Paskalev – “To fall is connected to try”… Du reiser deg hver gang, Karianne – det ligger det så enormt mye styrke i <3
    God helg til deg også!
    (Gratulerer med nytt "rom" forresten:-) )

  9. 11 Marie 24. March 2012 at 22:33

    Først så vil jeg bare si GRATTIS med ny blogg! :grin:
    I dag var første gangen jeg klikket med inn etter at du byttet blogg, og det ser fantastisk ut her inne!
    Det virker veldig ryddig, og jeg ble gla og lettet når jeg så at innleggene fra arikanne fortsatt kan leses.

    Det å telle de friske dagene i stedet for sammenhengende dager, tror jeg veldig på. Jeg gjør det jeg også, etter at du skrev et innlegg om det en gang. Etter at du nevnte det i bloggen din for en stund siden, så har jeg telt skadefrie dager i hele 2012 på den måten. Så der vil jeg si takk, for nå er det mye mere motiverende.

    Jeg tror du kommer til å nå målene dine til slutt.
    Jeg vet at sykdommen er BEINTØFF, men du er faktisk beintøff du også!
    Bare ikke gi det opp. Èn ting er å ha “nedeperioder” der man ikke orker å kjempe og bare vil gi opp, men sånn som det virker som med deg, så virker det som du alltid reiser deg opp igjen etter det og fortsetter å prøve. Du blir ikke liggende nede.
    Er stolt av deg for særlig den biten der :) Blant annet derfor har jeg så troen på deg.

  10. 12 Sunniva 26. March 2012 at 12:44

    Åå!!! Jeg håper virkelig at Zahra får valper!!!!!! :))))

  11. 13 Lise 2. April 2012 at 14:13

    Ikke for å være frekk med deg på noen som helst måte, men det virker som at du tenker litt svart-hvitt på dette med oppkast. Enten går du “så og så” mange dager i strekk uten oppkast og klarer å være fornøyd med det, eller så sprekker du og klarer ikke å se fremgangen du egentlig har. Men veit du hva? Det er fremgang HVER eneste gang du bevisst går inn for å ikke kaste opp! Om du så sprekker etter en dag, så er det fremgang, fordi da har du klart en hel dag uten oppkast. Om du beholder ETT måltid så er det også mestring, fordi du trosser trangen til å kaste opp. Det er disse små tingene som etterhvert vil utgjøre den store forskjellen. Det virker kanskje ubetydelig for deg å klare å holde på det ene måltidet – men når du har holdt på ett måltid, mange ganger, så vil det utgjøre en stor forskjell. Det er ikke gangene du sprekker som betyr noe, men gangene du faktisk står i mot! Så hvis du klarer tre måltider og så sprekker på det fjerde, så er det mer fremgang enn tilbakesteg. Den fjerde gangen betyr ingenting så lenge du fortsetter. To skritt frem og ett tilbake!
    Jeg tror du er en person som vil ha godt av å legge timetellingen på hylla, og bare fokusere på hvor mange dager du klarer å gå uten – som et helhetlig bilde. For jeg ser veldig stor i fremgang i deg. Du er helt annerledes nå kontra for ei stund tilbake. Selv om du sprekker, så reiser du deg opp å går videre. Du stopper ikke opp fordi du sprekker en gang. Kanskje du tar noen små pauser, men det tar ikke lang tid før at du fortsetter :D Tror du kanskje setter store krav til deg selv, og når du ikke oppfyller målene du setter deg, så føler du at du misslykkes. På den måten vil man føle at det ikke er fremgang, og derav kommer følelsen av “dette går aldri over”. Tilbakesteg vil det ALLTID være, så det er ingen nederlag. Hvis du setter deg mindre mål, så kanskje du klarer mer enn hva du forventer, og dermed kan føle at du virkelig mestrer? Ikke sikkert dette funker på deg da, men funker for min del :)

    • 14 karianne 2. April 2012 at 14:58

      Takk for fine ord.
      Det irriterer meg ofte ofte at jeg ikke holder ut så lenge som jeg skulle ønske – i slengen. Men samtidig har jeg etter at 2012 begynte markert alle de spyfrie dagene og veier de mot hverandre. Jeg prøver å stille de opp mot hverandre annerledes, gjorde det vel første gang i forrige uke og ble positivt overrasket over tallene. Når man står midt oppi kaoset føles det som du sier; ille. At man ikke klarer å ta to steg tilbake fordi man blir så nærsynt at man stirrer seg blind.
      Hittil i år ligger jeg på 67/92. Altså 67 dager uten oppkast, ergo er det ikke så mange dagene som har gått skeis likevel. 25 dager med oppkast av 92 dager.

      Bra du har funnet noe som fungerer for deg ♥


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: