Trening uten mening.

Dette innlegget har surret i bakhodet noen dager nå, men jeg har ikke riktig visst hvordan jeg skal sette ord på det, formulere det eller dele det. Om trening, trening med mening og trening uten mening eller mitt forhold til trening generelt. Les med respekt.

Det hender jeg får mail fra dere lesere og noen spør om mye rart. Når det er sagt kan jeg legge til at ingen spørsmål er dumme spørsmå så spør om dere lurer, i kommentarfelt eller mail, men det er stadig fire ting som går igjen.

  • Kan du fortelle meg hvordan du gjør det når du spyr? Hva bruker du, hvordan får du det opp og hvordan føles det?
    -Nei, jeg svarer ikke på den typen spørsmål og har understreket det flere ganger.
  • Hva er den bakenforliggende årsaken til hvorfor du er syk som du er?
    -Jeg vet ikke. Med mange nok dråper renner glasset over, ergo er det komplisert og noe jeg egentlig aldri har satt meg ned og forklart grundig på en blogg, kjenner ikke behovet. Har riktignok fortalt deler tidligere.
  • Trener du? Hva trener du? Hvor lenge trener du? Hvor ofte og hvor mye trener du?
    -Nei, jeg svarer ikke på det heller.
  • Kan du fortelle meg hva jeg burde spise og hva jeg burde trene?
    -Nei, det kan jeg ikke. Jeg har null peiling. Selv om jeg i teorien vet hva som er sunt, ritkig og normalt, så kunne det aldri falle meg inn å fortelle det til andre som et generelt råd.

Men det jeg vil utdype nå er dette med trening, for jeg har fått noen mailer om det i det siste. Jeg nevner sjelden eller aldri at jeg trener i bloggen. Av en eller annen grunn synes jeg det er fryktelig privat og det er litt rart med tanke på at jeg lett kan brette ut om bulimiske tendenser og enorme etegilder, følelser og tanker rundt dette.

Mitt forhold til trening?

Jeg har alltid vært aktiv. Når jeg var tre år gammel begynte jeg på barnedans. Pappa er alltid skrekkelig glad i å fortelle mennesker hvordan jeg var som barn, aktiv, glad, lykkelig, klatret i trær, syklet, spesielt liker han å inkludere det faktum at jeg aldri har syklet med støttehjul mens alle de andre barna i fugleveien og svaleveien gjorde det.
Når jeg var fire og fem år gikk jeg på turning. Når jeg var seks år begynte jeg å danse mer og flere typer. Når jeg var sju år var jeg med i min første store forestilling som gikk over to dager hvor nærmere 2000 mennesker møtte opp for å se dansekarusellen i Tromsø. Det var bare første gang og senere har det blitt mange forestillinger.

I tillegg kan det inkluderes at jeg likte å sykle og syklet ofte til og fra skolen, i friminuttene var det alltid aktivitet, gymtimene var de beste timene i uka, alle syntes det. Om sommeren elsket jeg å bade i Grunnvannet sammen med venner selv om det nå ikke kunne falle meg inn lenger. Men det var ofte, til og med daglig eller annenhver dag gjennom en hel sommerferie. Badeland var også noe av det morsomste jeg visste om. I 2004 åpnet Grottebadet i Harstad og jeg og flere venner hadde månedskort og kunne lett være der fra det åpnet klokka ti, til det stengte rundt seks – hver dag.

Jeg har alltid vært naturlig “tynn/slank” og er atletisk bygget, muskler er ikke noe jeg må slite meg til og leger sier ofte at om det ikke hadde vært for at jeg i utgangspunktet var og er sterk fysisk, så hadde kroppen min streiket alvorlig for lenge siden når det kommer til spiseforstyrrelsen.

Jeg har vokst opp med aktive foreldre som ofte har slept meg med ut på både fjelltopper, hytteturer, campingturer, teltturer, skiturer, sykkelturer og rideferier. Det var ikke alltid like gøy å bli slept med ut i regnet når jeg ikke ville, men.

Likevel har det ikke vært trening for meg. Det har vært en del av en aktiv hverdag. Fra jeg var tolv år danset jeg to, tre, fire timer i uka alt etter som, en liten periode drev jeg med friidrett fordi jeg kunne løpe fort og hadde god spenst, en liten periode var jeg keeper for et fotballag, men det varte bare en sommer eller noe sånn. Men det var ikke trening. Når jeg danset var det øving og terping, det handler om koordinasjon, prestasjon, eleganse, kontroll og å skape et bilde, portrettere et utrykk. Det handlet om å bli god, det handlet om teknikk, det handlet om lidenskap, det handlet om ambisjoner.

En dag når jeg var tretten år gammel og var på butikken sammen med pappa, jeg husker ikke sammenhengen eller hva, hvorfor han kommenterte det, han kommenterte en matvare og sa informativt nok “kalorier. Husk det ordet, alle jenter teller det før eller siden“. Inni hodet mitt tenkte jeg “du skulle bare visst hvor lenge jeg allerede har talt kalorier” men i virkeligheten latet jeg som om jeg var interessert og lærte noe nytt. På dette tidspunktet ble det også enda mer gøy eller spennende å danse fordi jeg nå hadde begynt å bli skrekkelig klar over at jeg forbrente kalorier. Dobbelt rush.

I tillegg kunne jeg sykle over alt mens jeg tenkte intenst på at jeg gjorde det for å forbrenne kalorier, men det var det ingen som visste på den tiden. Det var ingen hjemme som stilte spørsmålstegn til at jeg ville ut å sykle, hjemmefra var all trening god trening, all bevegelse var sunt. Nå kan det jo også sies at jeg har en mor som underviser på idrettslinja, elsker fjellturer, jakt og harhunder som ikke akkurat ligger på latsiden selv. For henne er aktiviteten selve livet, noe som gir henne mest glede og lenge forsto hun ikke hvorfor jeg ble sur eller irritert når hun oppfordret meg til å trene selv etter at hun fikk vite om spiseforstyrrelsen.

Når jeg var liten handlet det om å gå i spagat, stå på hodet eller hender, slå så mange hjul på rad jeg kunne – fordi det var gøy.

Når jeg var femten år begynte jeg på danselinja. Jeg flyttet hjemmefra og inn på egen hybel i Tromsø. De to første månedene gikk det veldig bra fordi jeg på det tidspunktet hadde forsøkt å legge spiseforstyrrelsen på hylla, noe som raste fra hverandre 22. oktober 2006. Den dagen kjøpte jeg en vekt, gråt i timesvis, skadet meg selv – fordi jeg var for tung. For feit. Fordi jeg hadde gått opp masse i vekt (etter min mening) og fordi jeg ikke ville veie “så mye” lenger.

Etter det ble treningen mindre preget av glede og kalorier var det som lå lengst fremme. Kalorier, kalorier, kalorier.

Det gikk i to måneder.  I ukedagene var matinntaket ekstremt lavt mens jeg i helgene lot det skli ut og spiste og spydde. Særlig når jeg var hjemme hos mamma, for hun måtte jo ikke vite at jeg var “på kjøret” igjen, selv om hun kunne påpeke at jeg hadde blitt tynnere. “Mye stress på skolen…”. En søndag i Januar når jeg kom hjem til hybelen fra en helg hos mamma fant jeg ikke tilbake til den anorektiske kontrollen og bulimien eskalerte til det punktet hvor jeg kunne droppe skolen for å gjøre det, eller kaste opp hvor som helst og når som helst. På fire måneder til sammen hadde jeg kjørt meg selv i grøfta, var åtte kilo lettere og hundre emosjonelle kilo tyngre og ville bare dø. Så jeg prøvde å dø. Og feilet, droppet ut av skolen, flyttet hjem og dedikerte livet mitt til spising og spying. Ikke tok jeg dansetimer, ikke hadde jeg noe å gjøre på dagen lenger, vennene mine gikk på videregående ,og jeg? Jeg ville stort sett bare dø eller spise og spy, eller skade meg selv, spise tabletter eller “om å gjøre og ikke spise på så lenge som mulig”.

Trening var ikke gøy lenger. Å løpe rundt i skogen på natta med tårer som trillet ga meg ingen glede, snarere tvert i mot. Det var straff, handlet om kalorier og selvpåført smerte.

Etter det var jeg inn og ut av psykiatrisk, flyttet fra Harstad til Tromsø på ungdomspsykiatrisk, deretter til pappa i Bergen og var der noen måneder før jeg flyttet tilbake til mamma for noen måneder før jeg tilbragte et halvt år til på ungdomspsykiatrisk i Tromsø. Etter det var det voksenpsykiatrisk, først Åsgård men deretter åpen avdeling i Harstad, som ikke lenger var så åpen så lenge jeg var pasient der.

På ungdomspsykiatrisk var jeg innlagt for å fikse opp i spiseproblematikken. Til å begynne med lå jeg på aktivitetsnivå to, hakket over sengeliggende og fikk lov til å bevege meg i ti minutter om dagen. Jeg fikk ikke bake, jeg fikk ikke ut, ikke kino, ingen av aktivitetstilbudene på avdelinga – ikke før jeg gikk opp i vekt. Lenge lå jeg på nivå tre hvor jeg fikk en halvtime til sammen, fikk lov til å dra på kino, klatre til topps i klatrehallen to ganger (femten meter), gå korte turer og that’s it.

Aktivitetsnivå fem het så fint “full aktivitet”. Jeg tok det opp i behandling og vi ble enige om at det skulle hete “normal aktivitet” istedenfor, fordi “full” virket for meg som “kjør på”.

Men etter at jeg havnet i voksenpsykiatrien var det bare meg og bulimien, jeg trengte ikke å trene for å gå ned i vekt. Jeg orket ikke  å trene eller bevege med, det tilhørte sjeldenhetene.

Jeg skrev meg ut i Januar 2010, ble så underernært innen Mars på grunn av bulimien at jeg endte opp med sonde, fikk lyst til å leve og skulle klare å fikse dette selv. Jeg dro hjem, tilførte kroppen mer energi og begynte å trene. Dette var min fysisk sunneste periode etter at jeg ble syk. Fra å være for svak til alt til å kunne gå tur, etterhvert løpe – lenger og lenger. Når tilbakefallet til det bulimiske kom 30. juni 2010 ble det mindre trening og mer oppkast. I august begynte jeg på skolen og hadde ikke tid til å trene annet enn å gå til og fra, noe jeg prøvde å gjøre ofte men ble ofte kjørt fordi noen insisterte. Dessuten var det lurere å komme på skolen opplagt og ikke utslitt etter å ha gått.

Jeg husker ikke helt om det var Februar eller Mars i fjor at jeg bestemte meg for å begynne å trene igjen. Snøen smeltet og nesten hver natt løp jeg gatelangs for å fobrenne kalorier mens jeg var mindre og mindre på skolen. Særlig etter at panikkangsten slo til med full styrke i April, i Mai var det løping som sto i hodet på meg.

Jeg kan ikke trene. Jeg vet ikke hvordan – jeg vet at det jeg gjør er feil. Jeg vet ikke hva normale mengder er – eller jo, men jeg får det ikke til i praksis. I hodet mitt er det “kjør på” og jeg gjør det, til jeg er utslitt og utbrent, har opphold på treninga før det er påan igjen. Jeg husker ikke når jeg fikk beskjed om at det var nok for meg og helsa mi å en tur i 30 minutter om dagen. Hørte jeg etter? Nei. Hører jeg etter nå? Nei. Er det så lurt? Nei. 

I sommer var jeg innlagt og fikk streng beskjed om å forholde meg til 30 minutter, siden jeg måtte ha følge ble det 30 minutter gåtur hver dag – på minuttet. Jeg kunne selvsagt trene i skjul men det var ikke så mye jeg orket.

I august derimot – begynte jeg å løpe gatelangs på natta igjen. Av og til føles det herlig, når jeg utfordret meg selv i forhold til angsten og hvor langt unna hjemme jeg turte å bevege meg. Det var med andre ord positivt selv om intensjonen med kalorier og forbrenning alltid lå i bakhodet.

Etter Oktober har det tatt seg opp igjen. Ja, jeg trener hver dag men det er ikke hensiktsmessig å legge ut om hva eller hvor mye eller hvor lenge. Jeg nevner det ikke på bloggen, ser ikke vitsen i det. Hva er vitsen? Ja, jeg trener – punktum.

Og nei. Jeg vil ikke gi andre råd eller tips hverken om kosthold eller trening fordi jeg har ikke peiling. Eller jo, jeg kan teorien men det kunne aldri falle meg inn å anbefale noen jeg ikke kjenner om noe som helst på den fronten. Jeg er ikke et sunt forbilde, jeg har ikke rett til å gi noen andre råd som jeg selv ikke følger for fem flate øre. Og jeg er absolutt ikke interessert i at noen skal lese bloggen min og tenke “aha, hun trener det og det, sånn og slik – jeg skal også“. Og om du lurer på hvorfor jeg da kan fortelle om spising og spying så er det fordi jeg personlig synes terskelen er annerledes. Det krever ikke så mye å skulle løpe en tur eller annet, men å skulle sette seg inn i hvordan man kaster opp? I sammenligning er bulimien en hel vitenskap i en egen klasse, det er ikke det samme som å a på seg løpesko og presse seg ut døra.

Jeg vet med sikkerhet at det finnes de der ute som leser bloggen min av gale intensjoner. De som vil “gjøre som meg”, noe jeg finner UTROLIG trist fordi jeg ikke kan fatte og begripe hvordan noen som helst kan ønske seg å leve på lignende vis som meg.

Hadde jeg spist skikkelig og trent sunt og hatt gode rutiner – da hadde det vært annerledes. Men om du leter etter trening eller kostholdstips, så finnes det SÅ UTROLIG mange GODE blogger der ute med riktig fokus, tips og triks. Å oppsøke en spiseforstyrret blogg på let etter det samme er helt bak mål. Det finnes så mange gode forbilder der ute som man kan se opp til eller lære noe av, bare ikke se hit. Ikke se på meg, jeg er ikke et godt eksempel.

Jeg skriver aldri detaljert i mengder hva jeg spiser eller har spist iløpet av en dag – selv om jeg kan nevne at jeg har spist noe. Jeg skriver aldri hva eller hvordan jeg kaster opp selv om jeg kan si at jeg har gjort det. Jeg kan nevne at jeg har løpt en sjelden gang, men aldri hvor fort eller hvor mye eller hyppigheten.

Så ja. Jeg trener hver dag med unntak av meget sjeldne ganger. Om det er et problem jeg sliter med? Ja, det er trening uten mening for min del. Jeg kompenserer, styrer og baler, teller og regner og bruker mye tid inni hodet mitt på ting som ikke er bra. Så ikke se på meg for inspirasjon til å endre livsstil, kosthold eller treningsprogram. Det finnes så mange gode blogger der ute som handler om sunnhet og velvære, skrevet av mennesker som er gode og sunne eksempel.

Må innrømme at det var godt å få det ut. Håper dere forstår mitt perspektiv.

Juni 2010, rett før tilbakefallet. Sunneste vekt noensinne kombinert med sunneste kosthold på årevis, pluss friskere treningsvaner og fokus.

Advertisements

32 Responses to “Trening uten mening.”


  1. 1 Heidi 19. January 2012 at 22:01

    Veldig bra innlegg! Du skrive utrolig bra! bildet av deg før tilbakefallet såg vannvittig bra ut forresten.

  2. 3 Malene 19. January 2012 at 22:39

    Er i en fase hvor jeg holder på å grave meg dypt ned, med selvskading . Kan du lage et innleg hvor du skriver ned tips om metoder/ting man kan bruke for å unngå skadingen. Vet det er galt å holde på med det, men klarer ikke å finne et godt alternativ til å ikke gjøre det. Og håpte du hadde noen tips som jeg ikke har kommet på selv!

  3. 5 laipai 19. January 2012 at 23:22

    Det er synd at trening er uten mening for deg, at det er kun på tvang. Selv om du kanskje synes det er gøy å jogge, så er det ikke bare gøy, når du føler at du MÅ trene. Det kjekkeste er jo når det faktisk er gøy! Jeg kommer med et innlegg om trening om noen dager, nå er jeg jo så godt i gang med å trene, høhø.

    <3

    • 6 arikanne 20. January 2012 at 00:38

      Ja, det handler om foksuet bak treninga. Hva er målet? Kondis, pump, stram opp eller om-å-gjøre-å-forbrenne-flest-kalorier? Har så feil fokus for tiden wææh. Men jeg er kjempestolt av deg og gleder meg til å lese innlegget ditt ♥

  4. 9 ingvild 20. January 2012 at 10:15

    Kjempeviktig innlegg! Og likte det avsluttende bildet. Du er viktig!! :) Stor klem :)
    Ps, aktiviteten din er nok ikke bortkastet likevel om du tenker på kaloriene. Du kommer deg ut i frisk luft, bevegelse hjelper muskulatur og ledd og hjelper mot depresjoner, og du får “gjort noe” fremfor å sitte inne, og det er mer konstruktivt enn å spise å spy. Om man ser helt bort fra spiseforstyrrelsens institusjoner, og eventuelle “sliter på ledd,hjerte osv..”
    Trenger ikke alltid være så hard mot deg selv da!

    • 10 arikanne 20. January 2012 at 17:50

      Mja, det kan diskuteres. Frisk luft? Både og men ikke bare. Per nå gjør det nok mer skade enn godt for å si det på den måten. Smerter i ledd eksempelvis. Telling me to slow down, jeg vet. Men ikke alltid like lett. Men av og til føles det emosjonelt mye bedre etterpå.

  5. 11 may-linn 20. January 2012 at 10:38

    Du skriver så utrolig bra Karianne!!!=) Ja treneing bare for og forbrenne kcalorier er forfedelig tvangstanke, man blir usosial o.s.v Men har man en treningsvenn og trene med så blir alt så mye gøyerer og man blir mer sosial ;) Stoor klem <3

    • 12 arikanne 20. January 2012 at 17:42

      Har ingen venner som er så glade i å “trene”. Har heldigvis venner med hun som liker å gå tur i det minste, men været for tiden er ikke turvær (is og glatt). Men takk! ♥

  6. 13 annimad 20. January 2012 at 22:22

    Veldig bra skrevet innlegg :- )!

  7. 15 Tahle 21. January 2012 at 01:46

    Du skriver utrolig bra Karianne! Bildet før tilbakefallet var flott – synes bildet beskriver så godt at fysisk aktivitet kan være lystbetont :o) Fysisk aktivitet kan være turer i fjellet omgitt av nydelig natur, trening må ikke være manisk løping i skogen eller trening på studio mens man teller kalorier.. Du har en utrolig selvinnsikt jeg virkelig beundrer.

    Jeg hadde alvorlig anoreksi i mange år før jeg forstod det selv. Jeg hadde defintitvt ikke din selvinnsikt. Null sykdomsinnsikt kan man vel si. Ved siden av skole, og senere studier, jobbet jeg blandt annet med trening. Instruktøren som så tegnene og tok alvorspraten om alle konsekvensene uten selv å skjønne at jeg kanskje var sykere enn mange av dem jeg tok til side. Trodde at sonden var skremselspropaganda – jeg var TYKK og de løy.

    Jeg var alt unntatt personlig trener og jobbet mye. I ettertid synes jeg det er rart at kollegaer ikke reagerte. Var en kjede så hadde timer på flere sentre, men miljøet er likevel begrenset. Samtidig så var det et senter med et veldig fokus på utseende. Har jeg en time 06.30 kommer jeg fra sengen (eller fra trening..), og jeg sminker meg ikke i forkant av trening uansett om jeg er deltaker eller instruktøren. Personlig synes jeg ikke tettsittende treningstøy er behagelig, og protesterte mot det tettsittende treningstøyet vi fikk utdelt. Å endre min XXL-avkrysning var nok rett og rimelig, men en mellomting… Jeg tenker at instruktøren gir signaler til deltakerene. Hvilke signaler jeg ga er forferdelig. Hvor mange jeg kan ha påvirket i feil retning.

    En gang jeg var innlagt kom jeg inn på tema trening med en psykiatrisk sykepleier. Hun fortalte sjokkert at mange av instruktørene ikke var tynne – hvordan skulle hun da få motivasjon til å trene? Var det noen vits å å trene når instruktøren ikke var tynn? Ut ifra hennes beskrivelse antar jeg at instruktøren var slank/normal/trent. Forsøkte å forklare at det er flere aspekter ved trening enn tynnhet. Forklare fysiologien. Hun var nok ikke blandt de skarpeste krivene i skuffen. Men en psykiatrisk sykepleier som diskuterer slikt med en pasient hun vet har hatt alvorlig anoreksi? En pasient som i perioder ikke får i seg annet enn næringsdrikker, selv om det ikke handler om tynnhet lenger.

    Jeg begynte først å trene da jeg ble tvangsforet, så for meg er trening kun negativt betont. Beveger jeg meg inn på et studio eller andre treningsformer fra da jeg var syk er det rett tilbake til gamle mønstre. Mønstre det er vanskelig å stoppe hvis spiralen settes igang. Men når jeg er klar over dette kan jeg forhindre det.

    Jeg har alltid vært generelt fysisk aktivt. Jeg trives ved å være i aktvitet, bare jeg ikke forbinder det med trening. Å gå turer i fjellet, turer i marka, bortoverski, gå/sykle dit jeg skal (har ikke tålmodighet til å vente på kollektiv om det så bare er ett minutt ventetid. Skal jeg et sted det er for langt å gå til må jeg og kollektiv komme på holdeplassen på likt ;) Klatring er også veldig gøy. Da skal jeg opp. Nye ruter, høyere vanskelighetsgrad – blir ikke trening. Er veldig glad for at jeg har kommet hit. Jeg har alltid hatt en aktiv livsstil selv om det ikke har innebefattet den tradisjonelle treningen.

    Lykke til Karianne! Håper du kan få tilbake gleden ved å være i bevegelse med tiden:)

    • 16 arikanne 21. January 2012 at 15:27

      Jeg er glad for å høre at du har kommet videre.
      Men jeg synes ikke du skal være så streng med deg selv i forhold til hvor mange mennesker du tror du kan ha påvirket negativt. Det finnes “tynne” mennesker over alt, og det vil alltids være de som ser på tynne mennesker og ønsker at de så sånn ut, no matter what. Særlig med tanke på at du ikke var klar over det, hadde du visst høres det for meg ut som om du hadde gjort annerledes.
      Men det er veldig inspirerende for meg å høre at du har kommet deg noen steg videre! Godt å høre ♥
      Og takk.

  8. 17 Warda 21. January 2012 at 09:18

    Hei:)
    Jeg har et spørsmål som du kan godt la være å svare på om du føler det blir for personlig, men jeg lurer på hvordan det er med tennene dine i forhold til at du har slitt med med bulimi i så mange år?

    • 18 arikanne 21. January 2012 at 15:22

      Jeg skal ikke si at jeg har god tannhelse, men jeg har ekstremt sterke tenner i utgangspunktet. Jeg har syreskader men ikke alvorlige. Så det står ikke ille dårlig til, det går “greit”, men skulle selvfølgelig vært foruten.

  9. 19 m:) 21. January 2012 at 17:12

    Hei:)
    Skrev et innlegg om inspirerende blogger rundt temaet psykisk helse, håper det var greit at jeg linket til din blogg og tok med beskrivelsen du selv har skrevet. Bare å si ifra hvis det er noe du vil endre!

  10. 21 awallflowers 23. January 2012 at 05:05

    Veldig bra skrevet! Du har en unik og god måte å formidle deg på.

    Det er nesten skummelt hvor mange likheter jeg ser og hvor mye jeg “kjenner meg igjen” i deg. Jeg har også alltid vært aktiv, hele livet – men jeg har ikke drevet med “trening”. Jeg har drevet med aktiviteter utelukkende fordi det har vært gøy. Har gått på idrettsskole, ridning og turning, og ellers så har jeg syklet hit og dit, klatret i trær, løp, hoppa og sprettet(?) rundt – lopper i blodet kan man trygt si at jeg hadde. Klarte ikke å sitte stille. Turer har familien alltid vært mye på, skogsturer med mange andre familier, skiturer, hytteturer, og når vi har skogen som nærmeste nabo så ble det fort endel skogsturer i løpet av måneden også. Men det var alltid aktivitet, aldri trening. Og å trene for å slanke seg kunne ikke falle meg inn. Jeg har alltid vært naturlig tynn, og ville veldig gjerne OPP i vekt, faktisk. Også kom vendepunktet, jeg ble kraftig rammet av angst og klarte ikke å bevege meg utenfor huset, og det ble veldig lite aktivitet et helt år, noe som var skikkelig uvant. Så fikk jeg spiseforstyrrelse og tvangspreget trening begynte, og der står jeg vel fortsatt. Kun forbrenningstanker som står i hodet på meg, ikke noe treningsglede i det hele tatt..

    Heier på deg, og en dag skal vi få tatt tilbake treningsgleden!♥

  11. 23 Linn L. 23. January 2012 at 15:59

    Veldig bra formulert innlegg, Karianne- og du skriver ærlig uten å bli “for brutal” (misforstå meg rett). Det er nok, som du nevner selv, like greit. Håper du klarer å forandre vanene dine til å bli mer sunne med tiden <3

    • 24 arikanne 23. January 2012 at 21:21

      Måtte lese gjennom flere ganger for til å begynne med hadde jeg ubevisst (for å forklare) tatt med detaljer som x inntak kombinert med x trening = resultat -woops. Så jeg håper det ble… okei til slutt. Forklarende uten en drøss med triggerfaktorer.

  12. 25 Anja 23. January 2012 at 21:17

    Veldig bra skrevet. Trening kun for å forbrenne er utrolig slitsomt… Har selv også alltid vært aktiv, men merker at det til tider har vært forbrenning som er hovedmålet for treningen. Hunden min gjør at jeg kommer meg på aktiviteter og fokuserer mer på at det skal være gøy for han. Da får jeg stoppet opp, lekt og hatt det moro, uten at det bare blir “kalorier og fett skal bort”. Det er deilig:)

  13. 27 Monica 24. January 2012 at 17:58

    Du skriver utrolig bra! Det er vanskelig å vite forskjellen på om du liker trening generelt eller liker det fordi du forbrenner kalorier når du er syk.
    Uansett syns jeg du er ei tøff jente, og jeg tror du hjelper mange mennesker igjennom bloggen, for å få folk til å holde seg unna sykdomsstyret! Vertfall meg, jeg får motivasjon.
    Bare stå på! Du fortjener virkelig å ha det bra! <3

  14. 29 Marie 28. January 2012 at 22:42

    Jeg skjønner godt hva du skriver om, og jeg hvordan mye av det du skriver om føles, siden jeg sliter med mitt selv.

    Når jeg for en god stund siden var mye dårligere enn jeg er i dag, lette og trålte jeg nettet etter sf blogger som kunne styrke min oppfattning om å holde alt for meg selv, ikke kjempe imot det -tvert imot, aldri søke hjelp. Jeg ble ikke bedre for å si det sånn -.- Det gjorde “underverker” med selvtilliten også…
    Midt oppi dette kom jeg over din blogg.
    Den er andreledes, og det merker man jo fort. :)
    Selv om jeg ikke kjenner deg har jeg lest bloggen din så lenge at jeg har blitt gla i den og i det du deler av deg selv.
    Jeg er også blitt friskere, bedre enn jeg har vært, hvertfall på motivasjonsfronten. Jeg prøver å bli helt bra.

    Din blogg (+ en til) er blitt den eneste bloggen jeg leser enda fra “back then” da jeg var mye dårligere. Jeg har fortsatt å følge deg i motsettning til andre blogger som brøt meg ned, fordi du oppmuntrer til bedring når du skriver om dine egne forsøk i din egen kamp. :)
    Her skriver du at du ikke er noe godt eksempel på treningsfronten. Den er jeg enig i ;)
    Men når det kommer til inspirasjon, til åpenhet og bryte ned tabuer, til pågangsmot, til oppmuntring og til noe så fint som å IKKE gi opp til tross for alt for masse motvind, så er du et FANTASTISK eksempel! :)

    Så det at du ikke svarer på visse spørsmål om triggende detaljer, er en av grunnene til at jeg kan fortsette å lese :) Jeg vet at når jeg klikker meg inn her, kommer jeg ikke til å måtte klikke meg fort ut igjen med en vond følelse, men kan lese “trygt”.
    Jeg elsker bloggen din og jeg setter pris på alt du har delt her! :) Det du setter ord på gjør at jeg igjen og igjen og igjen ikke føler meg like alene. :)

    Klem fra meg :)

    • 30 arikanne 29. January 2012 at 01:19

      Tusen takk for denne kommentaren! ♥♥
      Og tusen takk for at du ser på bloggen min på den måten du gjør! Det er gull verdt for meg å vite at noen ser det på den måten! Betyr helt utrolig mye. På en måte får det meg til å føle meg som om jeg gjør noe rett, ergo forsterker du en følelse hos meg som sier “Du er bra Karianne”, ergo blir jeg mer og mer sikker på at jeg skal fortsette å skrive, selv når motivasjon og form svinger.
      Klem tilbake Marie! ♥

  15. 31 Linda 2. February 2012 at 10:29

    Ikke lest bloggen din på evigheter, vet ikke helt hva som fikk meg til å ramle inn i dag heller… MEN; dette var et sinnssykt godt skrevet innlegg Karianne! Og utrolig viktig. Kjenner meg veldig godt igjen, skulle så INDERLIG ønske jeg klarte ha et normalt forhold til trening. Uansett, fint skrevet, du har også klart å styre unna triggere ;) Tenker på deg stadig vekk!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: