Sometimes it hurts instead.

Helg. Det er virkelig ikke det enkleste i verden for min del.

Allerede på fredag begynte tankene å svirre og spinne rundt hvorfor jeg måtte spise og spy på lørdag. Skjønner faen ikke hverken hvor jeg tar det fra eller får det fra! “Du må fordi sånn og slik, garantert“. Jeg må ta en og en idé i slengen og må virkelig gå i meg selv for å finne en bedre grunn til hvorfor jeg må gjøre det motsatte – la være. Problemet er bare de dagene hvor alle disse dårlige idéene kommer på løpende bånd. Da rekker jeg ikke hverken å sortere eller rasjonalisere og til slutt koker det under topplokket – da. Etter x antall timer kaster jeg lett inn håndkleet bare for å få fred fra tankene.

Jeg hadde intensjonene på plass når jeg sto opp igår men når alt kom til stykket… vel. I tillegg presterte jeg å knekke sammen ut av det blå for noe som er så lite at det er mindre enn en filleting. Etter omsider å ha skrevet en handleliste, blitt sikker på at jeg skulle gi faen, vel. Butikken var stengt på grunn av oppussing – og jeg tar til tårene. Idag kan jeg si “herregud er det mulig?!” men der og da visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var rett og slett rasende fordi jeg måtte handle på en annen butikk. Og når jeg først knekker på den måten, da kommer alt sigende på en gang. “I’m useless, jeg har kjøreforbud i førti år til, livet hater meg, hører du? Livet hater meg så mye at jeg faen ikke trenger å puste mer.

Innen jeg ramlet inn døra hjemme var jeg så sint at jeg ikke visste hva jeg ville ha først, barberblader eller mat? “Heldigvis” gikk jeg for maten først og barberbladene ble liggende urørt. Det er rart – dette med arr. Jeg skjemmes så intenst over mine nyeste striper – det er lenge siden jeg har skammet meg over arrene selvskadingen har etterlatt meg med. Jeg må gå gjennom prosessen med aksept og forståelse på nytt, “hvorfor skjedde dette, hvilke logiske grunner ligger bak en så desperat handling som å med viten og vilje gå inn for å skade seg selv”, men akkurat nå er jeg ikke i nærheten av aksept.

Også der da, liksom. Sjakktrekk. Alle de andre arrene mine er tjue måneder gamle eller mye eldre. De er hvite, de er flate eller holdet på å bli det. Mens de som er nye… De er knall røde eller lilla og de gror ufattelig stygt. Hver eneste stripe vokser utover, merker forskjell fra dag til dag. Selvgjort er velgjort, er det ikke ironisk? Armene som er dekt fra før har fått være i fred, men av en eller annen grunn var det en god idé å ødelegge ny og til nå, urørt, frisk og glatt hud.

Men der og da, når jeg står midt i verdens verste selvdestruktivitet, da er jeg så forbanna på livet at ingenting spiller noen rolle. “Trenger strips? Whatever. Burde sydd litt kanskje? Driter i det. Infeksjon! Ja, whatever – jeg dør nok neppe. Sårskorpe? Den må jeg plukke av, oi, der blør jeg igjen. Samme kan det være…” Jeg tenker “selvgjort er velgjort” og tror oppriktig på det. Jeg tror på “jeg fortjener det” og får meg dermed ikke til å begrense skadene på noen som helst slags måte.

I januar fikk jeg en pakke hos ei nydelig jente som heter Judy. Hun bor i USA og hadde sett bloggen min og ville sende meg noe. Hun sendte meg en bok, Unberable Lightness av Portia De Rossi og to ulike preparater som skal hjelpe på arr. Det ene heter Mederma og er en slags gelé du skal smøre på. Den andre er en olje som heter Bio-Oil og skal visstnok være veldig bra – så nå prøver jeg å ta vare på arrene mine. For første gang i mitt liv håper jeg arrene skal blekne, flate ut og bli hvite fort.

Men tilbake til igår. Etter “bare” to runder følte jeg at jeg hadde fått nok. Det er uvant for meg fordi vanligvis sitter jeg på tvangstanken om at jeg må spise alt som spises kan, samme faen hvor mange timer det tar eller hvor dårlig jeg blir. I Februar en gang… Jeg begynte å spise klokka 1600 den dagen og var ikke ferdig før klokka var 0300 dagen etter. Ingen pauser, ingen pusterom, bare en desperat sult og intenst selvhat som drev meg videre, videre og videre.

Utrolig nok stoppet jeg der, selv om jeg hadde mat å gå på, klokka var bare 2200. Jeg vet ikke, damage control? Av erfaring kan jeg ikke pakke bort mat å la det ligge. Det er fysisk umulig fordi jeg vet med sikkerhet at jeg kommer til å spise og spy det opp igjen før eller siden. Så jeg kastet resten – ut i søpla. Du vet ikke hva desperasjon er før du har hentet søppel fra søppelkassen ute og desperat leter igjennom restene for å se om det er noe som kan spises likevel. Du synes det høres ekkelt ut? Det ér ekkelt og det er en jævlig syk og desperat handling. Det har bare skjedd meg to ganger men igår var ikke en sånn dag. Ikke idag heller.

Back on track igjen? Jeg håper? Dagen idag går greit og er snart over, men jeg gruer meg til mandag, tirsdag og onsdag. Da skal jeg være hos mamma og hun er jo frisk og har naturligvis mat i huset. Jeg husker i sommer når jeg spiste meg gjennom alt som fantes på to uker. Nå ba jeg henne i det minste om å prøve å spise opp det hun har innen hun drar og å ikke gjøre grandiose innkjøp før hun kommer tilbake. I samme slengen ba jeg henne om å ta med seg nøkkelen til garasjen – der står det nemlig ikke mindre enn to fulle frysebokser.

Rema 1000 ligger jo ikke mer enn to minutter fra huset men med tanke på panikkanfallet jeg hadde 23. Juli i fjor kommer jeg aldri i verden til å driste meg inn dit igjen alene. Husker datoen fordi det var klokka 0800 om morgenen når butikken åpnet, dagen etter Utøya.

Jeg vet ikke. Jeg gjør det jeg kan for å forberede meg, prøver å ta forhåndsregler, minske mulighetene. Impulser og cravings gjør direkte, fysisk vondt i sjela når man ikke kan, når man må vente på at det skal gå over men det finnes dessverre ingen vei utenom.

Jeg har ganske full uke til og med torsdag. Imorgen skal jeg treffe frk.psykolog. Vi har byttet dag fra fredag til mandager da det blir komplisert om jeg kommer med kriser på fredager. Kriser på mandager kan kanskje repareres utover uka. Hos mamma fra mandags kveld til sent onsdag eller tidlig torsdag. Attpåtil oppdaget jeg at jeg har ansvarsgruppemøte på onsdag pluss at jeg skal til Therese på torsdag.

Jeg har én ting jeg virkelig må fikse opp i nå. Døgnrytme. På fredag la jeg meg omtrentlig rundt 0700 mens jeg igår var “flinkere” og la meg klokka 0500. Igår hadde jeg hvertfall en logisk grunn til å sitte oppe; dette med ny blogg. Dere aner ikke hvor vanskelig og tidkrevende det var, herregud. Jeg hadde heldigvis selskap av Tonje (facebook chat) gjennom den tiden det tok pluss at jeg endte opp på livechat support tre ganger og snakked med Nuego, Japee og Jasmin. Ler meg ihjel over anonyme brukernavn altså, men faen de kunne sakene sine altså. Genier. Så lost i den teknologiske verden tror jeg aldri jeg har vært før altså. “WordPress famous 5 minute install” du liksom… fire og en halv time senere…

Sånn så det ut.

Sånn ca når jeg lastet opp filene for tredje gang og måtte le meg ihjel av ren frustrasjon.

Dette ser jo bare sykt ut, jeg mener… knærne mine.

Men etter langt om lenge så kom jeg i mål med “famous 5 minute installation”. Herregud altså, men så snart alt var i orden og arikanne.com importert – forsvant all irritasjon som dugg for solen. Jeg turte ikke å gi meg etter to timer liksom, sjansen er stor for at jeg ikke hadde giddet å fortsette idag, eller visst hvor jeg skulle begynne, at jeg hadde mistet tråden i hele greia og gitt opp!

Hvordan ser bloggen ut for dere forresten? Jeg har bare fått forhåndsvist den i safari at jeg ikke har andre nettlesere! Sånn skal den hvertfall se ut:

Advertisements

23 Responses to “Sometimes it hurts instead.”


  1. 1 Laila 18. March 2012 at 20:50

    Håper det hjelper deg at du er hos mamman din, at muligheten til å gå på en større smell er mindre der.
    Bloggen ser akkurat ut som bildet du legger ved her :wink:

    <3

    • 2 karianne 19. March 2012 at 14:25

      Er mer redd for at det kommer til å gå galt, vi kjenner jo begge til bulimisk kreativitet? Lage noe spiselig av anything liksom.
      Håper ikke det blir så ille som jeg tror!

  2. 3 Marthe H 18. March 2012 at 20:57

    For å ta det siste først – bloggen ser akkurat sånn ut for meg som bruker Firefox ihvertfall! Smart med brukersupport på livechat da. Praktisk uansett når på døgnet..

    Ellers dumt med vanskelig helg, men det som har skjedd har skjedd. Man kan prøve å ikke akseptere det, men gjort er gjort. Se fremover i stedet! Jeg vet at det er agony å ikke bare fortsette og fortsette med spising og spying, men du kan klare det!

    <3

    • 4 karianne 19. March 2012 at 14:23

      Jupp, synes det er bra jeg og! Med livechat altså.
      Det hjelper lite å henge seg opp i lørdag ja, klok av skade. Men nå er det jo mandag og vi alle vet hva det betyr? Høhø.
      Føler ikke at jeg trenger å skrive det igjen. Second chances ♥

  3. 5 Lille Moda 18. March 2012 at 22:16

    Gratulerer med ny blogg, den ser kjempelekker ut! Når jeg åpner den i IE kommer overskriften på bloggen (f.eks. We found love) med svart skrift på lilla, og skriften ser kanskje litt annerledes ut kanskje. Ellers ser det veldig likt ut, og veldig lekkert :wink: Alltid kjekt med noe nytt! Nydelige farger du har valgt i alle fall, jeg er også veldig glad i lilla. Jeg er selv fornøyd med utseendet på min blogg, men har ikke åpnet den i andre nettlesere, så jeg aner ikke om min ser annerledes ut, hehe :lol:

    • 6 karianne 18. March 2012 at 23:34

      Takk for at du har studert det så nøye, haha! Fargen på overskrifta vil variere ettersom du har lest innlegget eller ikke da overskrifta er en link og jeg har forskjellige linker på link, active, hover og visited :)

  4. 7 perlesnor 18. March 2012 at 22:39

    Bloggen ser ut som på bildet ditt. Men safari?? Hva med chrome?? En mye bedre nettleser :wink:

    Det å prøve å holde ut når en vet hva som vil befri, er vondt. På den ene siden vil en gjerne slippe, men på den andre siden kan en ofte vite at det er uunngåelig, det er bare snakk om tid. Heldigvis er det ganger det er mulig å unngå, og holde ut, men fytti så vanskelig og vondt.

    Syns bloggen ble fin, enkel og ryddig.

    • 8 karianne 19. March 2012 at 14:21

      Har ikke orket å laste ned chrome :P Har det på den andre dataen min, som har ligget i skapet siden jeg kjøpte mac, da den må..- låses opp eller noe av IT på skolen.
      Takk skal du ha ♥

  5. 9 Tonje 19. March 2012 at 06:46

    Bloggen ble da jammen bra til slutt, og jaggu fant du ut av smileys også :eek: Var det Artisteer? Den ser forresten slik den skal ut i Opera også :wink:

    • 10 karianne 19. March 2012 at 11:51

      Nei! Det var en knapp her inne ett sted! Show smilies ett eller annet. Klikte bare på den jeg, og voilá!

  6. 11 Trine 19. March 2012 at 08:14

    Hei :) Jeg har Saferi og, bare en liten ting, når jeg klikker på facebook ut nder kontakt da kommer jeg til BlogLoving. Hehe, ja dine knæ ser litt rar ud på bildet, du vet da jeg så på bildet først da tenkte jeg hmm er knæne bare alene da? Ingen kropp?

  7. 13 Merete Isabell 19. March 2012 at 16:15

    <3 Vet ikke hva jeg skal si. Men ikke gi deg, kjemp videre!! <3
    Bloggen ser kjempe bra ut hos meg, men jeg bruker jo også safari…

  8. 15 langveifrem 19. March 2012 at 17:22

    Bloggen ser superfin ut herfra hvertfall, bruker google chrome:) du er så flink!

  9. 17 Anja 19. March 2012 at 19:46

    Bloggen er kjempefin, det bildet med enhjørningen er helt fantastisk bra! Liker det kjempegodt. Kjenner igjen den fysisk vonde følelsen i sjela når jeg kjemper mot skadetrangen…det er slitsomt! Er ikke alltid jeg ser poenget med å kjempe imot heller. Hva er vitsen liksom? Kan jeg ikke bare skade meg litt? Tenker at jeg fortjener det og at ett arr fra eller til ikke spiller noen rolle. Ingenting blir viktig. Men det er vel egentlig viktig å kjempe selv om det er vondt, vanskelig og slitsomt. Kanskje det blir bedre en dag :grin:

    • 18 karianne 20. March 2012 at 16:27

      Er veldig glad i det bildet selv ja.
      Kjenner meg igjen i det du skriver men håper virkelig du klarer å stå i mot trangen. You deserve better.

  10. 21 Martine 20. March 2012 at 18:09

    Den nye bloggen din ble kjempefin! Gratulerer. Kjenner meg igjen i det du skriver om arr. Har også vært “skadefri” lenge, men de sprekkene jeg har hatt har virkelig gjort meg ukomfortabel i forhold til arr.

    Ønsker deg ei fin uke og lykke til hjemme hos din mor!

    Mvh Martine

    • 22 karianne 22. March 2012 at 16:52

      Litt godt å høre at jeg ikke er alene om å føle det på den måten! Men innerst inne vet vi jo begge at det går an å komme forbi dette hinderet. ♥

  11. 23 Anne Marte 20. March 2012 at 18:24

    Bloggen er kjempefin :)
    Bildene av Zahra og Baghera er så herlige! :D
    Sender litt ekstra styrke, håp og pågangsmot til deg. *sender… sender… sender… Sendt* ;P
    Håper det hjelper! :)

    Du er fantastisk!
    Lovelovelovelovelove <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: