Hei verden.

Ligger kanskje litt på etterskudd på bloggfronten for tiden, uten at det er noen spesiell grunn til det. Noen var bekymret på grunn av få oppdateringer – men det trenger ingen å være, om noen skulle ha tenkt tanken. Jeg har det hverken bra eller dårlig, bare midt i mellom, helt okei uten at det svinger eller er ekstremt kaotisk på den ene eller den andre fronten. Selvfølgelig går det opp og ned hvor noe er enklere enn annet, men jeg balanserer ikke på kanten av noe stup. Jeg kunne ha skrevet likegyldig, men ordet i seg selv tipper litt mot den negative skalaen, så det er ikke helt riktig. Bare “okei”, men likevel ikke, men likevel jo.

Jeg er litt sliten for tiden. Egentlig veldig. Jeg er forvirret. Fordi signalene kroppen min sender meg ser selvmotsigende. Det føles helt meningsløst å skulle innta næring nå om dagen – men jeg gjør det likevel. Vanligvis kan jeg motivere meg selv med denne setningen “om du spiser får du mer energi, du kommer til å føle deg mer våken, energisk og mer konsentrert”. Resultatet akkurat nå er at jeg har lyst til å sige inn i koma etter hver kalori som går inn. Sweetjesus, får jo ingenting ut av dagene når jeg driver inn og ut av utmattelse konstant. På den andre enden av skalaen får jeg masse energi om jeg trener og føler meg strålende en stund, ergo selvmotsigelsen. Om jeg skal oversette den fra den anorektiske delen av hjernen min blir det “slutt å spis, tren mer”. Jeg vet at det ikke stemmer, så jeg gjør jo ikke det. Jeg tør ikke det fordi jeg vet hva det fører med seg og hvordan angsten (for å få epilepsianfall, angst for en eller annen trigger som kan utløse det “verste jeg kan forestille meg) eskalerer om jeg ikke får i meg næring med jevne mellomrom. Jeg sier bare at det er forvirrende å forholde meg til det men vet at det bunner ut i at kroppen er sliten uansett.

Å trappe ned trening og opp kalorier går “så som så”. Jeg har trappet opp 100 kalorier daglig men enda ikke lykkes i å trappe ned trening. I det minste har jeg 100 kalorier mer å gå på, så det er ikke gjennomsyret mislykket. Jeg prøver å forholde meg til rutiner og klokkeslett. Den siste uka har vært litt vanskelig på grunn av emosjonelle svingninger (har ikke hatt det etter tirsdag vel å merke), men svingningene og følelsene utløser trangen til å flykte gjennom diverse selvdestruktive handlinger.

Lista ser sånn ut:

  1. Selvskading
  2. Spising og spying
  3. Trening
  4. Å nekte seg selv nok søvn.

Selvskading er for meg mer flukt enn straff, spising og spying er utelukkende straff og noe som skjer for å kontrollere noe intenst jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til, samt for smertens del. Trening er flukt, jo høyere puls – desto mer vellykket flukt. Å nekte seg selv søvn igjen er bare straff.

Det jeg skulle fram til er at når jeg opplever noe som er emosjonelt ustabilt, en følelse som jeg ikke takler så veldig bra, da er barberblader det første jeg tenker på. Men som dere vet har jeg jobbet meg ganske langt bort derfra. Av 420 dager siden siste alvorlige sprekk har jeg vært skadefri i 416. For ordens skyld regnet jeg nettopp ut hvor mange prosent “kontroll” jeg har på den impulsen og på det området og svaret jeg fikk er “99.04”. Jeg har 99% kontroll på selvskadinga. HAH, det føltes litt kjekt å regne ut det.
Uansett. Om jeg ikke skal flykte gjennom selvskading dukker tanken på spising og spying opp, og som dere vet jobber jeg knallhardt for å kontrollere det også. Iløpet av de siste 39 dagene har jeg hatt 100% kontroll på det området. Det er lettere nå og har vært det den siste uka enn det har vært tidligere. Nå har jeg kommet til det punktet hvor jeg tenker at jeg har “kommet for langt til å gi etter“, noe som gjør det enklere å styre i en riktigere retning.

Så da står jeg igjen med punkt tre og punkt fire. Trening og søvn. Trening er nok en flukt – men det er ikke alltid jeg orker. Om jeg ikke orker å trene ender jeg opp med å straffe meg selv ved å holde meg våken så lenge jeg klarer istedenfor. Hele greia består egentlig av valg mellom pest eller kolera men poenget er at jeg i det minste jobber meg nedover lista og lenger unna de mest (for meg) skadelige alternativene.

Av og til får jeg veldig behov for å understreke at jeg nå uttaler meg basert på det jeg ser gjennom mine øyne og ikke på generelt grunnlag. Andre mennesker har andre grunner eller andre lister og årsaker, dette er bare min hverdag og ikke fasitsvar på noen som helst måte. Det er personlig.

Siden jeg den siste uka har jeg vært fysisk sliten har det gått mer utover søvnen, at jeg tuller det til med døgnrytmen og sover noen timer midt på dagen fordi jeg har holdt meg våken i mer enn et døgn, men det har gått seg litt til igjen nå da. Balanserer, prøver i alle fall å balansere.

SÅ; jeg har det hverken bra eller dårlig og jeg prøver. Prøver å holde fast i det som for meg er fine småting. Eksempelvis fikk jeg til noe igår jeg har prøvd lenge for å få til – og lyktes. Særeste selvportrettet noensinne, men smilet er i alle fall ekte, gleden likeså. Det fikk meg på en måte til å huske at om jeg virkelig vil noe nok – så kan jeg.

Snapshot fra telefonen. Apropos telefon, jeg fikk en bit plastikk i posten idag – deksel, så det må være dagens lille smil. Kjenner det er lenge siden jeg har tatt i ordentlig kamera nå, kanskje gjøre noe med det imorgen.

♥ God Helg forresten! ♥

Advertisements

9 Responses to “Hei verden.”


  1. 1 Odyne 4. February 2012 at 19:40

    Jeg måtte le litt da jeg så du hadde regnet ut kontrollen på selvskadinga, men det var jo faktisk ganske smart. 99 er jo nesten 100, og når du ser at sprekkene dine har vært under 1% av dagene, så føles det vel ganske bra..? :)

    • 2 arikanne 4. February 2012 at 19:53

      Haha! Måtte smile for meg selv, bare en idé som ramlet ned i hodet mitt når jeg var halvveis i setninga. Har skrevet før at jeg er x / x dager skadefri, men plutselig lurte jeg på hvor mange prosent det tilsvarer ; ) Ble litt overasket, tippet i hodet mitt at det kanskje var 96-97%, men at det var 99 fikk meg til å smile : ) Jo flere dager som går, jo større blir tallet. 99.1, 99.2 osv, selv om det nok tar sin tid.
      I perioder har det vært vanskelig å ikke skulle se på sprekkene jeg har hatt som nullpunkt, men å skulle se hele bildet og det store perspektivet. Små regnestykker som dette og x/x hjelper på det, ser jeg etterhvert!

  2. 4 Linn 5. February 2012 at 05:49

    Ha en flott helg, Karianne! :)

  3. 5 Anne Marte 5. February 2012 at 10:35

    Jeg er så stolt av deg :D <3
    Flinka *klemmer*

  4. 6 Kaktus 5. February 2012 at 12:00

    I rest my case; du er SPREK, kvinne!
    Jeg prøvde her en dag, smått inspirert, det endte med at ei vwnninne måtte “dra” meg opp ijenn, og jeg fikk gangsperr i to døgn etterpå. -_-
    Fra spøk til revolver; du fortjener både 99% og 100% klemmer for hver av prestasjonene og mestringene dine. <3

  5. 7 Flammefugl(Kaosviljer) 5. February 2012 at 14:41

    Wow, du? TAKK for dagens tankevekker. Jeg innså nå at jeg hvis jeg skal regne som deg har 100 % kontroll på selvskadinga! 100 %! Jeg har ikke skadet meg på snart ett og et halvt år, og jeg har ingen intensjoner om noensinne i hele mitt lange liv å selvskade meg igjen. Grunnene er mange, men det som holder meg igjen om jeg kjenner på trangen er løftet jeg har avgitt til en verdifull person om å ikke skade meg. Og det har reddet meg det siste året, i tillegg til at det har tvunget meg til å jobbe med smerten. Jeg kommer 100 % sikkert, aldri til å skade meg igjen. Jeg lover ikke ting jeg ikke vet jeg kan holde.

    Nå ble det mye meg, beklager :P TAKK iallefall. Fikk litt selvtillit i forhold til selvskadinga nå.

    Kjenner meg igjen i det du skriver, om hvordan du har det, og det selvdestruktive. Det er bra du ikke har det helt grusomt, men jeg håper likevel du får enda bedre dager fremover!

  6. 8 Linn L. 7. February 2012 at 12:45

    Det er det fineste bildet jeg har sett av deg, Karianne :) Som du skriver er det et ekte smil- og smil blir ikke penere enn det :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: