Kroppen og spiseforstyrrelsen.

Dette innlegget er ekstremt vanskelig for meg å skrive. Vanskelig fordi jeg må skille mellom de syke tankene, rasjonelle og irrasjonelle følelser, samt objektivt og subjektivt, sett utenifra og sett innenfra, fra mitt perspektiv. Vil bare skrive et forklarende innlegg om kroppen min, utseende og fasong. Jeg fikk denne kommentaren i kommentarfeltet igår, og det fikk meg til å reagere og det er det dette blogginnlegget handler om.

“Gud, jeg misunner deg den kroppen du har.. Du er så vakker, både utseende og personlighet”

Jeg vet at dette er et kompliment, men det som er så trist er den første setninga. “Jeg misunner deg den kroppen du har“. Jeg vet at det er godt ment, men det er noe jeg føler for å si her. Det går ikke til vedkommende som la igjen kommentaren, da hadde jeg bare svart i kommentarfeltet istedenfor.

Nå vet jeg ikke hvor mange det ute som leser bloggen min og synes jeg “ser bra ut” eller tenker at “Karianne har en fin kropp”, eller om det i det hele tatt er noen som ser meg og tenker “skulle ønske jeg så sånn ut.” Av og til får jeg kommentarer som “du ser godt ut”, eller “du ser bra ut”, og når jeg får de kommentarene prøver jeg å tenke at det i mitt hode kan oversettes til “du ser ok ut, de mener ikke at du er feit, det der er et kompliment, smile and say thanks!”

Dette handler ikke om tallene på vekta. Dette handler om det overfladiske. Det øyet ser og det mange kanskje ikke ser.

Dette er til de som måtte tenke at jeg har en “fin figur”.

Det er ikke sant og jeg vet det. Jeg er 21 år gammel, teknisk sett en kvinne og… for å sitere det mamma sa i forrige uke “du ser mye yngre ut. Du ser ikke ut som en normal 21 åring, man forventer at de skal se annerledes ut, med litt mer former, litt mer pupper og lår som møtes”.

Hvis kroppen min fikk bestemme selv hvordan den så ut ville jeg ikke sett ut slik jeg ser ut nå. Kroppen min trives bedre på flere kilo, kroppen min er ikke bygget eller skapt for å se ut slik den gjør nå. Jeg har det vanskelig hver dag på grunn av spiseforstyrrede tanker som mener jeg er; “for tung, for bred, for mye fett her, for mye fett der, kan strammes opp her, litt strammere der hadde ikke gjort noe” og så videre. Skal ikke utbrodere i evigheten selv om jeg kunne skrevet mye mer, det har ingen hensikt for å få poenget fram.

Så jeg lurer, ser jeg fortsatt bra ut? Ser jeg fortsatt “fin ut”? Har jeg fortsatt en “fin kropp”?  Hvordan kan noen ønske seg denne kroppen jeg har? Det blir som å fortelle en normalvektig kreftpasient at “hey, du ser bra ut”, når kiloene forsvinner etterhvert som cellegiften drypper inn gjennom årene deres.

Jeg fryser. Håret mitt faller av. Menstruasjon? En sjelden gang “nå og da”. Skjelettet mitt, jeg har beinskjørhet. Jeg er svimmel og jeg er sulten. BMIen min faller under den anorektiske BMI grensa. Kroppen min er syk. Pulsen min er enten for høy eller på grensa til alt for lav. Blodtrykket er lavt noe som er grunnen til både følelsen av å være svimmel og at jeg fryser. Hjertet pumper saktere fordi kroppen fokuserer på å holde meg i live, ikke for å slite seg ut når den ikke har eller får mer energi enn det den trenger for å holde meg i live.

Om jeg trener trener jeg ikke for å “se bra ut” eller vedlikeholde den kroppen jeg har. Jeg trener fordi anoreksien driver meg videre, fordi jeg blir påvirket av alle de spiseforstyrrede tankene jeg hører, alle de negative bemerkningene hjernen min forteller meg er sant. Jeg trener ikke fordi jeg selv synes jeg ser “ok” ut som jeg er, jeg trener fordi spiseforstyrrelsen vil at jeg skal veie mindre, spiseforstyrrelsen min vil at kroppen min skal være sykere, tynnere, svakere og at beina skal stikke mer ut. Jeg trener ikke for å vedlikeholde noe som helst, jeg trener for å tilfredsstille anoreksien, for å få en pause i tankekjøret som står på hver dag. Jeg trener fordi jeg etter en stund, om jeg har “spist lite nok” og “trent det jeg skal” (ifølge spiseforstyrrelsen!) får “ros” istedenfor “kritikk” fra spiseforstyrrelsen i seg selv. Jo mer jeg hører på spiseforstyrrelsen og gjør som den vil, jo mer “ros” og pause fra kritikken får jeg.

Jeg skal ikke passe bukser kjøpt på barneavdelinga. Jeg skal ikke passe inn i størrelser som xs eller xxs. Noen få er kanskje født med en kropp som gjør at de kan være 21 år gamle og ha den figuren jeg har fra naturens side – men min kropp er ikke bygget for å se ut som jeg gjør nå. Min kropp er hva spiseforstyrrelsen har gjort den til, min kropp lider på innsiden på grunn av hva jeg – påvirket av spiseforstyrrelsen – har utsatt meg selv for. Hvis min kropp fikk velge selv hvor den ville være for å trives hadde jeg veid åtte kilo til og kanskje ti, eller tolv kilo mer. Det vet jeg ikke fordi jeg har aldri turt å la kroppen få prøve selv. Når jeg veier mer enn det jeg gjør nå blir hverdagen et helvete, et inferno av selvhat, destruksjon, tvangstanker, rigide rammer og rutiner, liste opp og liste ned, regnestykker og kalorier inn og ut. Når jeg tenker meg om er det sånn det er hver eneste dag, uavhengig av tallet på vekta.Jeg balanserer på en knivsegg hver eneste dag.

Hvis jeg hadde stolt på kroppen min hadde jeg veid mer, hatt en annen fasong enn det jeg har nå, en større silhuett, jeg hadde hatt bredere hofter og lår som møtes.

Hver eneste gang jeg skal kjøpe snus eller alkohol på butikken, jeg blir konsekvent spurt om legitimasjon. De eneste gangene jeg slipper å vise legitimasjon er når mannen eller dama i kassa husker at de har spurt etter og sett legitimasjonen min før. Jeg vil ikke påstå at det er fordi ansiktet mitt er spesielt barnslig eller at jeg kler meg i “barnslige” klær, det handler mer om at jeg er “lita og sped” (i andres øyne vel og merke – jeg hverken ser eller føler det selv), jeg ser ikke voksen ut.

Jeg får vondt i meg når jeg hører at noen skulle ønske de så ut som meg, fra halsen og ned. Vet de hva de ønsker seg? Vet de hva det koster? Vet de hvor syk kroppen min er på innsiden? Hva hadde de tenkt om jeg dro opp genseren til under ribbeina? Vet de at det er en krig mellom fornuft og følelser, spiseforstyrrelsen vs. Karianne? Vet de at det har vært sånn i flere år og ikke minst; vet de hva jeg ofrer og har tapt fordi jeg har lyttet og fortsatt lytter til det spiseforstyrrelsen sier?

Om du blir mobbet på skolen og får høre fra andre at du er stygg, feit, jævlig, har mange kviser, ikke er god nok, ikke strekker til, ikke er fin eller flink nok, om du får høre disse kommentarene hver eneste dag du går på skolen – klart man får dårlig selvtillit! Klart man begynner å tvile på hva man synes om seg selv i utgangspunktet, klart det går inn på en selv om man biter tennene sammen og forsøker å overbevise seg om at man er god nok som man er. Klart selvtilliten blir brutt ned gradvis, klart selvfølelsen synker.

Nå blir jeg ikke mobbet på den måten, jeg er mitt eget mobbeoffer. Spiseforstyrrelsen mobber meg, jeg er den som tar det til meg, jeg er den som ser det spiseforstyrrelsen vil jeg skal se, jeg er den som hører etter når spiseforstyrrelsen brøler ut ei rekke av skjellsord og bemerkninger. Hvorfor jeg hører etter? Fordi jeg aldri har fått fred, fordi jeg aldri har hørt noe annet. Fordi jeg ikke tør å stå opp for meg selv og fortelle spiseforstyrrelsen at jeg er bra nok som jeg er. Fordi jeg tviler på meg selv etter så mange år med stygge ord angående mitt eget utseende.

Juli 2010, den friskeste versjonen av kroppen min, nitten kilo tyngre enn tre måneder tidligere.

Bilde og redigering; slutten av juni 2010.

Jeg har store vanskeligheter med å anslå objektivt hva andre ser gjennom sine øyne og tenker når de ser kroppen min – jeg har ikke peiling og jeg kan ikke stole på det jeg selv tror fordi jeg vet at jeg ser meg selv og min egen refleksjon gjennom spiseforstyrrede øyne. Om folk tenker “tynn”, “normal” eller “veier for mye” aner jeg ikke og det blir helt feil av meg å skulle anta eller gjette hva andre ser. Dessverre er det også slik at jeg ikke tror på det jeg hører eller får fortalt. Når frk.fastlege sier “opp åtte kilo” lurer jeg på om hun er sprø basert på hva jeg ser gjennom mine øyne og slik jeg oppfatter kroppen min – med spiseforstyrrede briller på.

21. Januar 2012.
Det jeg derimot vet basert på det jeg får høre av pålitelige kilder, les frk. fastlege / teamet mitt generelt, mamma, stemor og pappa, er at kroppen min ikke skal se ut slik den ser ut på dette bildet, nå. Rasjonelt sett vet jeg det – men det er ikke det jeg føler.

Det jeg vil fram til er at det er ingenting å misunne eller trakte etter. Det jeg vil fram til er at det ikke er verdt det. Det jeg vil fram til er at kroppen min nå er unaturlig. Kroppen min ser ut som den gjør fordi jeg er syk. Kroppen min ser ut som den gjør fordi kroppen er syk. Jeg er psykisk syk og kroppen er fysisk syk.

Lavt blodtrykk, svingende puls, sliten, trøtt, for lite energi til å gjøre det jeg vil når jeg vil. Å kjempe og streve med mat, næringsdrikker og kalorier, inntak og trening. Regnestykker og vekt, gram, karbohydrater, fett og proteiner, mareritt om mat. Lav selvfølelse, manglende selvtillit, beinskjørhet, magesmerter, hender som skjelver, svimmelhet, kuldetokter. Bein som sovner om jeg legger dem i kors, dårlig blodsirkulasjon, “dunpels” (lanugo) på huden spesielt i ansiktet. Lysten til å overspise, overspise og kaste opp, sulten som gnager i magen, refleksjonen og speilbildet. Selvhatet og usikkerheten i forhold til hvordan jeg ser meg selv gjennom sykdommens øyne, aldri god nok, aldri tynn nok, kan alltids gå ned noen flere kilo til. Smerter i kjeven, vondt i tenner, nedsatt konsentrasjonsevne, syreskader på tennene, biter av tenner som knakk og falt ut. Fungerer for dårlig til å ta del i en mer normal hverdag og en stemme i hodet som forteller meg at jeg ikke er god nok, aldri.

Fortsatt misunnelig?

Hva med alt jeg har mistet gjennom årene? Hvordan jeg ligger etter på skolefronten, hvordan jeg mistet kontakt med menneskene jeg en gang hadde som var friske venner, år tilbrakt på institusjon bak lukkede og låste dører. Medisiner og flere komplikasjoner som blødende magesår, å kaste opp blod, lav kalium, sondeernæring, epilepsianfall, kjøreforbud, begrensninger i forhold til hvordan jeg kan leve livet mitt og ikke, meningsløsheten som til stadighet svever rundt meg, tungsinn og depressive tanker, en kropp fylt av arr, ustabilitet i forhold til følelser og destruktive impulshandlinger, panikkangst og agorafobi.

Er det fortsatt verdt det?

Hvis jeg hadde visst hva jeg hadde i vente når jeg var femten år hadde jeg kjempet hardere for å få hjelp tidligere, for å få kontroll på livet på en friskere måte før jeg mistet det jeg per dags dato har mistet og gått glipp av. Hadde jeg visst hvordan det kom til å bli hadde jeg kjempet hardere for å holde fast i den verdigheten og det livet jeg hadde. Det er mye jeg savner og mye som gjør meg trist den dag idag om jeg ser tilbake. Det er mye jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes om jeg fikk sjansen til å ta valgene en gang til.

Hver dag er en kamp. Hver dag kjemper jeg mot meg selv og mot spiseforstyrrelsen. Hver eneste dag uten unntak.

En smalere midje og en tynnere linje er ikke verdt å dø for, eller ofre så mye for.

Advertisements

73 Responses to “Kroppen og spiseforstyrrelsen.”


  1. 1 may-linn 29. January 2012 at 18:18

    Tenker på deg, vet hvordan det føles <3

  2. 3 perlesnor 29. January 2012 at 18:26

    Fantastisk bra skrevet Karianne

    <3

  3. 5 laipai 29. January 2012 at 18:31

    Jeg skjønner de kommentarene, og jeg kan gi deg den samme kommentaren. Men det blir kanskje annerledes fra min side, siden jeg selv er syk. Spiseforstyrrelsen i meg savner kroppen jeg hadde for 13 kg siden, og enda lavere ned. Jeg kjenner også til kampen, fysisk og psykisk, og igjen, den spiseforstyrra delen av meg driter i de negative konsekvensene. Likevel er en del av glad for at jeg ikke har det som verst lengre, at jeg klarer å holde på fokuset “bygge muskler”, trene fordi jeg vil bli fit, framfor slapp.
    Jeg ønsker at du kommer deg dit en dag også.

    <3

  4. 9 happy 29. January 2012 at 19:23

    Og allikevel så kan du ikke si noe annet enn at du selv elsker å være tynn. Innerst inne så synes du det er så mye bedre enn alternativet, at du ødelegger kroppen din.

    vel, jeg klandrer deg ikke. Uansett hva du sier så er jeg misunnelig på deg. Men vit at vi vet at du liker det.

    • 10 arikanne 29. January 2012 at 20:09

      Når sa jeg at jeg elsket å være “tynn”?
      Når sa jeg at jeg synes det er en bra ting å ofre det jeg har gjort for å se ut som jeg gjør?
      “Vit at vi det at du liker det”, hvem “vi”? At jeg liker hva?

      Om du er misunnelig på dette jeg nettopp skrev, your loss….
      Ser at du virkelig anstrengte deg hardt for å lese dette innlegget.

      • 11 happy 30. January 2012 at 13:05

        Det er ganske enkelt. Du er redd for å bli feit. Derfor fortsetter du å være spiseforstyrret.

        Utrolig destruktivt å ha denne bloggen også. Skjønner ikke at ikke teamet ditt oppfordrer deg til å slutte. Men fame – fame.

        Å bli frisk fra en psykisk lidelse handler veldig mye om å bytte miljø. jeg var aldri så syk som da jeg bodde sammen med en annen anorektiker. Her på nettet så livnærer du deg av det. Innlegget ditt om å spise og spy sammen var noe av det kvalmeste jeg har lest. Det blir så hyklersk at etter det har jeg ikke klart å ta noe av det du skriver alvorlig.

        MEn det er min mening.

        OG ja, du må absolutt tåle at alle ikke er enige. Vil du ha en som er enig så kan du snakke med en profesjonell. En åpen blogg kan alle lese, og alle kan mene noe om den.

      • 12 arikanne 30. January 2012 at 13:51

        “Ganske enkelt”, kanskje i ditt hode siden du faktisk ikke følger med.
        Destruktivt å ha bloggen? Du tar så feil at du ikke aner deg selv. Bloggen har gitt meg utrolig mye positivt tilbake. Hahah! Vet du hvem som oppfordrer meg til å fortsette å blogge når jeg tviler? Teamet mitt. Uansett hva noen måtte kommentere eller mene om det jeg skriver, så har jeg faktisk noen i ryggen som forsikrer meg om at det jeg gjør er okei. Jeg la ned bloggen min i sommer, vet du hvem som sparket meg i gang igjen? Teamet mitt.

        “Her på nettet så livnærer du deg av det”
        Oh really? Når bloggene jeg vanligvis følger blir for “triste” for meg hopper jeg over å lese de. Livet går opp og ned for de aller fleste.

        Så ja, behold din mening. Jeg elsker mennesker som MÅ ha en mening om ting de ikke vet noe om, som de heller ikke gidder å sette seg inn i. Det er ganske feigt spør du meg, å påstå åpent og ærlig at du sitter på en hel masse kunnskap, særlig når du går så langt som å påstå at du kjenner meg personlig og vet hvordan jeg tenker basert på noen linjer du har lest på en blogg. Get over yourself.

        Og du? Hvis du mislikte et innlegg jeg skrev slutten av april/begynnelsen av mai, hvorfor i pokker sitter du enda her og leser om du ikke tar en dritt av det seriøst? Hvis det er så meningsløst kan jeg nesten ikke forstå hvordan du frivillig velger å sløse bort din egen tid på å lese noe du ikke forstår eller ønsker å forstå. Hvem er hykler nå?

        Versegod, vær uenig. Doesn’t make a difference for me.

    • 13 anonym 29. January 2012 at 20:24

      En slik kommentar fortjener egentlig ikke noe svar, men jeg blir altfor provosert til at jeg klarer å overse det.

      Hvor godt leste du egentlig innlegget? Er det alle konsekvensene du misunner? Eller er det å være tynn? Er for så vidt to sider av samme sak. I søken etter å bli tynn nok kan man ødelegge kroppen veldig. Du kan dø.

      Håper du oppsøker hjelp/tar imot behandling. At du er misunnelig er bare veldig, veldig trist.

      Kommentaren din er helt utrolig respektløs! Fatter ikke hvordan du kan få deg til å skrive det. Og hvilket belegg har du egentlig for å skrive dette om Karianne? Med slike påstander bør du ha kildehenvisninger…

    • 14 lilja 29. January 2012 at 22:29

      Kommentaren din er så dum at den får meg nesten til å le!
      Spisefortyrrelser handler for det meste om følelser og ikke bare om å være tynn. Når man har gått ned så mange kg at kroppen begynner å stritte imot er det en enorm mestringsfølelse! Hadde du hatt litt kunnskap om spiseforstyrrelser hadde du visst at mange med anoreksi skjuler kroppen sin for, fordi de syns selv at de er for tynne samtidig som de ikke klarer å stoppe. Kanskje du ikke er dum til vanlig, men med den kommentaren dreit du skikkelig på draget!

      Til Karianne: Du er så flink til å sette ord på ting! Ikke gi opp, forsett å kjempe! :)
      Den jente du nevnte, som sa hun var misunnelig.. Enten så er hun bare en jenteunge eller for alt du vet kanskje også syk.

      <3

      • 15 arikanne 30. January 2012 at 00:48

        Tusen takk Lilja.
        Hun som kommenterte mente det ikke på den måten i det hele tatt, det vet jeg fordi jeg kjenner henne, men formuleringa og ordene i den kommentaren var det som inspirerte meg til å skrive dette innlegget. Fikk litt sånn “hei, vent? Tenker folk det? Da må jeg si noe om det”, på en måte.

  5. 16 anonym 29. January 2012 at 20:11

    Et utrolig bra innlegg Karianne! Takk for at du klarer å være så ærlig. Forstår at et slikt innlegg koster..

    Det er så mange som higer etter tynnheten. Tynnheten vi blir bombardert med hver dag via alskens reklame ol. Den unaturlige, usunne tynnheten. Lårene skal møtes, man skal ha former, knærne skal ikke være større enn lårene, man skal ha hofter, pupper. Kvinnelige former. Det er det normale. For meg er det forskjell på ordene slank og tynn. Tynn er unaturlig/usunt, mens slank kan være pent og sunt.

    Vekt og mat blir altoverskyggende, tar over livet. Bare litt til… Uten at man forstår konsekvensene. Konsekvenser man ikke aner rekkevidden av.

    Jeg vet ikke hvor mye jeg ville tatt inn om noen hadde fortalt meg om hvilke konsekvenser anoreksien kunne få. Om jeg hadde villet stoppe, om jeg hadde ønsket hjelp, om jeg hadde innsett at jeg faktisk hadde et problem? Eller om ønsket om å bli tynnere hadde overskygget alt?

    Hadde noen fortalt meg at dette kunne bli resultatet tror jeg ikke at jeg hadde trodd dem.
    Benskjør, dunpels, mister hår, kan aldri få barn, svimmel, null konsentrasjon, ujevn hjerterytme, dårlig blodsirkulasjon, fryser konstant, mister følelsen i fingrene av kulde selv om det kan være 30 grader i rommet, nummenhet, skjelvinger, besvimelser. Masse medisiner hver eneste dag for å hjelpe kroppen fysisk.
    – Jeg ville aldri dette. Jeg ville bli tynn, usynlig. Jeg ville bli perfekt.

    Uansett vekt ble jeg aldri tynn nok. Jeg følte aldri at jeg ble tynn eller tynnere. Jeg forstår nå at tallet på vekten er for lavt. Men følelsen av å være tykk overstyrer fornuften og tallet på vekten. Kroppen er syk. Kroppen tåler ikke dette i lengden. Jeg vet det så altfor godt…

    Jeg synes ofte at modeller er stygge. At de er for tynne. Unaturlig tynnhet er stygt. Jeg synes det helt oppriktig. Ribbena skal ikke stikke ut, ryggvirvlene skal ikke stikke ut, knokler skal ikke stikke ut.

    Å tro på det noen sier om kroppen min er vanskelig. Jeg “ser” jo feks at ribbena ikke synes, ser lagene med fett. Kommentarer om at jeg er tynn synes jeg er veldig ubehagelig. At folk snur seg eller hvisker. Men det er verst hvis det er positivt betont. For jeg vet så altfor godt hvor syk kroppen min er. Hvor unaturlig og feil den er. Jeg vil ikke påvirke andre i gal retning.

    Veldig mye er irreversibelt og jeg selv om jeg er et helt annet sted i dag så sliter kroppen. Jeg vil ikke ned i vekt. Jeg kjemper for å få i meg nok kalorier. Jeg prøver. Selv om jeg er tykk gjennom mine øyne vet jeg at jeg egentlig er undervektig. Det er vanskelig å føle at jeg er overvektig samtidig som jeg prøver å gå opp i vekt. Jeg vil bli normalvektig. Jeg vil bli “normal”. Leve et “normalt” liv.

    Anoreksi er ikke mitt hovedproblem i dag, men anoreksien gitt kroppen mange varige skader som påvirker dagliglivet. Hadde jeg ikke hatt en så sterk kropp som jeg har hadde jeg bukket under for lenge siden har mange leger sagt, men alt har en grense. Og nå merker jeg det.Det blir flere og flere synlige begrensninger. Bor noen i femte etasje uten heis kan jeg ikke komme på besøk av den grunn at jeg ikke klarer å gå opp fem etasjer. Å besvime er vel ikke noe noen ønsker, men å vite at det kan skje når som helst og hvor som helst er stressende. Så utrolig pinlig å våkne opp med en haug av mennesker rundt. Prøve å finne på en forklaring, komme seg vekk.

    En gang trodde jeg lykken lå i være tynn. Jeg tror ikke lenger det. Og det er så usigelig trist å se at andre ødelegger seg helt.

    • 17 arikanne 29. January 2012 at 20:33

      Takk for at du er så åpen og ærlig!
      Jeg håper av hele mitt hjerte du får det bedre enn du har det nå, og at du klarer å finne en positiv måte å leve livet, selv om man har fått noen varige men av tiden som spiseforstyrret. Kjenner meg utrolig godt igjen i det du skrier.
      Når jeg var yngre fikk jeg ofte høre om konsekvensene men jeg tok det aldri seriøst. Trodde jeg var “udødelig” i den forstand at “det skjer ikke meg”. Naivt og blindet av den såkalte “perfeksjonen” og troen på “når jeg er tynn blir alt bra”. Det er kjipt å se tilbake og tenke at man er “klok av skade”. Det skal være mulig å bli klok uten å ta skade.
      Det er mye jeg skulle ønske jeg kunne ha gjort sånn eller slik istedenfor, men det hjelper meg ingen verdens ting å tenke på fordi jeg kan ikke endre hva jeg gjorde for ni år siden, fem, fire, tre, to, en, kan ikke endre hva jeg gjorde for tre måneder siden eller i forrige uke eller igår. Det eneste jeg kan endre er hva jeg gjør resten av dagen idag, imorgen og neste uke.
      Om det ikke hadde vært fordi jeg tror livet kan være mer enn dette hadde jeg gitt opp for lenge siden. Livet være mer.

  6. 18 Heidi 29. January 2012 at 20:56

    Det er ikke mange innlegg på blogger som gjør att jeg begynner å gråte, men dette gjor det…så utrolig sterkt skrevet, helt ubeskrivelig brutalt men på en måte som nesten (tydeligvis) alle kan forstå..

    Dette lærte jeg mye av, tusen takk!

    god klem til deg!

  7. 20 kreasjoner 29. January 2012 at 20:58

    Så flott du skriver Karianne!

  8. 22 Nikoline 29. January 2012 at 20:59

    Jeg håper, håper, håper at du ikke lar kommentaren til happy gå for mye innpå deg. Den var respektløs, unødvendig og det blir rett og slett for dumt. Kjempeimponert over at du greier å være så ærlig, skjønner at det må være sinnsykt vanskelig å skrive et sånt innlegg. Utrolig bra skrevet i alle fall, tenker mye på deg og håper at du kommer deg ut og forbi dette en vakker dag. Hadde jeg visst alt det jeg vet i dag da jeg ble syk, så håper jeg også at jeg hadde turt og legge inn et ekstra gir for å komme meg bort fra selvmobbingen før det ble sånn som det ble. Som du selv sier i en kommentar over, må livet være mer enn dette. Veien er bare veldig lang og kronglete. Jeg heier på deg hele veien<3

    • 23 arikanne 30. January 2012 at 00:51

      Når man har en åpen blogg må man nesten stålsette seg på at “alle ikke kan være enige” og noen kommer til alltid til å måtte mene noe de ikke vet noe om, selv om jeg personlig synes det er bak mål og ha en bestemt mening om noe man ikke har peiling på, så jeg tar det med en klype salt for å si det på den måten. Eller rett og slett; jeg kan ikke la det gå inn på meg eller forstyrre meg, jeg kan ikke la det bli en “big deal” eller noe jeg tenker eller kverner på lenge.
      Jeg håper du får det bedre Nikoline ♥ Tusen takk for gode ord.

  9. 24 anonym 29. January 2012 at 21:33

    kan du vise før og etter bilde av armene dine, hvordan arrene har grodd? : )

    • 25 arikanne 30. January 2012 at 00:42

      Jeg pleier å legge ut det jeg føler for, og av og til på oppfordring fra leserne mine, men med tanke på at du er anonym og skriver at mailadressen din er “haha@hotmail.com” blir jeg litt usikker på nøyaktig hvorfor du er interessert i det.

  10. 26 Pia 29. January 2012 at 21:34

    Du imponerer meg stadig. Du er så flink med ord, du forklarer på en måte som gjør at man forstår, at man virkelig føler ordene dine innunder huden. Jeg blir alltid tankefull og inspirert av innleggene dine, fordi de er så godt skrevet. Det er noe med måten du formulerer deg på som inspirerer. Du har virkelig fått en gave i skrivekunsten du behersker. Jeg skulle ønske du ikke måtte slite så inni helvete med alt det kroppen din utsetter deg for, at ikke livet måtte være så beinhardt for deg.
    Jeg beundrer den personen du viser, den søte, den følsomme, den sterke og bestemte Karianne. Den jenta som har humor, sjarm, et smil som smelter gråstein og innsikten og dybden din.
    Nok en gang, takk for at du deler.
    Klem!

  11. 28 andrea 29. January 2012 at 22:36

    Kjempe bra innlegg! Og trist er det, alt nman går glipp av, mister, ikke minst mister man seg selv….
    det er mulig å ta igjen,ikke det tapte, men se fremover, livet er fremfor deg uanset… Stå på karianne, en dag skal vi ta den jævla kakestykke på en kafe, med friske intensjoner om at deet er fult lov å unne seg noe slikt.. Det var en ting til, men har glemt det..

    stå på karianne.

  12. 30 lise 29. January 2012 at 22:59

    Jeg hadde engang ei venninne som var anoretisk og hadde en veldig undervektig kropp. Vennene mine sa jo til henne hele tiden at hun var for tynn, at hun måtte spise mer og at hun trengte å legge på seg. Oppi det hele var det “du har en perfekt kropp!”. Jeg tror ikke de mente det vondt, det handler vel heller om at de ville styrke selvtilliten hennes med og fortelle at hun så bra ut og trengte ikke å gå mer ned i vekt. Jeg tror det er vanskelig for utenforstående å skjønne, fordi mange tror ofte at en spiseforstyrrelse handler om å se bra ut. Jeg har og en spiseforstyrrelse, men når jeg ønsket å se beinene stikke ut var ikke ønsket å se bra ut.

    Det er egentlig veldig vanskelig dette, for hva skal man si? Jeg pleier å tenke at jeg aldri skal kommentere kroppen til de som har en spiseforstyrrelse, men samtidig, hvis det eneste de har å gå ut i fra er deres eget speilbilde – hvordan skal de da få vite at de har et forvrengt kroppsbilde? De trenger jo selvtillit, og ros kan være med å bygge opp selvtillit. Sier man “du ser alt for tynn ut” så kan det oppfattes som “TAKK”, sier man “du ser bra ut” så kan det oppfattes som om de lett kan gå ned mer, og da er det ikke fler alternativer enn å si at dem er stor – men det må jo ihvertfall bli galt! Hah.
    Så, hva skal man si? Hadde vært fint om du lagde et innlegg som handlet om hva man burde si og hvordan man burde forholde seg til det. Man finner mange plasser hvor folk skriver om hva man ikke burde si, men tror folk trenger å vite hva dem faktisk skal si da (:

    Innlegget ditt var utrolig bra forresten, og det fikk frem mye viktig.

    • 31 arikanne 30. January 2012 at 00:58

      Ja, det er veldig vanskelig når noen sier at man har en fin kropp når man innerst inne vet at det er unaturlig. Når jeg får høre det i virkeligheten (ikke gjennom internett) blir spiseforstyrrelsen bittelitt forsterket fordi jeg blir enda mer redd for å legge på meg fordi jeg så lett tenker “om jeg har en fin kropp nå, da kommer jeg ikke til å bli fin når jeg veier mer”.
      Pappa pleier å si “Damned if you do, damned if you don’t”, når det kommer til kommentarer på utseende. Det kan bli feil uansett hvordan du vrenger, vrir på det eller formulerer deg. Jeg har i alle fall – mye gjennom bloggen, lært meg at mennesker oftest mener alt godt når de sier at jeg ser bra ut, ikke at det ligger et skjult budskap mellom ordene deres som sier “du ser feit ut” (selv om man lett kan oppfatte det gjennom spiseforstyrrede øyne). Det tok meg lang tid å klare å si takk til komplimenter generelt om jeg følte at jeg var uenig i det som ble sagt. Mange kjenner seg sikkert igjen i det; “så fin du var på håret idag” sier noen, mens inni deg tenker du at du har en jævlig bad hairday. Da er det av og til vanskelig å si takk.

      Takk for tips til nytt innlegg. Ganske vanskelig forslag, så jeg må tenke på hvordan jeg kan formulere det. Vil tro det varierer veldig fra person til person hva man tåler å høre, samt fra sted til sted. Eksempelvis; I Nord Norge betyr “du ser godt ut” = “du har lagt på deg” iføgle den eldre generasjonen. Haha, jeg husker jeg fikk den kommentaren en gang på et innlegg, ble så… lei meg fordi jeg leste “du har lagt på deg” at jeg fjernet innlegget og det tok meg mange dager før jeg tok meg sammen, prøvde å ta komplimentet som det det var ment til å være og publiserte innlegget på nytt igjen.

      Tusen takk ♥

  13. 32 Trine 29. January 2012 at 23:14

    Vet du hva Karianne. Jeg har lest mye av bloggen din. Men jeg tror dette er et av de sterkeste innlegg du har skrevet. Takk fordi du delerVet du hva Karianne, før jeg leste bloggen din viste jeg ikke mye om spiseforstyrrelser jeg. Jo det man fikk fra media, det du kunne lese i sånn ungdomboker . men media og slikt viser/skriver jo ofte bare om en side og da får man ikke hele bildet. Eller når jeg har lest artikler så startet det ofte med person X veide XXXX da hun var på sit laveste.. Liker ikke sånn. Men når man leser bloggen din, ja den er brutal og ærlig, og jeg tror aldri at jeg har skjønt før jeg begynte å lese bloggen din hvordan det kan være å leve med en spiseforstyrrelse, og hvilket helvete det må være å leve i. Harr aldri selv hatt spiseforstyrrelse da. Men takk fordi du deler og er så brutal ærlig. Kanskje når man snakker med ungdommer i skoler og slikt at man skal vise dem din blogg.
    Du inspirerer også mange i alle fall for meg når du skriver om motivatiosjon og slikt :) Og du inspirtet i alle fall meg til å søke å hjelp med mine problemer. Og jeg heier alltid på deg Karianne :)

  14. 34 Helene 29. January 2012 at 23:40

    Jeg syntes du skriver så UTROLIG bra, Karianne, og det inspirerer meg veldig. Jeg hadde det veldig vanskelig etter at min bestevenninne døde for 2,5 år siden, og drev veldig mye med selvskading og lite matlyst!
    For tiden nå føler jeg at jeg er den eneste som fortsatt tenker på det, og at hun fortsatt er borte. Alle vennene mine har liksom “kommet over det”, mens jeg sitter fast og tenker veldig mye på det. For tiden er jeg skadefri på ca 7 mnd, men fristen er veldig stor. Føler at jeg ikke kan gjøre det, fordi at jeg skuffer de nærmeste.

    Vil bare si at du inspirerer meg KJEMPE mye, og ønsker deg alt vel! Stå på, Karianne!

  15. 36 Emma 30. January 2012 at 00:04

    Må si jeg godt skjønner at du får sånne kommentarer, Det er jo ikke første gangen heller.
    Ingen tvil om at du er utrolig pen. Spesiellt håret og ansiktet. Og etterhvert som kroppen din får lov til å utvikle seg slik den er ment å være, og etterhvert som du trivest bedre med deg selv,-da vil du rett og slett stråle om kapp med solen:).
    Du er så modig og “voksen” som skriver så ærlig og utriggende som du gjør. TRor også din kamp kan være til inspirasjon for mange.
    Ingen tvil om at du virkelig ønsker å bli frisk. Og jeg har virkelig tro på at du vil bli det en dag også.
    Klarer ikke fri meg fra følelsen av og troen på- at du skal klare å kjempe deg ut av dette en dag. Virker som du har en enorm kapasitet hva gjelder fighterevne, utholdenhet, stahet og pågangsmot.
    Håper og tror så inmari for deg. Iallefall ingen tvil om at du jobber for sakene iallefall. Husk den som kjemper for noe godt kjemper aldri forgjeves.
    *mange gode klemmer*

  16. 38 Marie 30. January 2012 at 00:19

    Utrolig fint innlegg, Karianne! Ikke bare måten du skriver innlegget på og hvordan du forklarer komplikasjonene ved spiseforstyrrelsen, men også med ærligheten din. Du virker som et fantastisk og herlig menneske, og jeg både tror å håper at bloggen din hinder mange ungen mennesker i å få spiseforstyrrelser. Stå på kjære deg! En dag kommer du i mål med kampene du kjemper. Jeg heier på deg:)

  17. 40 Farger. 30. January 2012 at 09:07

    Et sterkt, sårt og ærlig innlegg å lese, Karianne. Takk for at du delte dette :)

  18. 42 Lillelarven 30. January 2012 at 10:47

    Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver! Kjenner det er skremmende! Den driven spiseforstyrrelsen gir. Bare litt til. En ødelagt kropp. En kropp som ikke fungerer. Det er ingenting å jage etter. Hadde jeg visst hvordan jeg har det nå for 15 år siden(det er da jeg ble syk) hadde jeg bedt om hjelp. At spiseforstyrrelsen som driver deg lengre og lengre til man kollapser.
    Du er utrolig flink til å sette ord på ting! Det er som å høre min egen kamp og jeg kjenner det igjen i kroppen.
    Stå på! Kjemp kampen mor monsteret!
    Klem fra lille meg!

  19. 44 Moda 30. January 2012 at 11:41

    Utrolig sterkt, fint og tankevekkende innlegg. Jeg kjenner meg så altfor mye igjen i det du skriver ♥ Takk for at du er så ærlig, takk for at du deler et så reflektert og gjennomtenkt innlegg om et vanskelig tema for deg. Stå på ♥

  20. 46 hardchallenge 30. January 2012 at 16:16

    Utrolig bra innlegg, Karianne! Kunne ønske jeg hadde lest dette for 1-2 år siden, og kanskje fattet hvordan konsekvenser det kunne få før jeg før jeg begynte å spise mindre og mindre..

    Leser bloggen din fast, selv om jeg ikke har kommentert før. Du og styrken din er virkelig en stor inspirasjon for meg. Stå på videre. :)

  21. 48 Anja 30. January 2012 at 17:20

    Takk for at du deler dette! Jeg har gått inn og lest det flere ganger. Tenkt på om jeg skal legge igjen kommentar, tenkt på hva jeg skal skrive. Men jeg vet rett og slett ikke, har ikke ord. Så jeg må bare si at du er sterk, og igjen: takk for dine ærlige tanker!

  22. 50 Tonje 30. January 2012 at 17:22

    Hei vennen min. Det var ikke “vondt ment” eller noe slik jeg mente med kommentaren igår :) Jeg tenkte da kun på hvordan du ser ut, om du skjønner.. Jeg mente ikke at jeg ville ha anoreksi, og ha alle de ubehagene du har.
    Så det var kanskje litt dårlig formulert. Ok, jeg vet godt hvordan det er å være både feit og tynn, det vet du :)
    Men altså, det jeg mente var bare at jeg skulle “ønske meg” en slik KROPP, ikke sf’en, så håper du ikke misforstår. Personlig blir jeg litt “redd” også, synes at jenter og kvinner bare blir tynnere og tynnere, klærne krymper i størrelser, og bena stikker ut på “normale” mennesker, ikke kun de med sf.. Så helt ærlig blir jeg misunnelig, fordi du vet hvordan jeg ser ut, og jeg VET jeg hadde blitt mer lykkelig med en tynn kropp. Uten å utdype det mer, du vet hva jeg mener. Stor klem til deg søta!

    • 51 arikanne 30. January 2012 at 20:04

      Jeg vet du mente alt godt søte ♥ Men du inspirerte meg til å skrive et mer generelt innegg! Takk for det!
      Klem tilbake og ja, jeg vet hva du mener ♥

  23. 52 Ida 30. January 2012 at 18:39

    Takk for at du virkelig prøver å reflektere over følelsene dine og kordan ting har vært. Kan ikkje tenke meg så slitsomt du må ha hatt det. For eg skjønner kor du har tankene dine fra og kordan ting baller på seg. Eg prøver å si til meg selv at det viktigste e at eg e her i dag, man kan ikkje gjøre noe med fortiden. That goes for uansett.. takker for det du gir oss lesere, Karianne. Du gir av deg selv, utrolig! Lett å si, men får lyst å gi noe tilbake. Om eg hadde møtt på deg ville eg spurt om en klem. Ja, teit kanskje, men verdt å spørre.
    Du sier at om du visste det og det da du var 15… sånt går gjerne utover selvtilliten, evt at man føler seg svak eller dum. Vet ikkje med deg, men sikkert sånn eg ville følt det. Akkurat no er eg litt “stuck” i spiseforstyrrede tanker. Har vært veldig opptatt med vekt og mat etter vektnedgang pga medisiner.. Det gav meg følelsen av kontroll og jeg likte det. Patetisk. Patetisk å faktisk søke og ønske seg en spiseforstyrrelse når eg vet alle grunner koffor det ikkje e bra. Grunnen min er uansett at eg har følt meg så lost at eg føler eg trenger noe å forholde meg til. Har ikkje selvskadet på 1 mnd sikkert og er stolt, men de spiseforstyrrelse-tendense mine har økt og jeg vet det. Dette var nok en advarsel.. til at jeg bør slutte NÅ. Takk, jeg vet jeg er dum.

    • 53 arikanne 30. January 2012 at 20:08

      Tusen takk for gode ord! Hadde du spurt om en klem hadde du nok fått det ; )
      Jeg håper du kommer deg gradvis ut av den fastlåste situasjonen. Gratulerer med 1 mnd skadefri! Det er verst i begynnelsen også roer det set etterhvert. Mine spiseforstyrrede symptomer ble ytterligere forsterket når jeg forsøkte å bli bedre / få det bedre med selvskadinga i 2009.
      Ikke gi opp, og du er ikke dum! Å slite med noe er ikke synonymt med “mindre smart” eller “dum” ♥

  24. 54 j 30. January 2012 at 23:49

    Veldig vikig og bra innlegg. Jeg har også (og får fortsatt) høre hvor tynn eller slank jeg er i en positiv tone, selv om kroppen min er alt annen enn sunn og frisk. Det er trist at mange tenker at de ville gjort mye for å se sånn og sånn ut (og det ville jo jeg forsåvidt selv før jeg var klar over konsekvensene.)

  25. 56 Marie 31. January 2012 at 03:41

    Et utrolig bra innlegg, og bra svart tilbake til “happy” -som ikke hørtes veldig happy ut, spør du meg :P
    Jeg tror Happy bare er en typisk ignorant, forhåndsdømmende kranglefant haha!

  26. 57 Emma 31. January 2012 at 06:09

    HAHAHA!!!

    Jeg ler her jeg sitter, jeg klarer ikke å la være å le av kommentarene til “happy”, (som tydeligvis er alt annet enn nettopp det:).
    Vet det er barnslig og at jeg sikkert burde latt denne kommentaren ligge,
    vet også at mobbing er sjofelt, men i dette tilfelle har ” Happy” (haha,ironisk…happy lixom)gitt klarsignal om at alles mening er lov på alle og hvermans blogg, slik jeg tolker det mener hun at man godt kan forhåndsdømme og sette merkelapper på andre som om hun var Gud selv.

    Kommentarene hennes faller kun tilbake på henne selv-
    Hun er jo sjalu på deg. Og alt hun sier er farget av sjalusien.Så pinlig tydelig . Slikt kan man bare ikke ta seriøst.Du er konge Karianne!:D
    Blir så flau og trist og irritert over folk som må rakke ned på andre bare fordi de har det fælt selv.

  27. 58 Flammefugl 1. February 2012 at 08:13

    Dette tror jeg er det beste innlegget jeg har lest noen gang <3 Wow. Og det passer så bra akkurat nå, nå når jeg faktisk må velge hvilken vei jeg skal gå. Skal jeg bli sykesykest eller skal jeg bli frisk? Skal jeg bli frisk er jeg helt nødt til å akseptere at kroppen min bestemmer hvordan den skal se ut, ikke jeg(du skjønner hva jeg mener).

    Takk Karianne <3 Takk og takk og takk

  28. 60 Linn 1. February 2012 at 12:49

    Jeg skjønner veldig godt hva du mener, du er utrolig sterk som forteller folk åpent og ærlig om hvordan det er for deg å motta sånne kommentarer, hvordan de kommentarene blir for deg – noe som i hovedsak er VIKTIGST rundt alt dette.

    Jeg håper virkelig at du er dag får det så bra som du fortjener, du fortjener så ufattelig mye mer enn dette, og du ER en utrolig vakker person! Jeg har lest bloggen din i over 1 år nå og jeg blir like imponert over både skriveferdighetene dine og deg, positivt.
    Karianne, uansett vekt og utseende – Vel, mormoren min sa noe til meg en gang som jeg aldri glemmer “Man kan dømme en person etter personlighet, men utseende velger man ikke selv” – altså poenget mitt er at når jeg sier du er VAKKER mener jeg hele pakka, for den du er. Med arr, spiseforstyrrelse og alt det – de er ikke deg, Karianne er deg og om jeg noen gang hadde møtt deg eller sett deg hadde jeg gitt deg en utrolig stor klem, jeg er evig takknemlig for at du deler deg selv med oss, du er utrolig som du er!

  29. 62 Linn L. 1. February 2012 at 15:04

    ….ordløs. Fantastisk godt formulert innlegg- igjen! De over meg har sagt det meste annet som er verdt å nevne.

    <3

  30. 64 Marianne 2. February 2012 at 14:17

    Hei Karianne

    Jeg heter Marianne og er 35 år gammel. Har lest litt på bloggen din tidligere men aldri kommentert. Da je leste kommentaren til “Happy” over her satte det i gang noen tanker om egne erfaringer som jeg fikk litt lyst til å dele. Jeg må først og fremst si at jeg har aldri hatt noen spiseforstyrrelse og har et rimelig godt forhold til kroppen min.

    Jeg har god utdanning, god jobb og har vært i et godt og spabilt forhold i snart 15 år. Tilsynelatende har jeg alt jeg trenger og er et rimelig oppegående menneske. Allikevel befant jeg meg for 4 år siden i en situasjon som jeg for 5 år siden ville ha regnet som helt absurd. Da jeg vokste opp var jeg en lang og tynn jente som alltid fikk høre at jeg som var så tynn måtte spise mer (utrolig irriterende å høre). Jeg var den som spiste alt med god samvittighet og la ikke på meg et gram før jeg plutselig i midten av 20-årene spratt 30 kg opp i vekt…Totalt ut av det blå….Det gikk et par år før jeg fikk tatt meg selv i nakken og si til meg selv at jeg kunne ikke spise som jeg alltid hadde gjort lenger. Jeg måtte endre spisevanene mine. Jeg meldte med på et kurs på 8 uker hvor jeg skulle få hjelp til å bli litt mer bevisst på hva jeg putter i munnen. Dette var i utgangspunktet noe ganske fremmed for meg å skulle kontrollere matinntaket. Har alttid tenkt at jeg er ALT for glad i mat til å kunne slanke meg. Men jeg satte i gang og uten at jeg hadde helt troen på at jeg ville klare å gå ned noen kilo.

    De 8 ukene fremstår som en av de verste peiodene i mitt liv. Plutselig skjedde det noe og jeg ble rimelig “besatt”. Jeg var konstant sulten og drev menneskene rundt meg til vanvidd med matpratet mitt. Jeg begynte også så smått å pine meg selv med å ha en liten sjokolade i skapet for å se hvor lenge jeg kunne motstå fristelsen. Hadde lov til å spise den på lørdag. Klarte jeg ikke å vente ble det ekstra runder på tredemølla som straff sammen med ekstremt dårlig samvittighet (der kom “flink-pike” syndromet inn i en fart).

    Det er tydelig at noe skjer når man først har lagt ut på den veien, kroppen min levde sitt eget liv på en måte og tankevirksomheten dreide seg kun om mat, kalorier og trening. Jeg, som er ganske bedagelig anlagt ble skikkelig treningsavhengig. Og jeg, som er svært glad i mat og som alltid har trodd at jeg hadde et sunt forhold til mat oppdaget at det hadde jeg aldeles ikke. Hele greia skremte vannet av meg og det frem. At det på så kort tid kunne ta så fullstendig overhånd. Og i tillegg var jeg ikke en usikker tenåring men en voksen kvinne på 31 år, jeg burde jo ha visst bedre! Heldigvis ble jeg så skremt av min egen utvikling at det varte bare disse 8 ukene. Jeg gikk ned noen kilo, noen av de er tilbake, MEN jeg trives i mitt egen skinn og koser meg med mat.

    Derfor gjør jeg meg noen tanker om kommentarene jeg leser rundt om kring om både spiseforstyrrelser, selvskading og depresjoner .De nagative kommentarene er ofte av sorten “du har valgt det selv” “du må bare begynne å spise” det er ditt valg” “du valgte å stikke fingern i halsen” osv… Det er IKKE så enkelt, det kan jeg Jeg tror det er mange faktorer som spiller inn, både psykologiske og fysiologiske. Jeg har ingen ekspertise på området annet en mine egne erfaringer, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har mye større forståelse av hvor lett det er å bli fanget i en dårlig spiral og bli “lurt” av sin egen kropp.

    Jeg syns du skal være stolt av deg selv, ut fra det jeg har lest i bloggen din så har du kommet langt. Du er veldig flink til å sette ord på følelsene og tankene dine, noe jeg kan forestille meg er til hjelp. Det er terapi i skriving:)

    Ønsker deg gode dager og et fullverdig og fantastisk liv….Du er verdt det!!

    • 65 arikanne 2. February 2012 at 18:21

      Tusen takk for at du delte dette!
      Jeg tror det er mange der ute som ikke vet hvor lav terskelen egentlig kan være. Eksempelvis for å få tilbakefall når man prøver å bli frisk. Noen av gangene jeg har prøvd helhjertet å bli frisk var det bare å se “feil tall” på vekta som fikk meg til å kaste hele prosjektet på havet og hoppe rett tilbake igjen fordi besettelsen så lett tar tak når den kan.

      Det er også bevist gjennom forskning at det skjer noe i hjernen som gir besettelsen næring. Eksempelvis kan du lese denne; selv om den er fra 1950.
      Håper mange leser denne kommentaren ♥ Og takk.

  31. 66 Kaktus 4. February 2012 at 01:39

    Innimellom vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort uten ordene dine. <3

  32. 68 bekke 4. February 2012 at 10:59

    Leste dette samme dag som du skrev det, men det måtte synke litt inn i meg før jeg kunne klare å kommentere. Dette innlegget gjorde virkelig inntrykk. og jeg føler meg faktisk litt “truffet”. Men så klart. jeg vet at det ikke er de fornuftige tankene som mener dette. en ting jeg har lært er ialelfall at jeg aldri skal kommentere andre spiseforstyrrede sine kropper. Jeg vet hvor feil og vondt det kan oppleves å få kommentarer på sånn. Men du, du skriver utrolig bra karianne, og dette er det stærkeste jeg har lest på lenge.
    ps. jeg velger å kommentere med annet navn og mail enn tidligere pga at jeg vil være mere anonym og at kjente ikke skal finne mine kommentarer ved å google navnet mitt. ;)

  33. 70 bekke 4. February 2012 at 11:00

    foresten har jeg tidligere kommentert med navn vibeke og mail som starter med vibelind. :D

  34. 72 ida 26. February 2012 at 14:50

    titter innom dette innlegget når eg føler meg litt lost. Det hjelper<3

  35. 73 Stein 14. August 2012 at 17:23

    Veldig fin blogg =)
    Godt at du har ett team i ryggen som hele tiden kan være der for deg ;)
    Hadde litt vekt problemer for noen år siden, og det tok lang tid og komme meg opp i god normal form igjen.
    Dette er noe jeg er sikker på du vil klare med det motet du viser i denne bloggen og med teamet ditt i ryggen vil du helt klart komme igjennom dette =)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: