Livet er litt for kjipt.

Det føles litt som om jeg helt har glemt kunsten eller gleden jeg hadde i det å blogge. Det var så jævlig enkelt før mens nå har jeg liksom en stor sperre og hundre grunner til å la være. Who am I kidding? Lesertallene mine holder seg stabile gjennom selv de tørreste bloggperiodene mine så jeg kan i alle fall ikke skylde på at andre ikke er interesserte. Takk for at dere stikker innom, det betyr noe for meg å se at det er mennesker der ute som bryr seg. ♥

På mandag skrev jeg at jeg skulle bli flinkere så jeg er i det minste på saken nå.

Onsdag. CSI på skjermen og Zahra som selskap. Fint å se lillefrøken igjen, begynner tross alt å bli 14 dager siden sist. Det høres sikkert fint ut men det er vel egentlig bare toppen av isberget.

For å gi dere hele bildet må jeg spole tilbake til mandag, innlegg publisert 1900 presis, etter det var jeg mest bare sint. Inni meg. Men jeg hater at jeg blir så “ha-ha” når jeg er sint eller uenig? Eller misfornøyd. Ikke var jeg fornøyd med menneskene som jobbet aften heller, ingen jeg kjenner godt nok til å blåse ut til. Løsning? Ring en venn (Elin) med ekstra bass i bilen og spill sangene du likte når du var fjorten – eller i fylla – så høyt at du ikke hører noe annet enn bass. Det er fint når noe så enkelt kan hjelpe. Der og da hadde jeg det fint. Those precious moments.

Men etter det, når jeg kom tilbake var jeg skikkelig stressa inni meg men visste at om jeg åpnet munnen ville frustrasjonen bare renne ut av meg sammen med litervis av tårer og sinte ord og jeg orket ikke det da så jeg bet det i meg en stund men jeg slukner på medisiner uansett så jeg sov i det minste.

Sto opp igår og var salig stressa for å finne ut om frk.psykolog var tilstede noe hun faktisk var så det var en lettelse å vite at jeg i det minste skulle snakke med henne klokka to, før jeg dro. Innen den tid hadde jeg drukket altfor mange kopper kaffe, dusjet, pakket tingene mine og var klar til å dra hjem egentlig, sånn som jeg hadde fått beskjed om.

Hun var ikke informert. Hun hadde ikke peiling på hva og hvorfor og hvem som hadde bestemt sånn og slik og hvorfor noe som helst. Er det mulig? Det er alt jeg tenkte, ER DET MULIG? At ingen hadde drøftet noe som helst med min behandler om hvorfor jeg skulle ut sånn voldsomt fort? Rullegardina ned, håpløshet og jeg var REDD for å reagere. Mest fordi jeg aldri har hatt en grunn til å reagere på den måten før – til frk.psykolog – ergo visste jeg ikke hvordan hun skulle ta det så jeg holdt igjen de ordentlige følelsene og spilte likegyldig helt til jeg fikk bekreftet at reaksjonen min var naturlig.

Så da fikk jeg satt ord på det jeg tenkte, følte, oppgitthet, maktesløshet og en voldsom trang til å ta det ut på meg selv. Jeg har store problemer med å bli ordentlig sint på andre mennesker og tror heller på noe sånt som “det er min feil, det er meg det er noe feil med, jeg fortjener å straffes”.

Men frk.psykolog skrev en plan. Jeg følte ingenting annet enn “det kommer aldri til å gå, herregud det der er jo helt håpløst.” Bak på lappen skrev hun “Ikke dø!”, så om alt annet feiler har jeg i det minste holdt meg i live siden jeg ikke tenker på døden som løsning, utvei eller noe som helst. Jeg har liksom ikke lyst til å dø – been there, done that og vet skrekkelig godt hvordan det går når man ikke lykkkes og husker skrekkelig godt hvilke konsekvenser det fører med seg. Klok av skade frister det ikke med repriser av noe som helst slag.

Etter samtalen ventet jeg på at mamma skulle hente meg samtidig som jeg ikke kunne forstå hvordan noen kunne ta en avgjørelse om utskrivelse over hodet på alle i teamet mitt, inklusiv meg selv. Ordre fra “høyere hold” and god knows who. Omtrentlig klokka fire kom mamma og henta meg. Først dro vi hjem med ting – deretter måtte jeg på butikken for å handle pepsi max om ikke annet. Har ikke akkurat lite næringsdrikker for å si det på den måten…

Avgjørelser. Utrolig vanskelig å skulle bestemme seg for noe selv om det er simpelt i seg selv. I førti minutter satt jeg og mamma i bilen utenfor butikken mens jeg iherdig forsøkte å skrive en handleliste – den inneholdt bare tre ting men jeg klarte ikke å bestemme meg for om jeg bare skulle gi etter for bulimisk først som sist eller om jeg skulle “se det an”. Jeg gikk for sistnevnte men etter to timer hjemme presterte jeg å kaste opp uten å ha overspist og da var det gjort.

Følelseskaos. Takler det ikke og flykter altfor lett om jeg kan eller ikke ser noen andre løsninger enn å løpe fra det. Når verden blir for mye – flukt. Døgnrytmen var vel punkt nummer to som ikke gikk slik det skulle med tanke på at jeg la meg 0700 og sto opp 1230.

Jeg sto opp med “jeg SKAL spise og spy idag” og orket ikke å tenke mer på det. Jeg bare… orket ikke. Jeg hadde legetime 1430 så…

Dagen idag har vel heller ikke vært noe særlig for å si det på den måten og det handler ikke om spising og spying, det handler om noe helt, helt annet. Dere vet kjøreforbudet og 4. April? Endelig lovlig å kjøre bil igjen, kjøre opp og få sertifikatet?

“August” og tårene trillet. Jeg må vente helt til August. Kjøreforbud helt til AUGUST. Av og til lurer jeg på hvorfor jeg er ærlig? Se bort i fra moral og etikk, rett og galt akkurat her – hvorfor kunne jeg ikke bare løyet? Hvorfor kunne jeg ikke bare trukket på skuldrene og sagt JA når noen spurte meg om mitt siste epileptiske anfall var i April 2011? Men jeg sa nei og fortalte sannheten om flisegulvet til mamma etter oppkast i August 2011. Ærlighet varer lengst?

Jeg vet jo veldig godt at jeg gjorde alt riktig når jeg fortalte sannheten, både for min og for andres sikkerhet – men det gjør dessverre ikke min egen skuffelse noe mindre av den grunn.

Jeg føler så jævlig at jeg har tapt så utrolig mye. Det første året med kjøreforbud var kjipt nok i seg selv men det gikk. Jeg klarte det, taklet det sånn høvelig dit at jeg kom i mål – over målstreken. I 10 dager hadde jeg lov til å kjøre bil men satte meg aldri bak rattet, rakk det ikke før jeg fikk nytt anfall og nytt kjøreforbud i 12 nye måneder, til og med 4. April 2012. Det var et realt slag i trynet for min del. Fy faen jeg har ikke ord for hvor jævlig surt det var. Jeg er en utålmodig sjel og å vente på at tiden skal gå er noe som av og til driver meg til vanvidd selv når jeg vet at det ikke er noe annet å gjøre enn å smøre seg med tålmodighet jeg ikke har og håpe på de beste.

Men jeg mener nevrologen sa det gikk greit med April i Oktober – selv om jeg da hadde fortalt henne om anfallet i August. Men nå derimot er oppfatningen endret og det er ingen verdens ting jeg kan gjøre med det. Moralskt korrekt men følelsesmessig… ruinert.  Jeg kan søke men oddsen for at det liksom skal godkjennes når det er bekreftet og spesifisert at epilepsi er diagnosen og årsaken – at det ikke kan skyldes på noe annet eller forklares på en annen måte – there’s nothing I can do.

Innen August kommer har jeg vært gjennom nesten 30 måneder med kjøreforbud. To år er surt nok i seg selv! Og jeg var så jævlig nesten i mål! So fucking close! Helt til ærlighet og endrede meninger … vraket både håpet og muligheten.

Så ja, tårene trillet. Det gjør så vondt.

Det gjør så jævlig vondt å håpe på det beste også skjer det ikke. Når man har så lite i hverdagen blir det ikke bare en big deal, men en jævlig big deal. I nesten 6 måneder har jeg holdt fast i TO ting. To ting jeg har ventet på og håpet for selv om jeg prøver febrilsk å ikke få håpet for høyt fordi det gjør enda mer vondt når det ikke skjer. Jeg vil beskytte meg selv fra skuffelsen jeg takler så dårlig.

To drømmer. Sertifikat og valper.

Så da står jeg igjen med én ting. Zahra. Jeg holder det på en armlengdes avstand og tør ikke å ta det inn, om fem uker – da vet jeg for sikkert hva som skjer. Hun har løpetid akkurat nå og vi har funnet en match og de skal treffes for første gang allerede på fredag. Planen er at de skal være sammen noen dager for at det forhåpentligvis skal gå bedre enn i fjor hvor parringen i seg selv virket vellykket – men det ga ingen resultateter. Trenger jeg å si at jeg var heartbroken?

This is my last hope – bokstavelig talt. Jeg trenger at noe går min vei NÅ. Jeg er jævlig lei av livet og nedturer, komplikasjoner og sykdom, jeg er utrolig forbanna for at mine friske håp og forventninger gruslegges gang på gang på jævla gang. Hva gjorde jeg galt? What went wrong, hvorfor skjer alt dette? Om livet handler om flaks og uflaks, er det ikke da på tide at jeg har flaks, for én gangs skyld? Pretty please, jeg trenger at dette funker.

Om det skjer… Om Zahra blir drektig og får valper i slutten av Mai… 8 uker med søte små som trenger kontinuerlig tilsyn døgnet rundt. Om ikke dét er å flytte fokus fra sykdom så vet ikke jeg! Ikke bare blir det valper, det vil si at kennelen min blir mer enn et navn på papiret – men en faktisk bedrift. Noe JEG har oppnådd, noe JEG har fått til. Noe positivt. Min kennel, mine valper, mitt ansvar.

Jeg hadde noen som spurte meg om ikke det var litt uansvarlig at “du som er så syk med så mye ansvar…” De som har møtt den målrettede versjonen av Karianne vet at hun får til omtrentlig akkurat det hun vil når hun først kommer i gang og kjemper for noe hun tror helt og fullt på, noe som gjør at hun føler seg bedre eller som noe annet enn bare sykdom. Når jeg tenner på de riktige pluggene – I’m flying og jeg tuller ikke. Gi meg en sjanse, I’m dying to prove it.

Men jeg tar ingen gleder på forskudd. Okei, jeg lyver når jeg skriver det fordi håp fungerer ikke på den måten for meg, det er ikke så enkelt som å velge å håpe eller ikke håpe, det er noe som skjer når det skjer. Så JA, jeg håper men jeg tør ikke å ta gleder på forskudd. Gi meg røngtenbilder med bekreftelse om fire-fem uker – da skal jeg begynne å glede meg.

Ikke bare var det kjøreforbudet som ble dårlige nyheter idag, attpåtil noe annet som gjør meg litt.. trist, det også.

Men akkurat nå føler jeg ikke så mye. Jeg har skrevet dette innlegget uten at jeg har levd meg inn i det jeg har skrevet – nummen bare. Det skjer etter timer meg spising og spying. Som planlagt men det plager meg ikke at det ble sånn fordi jeg var innstilt på det fra jeg sto opp. Men imorgen derimot, så har jeg faktisk lovet frk.fastlege å prøve. Ikke bare prøve – men vi skal gjøre noe nytt. Og jeg tror det kan ha noe å si, faktisk ganske mye.

Dere vet hvordan jeg har skrevet om bekreftelse, at jeg trenger hjelp til å tro på meg selv når jeg ikke klarer å tro på meg selv alene? Daglig bekreftelse. Det vil si at jeg hver dag, hver gang jeg står ovenfor valget “skal – skal ikke spise og spy” så kan jeg ringe frk.fastlege. Ikke for å snakke en hel masse, men bare for å høre de få ordene jeg trenger å høre. Jeg tror det kan ha noe å si.

Min første reaksjon var “men herregud, jeg kan ikke ringe å plage deg hver eneste dag med dette her!” og jeg ble veldig positivt overrasket over responsen hennes. At om det var noe “så lite” (for henne å si) som skulle til for at jeg skulle klare å stole mer på meg selv og “nei du skal ikke spise og spy idag”, så ville det gjøre henne lykkelig om jeg lyktes. Noe uprøvd som jeg tror på, kjenner at det gjør tanken på morgendagen enklere å forholde seg til i seg selv.

Så nå må jeg gjøre det jeg kan for å holde ut det som nå er “den uutholdelige hverdagen”.

For én gangs skyld er jeg innstilt på å legge meg tidlig (i min verden) og stå opp imorgen å gjøre noe riktig. Jeg skal treffe Therese er planen, dessuten trenger leiligheta litt stell etter 14 dager som tom, klesvask, tur med Zahra, jeg burde plukke opp kameraet eller gjøre NOE. For å styre unna en selvdestruktiv misjon mot 30. Mars som er ny innleggelse. Nei Karianne, du trenger ikke å fucke opp alt du faktisk har begynt å få til mens du var innlagt – selv om avdelinga fucket det opp helt på slutten.

Advertisements

8 Responses to “Livet er litt for kjipt.”


  1. 1 laipai 15. March 2012 at 00:54

    Masse kjærlighet <3

  2. 2 Odyne 15. March 2012 at 01:06

    Det er sterkt å lese når du skriver så ærlig. Skjønner godt skuffelsen over at folk har tatt avgjørelser over hodet på både deg og behandler, det synes jeg var veldig merkelig at ble gjort.

    Ønsker deg masse lykke til med parring og eventuell drektighet, håper det går bra denne gangen! Det har du virkelig fortjent.

  3. 3 liltulle 15. March 2012 at 02:23

    Det vil gå bra. Det skal gå bra. Jeg har troa på deg! Krysser det jeg kan for at ting skal gå din vei. Lyse dager, gleder, håp, noe å se fram til. Stå på!

  4. 4 Marthe H 15. March 2012 at 06:19

    Igjen må jeg bare si “herregud”. Hvordan kan de ta en sånn avgjørelse uten å i det minste involvere behandleren din!?!?

    Uansett, vær så snill å prøve å ikke la alt deres kaos og deres issues gå ut over deg. For hvis du blir destruktiv “for å vise dem”, så går det bare ut over deg selv.. I know, for det har jeg gjort mange ganger. Og jeg har begynt å skjønne at disse menneskene ikke forstår det likevel.

    Utrolig kjipt med det kjøreforbudet igjen altså. Du er så uheldig! Vet det ikke hjelper å høre akkurat dét, men prøv å tenke at det ikke er din skyld eller deg det er noe galt med. Du har gjort det som er riktig, altså å si fra. Det er tøft gjort synes jeg!

    Over til Zahra, håperhåperhåper. Jeg krysser fingrer og tær og alt jeg kan! :)

    Yay for at du skal prøve i morgen. Jeg er enig med fastlegen, hvis det er noe “så lite” som skal til, da er det virkelig verdt å prøve! Jeg tror du kan få det til! Men du trenger noe å fylle dagene med, Karianne. Gå ut og ta bilder i dag? Dele de på bloggen? Jeg kunne godt tenke meg å se hvordan verden ser ut der oppe i nord! ;)

    Sender deg masse positive og varme tanker, og håper du får en dag hvor alt føles litt lettere.

    <3<3

  5. 5 Gry Helen 15. March 2012 at 08:39

    Kjære Karianne!<3
    Kjenner deg ikke,men utrolig rørende historie du har å komme med!Ønsker deg alt godt!Må solen skinne på deg!
    Stor klem
    fra Gry Helén

  6. 7 m:) 15. March 2012 at 17:43

    Du er virkelig et utrolig stort forbilde! Du klarer å skrive så lange og innholdsrike innlegg, og uten at jeg blir uinteressert. Og at du klarer å skrive så åpent og ærlig. Virkelig, du er en stor inspirasjon!

  7. 8 Wavering 30. March 2012 at 07:29

    Gud, du er flink til å skrive! Jeg kjenner deg ikke, men du inspirerer meg.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: