Januar og om bekreftelse.

Januar har bestått av en slitsom syklus på fem. Fem dager som har reptert seg hver femte dag. Om og om igjen. Jeg får det ikke til og jeg prøver igjen og igjen og igjen og mislykkes og mislykkes og mislykkes, gang på gang på gang på gang. Følelsen av å mislykkes eller det å føle seg mislykket i det man gjør, prøver eller holder på med – for meg er det en trigger. En trigger som får meg til å se rødt, rødt blod og det gjør så vondt. Nå har jeg ikke skadet meg men det føles mer smertefullt. Å skulle tenke på det i time inn og time ut, men ikke gjøre det. Hadde jeg gjort det hadde jeg sluppet å føle noe som helst for en liten stund. En liten stund, helt til virkeligheten av nok et nederlag hadde innhentet meg og forsterket den samme følelsen som utløser skadetrangen – rett inn i ond sirkel. Men det gjør vondt å føle det, tenke på det, drømme om det, fantasere om det, lengte etter det, – men nei. Tiden går så langsomt når man bare klarer å tenke på en ting til tross for iherdige forsøk på distraksjon.

“Which came first? The addict or the drug?

You can’t have an addiction unless there is something to crave; by the same token, a drug is nothing but a plant or a drink or a powder until someone wants it badly. The truth is, the addict and the drug came together.

When you want something desperately you shake with the need of it. You tell yourself you don’t need more than one sip, because it’s just the taste you crave, and once it’s on your tongue you will be able to make it last a lifetime. You dream of it at night. You see a thousand mile-high obstacles between where you stand and what you want, and you convince yourself you have the power to hurdle them. You tell yourself this even when, leaping the first block, you wind up bruised and bloodied and flattened.” 
Jodi Picoult – fra boka “Vanishing Acts”

Dette sitatet sier alt perfekt. Akkurat sånn er det jeg føler om oppkast, overspisning og selvskading, akkurat sånn føles det og jeg får lyst til å sette to streker under svaret. Mine avhengigheter, akkurat sånn!

Men idag har jeg fått bekreftelse. Noen fortalte meg en gang at jeg måtte slutte å søke bekreftelse, at jeg måtte stole mer på meg selv og ikke spørre alle andre. Jeg må ha bekreftelse. På at det jeg gjør eller prøver å gjøre er riktig fordi jeg tviler på meg selv og av og til viskes grensene mellom sykdommene og meg selv ut og jeg klarer ikke å bestemme meg for om det jeg gjør er riktig på vegne av Karianne eller om det jeg gjør er noe jeg gjør for å tilfredsstille en syk tanke. Jeg trenger bekreftelse eller avkreftelse, jeg trenger at noen tegner de strekene for meg, hvor grensene går.

Alle trenger bekreftelse. Absolutt alle. Helt fra vi er barn har vi trengt bekreftelse. På at vi er flinke, får til og at vi gjør riktig eller i det minste at vi prøver. Når du lærer deg å knytte skolisser, når du begynner på skolen, når du får karakterer, når du får tilbakemelding i arbeidslivet, lista fortsetter i det uendelige. På facebook for eksempel, når noen skriver som status at de har vasket klær eller tatt oppvasken, når noen liker statusen fungerer det som bekreftelse. “Well done, good work, keep going.”

Uten bekreftelse vil jeg visne bort og dø fordi alt til slutt føles meningsløst eller for kaotisk til at det er mulig å forholde seg til.

Et personlig eksempel; forrige tirsdag. Fire uker spyfri og jeg følte ingenting. I teorien vet jeg at det skal være en bra ting, at jeg har gjort noe bra og riktig – men jeg følte det ikke for fem flate øre og usikkerheten kom krypende. Hvis det ikke føles riktig eller gir meg noe tilbake, hva kjemper jeg for da? Usikkerhet. Tvil. Vingling. Ambivalens. Omsider kom jeg dit at jeg skrev en status på facebook “4 uker spyfri : )”, tenkte at det i det minste kunne stå på tidslinja om ikke annet for meg selv. 106 stykker likte den statusen og det var bekreftelse nok i massevis til at jeg følte meg overlykkelig og til og med stolt fordi jeg tross alt hadde gjort noe riktig selv om det ikke føltes givende i det hele tatt.

Terapi og behandling for meg fungerer mye som bekreftelse. Ikke nødvendigvis i positiv forstand, jeg trenger bare desperat at noen organiserer rotet sammen med meg. “Er det en syk eller frisk tanke? Er det en syk eller frisk handling? Var det en positiv reaksjon, en negativ reaksjon eller et godt forsøk?” Det som slår meg gjentatte ganger er at jeg oftest sitter på svarene selv.

Hjelp meg, hva gjør jeg, jeg får ikke til og dette fungerer ikke” sa jeg til frk.fastlege idag. “Jeg tror det hadde utgjort en forskjell og skapt en annen balanse om jeg hadde justert tallene slik, men jeg får det ikke til i praksis fordi det føles feil og uutholdelig“. To ord er nok til å gi meg lettelse. “Du må”. “Jamenforpokker, hvordan?!” og svaret? “Det du sa.” Jamendaså. Okei. Greit. Takk.

Jeg trenger bekreftelse fordi jeg lærer, prøver i alle fall å lære. Jeg trenger bekreftelse fra noen jeg stoler nok på til å vite at de gir ærlige og riktige svar – til å tørre å gjøre kunnskap jeg egentlig allerede har, om til en konkret handling. Alle i teamet mitt har hver sin funksjon og frk.fastlege er den som bekrefter og avkrefter i forhold til spiseforstyrrelsen. Jeg stoler blindt på henne selv om jeg, eller sykdommen ikke alltid er enig. Når alt kommer til alt vet jeg at det hun sier er riktig.

Se for deg at du vil bygge et hus. Du har aldri bygget hus før og aner ikke helt hvordan du skal få til å balansere og stable planker sammen til solide vegger og kanskje til og med to etasjer, for ikke å snakke om taket. Du har en visjon om hvordan huset skal bli og du har fortsått at du trenger hammer, planker, spiker og sag for å få det til. Men du trenger bekreftelse og du trenger å lære. Lære hvordan.

Jeg har et kjemisett. Formelen jeg skal få til er “å holde meg selv i live” og jeg har alle redskapene jeg trenger for å få det til foran meg – men jeg aner ikke hvordan jeg gjør det. Ja, jeg hadde naturfag og matematikk på skolen men jeg har selvfølgelig glemt alt. Så jeg trenger bekreftelse. På at det jeg gjør er riktig. Eller jeg trenger en tilbakemelding om at hvis du blander sånn med slik kommer hele greia til å eksplodere og gå opp i røyk.

Ja, jeg lærte å spise og livnære meg som barn men jeg har glemt noe så essensielt som hvordan, hvordan var det nå det fungerer i praksis igjen? Næring pluss tilberedning etterfulgt av tygg, svelg og la det være i fred. Bekreftelse på at følelsene jeg helst ikke vil forholde meg til fordi de er vonde – de er riktige selv om det oppleves som helt feil. Jeg trenger at noen bekrefter at det er riktig når alt føles feil. Det høres kanskje helt banalt ut, at noe sånt burde være enkelt å gå på automatikken men du aner ikke hvor vanskelig det faktisk er. Som om jeg skal bygge det huset men jeg har ikke nok muskler i armene til å løfte en hammer en gang.

Jeg trenger bekreftelse for å ikke gi opp. 


Eller som Dr. Who sier det, “The good things don’t always soften the bad things but vice versa; the bad things don’t necessarily spoil the good things or make them unimportant.”

Farvel Januar, hallo Februar. En ny balanse skal skapes, klarer jeg det? Jeg vil helst ikke ha en reprise av Januar med tanke på syklusen på fem og trengte derfor bekreftelse til at balansen jeg så for meg i hodet som besto av et nytt kompromiss – også godkjent i mitt eget hode som noe som kan fungere i praksis, jeg trengte bare at noen tror på det sammen med meg, and here I am.

Advertisements

33 Responses to “Januar og om bekreftelse.”


  1. 1 Tine 1. February 2012 at 22:06

    fineste karianne <3

  2. 3 Tine 1. February 2012 at 22:07

    det du skriver er som å lese min egen hjerne…

  3. 5 Rebekka 1. February 2012 at 22:07

    Du skriver så utrolig bra vennen, og du får alt frem på en utrolig bra måte slik som de er! Men sammentreffet er: jeg er akkurat på samme måte selv når det kommer til det med bekreftelser og slikt. Du ER god nok, og det du gjør ER bra nok!

    Vennen, jeg er stolt over deg! <3 Vi skal søren meg klare å bekjempe sykdommen, du og jeg og alle andre som kjemper hver dag!

    Klemmer fra meg! <3

  4. 7 Tine 1. February 2012 at 22:08

    okei, ble mye kommentarer her nå. Men, ang det med at alle fjøler trengs på et hus, i teatergruppa hadde vi en rap om akkurat det. skal se om jeg finner teksten så kan jeg sende deg den =)

  5. 9 laipai 1. February 2012 at 23:29

    Good luck with february <3 Du kan!

    lots of <3

  6. 11 Ingvild 1. February 2012 at 23:41

    Jeg tror på deg. <3
    Gratulerer med fire uker spyfri!

  7. 13 Marianne 2. February 2012 at 02:36

    Hei! jeg har lest litt på bloggen din, men ikke lagt igjen en kommentar før. Ville bare si at dette var et godt formulert innlegg! du beskriver tanker og følelser runt avhengighet så på kornet. Jeg er ikke selvskader, så kan ikke sette meg helt inn i hvordan det er, men måten du beskriver det på, gjør at jeg tror jeg forstår. Har selv en avhengighetssykdom. Det er utrolig dumt at du har det slik, og at ambivalensen er stor. Håper virkelig du får det bedre snart! Det fortjener du! Du jobber hardt hver dag, tenk på det!

    Det å få bekreftelse er utrolig viktig! Når man ber om det, så gjør man en stor del av jobben mot å bli frisk..Man åpner opp muligheter for at andre kan “se” hva en bærer på av tanker, og deler bekymringer. Delt sorg er halvt sorg heter beskriver det. De rundt kan da lede en på rett spor igjen. Det er ofte lite som skal til, men ikke alltid lett å uttrykke at nå, nå trenger jeg noen som stopper tankene!
    Det med at “jeg trenger at noen bekrefter at det er riktig når alt føles helt feil”, kjente jeg meg så igjen i. Det er det som er det essensielle med psykiske lidelser, det som er så forferdelig- at man så ofte må krangle med seg selv og argumentere inni hodet om de mest banale ting som hindrer en i å kunne leve livet. Og at den tenkningen fører til destruktive handlinger og negativ selvevaluering. Jeg tror mange pårørende kunne ha godt av å lest dette, fordi mange ofte er redd for å si noe galt og tror at man trenger tid for en selv. Mens egentlig så trenger en masse og up-backing hele tiden..

    Med dette innlegget har jeg fått motivasjon til å forklare noen rundt meg, dette du skriver med bekreftelse. Du skal vite at du hjelper andre til å få bedre innsikt gjennom din åpenhet, det ser jeg på hvor mange som kommenterer innleggene dine! Synes også det er tøft av deg å ta imot og lese folks sine meninger!! Det står det respekt av.

    Masse lykke til videre til deg i februar. Ha troen!

    Vennlig hilsen Marianne

    • 14 arikanne 2. February 2012 at 18:50

      Tusen takk!
      Jeg hater ambivalensen som avhengigheten fører med seg. Skal, skal ikke og evig delt i to og usikker. Av og til er det enkelt å velge mens andre ganger igjen er det bare slitsomt.
      Det siste avsnittet fikk meg virkelig til å smile! Hjertelig takk! ♥

  8. 15 Marianne 2. February 2012 at 02:45

    * det skal stå; …egentlig så trenger en masse støtte og up-backing..

  9. 16 Lilith 2. February 2012 at 18:24

    Hold ut, Karianne ! Du er kjempeflink, og har kommet langt allerede.
    Jeg vet det er tungt fra tid til annen (relativt ofte), men en eller annen gang i framtiden vil, skal og må det bli bedre om man bare husker hva man kjemper for. ^^
    Jeg tenker på deg, leser alt du skriver .. Du er en fantastisk skapning.

    Ravn.

  10. 18 Alex 2. February 2012 at 18:37

    I elieve in you and hope that February is gonna be better for you!

  11. 20 Eline 2. February 2012 at 18:41

    Du er kjempe flink Karianne. Jeg håper at ferbruar blir en lettere måned for deg.

    Klem

    ~Elina~

  12. 22 ingvild 2. February 2012 at 20:20

    Aldri blir jeg så glad som torsdag kveld (en dag igjen til helg, u can do it!), og i overgangen til en ny måned. Bare nye starter, nye epoker over. Alltid en lettelse. Det blir en slags mental markering for at man kan legge en periode bak seg, og begynne på ny frisk. Selv om man såklart ikke venter mirakler, og selv om ‘burde-burde’, og ‘enn hvis’ er der, så har man iallefall beseiret enda en måned med masse strevsomme ting :)

    Bekreftelse er noe som opptar meg mye om dagen. Det er dødskjipt når man ikke klarer å bekrefte seg selv. Jeg bruker ofte mamma til å bekrefte det jeg tror/håper er riktig, og håper at hun kan ta avgjørelsen for meg, eller i det minste, klargjøre det jeg allerede har tenkt, slik at jeg får den tryggheten jeg trenger til å velge det jeg har behov for. Utrolig slitsomt når man ikke klarer å skille realistiske tanker/følelser fra det irrasjonelle. Og ikke minst, hva er det som er “normale folk”-greier, og hva er “meg” og hva er angst/sf eller andre psyke tanker/handlinger. Når man lager et langt tankespinn så trenger man ofte en bekreftende 3.part, de to kranglende snill/slem i hodet blir sjelden enige før jeg blir utslitt ;)

    God Februar!! :)

  13. 24 Elisabeth 2. February 2012 at 21:35

    Krysser virkelig fingrene for at du får en februar som er mye bedre enn det januar skulle bli! Og alle trenger en bekreftelse på det de gjør, sier osv, det er virkelig sant. Er enig med Marianne i at du er virkelig tøff som holder kommentarfeltet åpent og at du leser kommentarene. Håper du tar til deg de positive kommentarene, for de fortjener du helt klart og de skildrer deg veldig godt! Står også en utrolig respekt av at du tørr å være så utrolig ærlig. You go girl!!:D

  14. 26 Linn L. 3. February 2012 at 12:17

    Sammenligningen din med kjemisettet er utrolig bra. Du er flink til å forklare :)

  15. 28 Marie 3. February 2012 at 15:46

    Dette var som å lese om meg og min selvskading, maten, livet mitt.
    Du inspirerer! Og grattis med 4 uker!! :)
    Neste uke har jeg 4 uker skadefri, og du gav meg nettopp min bekreftelse på at det er riktig, det er fint, og at det skal gå bra :) <3

    • 29 arikanne 4. February 2012 at 19:36

      Takk : ) Men nå er det fem uker pluss da. Det står “forrige tirsdag”, ikke nå tirsdag : )
      Hang in there. Og du? Gratulerer på forskudd med 4 uker. Keep it up! ♥

  16. 30 Cutandcry 3. February 2012 at 19:26

    Du har virkelig en fin blogg! Jeg fant bloggen din i dag,og var bestemt på at jeg skulle bli fast leser! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver,og jeg elsker og se måten du takler ting på,du er stor innspirasjon for meg og støtte gjennom bloggen din! Jeg håper jeg snart blir skadefri som deg! Stå på!<3

  17. 32 Marie 15. February 2012 at 01:00

    Savner å lese bloggen din. Savner at bloggen din popper opp som en hyggelig overraskelse på bloglovin.
    IKKE noe bloggpress dette her, men bare en koselig kommentar om at du er savnet og tenkt på og at bloggen din er satt pris på ^^

    Håper du er okei *klem*

  18. 33 Anne grethe 19. February 2012 at 03:18

    Du skriver så bra, åpen og reflektert. :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: