40 days and one long night.

I natt møtte jeg på komplikasjoner og vanskeligheter i større grad enn jeg tidligere har måttet forholde meg til iløpet av mine nå 40 døgn uten spising og spying.

Det som skjedde i natt… Jeg stresset. Stresset meg opp og viklet meg inn i spiseforstyrrede tanker, følelser – til det punktet hvor jeg kastet opp. Jeg kastet opp. Oppkast, spy – hva skjer så?

Jeg fikk store problemer med å rasjonalisere og å se situasjonen i et større perspektiv enn det jeg så og følte akkurat der og da, i øyeblikket. Hadde jeg nå tapt alt fordi jeg hadde kastet opp? Hvor går grensene? Hvor er logikken og hvordan plassere, prosessere og forsone seg med det som skjedde?

Min første reaksjon var; fuck it, mislykket, ser du – du kan ingenting, du er ikke verdt noe, nå kan du bare gi opp, nå kan du bare gå på kjøkkenet og spise det lille du har som er spiselig i hus og spy mer på trass – du har allerede tapt, hvorfor gidder du å holde igjen nå? Du har ødelagt alt, du er ubrukelig, verdiløs og svak.

Det føles litt som å skulle etterforske en sak, på lik linje med det du ser på tv når noen skal oppklare et drap. De små detaljene og bevisene som til slutt gir det hele bildet. Jeg må gå meg selv i sømmene og finne ut hva det egentlig var som skjedde. Hva som egentlig utløste oppkastet. Og jeg må sammenligne basert på en annen erfaring, selvskadinga.

Min definisjon på selvskading for meg er når intensjonen bak handlingen er å påføre seg selv en synlig skade eller utsette seg selv for unødvendig smerte på grunn av en følelsesmessig utløsende årsak. Det vil med andre ord si at man ikke har skadet seg selv om man har vært uheldig med en kjøkkenkniv og skjært seg i fingeren. Jeg har gjort det og, vært uheldig med en kjøkkenkniv og tenkt “that’s it, nå har du ødelagt alt”, også på grunn av at såret ble en trigger i seg selv.

Så hvordan definere oppkast som bulimisk? Hvor går grensene i forhold til det? Om du drikker deg kanon og kaster opp i fylla er det ikke bulimisk – med mindre du med viten og vilje har spist en hel masse mat fordi du vet at du kommer til å kaste opp. Om du får omgangssyken og kaster opp – det sier seg selv at det er helt ufrivillig og noe man ikke kan klandre seg selv for.

Ting som for meg i natt talte IMOT en bulimisk handling; oppkast var ikke planlagt. Det var ufrivillig og en reaksjon på intense følelser. Jeg hadde ikke overspist på forhånd. Viktigst av alt og det som betyr mest for meg er at det ikke var planlagt.

Ting som talte FOR en bulimisk handling: Oppkast er oppkast, spy er spy.

Den problematiske og kaotiske situasjonen jeg befant meg i gikk ut på at jeg ikke klarte å velge mellom for og imot. Noe inni meg som sterkt ønsker å gi faen og noe annet som prøver å rasjonalisere og oppmuntre meg selv til å heve hodet og fortsette som om det ikke har skjedd. Det verste er tanken som sier “skaden har allerede skjedd. Det er for sent, du kan like godt bare spise og spy mens du først var igang”.

Tankekverna var i gang og timene sneglet seg forbi. Klokka ble fire, fem, seks, sju, åtte, ni. Natta var i ferd med å takke for seg mens en skyfri himmel ble lysere og lysere i blått. En intens hodepine hadde satt seg i topplokket samtidig som jeg kjente trøttheten og utmattelsen i hele kroppen. Jeg hadde på dette tidspunktet greid å skille mellom hva Karianne ville og hva spiseforstyrrelsen ville, spiseforstyrrelsen ville gi faen mens Karianne ikke ville gi opp eller gi slipp på dag 40! Jeg kom omsider dit at jeg bestemte meg for å få meg noen timers søvn, jeg ble definitivt ikke klokere på å tenke intenst på for eller imot i time inn og ut. Etter at jeg hadde lagt meg slo det meg plutselig, det jeg skrev her om dagen om bekreftelse.

“Herregud, du trenger en bekreftelse fra noen som kan se situasjonen objektivt, noen du stoler på og tror på. Du trenger at noen rydder i kaoset du nå kjenner på, sammen med deg.”

Noe så simpelt. Å spørre en troverdig kilde utenfor meg selv. Så jeg sendte en sms til frk.psykolog, sa hva jeg trengte; bekreftelse eller avkreftelse og forklarte kort hva situasjonen var.

Etter det sovnet jeg og når jeg våknet igjen langt utpå ettermiddagen hadde jeg fått svar. Om at det ikke var min feil og at intensjonen ikke var bulimisk. Om at jeg med trygghet kunne holde fast i dag førti og fortsette som om det ikke hadde skjedd. Jeg skal ikke si at dagen har vært ukomplisert med tanke på trangen til å gi faen og higet etter “en siste gang, så kan du fortsette”, men jeg vil heller fortsette på førtiEN enn på dag én.

The worst is over now. Etter at klokka ble 2100 har roen senket seg litt fordi vissheten om at butikker er stengte gir en lettelse – da blir det ingenting impulsivt. Da er jeg trygg ut kvelden. Nå kan jeg legge meg rundt midnatt og ta medisiner som jeg skal og stå opp i morgen til riktig tid og kjenne på ny uke, nye muligheter og forhåpentligvis se seier i dagen idag.

Takk til frk.psykolog for bekreftelse. Det reddet meg fra voldsom nedtur og holdt meg stødig nok til å se det hele bildet og forbi det følelsesmessige kaoset. ♥

Advertisements

32 Responses to “40 days and one long night.”


  1. 1 Kine 5. February 2012 at 21:41

    Du gjorde mye av denne jobben helt selv!
    Jeg er stolt, det der krever utrolig mye. Jeg er glad på dine vegne at du klarte deg igjennom, selvom det var vanskelig. <3

  2. 2 Birgitte 5. February 2012 at 21:41

    Det er ikke din feil at du kastet opp. Det kan ha kommet av hva som helst.. :)

  3. 5 Flammefugl(Kaosviljer) 6. February 2012 at 06:04

    <3 Det er jo dømt til å skje sånne ting fra tid til annen, som får deg til å tvile, og som gjør at du må granske deg selv og årsakene til hvorfor det skjedde. Men da er det bra du får det til, selv om det er beintøft, og at du har noen å få bekreftelse fra. Bare det å være klar over at du trenger den bekreftelsen er egentlig stooort synes jeg.

    Jeg synes også det var veldig greit med søndag igår og stengte butikker, helt til jeg selvsagt passerte en søndagsåpen en. Jeg gikk ikke inn, men UROMOMENT.

  4. 6 Emma 6. February 2012 at 09:18

    Tipp topp tommel opp, Karianne!
    Kjempebra, du fant selv ut hva du trengte og søkte støtte. U go girl!!!!
    Noenganger er en bekreftelse fra noen utenfor alt man trenger. Kanskje er bekreftelsen kun en konstantering på noe man allerede vet svaret på selv, innerst inne. Men som først blir til å stole på når den blir bekreftet av utenforstående.
    Opplevde dette selv nylig etter tøff hendelse på jobben hvor jeg følte meg sårbar og alene i en spesiell situasjon.Og etterhvert som natt gikk over i dag etter vakten ble ikke akkurat tankene klarere. Det ble de først etter “debriefing” med kollegaer.
    Visste jo i mitt logiske rasjonelle indre at jeg hadde handlet rett,men med overladede følelser så/følte jeg ikke dette selv der og da og fikk først indre ro etter bekreftelse om dette fra andre. Kjenner den følelsen av at man innerst inne vet man har gjort rett, men når føleslene får en til å tvile. Hos meg kommer dette gjerne når jeg er veldig veldig trett, eller/og stressa…

    *klem*

  5. 7 Alex 6. February 2012 at 10:44

    I’m glad this woman could help you sort out the mess a little bit. And that you were able to distinguish between your rational mind and your disordered mind. I believe in you ♥

  6. 8 aboxof-chocolate 6. February 2012 at 12:41

    Du… Fortsett på dag 41. Du har 41 dager <3 Fornuftig og godt at du valgte å sende mld til frk.psykolog. Bra jobba, Karianne!! :-D Håper du får en god dag

  7. 9 Anja 6. February 2012 at 13:45

    Huff, det hørtes ut som en lang, tung natt! Men du kom deg gjennom:) Håper denne uka blir bedre!

  8. 10 mathildeerina 6. February 2012 at 16:31

    Noen ganger betyr en bekreftelse utenfra ALT! Så godt at fastlegen din kunne hjelpe deg til å se klart igjen. Det er godt å ha slike mennesker rundt seg… Alt godt til deg, tapre jente!

  9. 11 Anette 6. February 2012 at 21:53

    Hei. Jeg vet at dette ikke har noe med det du skrev men,men. Jeg vil bare takke deg for at du har hjulpet meg til å slutte med selvskading! Tusen takk Karianne, du har endret livet mitt <3

    Hilsen lille meg :)

  10. 12 Marthe 6. February 2012 at 23:21

    <3 Legger igjen et hjerte til deg Karianne :-) Du er verdifull!

  11. 13 Linn L. 7. February 2012 at 15:13

    Så godt å vite at man har folk utenfor en selv som ser svaret så kjapt! Det er virkelig lett å “se seg blind” på sine egne dilemmaer (ikke at jeg kan relatere til en sf, men man har jo alltids sine egne greier) og ikke klare å skille mellom den faktiske realiteten og den subjektive realiteten. For meg, som objektiv, står det ganske klart at episoden din ikke var bulimisk.

    Du fortsetter å imponere meg, Karianne! <3

  12. 14 Linn 7. February 2012 at 19:24

    Huff! :( Håper du få en fin uke i det minste, Karianne! <3

  13. 15 eileen 7. February 2012 at 21:14

    jeg håper virkelig at alt bedrer seg altså!

  14. 16 Line 8. February 2012 at 01:57

    Kan ikke si jeg forstår hvordan du har det eller noe. da jeg ikke har spiseforstyrrelser selv.. Og mulig dette er ett veldig dumt spørsmål og stille til en som er syk. Men la gå.. Hvorfor er det så viktig for deg å være tynn? Det er det jeg ikke skjønner med spiseforstyrrelser.. hvorfor er tynn så utrolig viktig mål og oppnå i livet? :S Håper ikke du blir fornærmet av spørsmålet for det er ikke meninga :)

    • 17 arikanne 2. March 2012 at 13:45

      Det handler ikke om å være tynn. Det handler om en slags følelse man får av å ha kontroll. Men ofte blir det sånn at jo tynnere man blir, jo mer kontroll tror man at man har, selv om det er nettopp motsatt.

  15. 19 Heidi 12. February 2012 at 15:16

    Hei :) har du det bra? savner innleggene dine..håpe det går bra med deg..

    Klem til deg :)

  16. 20 Cora 13. February 2012 at 00:48

    Utrolig imponerende at du har klart deg så lenge! Jeg klarer ikke en dag en gang. Du er så ufattelig sterk! Håper jeg kan oppnå det samme en dag. Du inspirerer.

    Håper alt er bra med deg. Lenge siden du har oppdatert.

  17. 23 Alexis 13. February 2012 at 23:24

    Hei!
    Tenker på deg, og håper du har det bra – at du i det minste har det greit/ok!
    Sender deg en klem <3 (:

  18. 24 Christina 14. February 2012 at 18:58

    Håper det går greit med deg<3

  19. 25 Alex 14. February 2012 at 19:17

    I’m worried about you :(

  20. 26 Marlene 14. February 2012 at 19:58

    Håper det går bra med deg, Karianne !
    Tror ikke jeg kan sende styrke og støtte slik du gjør for meg med bloggen din, men sender iallefall gode og varme tanker til deg !

    Jeg har troen på deg , stå på (=

  21. 27 Ida 14. February 2012 at 22:06

    Merker at det er lenge siden du har lagt ut innlegg, og det kan være mange grunner til det, men om den hendelsen du skriver om i dette innlegget har “ødelagt” for deg og gjort dagene vanskelige så har du min fulle støtte, stå på! I mitt hode er ikke ufrivillig oppkast det samme som en bulimisk handling, men jeg har aldri slitt med det selv og kan skjønne hvordan det er vanskelig :/

    Du skal klare dette her! :D

  22. 28 Ann-Karin 15. February 2012 at 02:36

    Begynner å bli litt bekymret nå, har du tatt vinterferie fra bloggen?

  23. 29 Christine 16. February 2012 at 22:11

    Hvordan går det med deg, Karianne? <3

  24. 30 kinam 18. February 2012 at 23:49

    hvordan går dt med dg?
    jg vil bare fortelle deg at du er born on purpose, with a purpose, for a purpose. du er ikke på denne jorden ved en feil. DU er VIKTIG VERDIFUL.

    kinam

  25. 31 Anne grethe 19. February 2012 at 03:15

    Liker bloggen din. Glad det er flere som er åpne! (: Jeg å Christine (tinero.blogg.no), sender en klem fra lukket avdeling i Tromsø. (: <3

  26. 32 Seasonsinlife 19. February 2012 at 13:04

    Lenge siden du har skrevet noe nå ser jeg. Jeg liker å lese bloggen din. Går det bra med deg? Lever du?


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: