Møter meg selv i døra.

Forsøk nummer to på å skrive innlegg idag. I natt innså jeg hva jeg savner i bloggen min – hverdagen. De små detaljene som kanskje virker kjedelig men likevel tegner et litt annet bilde. Noe mer enn bare kompliserte tankerekker og avanserte formuleringer.

Uansett. Mandag.

Akkurat nå er jeg mest bare sliten. Kaos fra begynnelse til slutt, til og med Therese sa hun var forvirret og da er det ikke rart at det er enda mer kaotisk i mitt hode. Min sak, mitt liv og likevel er det jeg som vet minst og får informasjonen sist. Det skaper uro for min del.

Igår var jeg halvveis håpefull, jeg vet ikke hva jeg trodde på? Noe annet, noe annerledes “kanskje nå, kanskje denne gang, kanskje dette blir annerledes…” Who am I kidding? Helga har i og for seg vært ganske okei når jeg var så heldig at to fantastiske mennesker jobbet motsatt, ergo hadde jeg noen jeg liker veldig godt å forholde meg til i hele helga.

Men la oss hoppe til den kaotiske delen. Først sa de “én uke er nok”, så sa de “to uker”, så sa de “imorgen.”

Det er veldig lite å forholde seg til noe annet fra dag til dag, jeg rekker ikke å forsone meg med noe som helst før situasjonen er helt annerledes igjen. Does my head in for å si det på den måten.

Akkurat nå føler jeg meg veldig, veldig overlatt til meg selv. Det har seg sånn at noen sa “ut på torsdag”, men idag fikk jeg beskjed om “ut imorgen”, kjenner jeg blir frustrert. Fordi jeg har gjort noe og jobbet for å snu noe. Rutiner, seriøst. Tror de det holder å snu rutiner i én uke også er alt fint og flott igjen? Men så var det noen som skjønte at det kanskje ikke var tilstrekkelig men systemet er veldig firkantig, min oppfatning er i alle fall slik.

Jeg misliker sterkt når jeg blir sammenlignet med “alle andre” som har samme diagnose som meg og jeg misliker når noen kun ser ett av punktene og ikke hele bildet. Hva de ser først? Emosjonelt ustabil og alle merkelappene det fører med seg. Dramatisk, manipulativ, liker oppmerksomhet, liker å være innlagt, prøver å spinne alle rundt sin egen lillefinger for å få det slik hun vil, løgner. Det føles litt som om noen leser mellom hvert ord jeg sier for å forsøke å få tak i intensjonen bak ordene mine, om det kan tolkes og tydes som noe jeg faktisk hverken sa eller mente.

Setninger som begynner med “de med borderliene….” eller “de med spiseforstyrrelser…” Ja, hva med de? Og hva med meg? Det finnes garntert fellestrekk men alle er likevel forskjellige. “Komorbiditet er en fin bil” var det noen som sa til meg i sommer, spot on. (=samtidige sykdommer, samsykelighet, forekomst av flere ulike sykdommer eller lidelser samtidig hos samme person.)

Jeg vet ikke. Jeg vet jeg har snudd på noe og har sånn sett gjort det bra, i alle fall mitt beste, i alle fall nesten, i alle fall gjort noe. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive nå fordi jeg er litt usikker på formulering, men jeg føler meg ikke ferdig. Jeg vet ikke om skipet seiler eller synker. Jeg vet ikke hvor jeg har impulsene mine, om jeg er klar, eller rett og slett klarer – å fighte trangen til å spise og spy when the going gets tough. Jeg føler meg veldig, veldig fifty-fifty. At det bare skal noe så lite til som et vindpust før jeg stuper ut av balanse og inn i det ene eller det andre.

Men på den andre siden ser de åpenbart at jeg trenger noe, which I guess is good?! Jeg skjønner bare ikke skissene som ble til planer. Eller joda, det er jo så utrolig mange faktorer som spiller inn, etceterea, etcetera, men jeg er der at jeg skal ut og inn og ut igjen. Hjem imorgen, sytten dager hjemme, sytten dager inne, ut igjen.

Men det som trasher dagen idag må være mangelen på hva i guds navn jeg skal ta meg til når jeg er hjemme. Hva gjør jeg når det blir vanskelig, hvordan holder jeg ut trangen, hva kan jeg bruke som motivason, hvorfor skal jeg holde ut, hva er målet. En plan, det er det jeg savner nå. Noe konkret, et ark å se på.

Så jeg skal liksom ut, punktum. Akkurat nå føler jeg meg veldig overlatt til meg selv fordi jeg ikke vet om frk.psykolog er her imorgen og om hun ikke er det, så har jeg ingen andre.

Men så kom det så innihelvetes brått da. Torsdag, jeg var liksom med på den. Det kan sammenlignes med at du har eksamen om tre dager og plutselig får du varsel på tjue timer igjen og du innser at du har fullstendig feilberegnet – hva skjer da? Man får jo faen meg panikk i en sånn situasjon.

Jeg vet ikke hva jeg skal si om det. Noe inni meg føler at jeg er dømt til å synke, dømt til å feile, at det er uunngåelig. Klokka er kvart på sju og jeg sitter enda og kverner på om jeg bare skal svippe hjemom en tur siden “alt er tapt”. Jeg vet det er en sorthvit tanke, poenget er bare at det er vanskelig å forholde seg til.

“Hva synes du om det?” og jeg vet ikke. Ærlig talt, jeg har ikke peiling. Eller jo, jeg ser ikke vitsen med å kave i to uker til, jeg frykter jo at jeg må begynne på nytt da, at neste innleggelse bare blir en reprise av denne istedenfor å bygge videre på det jeg har fått til nå. Og nå kan jo noen tro at jeg kan bygge videre – om atten dager, men kjære – det fungerer ikke sånn.

Jeg VET IKKE hvordan morgendagen ser ut. Det går for hver dag, hver imorgen som kommer. Jeg aner ikke om jeg kommer til å ende opp over doskåla eller om jeg kommer meg gjennom dagen og i så tilfelle, hvordan jeg skal få det til. Jeg kan selvsagt planlegge noe konkret og bestemme meg for at det skal gå bra – men det er ikke alltid det strekker til heller når du slites i fillebiter inni deg fordi du vil, men du vil ikke.

Det største problemet jeg ser er hvordan jeg skal flyte i atten dager uten å ødelegge fullstendig. I en destruktiv misjon kan jeg ruinere mer enn jeg aner. Hvordan holde igjen? Hvordan ikke bli gal, hvordan unngå å spise og spy som flukt, hvordan styre unna barberblader eller annet, HOW? Det hadde vært enklere om jeg hadde en plan, noe å forholde meg til, men det har jeg ikke.

God jul, godt nyttår, god påske <—–Karianne på psykiatrisk. Høytider. Men jeg har ingenting i mot å være inne i påsken, høytider er ikke min greie men bulimikeren stortrives i det fri kan du tro. Jeg bare møter meg selv i døra. Rekker såvidt å svinge en tur ut før jeg returnerer – igjen og igjen og igjen. Siden 2007 er 9 måneder hjemme det lengste jeg har fått til. Joda, det er jo fint og flott det, greia er bare at jeg er lei av det. “Hello there, only me… again.”

Rutiner. Det er noe som må kjøres inn før det går på automatikken, det er noe man må gjøre mange, mange ganger før det går av seg selv, før man husker på det eller gjør det uten å tenke. Allerede har jeg en hel haug med alarmer på telefonen som piper i tide og utide. Stå opp, hente medisiner, frokost, morgenmøte, lunsj, middag, kvelds, medisiner, sovemedisiner.

Hjemme blir det stå opp, medisiner + frokost, lunsj, middag, kvelds, medisiner+sovemedisiner, sove. And all the time inbetween.

Jeg har hvertfall noe i helga og tirsdag/onsdag. I helga får vi enten besøk, eller sender Zahra avgårde for parring. Kryss fingrene for oss, jeg trenger valper. På tirsdag/onsdag skal jeg være hos mamma for å holde Dina, Lea, Odin og Zahra med selskap mens mamma reiser til Oslo for å gjett hva? Hente hjem hund nummer fem. Odin ble pappa i Januar nemlig så da blir det familieforøkelse igjen. Men tirsdag/onsdag kommer til å bli… knalltøft. For å si det sånn har jeg spist meg gjennom både kjøleskap, fryseboks og skap før.

Okei. Nok om det som går galt, mest sannsynlig går galt eller kan gå galt – jeg har bare ingen tro på meg selv eller noe annet for den saks skyld. Rutiner jeg har snudd; kalorimålet maksimum/minimum, døgnrytmen og litt sosialisering med andre pasienter på avdelinga. Men nå må jeg bare sette punktum  for å publisere, hvis ikke kommer jeg ikke så langt.

Jeg skal prøve å bli flinkere til å skrive om hverdag. Helst noe daglig igjen, omså bare for å få min egen tid til å gå. Jeg har noen små idéer i hodet mitt men kommer jo aa-aaldri igang med noe.

Advertisements

7 Responses to “Møter meg selv i døra.”


  1. 1 Anne Marte 12. March 2012 at 19:46

    Thumbs up :)

    … Håpløsheten lenge leve, liksom?!
    Jeg har ei venninne som blir innlagt på Capio igjen nå.. Hun har hatt ganske lange opphold der, og det har hjulpet masse! Selvom det er vanskelig for henne å komme hjem igjen og starte ett “normalt liv”.. Men hun får i hvertfall hjelp?! Virker det som…

    Synes det er så rart at de ikke kan beholde deg lengre av gangen!! De må jo se på DEG som ett MENNESKE, en kropp, en sjel! Ikke en diagnose! Diagnosen er ikke Karianne! Bare Karianne er Karianne… Jeg forstår ikke disse menneskene.. Ikke i det heletatt!
    Jeg skulle ønske du kunne fått bedre hjelp :/ At litt flere mennesker rundt deg ser DEG med sykdommen, ikke BARE sykdommen! Huff… Jeg blir så oppgitt over helsenorge! Det er så mye som er så fryktelig håpløst!!!!!!
    Blaaaahh.. o.O

    Anyways… Lykke til og stå på, søta! Jeg heier på deg!!!!!!!!! Og jeg har virkelig troa på deg!

    Lovelove <3

    (Og lykke til med Zahra! Håper det går i orden denne gangen!!!!! :))))) )

  2. 2 laipai 12. March 2012 at 22:13

    Hærregud, hvorfor kunne du liksom ikke bare være der til torsdag? Det er to dager ekstra jo…Jeg må bare ærlig si at jeg ikke liker sånne korte innleggelser..greit om man trenger et avbrekk, litt hvile, men man rekker jo ikke få så mye hjelp på den tiden…gawd assa…

    <3

  3. 3 tornerose 13. March 2012 at 00:44

    Kjære lille pia mi.
    Detta e en gjenganger førr oss, mæg å dæg. D e vesentlige ting NÅN der inne på. døgn IKKJE får me sæg om att vi e menneska me navn som treng tid, diagnosan vi har gjør d. TID og FORUTSIGBARHET , FORSTÅELSE og OMTANKE, RESPEKT e nøkkelord nån der inne IKKJE fatte!!Tusen ord æg kunne ha sagt, men velge å la være … e så ufatteli sint på helse fucing systeme dps harstad. TAKKÅPRIS førr att d e nån få sjele som jobbe der inne som prøve d di kan å få di andre ” sjefan” te å forstå, d e bærre så sykt synd att d desverre ikkje nøtte:( Så nu bli du sendt ut før du e klar og æg sendt te bodø vekk fra ungan i 14 uke førr att dem ikkje har kompetanse i harstad…..ka d gjør me oss, ka d gjør me ungan, foreldra og oss. Ka me å kle på lytteøran å høre ka vi ber om, ka vi prøve å få tell sjøl, utn å bli hørt!!! ÆG e så sint. Den dagen vi bli fresk så e d mange ting æg ska ha d me på, d første vi ska gjøre e å holde foredrag førr di som jobbe der inne( ja d finnes unntak) som ser kun diagnose og ikkje menneske om korsn d e å være innlagt og bli skjært over samme kamm som di som dem snakke om som ønske å være den innlagte paienten 24/7 365 som ikkje ønske nakka liv utaførr systeme, førr ja di finnes men d gjeld ikkje alle!!! SINT SINTARE SINTAST En vakker onsdag står vi der å nevne me nsvn di englan som ser å forstår som jobbe der inne, di vi e gla i, så læs vi ei læksa te di andre som går på jobb bærre førr att då får di lønn….En dag karianne bli vi fresk, å då ska vi feire att vi alldri meir går inn døra der å sei juhu only me…..again….. heie på oss alle som rote rundt etter ei løsning i d fuckings helsesyteme som altførr ofte svikte di som treng d mest og som har ei frammtid! Gla i dæg :)

  4. 6 Susie 13. March 2012 at 11:14

    Trist å høre om dine erfaringer ifra denne innleggelsen. Det skal ikke være slik at mennesket blir en diagnose.
    Jeg forstår også helsevesenet sin side av saken “lange innleggelser er ikke bra for mennesker med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse”, men jeg synes faktisk at det er annerledes i din sak nå : fordi du har kommet inn med mål om å gjøre forandring – du har jobbet for å nå disse målene og sier at du trenger lengre tid for å få rutinene inn under huden(med andre ord tenker jeg at en må se mennesket som sitter der, karianne som faktisk kjemper for å gjøre en forandring – og tenker “det må jo være lov å vise skjønn”. Og jeg forstår godt at det er vanskelig å forholde seg til en utskrivelsedato som blir forandret i ett sett. Jeg har lyst å spørre deg om et spørsmål? Hva kunne blitt gjort annerledes for at du skulle hatt gode erfaringer ifra innleggelsen? Jeg synes du skal prøve å være åpen og ærlig med de som jobber der, kanskje kan de ta med seg det du sier til neste innleggelse – kanskje kan det bli gjort en forandring.

    Fortsett å stå på Karianne. Du er på tross av dine diagnoser en ressurssterk jente/ ung kvinne – og du må faktisk tenke på den prestasjonen du har gjort i år. Å gå hjemme uten noe meningsfylt å gjøre i hverdagen er ikke lett for noen mennesker. Det tror jeg alle kan skrive under på. Trass i dette har du fortsatt å kjempe,
    du har hatt x antall spyfrie dager, du har ikke selvskadet, du har prøvd og du har kommet deg igjennom dårlige perioder. Nå får vi inderlig håpe at du får begynt på skolen igjen til høsten, jeg tror det kommer til å ha en positiv innvirkning på livet ditt. Og vet du hva, uansett hvor håpløs du beskriver situasjonen som enkelte ganger – så tror jeg du vil komme deg igjennom dette, og jeg tror også at du vil få et godt liv! Jeg har troen på deg. Jeg ser virkelig ingen grunn til noe annet. Ja du har en spiseforstyrrelse og en personlighetsforstyrrelse,
    men du er så mye mer :-) Lykke Lykke Masse til!

  5. 7 Unbalanced.blogg.no 13. March 2012 at 11:47

    Jeg har troen på deg. Jeg vet hva du snakker om, drit vanskelig ja det der med rutiner. Men jeg har troen på deg!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: