So she ran away in her sleep.

Det har vært vanskelig igjen siden torsdag, men maten altså. Det å ikke skulle spy. Jeg gjorde megatabben; sovne på sofaen om ettermiddagen. Du lurer kanskje på hvorfor det er katastrofe? Jeg pleier ikke å drømme så mye på natta, i alle fall ikke noe jeg husker spesielt dagen etterpå. Men på dagen derimot? Per min definisjon er det mareritt.

Jeg drømmer at jeg spiser. Og det som gjør det så ille er hvor ekte det føles. Jeg kan fysisk smake det jeg drømmer at jeg spiser og ambivalensen i drømmen. Om det er min indre stemme eller noen andres stemme som sier “ikke spis det, du kommer til å spy” hvor min respons alltid vil være “neida, dette går bra” selv om det ikke er sant fordi panikken for kalorier og overspisning er enorm. Deretter vil min indre stemme fortsette å repetere “ikke spis det, ikke spis det, du kommer til å legge på deg, du må spy, du kommer til å spy, slutt å spise”, men det hjelper ikke fordi jeg fortsetter å spise. Alltid.

Helt til jeg våkner med et rykk, søvntung men panisk. Jeg kan fortsatt smake det jeg har spist i drømmen, noe som gjør det så virkelig at jeg får problemer med å skille drøm fra virkelighet. Følelsen av å ha stått opp og stilt seg foran kjøleskapdøra, øynene lukket mens jeg ber en stille bønn om at det ikke er sant. Jeg var hundre prosent sikker på at jeg hadde brunost i kjøleskapet. Av alle ting? Brunost? Kjøleskapet inneholdt akkurat det samme det hadde gjort tidligere på dagen og det sto ingen brunost på øverste hylle, selv om jeg tok meg selv i å blunke flere ganger fordi jeg ikke lenger visste hva jeg skulle tro.

Innen da var det for sent. Jeg vet ikke om det er skuffelsen som er det verste, den bulimiske skuffelsen fordi bulimien så sitt snitt til å la alt fare på havet? Jeg takler ikke skuffelse. Det må være en av de verste følelsene jeg vet, for skuffelsen i seg selv utløser andre følelser som sinne, raseri, oppgitthet, irritasjon, verdiløshet og en intens trang til å ødelegge meg selv. Selvskading eller oppkast, sabotere for meg selv – og det er vanskelig å skulle takle det.

Resten av dagen fantaserte jeg om mat uansett hva jeg gjorde for å avlede meg selv, lengtet etter mat, skrev imaginære handlelister i mitt eget hode og tenkte på alt jeg hadde lyst på der og da.

Følelsen hang igjen når jeg våknet på fredag, ikke ble det bedre når jeg var tom for pepsi max og måtte på butikken. Kortet besto den første testen men følelsen forsvant ikke selv når jeg kom hjem. En merkelig lengsel, lengtet etter å svelge noe. Noe annet enn det som er flytende, svelge noe med konsistens. Noe man må tygge først. Ikke tyggis, næringsdrikker, vann, te, kaffe, pepsi max. Alle tenker sikkert at jeg burde tillate meg selv å spise noe siden kroppen åpenbart vil svelge noe annet, men jeg tør ikke. Det går ikke. Takler det ikke når det er gjort, følelsen av å ha noe med konsistens i magen. Det trigger det faktum at jeg vil ha det ut og når alt kommer til alt blir det bare verre å skulle kjempe for å holde noe nede når jeg angrer voldsomt i etterkant.

Forbannade dritt. Jeg har så mange fordommer mot og illusjoner om mat at jeg holder på å bli sprø. Kjenner ikke at jeg orker å sette ord på det eller beskrive det fordi jeg egentlig, egentlig vet at alt ikke stemmer overens med den virkelige virkeligheten, det passer bare ikke inn i min virkelighet her og nå.

Men jeg vil ikke ta i det med ildtang en gang. Når noen i teamet mitt sier “snart må vi ta det opp” eller gjøre noe med det eller lignende, svaret mitt består alltid av tre bokstaver. Nei. Istedenfor får det bare være det det er. Jeg har så vanvittig mange unnskyldninger på lager, så mange fluktruter fra å forholde meg til det at jeg ikke er klar over det før jeg må svare konkret på spørsmål, så mange forsvarende setninger til hvorfor nei, hvorfor ikke, hvorfor ikke prøve, nei, nei og atter nei. “Jeg skulle ønske du kunne spise noe!” og jeg sier “ja, men……….”

Men jeg har da i det minste ikke kastet opp? Det må da telle for noe? I det minste gjør jeg noe fornuftig og noe riktig? Det nittende døgnet er snart i boks, til tross for to levende mareritt om bulimiske handlinger, tanker og fantasier. Steg for steg? Og her og nå. Steg for steg og presens. Dag for dag, eventuelt time for time fordi dette er vanskelig. Å ikke skulle gi etter selv når jeg vil.

Igår sov jeg bort hele dagen. Det vil si at jeg gikk tur med Zahra i ti minutter, tilbragte noen få timer online, så en og en halv episode American Horror Story og leste noen sider i en bok. Når klokka tippet midnatt tok jeg medisiner og sov i ytterlige elleve timer. Sliten? I guess. I dag har jeg bare sovet bort halve dagen og har fortsatt seks timer igjen hvor jeg kan gjøre noe fornuftig. Har en bra idé til neste kort! Pluss at jeg burde ta oppvasken fordi jeg er i ferd med å gå tom for glass og kopper. Og andre kjedelige aktiviteter som å brette klær.

Trangen til å gi faen har ikke vært ekstrem idag og jeg håper at det føles bedre imorgen. På tirsdag er det tre uker. Egentlig skulle jeg tatt et nytt bilde for sammenligning igjen igår, dag atten, siden det er seks dager mellom på alle de andre bildene, men bestemte meg istedenfor å vente til tirsdag, hvis ikke kunne det blitt en unnskyldning for å gi faen etter å ha tatt bildet. Det vil si at jeg må presse meg selv til å holde ut til tirsdag, deretter må jeg finne på noe nytt og holde fast i det.

Advertisements

12 Responses to “So she ran away in her sleep.”


  1. 1 laipai 15. January 2012 at 19:43

    Hater sånne drømmer! Man blir jo helt panisk når man våkner. Grøss…
    Hang in there darling <3

  2. 3 Trine 15. January 2012 at 21:19

    Sender deg et klem og litt solskinn fra Danmark <3

  3. 5 ingvild 15. January 2012 at 21:35

    Huff, så kjipt å ha det så låst :( Håper du vil finne et snev av motivasjon eller mot til å arbeide med maten etterhvert når det blir tryggere. Men det er bra at du klarer å være litt fornøyd med å ikke ha kastet opp!
    Vet ikke hvordan du har det med å finne på avledningsmanøvre, eller om det funker for deg, eller om det bare fungerer motsatt og triggende. Men noen ganger når jeg har lyst på noe, men ikke har tenkt å spise det (og er sikker på at jeg ikke skal spise det), så bare tar jeg å tygger litt på matvaren, og spytter den ut igjen :P
    Bare for å få en følelse av smak og konsistens, og utfordre meg litt. Kall det sanselek, eksponeringsterapi. Det har hvertfall fungert for meg =)

    • 6 arikanne 15. January 2012 at 21:42

      Av og til blir jeg irritert fordi jeg sitter fast men for det meste trekker jeg på skuldrene fordi det er så velkjent selv om det er galt, om det gir mening.
      Chew&spit har aldri gitt meg noe. Det jeg savner er å svelge mat, ikke å tygge. Det har riktignok hendt tidligere når jeg har spist noe at jeg har fått second thoughts rett før jeg skal svelge, og heller spyttet det ut. For meg er det neinei, men om det fungerer for deg på en positiv måte, så er vel det helt i orden! Vi er vel forskjellige alle sammen.
      “Whatever floats your boat” ; ) ♥

  4. 7 Jenny - a slightly mad photographer 16. January 2012 at 13:11

    Å nei, angående drømmingen, sånn har jeg også hatt det. Drømte at jeg spiste alt som lå i løsvekt av godterier på Rimi. Jeg våknet av at puten var våt av *kremt* sikkel :S

  5. 9 Cathrine 16. January 2012 at 23:23

    Du er utrolig flink å skrive! Har fulgt bloggen din i sikkert et år nå :) Stå på, dette klarer du! ♥

  6. 11 Oda 16. January 2012 at 23:23

    Ikke koselig! Jeg kan ikke fordra slike drømmer. Man våkner og kjenner faktisk at det føles som om man har gjort det. Og så vekker det behovet og trigger noe sykt!

    Du må bare prøve å stå i mot det, og de der motivasjonskortene de likte jeg veldig godt. Håper de fungerer :)

    Stå på sterke, modige Karianne, dette klarer du <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: