It’s an ache I still remember.

Forsøk nummer tretusenogførtisju på å skrive noe, ca. Det er litt sånn det føles. Jeg tror jeg har noe å si, jeg skriver og skriver og når jeg leser gjennom ser jeg bare at hvert eneste ord jeg skriver er forurenset av sykdom og sykdomstanker. Etter innlegget jeg skrev igår (gjett hvor det havnet? Kladd) så følte jeg at jeg hadde mistet hodet mitt. Fornuften. Som om jeg har mistet en bit av meg selv ett eller annet sted underveis. Ett eller annet sted.

Jeg føler meg egentlig ganske dum. Ynkelig, ydmyket, korttentkt, naiv, sneversynt, nærsynt, lurt. Sult livnærer spiseforstyrrelsen, syke tanker vokser som ugress mens det som burde være blomster visner fordi det ikke er plass til dem lenger. På tide å luke? Eller noe.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet? I mitt stille sinn så jeg for meg at å legge meg inn ville tilsvare at jeg lot noen passe på at jeg ikke døde – satt på spissen. That’s it. Ingenting mer. Jeg så liksom ikke for meg at noen skulle gjøre noe og jeg så hvertfall ikke for meg at jeg skulle gjøre noe. Bare puste, det går nok over? Yeah right, særlig. Les avsnittet over en gang til, hodeløst.

Vel. Igår stirret jeg på et ark i a5 format, fylt med bokstaver skrevet med blå penn, tre delestreker, to utropstegn, en linje skrevet med blokkbokstaver og seks punkter. Nederst står det “Lykke til!” understreket med smilefjes helt på slutten.

De siste to årene når jeg har vært innom her har jeg egentlig surret som jeg selv måtte føle for, gjort det jeg måtte føle for, fulgt standardreglementet men ikke noe særlig mer. Mest bare oppbevaring, symptomdempere eller brannslukking som også brukes for å beskrive. Med andre ord hadde jeg ikke forventet eller sett for meg noe annet heller. “Chronic case”, hvem gidder vel å ta tak i det? Når jeg skriver surre som jeg selv vil mener jeg; jeg kunne spise når jeg ville, spy når jeg ville, komme og gå som jeg selv ville, var jeg borte / hjemme i åtte timer, så var jeg det. Om jeg ikke ville spise – nei vel, da ville jeg ikke spise.

Men frk.psykolog gidder♡

If you expect nothing from no one you’ll never be disappointed“. En sånn setning som får meg til å føle meg klok av skade. Been there, done that. Det gjør så jævlig vondt å håpe, jeg kan nesten ikke fordra å håpe fordi det er så sårt. Så skjørt og det gjør så vanvittig vondt om det ikke blir sånn jeg hadde sett for meg eller håpet på. Ord som mislykket, håpløs, hjelpeløs, innestengt og naiv går igjen i hodet mitt igjen og igjen. Likegyldigheten kommer krypende, det er så mye enklere og mindre smertefullt. Bivirkningen av likegyldighet er for meg; bitterhet.

Jeg blir frustrert fordi ting er som de er, jeg blir sint men jeg aner ikke hva eller hvem jeg skal bli eller være sint på, til slutt tar jeg det ut på meg selv. Om jeg ikke kan skylde på noen eller finne en logisk grunn – det handler ikke om å klandre noen – det handler for meg om å rasjonalisere hvorfor eller hva som skjer i en gitt situasjon som ikke blir slik jeg hadde planlagt.

Et helt banalt eksempel (jeg vet det er sykt): jeg håper det blir fint vær imorgen fordi jeg liker sol. Istedenfor henger skyene tykke mens verden virker grå og fargeløs, livløs. “Nei vel, da fortjener jeg ikke sol da!” tenker jeg.

I forrige uke skulle jeg hente en pakke på posten. Det viste seg at pakken ikke hadde kommet enda og jeg ble så vanvittig sint “jeg håper å ha flaks i to sekunder men det er tydeligvis mer enn jeg fortjener.” Det var liksom ikke posten sin skyld, eller de som hadde sendt meg melding om at pakken hadde kommet når det viste seg at det var en feilaktig opplysning – det var min skyld fordi “jeg fortjener ikke bedre.”

Jeg velger ikke bevisst å tenke disse tankene, de dukker opp automatisk og følelsene henger seg på og bølger i takt med tankene som bryter mot skjær og kvasse klipper.

Du tenker kanskje “herregud, det er jo bare en pakke!” og ja. For andre er det kanskje det, men for noen som mangler innhold i hverdagen og desperat forsøker å finne noe å klore seg fast i for å ikke falle av… Småting blir store ting. Bagateller blåses ut av proporsjoner og blir til verdensproblemer. Eller i en deprimert tilstand; en grunn til å dø om bagatellene blir mange nok uten lysglimt.

Det er vanskelig nå. “Jeg fortjener det, jeg fortjener ikke bedre.” Når rasjonalisering og fornuft ikke strekker til leter jeg etter en forklaring som ikke finnes og klandrer meg selv istedenfor.

Now and then I think of all the times you screwed me over
But had me believing it was always something that I’d done
But I don’t wanna live that way
Reading into every word you say
You said that you could let it go.
[Gotye ft. Kimbra ~ Somebody that I used to know
Eventuelt “Walk off the earth” sin versjon]

Men tilbake til arket med blå bokstaver. Lykke til du liksom. Jeg vet ikke hva jeg tror. Er mitt beste godt nok? Går det om jeg går inn for det? Klarer jeg mer enn jeg tror om jeg tør å tro på noe annet enn mine egne følelser? Kan jeg stole på de som sier at jeg kan? De som mener jeg er god nok som jeg er? Lyver de? Er de sikre på det, og i så tilfelle, hvorfor?

Arket er vel en slags behandlingsplan. Det blir med andre ord ikke mye tid til å flyte rundt i gangene å ikke ta seg til noe som helst. Kanskje jeg trenger det mer enn jeg aner. Kanskje det gir meg en tro på noe annet enn det jeg hører i mitt eget hode? Det står liksom ikke “du skal fortsette å puste” på det arket, det inneholder meget spesifiserte punkter med alternativer for å tette igjen smutthull som lager mindre plass til løgner. Jeg produserer ikke løgner på løpende bånd lenger, det er mer det at jeg holder igjen sannheten med mindre en konfrontasjon finner sted.

Uten forventninger eller forhåpninger til meg selv eller noe rundt meg, blir jeg nummen og følelsesløs, jeg driter i det som skjer, gir en lang faen i konsekvensene av det jeg utsetter meg selv for – i mitt hode; “what difference does it make?”. Når jeg ikke har bestemt meg for å telle dager uten oppkast blir jeg heller ikke skuffet når jeg ikke får det til – jeg prøvde ikke. Det var ikke et mål jeg strakk meg etter, ergo betyr det ingenting når jeg ikke nådde opp – jeg prøvde ikke.

Let me crash and burn. “Bare kom med det for faen, alt er ødelagt uansett så hvilken rolle spiller det?!”

Men når alt kommer til alt er det en håpløs forsvarsmekanisme som blir til for å beskytte meg selv fra nederlagene jeg ikke takler. Jeg skrur tvert av forventningene for å unngå skuffelse.

Helt ærlig? Jeg hadde steilet om jeg på forhånd visste at det kom til å bli press på kaloriene.

Anyway. Arket, for tredje gang. 

  • x kalorier/næringsdrikker. Unnasluntring fører til null/begrenst utgag. Og om jeg drar ut/hjem, at jeg ikke burde være borte i mer enn to timer. (For å unngå at jeg drar hjem for å spise og spy when the going gets tough.) Og turer ut (gåturer) er også tidsbegrenset.
  • Ikke utsette næringsdrikker. Har tendenser til å utsette helt til jeg hopper over måltider. Nå blir jeg i det minste minnet på/oppfordret. Det er enklere å bøye hodet og si “okei” enn å kave i mitt eget hode uten å finne riktig svar – til slutt blir jeg handlingslammet og gjør hverken det ene eller det andre mens klokka tikker fra meg.
  • Delta på morgenmøte (agorafobien, ubehag ved å oppholde meg i samme rom som mange andre)
  • Delta sosialt i fellesmiljø 2x 20-30 min (dagskift og kveldsskift)
  • Deretter er det meninga at jeg skal skrive en beskrivelse (en slags søknad) til noe.
  • Og…. Når x kalorier er nådd… å bytte ut én næringsdrikk med noe som skal tygges før det svelges.

DET GRUES. Idag er vel “dag 1” når det kommer til disse punktene. Hittil ligger jeg i rute på næringsinntak (har allerede vært en tur ute med pers. Måtte hjem å hente en pakke -kommer tilbake til den senere i kveld/imorgen-, og siden jeg allerede har vært ute blir/føles det som en forpliktelse å innta det jeg skal (maksimum/minimum) = motivasjon.

LOOK WHAT THEY MADE ME DO, hahah. Kreativgruppa. “Fokuser på egget, fokuser på egget, fokuser på egget, drit i at det er fem mennesker i rommet, se på egget.” Jeg har seriøst ikke malt egg siden jeg gikk i barnehagen. Jeg knuste ingen.

Maybe this is a second chance. Use it wisely. Jeg er fortsatt likegyldig og tenker “whatever happens, happens” men om jeg ikke bryr meg har jeg ingenting å tape på og prøve. Om jeg ikke tror på noe heller, kanskje det ligger mer mestring i å lykkes enn jeg ser for meg. Jeg vet ikke? Uansett

Jeg har forresten nådd et mål. Først skulle håret nå navelen, deretter var det stjerna and here I am. Er det noe jeg hører hver gang jeg treffer mennesker er det “så langt hår du har fått!” Men det er greit for jeg har aldri hatt komplekser eller mislikt håret mitt. Men nå må jeg stusse det da. (sykehusbad er stygge så jeg tok meg friheten til å sensurere det.)

Advertisements

13 Responses to “It’s an ache I still remember.”


  1. 1 Anna 6. March 2012 at 20:44

    Kjempe fint hår har du! Ønsker deg lykke til med behandlingen, og vil at du skal vite hvor mye bloggen betyr for meg. Er så utrolig deilig å lese noe jeg kjenner meg igjen i! Stå på videre :)

  2. 2 laipai 6. March 2012 at 21:04

    Du får unnskylde meg, men jeg synes det er fantastisk at du har fått en sånn liste å forholde deg til! Sånn at du ikke bare går rundt der uten at det blir tatt tak i ting. ME LIKE :D
    Lykke til my dearest <3

  3. 3 ingvild 6. March 2012 at 21:27

    Fullstendig klar over at du ikke kan tvinges til noe som helst, om det er det det har gått på (kjenner jo ikke historien din mer enn det som kan leses), men det er jo helt hårrystende at ikke noen ordentlig behandlingsplan, oppfølging, tiltak og tilstrekkelig motivasjonsarbeid er blitt gjort for å hjelpe deg til å jobbe ordentlig med dine personlige mål.
    Å være på oppbevaring/brannslokking og så bli sendt hjem i blandt uten noen ting er jo helt meningsløst.
    Uten å høres frekk ut (mener bare å være litt streng:p), så er du jo nødt for å få satt noen krav for deg selv for å komme videre, og ikke være i komfortsonen din hele tiden (selv om du jo vet at det søren meg er et mareritt å være der også, men hvilket valg tar man…)
    Syns du var flink som ikke knuste egget ;) Lykke til med jobbingen, alle sjanser er en ny sjanse!!

  4. 5 Sandra Jeanette 6. March 2012 at 23:15

    WOAH! Du har kjempelangt, fint hår! Målet mitt har i mange år vært å ha hår over niplene, kom så langt til rundt juletider, men da var håret mitt så utrolig slitt at jeg mått klippe en 10 cm. Nå begynner det nesten å nærme seg igjen, bare mye tykkere og finere enn sist :D JOY!

  5. 6 Strikkedilla 7. March 2012 at 10:19

    YEY :) lenge siden jeg har lest her å blitt å GLAD som jeg ble nå ! ;)
    Dette klarer du tøffa .., tenk på alle dagene bak deg, du er knalltøff ! Så dette klarer du, kanskje ikke uten tårer, angst, smerte , sinne og resignasjon ….har troa på deg jeg :) og det har frk psykolog og avd også, ellers ville de ikke gjort dette!
    You deserve it girl! Og jeg er så heldig at jeg får heie på nært hold… Du kan surke på “røyke rommet” jeg har digre elefantører :)

  6. 8 Elisabeth 7. March 2012 at 19:48

    Håret ditt er kjempefint!:)) også så langt…:) Håper den fastsatte planen vil være positiv for utviklingen din, og for å være ærlig synes jeg det høres mye bedre ut med faste mål enn bare å være på brannslokking. Heier i hvert fall på deg, det skal du vite!;)

  7. 9 K 7. March 2012 at 21:12

    Får ikke sett bildene :(

  8. 10 Alex 7. March 2012 at 22:35

    Love your egg! It looks great! Well done :)
    Wooow, your hair is so long, you are so pretty! :)

  9. 11 Anja 8. March 2012 at 17:21

    Jeg får ikke sett bildene… Kanskje det går senere. Jeg tenker også ofte at jeg ikke fortjener ting, skjønner litt hvordan du har det. Automatiske tanker og måter å takle problemer på er vanskelig å komme seg ut av. Jeg har begynt å lære meg å be om hjelp, men det er så altfor lett å bruke gamle mestringsstrategier. Lett å tenke at de rundt bare ser meg hvis det er blod eller dramatikk. Fint at du har en behandlingsplan, skjønner at det virker vanskelig, men du klarer det helt sikkert!:) Jeg føler at jeg har blitt stilt masse krav til i det siste, det er vanskelig, men gir stor mestringsfølelse når jeg klarer det. Samtidig gjør det meg redd for å bli “for frisk”, redd for å ikke bli sett, ikke bli tatt på alvor…men uansett, lykke til:)

  10. 12 Snø 8. March 2012 at 19:24

    Håper behandlingsplanen hjelper deg til å klare å få til ting som har vært vanskelig. Lykke til! Klem


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: