Krisepilleproblematikkproblemer.

Thank god it’s over. Jeg kladdet første innlegg natt til torsdag men fikk meg ikke til å publisere hverken det eller noe igår, rett og slett fordi jeg ikke ønsket å høre hva andre mente. Jeg måtte finne det ut selv, fra inni meg selv.

Jeg hadde omtrentlig trykket på publiser innlegg i samme sekund som damen med medisinene mine sto på utsiden. Lettelse. Jeg følte meg lett når jeg gikk ut i yttergangen, hadde allerede tatt med meg en kulepenn for å se ut som at jeg var klar for dette. Jeg er klar for dette, jeg har full kontroll. Damen var hyggelig hun, jeg signerte kontrakten, noterte sted og dato og fikk en pose i hånda, takk og farvel.

En pose.

Leste du riktig? En pose.

Jaha? Hva befinner seg i en hel pose egentlig? Jeg tømte posen opp ned i sofaen og lot innholdet falle ned. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive bølgen av følelser. Overveldet. Lykke, redsel, glede, panikk, lettelse, kaos, second thoughts og what the fuck. Blandede følelser. Posens innhold overrasket og sjokkerte.

Hva jeg så for meg? Jeg så for meg at jeg skulle få noen esker med piller og resepter på de pillene jeg tar nå.

Jeg har faen meg aldri sett så mange piller og pilleesker i hele mitt liv med unntak av på apoteket. Og der lå de, i sofaen min. Eske på eske på eske. Hele kroppen dirret når jeg satte meg ned for å få oversikt over innholdet. Hva faen er alt dette? Begynte å lese på eskene. Penn og papir, noterte og sorterte. Vantro.

Jeg så for meg å få de medisinene jeg tar fast, de medisinene jeg står på til daglig. Istedenfor åpnet det seg et landskap som minner av fortiden og en drøss med medisiner jeg ikke tar lenger, datert så langt tilbake som 2009.

Panikk, redsel. Katastrofetankene danset i hodet mitt, tenk om, tenk om, tenk om sånn eller slik, tenk om. Problemene dukket opp i rasende tempo, hvor i guds navn oppbevarer man så jævlig mange piller? Og hva faen gjør jeg med alle pillene som er til overs, de jeg ikke tar lenger?

Så jeg begynte å telle. Hentet de få pillene jeg har fått administrere selv, inklusiv vitaminer og begynte å telle. Når jeg var ferdig visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte og endte opp med å gjøre begge deler. Jeg lo til tårene trillet fordi det var surrealistisk, fjernt og uvirkelig. Herregud, er det mulig? I det ene øyeblikket får jeg knapt nok hentet ut 56 piller i slengen med lav dose, i neste øyeblikk har jeg strødd 1183 -ettusenetthundredeogåttitre-  piller utover i sofaen. Nok piller til å ta livet av meg selv ti ganger.

Redsel og panikk. Jeg fikk vondt i sjela bare av å se på pillene som lå strødd, som jeg etterhvert danderte utover på bordet, for å få oversikt over esker og typer og antall av hver. Hva skal jeg med 300 piller av den sorten, 77 piller av den farligste typen jeg tar – død innen en time, maks. Hva skal jeg med 80 beroligende fra 2009 som jeg ikke har tatt på flere år? Hva skal jeg med alt? Hva skal jeg gjøre? Hvor skal jeg gjøre av dette?

Tankene spant i hodet. Kvernet, redselen vokste. Antallet, døden. Skal jeg bare stable døden inn i skapet? Men, er det trygt å ha hauger med piller i skapet? Tenk om, tenk om, tenk om. Tenk om jeg blir full en dag og får mindre gode idéer, tenk om jeg får en brå nedtur og en impuls, tenk om jeg går i søvne, tenk om jeg får barn på besøk, tenk om Zahra får i seg piller, tenk om jeg utvikler nye problemer, tenk om jeg synes det er en god idé å ta dobbelt så mye sovemedisiner når jeg ikke får sove, tenk om jeg synes det er lurt å ta beroligende nå og da for å få “slappet av”?

Ikke det at je ble trigget til å gjøre noe dumt bare fordi jeg nå hadde sjansen, men antallet var skremmende nok til at jeg ble ordentlig redd. 1183. Spørsmålene sto i kø. Er det normalt? Ville ikke en vanlig person hentet ut én eske på 100 piller i slengen og ikke tre? Hvorfor er ikke fortidens piller destruert? Hvorfor har de greid å kjøpe FEM dosetter på min regning når jeg ikke trenger mer enn to? Skal jeg bare putte det i skapet and carry on? Hvordan skal jeg greie å vite at jeg har døden i skapet? 1183!

Jeg talte piller i to timer, regnet det samme stykket om og om igjen, som om jeg håpet at svaret skulle endre seg og antallet minske. Brukte de tre neste på å kverne vilt på alle spørsmålene, den siste timen brukte jeg på bekymring og innen klokka var fem natt til torsdag sovnet jeg med frykten av å “gå i søvne” og spise piller.

Herregud, er det mulig? Jeg lo til tårene trillet, forsøkte desperat å tørke dem vekk. Hva er dette? Normalt eller ekstremt? Hvilken situasjon er dette? This is way more than I bargained for. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg sett for meg slike mengder med tabletter. I alle mulige former, runde, små, store, tyggetabletter, brusetabletter, minstmak, solbærsmak, oransje, blå, hvite, røde, flate, runde, med delestrek, uten delestrek, brune, beige.

Når jeg våknet igår var ikke redselen der, da var det “greit”. Greit i den forstand at jeg ikke var livredd men likevel følte jeg meg ikke trygg. Jeg ble til slutt enig med meg selv om at jeg ikke kunne ha det sånn, meninga er å være ansvarlig og føle trygghet, stole på meg selv og mine egne avgjørelser. Meninga er å ha rak rygg og selvtillit skrevet i ansiktet, meninga er å føle kontroll og mestring, at jeg takler utfordringer og at jeg er sterk nok til å være ansvarlig.

I et klokt øyeblikk sendte jeg en melding til frk.psykolog og sa at JEG måtte fortelle henne noe imorgen, men hun måtte minne meg på det. Jeg var så i tvil mellom normalen og det unormale. Var det virkelig meninga at 1183 piller var ansvaret de forventet at jeg tok? Var de klar over omfanget, mengden, typene og skadeligheten? Dødstrusselen? Visste teamet mitt det på forhånd? Var det meninga? Var jeg svak om jeg viftet med det hvite flagget etter knappe ett døgn med piller i hus? Og noe inni meg; helt ærlig – ville beholde noen av typene. De jeg ikke lenger får. Noe annet inni meg lurte på hva faen vitsen med det skulle være? “Hva er oddsen for at du våkner opp en dag og tenker; YES, idag skal jeg begynne å ta jerntabletter når du hater dem? Du hater lukta av jern, du er redd for det de gjør med kroppen din, hva skal du med det?”, eller beroligende. “Hva skal du med det? Du får det ikke lenger fordi du ikke trenger det, så hva skal du med dem nå? Hvorfor trenger du å ha det i skapet?”

Om jeg ikke hadde sendt melding til frk.psykolog kunne jeg lett, om jeg ville – holdt maska i en time idag. Om hun derimot visste at det var noe jeg ikke fortalte henne, som jeg burde si, som hun spurte meg om – ville jeg ikke klart å lyve, og jeg trengte det. At jeg ikke kunne lyve.

Det føltes ikke trygt. Med mindre du er terminal eller lever med ekstreme smerter, så er det vel ikke normalt å ha så mange piller? Er det? For hva vet vel jeg, som knapt har fått administrere medisiner i minimale doser selv? Hva vet vel jeg om hva som er normalt? Hva vet vel jeg om hva som forventes?

Jeg har gått utrolig mange runder med meg selv og veid fram og tilbake. Hva gjør jeg? Hva skaper trygghet? Hvordan løser jeg dette? Er jeg svak om jeg stiller spørsmålstegn til dette? Eller er det sterkt og riktig?

Men jeg fortalte det til frk.psykolog. Hun sa “herregud” mange ganger og at jeg var nødt til å kvitte meg med alt jeg ikke trengte – for hva skal vel jeg med det? From the bottom of my heart; what the fuck? Vi ble enige om at jeg skulle ringe frk.fastlege fordi jeg var sikker på at hun kom til å reagere voldsomt på dette. Det skal jo ikke gå an? Hva er dette, ekstremeksponering?

Så jeg ringte henne når jeg forlot kontoret til frk.psykolog. Beskjeden jeg fikk var å dukke opp der – NÅ, med pillene. Alt sammen. Jeg gikk hjem, klatret opp på kjøkkenbenken da jeg plasserte alt sammen så utilgjengelig som det var mulig å få til.  Bet meg i leppa mens jeg puttet alle eskene og boksene i en pose, bet meg i leppa når jeg inkluderte alt noe inni meg ville holde fast i, nølte ved boksen med beroligende. Jeg hadde ikke tid til å tenke og rasket med meg alt sammen foruten vitaminer.

Frk.fastlege sa også herregud. Mange ganger. Repeterte det når hun tømte den samme posen utover en benk. “Er det mulig?” og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. “Det er alt” sa jeg, mens jeg gjemte ansiktet i hendene. “Det er absolutt alt jeg har.”

Allergimedisiner, sovemedisiner, epilepsi, beroligende, smertestillende, brusetabletter, jerntabletter, antipsykotika.

Deretter sorterte vi sammen. En bunke over alt jeg ikke lenger tar og ikke har rørt på flere år, en bunke med det jeg tar til vanlig og en drøss med annet og ymse, inklusiv små medisinposer fulle av piller. Jeg forklarte hva jeg hadde sett for meg og understrekte dypt og hellig at jeg aldri hadde forventet å få et halvt apotek i fanget. Jeg fikk en klem for a jeg gjorde det riktige. “Dette beviser virkelig at du er klar for ansvaret”.

Deretter ble vi enige om hva jeg selv kunne ha, for hva skulle jeg vel med 300 stykker av en farlig pillesort, selv om jeg tar tre hver dag? Ærlig talt; jeg tror alt du kan ta i pilleform er forferdelig farlig når du kommer opp i antall på flere hundre stykker. Trenger jeg å ha et lager som strekker ser hundre dager fram i tid? Er det nødvendig? Trenger jeg å ha 77 livsfarlige piller som hadde drept meg på halvveien?

Deretter fikk jeg ta med meg det jeg følte meg trygg på, det jeg var sikker på at jeg taklet og hun sa at hun skulle oppbevare de pillene jeg tar men som jeg ikke trenger her og nå, og gi meg pakkene etterhvert som jeg trenger dem. De farligste ville jeg bare ha en gang i uka da selv sju er skadelig nok, noe annet ville jeg ha hver måned, mens noe hadde jeg stålkontroll på.

Det var ikke mange eskene jeg tok med meg hjem igjen.

LETTET fordi jeg fikk bekreftelse på at jeg gjorde det riktige. Lettet fordi jeg nå har fått det som jeg ville ha det, lettet fordi ingen hadde sett for seg antallet piller eller at jeg skulle sitte på alle. Lettet fordi jeg nå ikke trenger å føle meg truet eller redd fordi jeg har døden i skapet. Nå har jeg ansvar og nødvendighet i skapet, ikke panikk, redsel og impulshandlinger eller nye problemer.

Herregud for en lettelse. De siste to dagene har vært tunge, kjipe, fylt med redsel for impulser og katastrofetanker samt ubehag, bare å vite at døden befinner seg rett bak den skapdøra. Krise.

Men nå går det bra. Nå er alt i orden. Nå er det ikke farlig eller skummelt lenger. Nå er det ikke utrygt. Nå har jeg ikke et halvt apotek på kjøkkenet. Neste onsdag skal jeg dessuten ta med meg reseptene jeg har fordi jeg ikke hadde tid til å huske på det tidligere idag, fordi de reseptene jeg har nå er skrevet ut til psykiatritjenesten, ergo med voldsomme mengder piller som kan hentes ut i slengen. 730 piller. Ikke det at jeg tror jeg hadde orket å hente ut så mange, men det vil føles enda bedre med resepter på hundre i slengen, ikke hundre ganger tre.

Jeg visste at jeg hadde tatt meg vann over hodet, eller snarere føltes det mer som om noen hadde lagt en hånd på hodet mitt og trykket meg under med full kraft på ondskapsfullt vis fordi jeg har mast og oppført meg som en drittunge, som om jeg fikk det jeg fortjente fordi jeg var dømt til å feile. Hadde jeg grått tårer av lykke og lettelse fordi jeg fikk det jeg så for meg hadde det vært supert, men å ha latterkrampe til tårene triller mens jeg tenker “klyp meg i armen, dette er faen ikke virkelig” fordi panikken var vanvittig?

Det verste var å ikke vite hva normalt er. Hva er normalt? Det verste var å lure på om dette virkelig var det jeg hadde sagt jeg ville ha og turte å kontrollere, det verste var å se meg selv som svak og ynkelig fordi jeg ikke maktet 1183.

Nå er alt i orden. Når jeg fikk bekreftelse på at det ikke var normalt og langt ifra hva noen forventet av meg. Nå har jeg ikke døden i skapet og trenger ikke å gå rundt og bekymre meg for hverken det ene eller det andre. Det løste seg til slutt, selv om det kostet vanvittig å skulle få kontroll i en akutt krisesituasjon, og å komme helskinnet og uskadd ut av pilleuføret.

Advertisements

43 Responses to “Krisepilleproblematikkproblemer.”


  1. 1 lovelyliller.com 13. January 2012 at 17:29

    Det ordner seg nok. Så mange piller kan virke overvelmende,men man blir jo vant når man kommer inn i rutinene ved å ta dem osv :)

    • 2 arikanne 13. January 2012 at 21:30

      Det er i orden nå altså. Det var bare mengdene jeg ikke ville ha, og de gamle medisinene jeg ikke ville ha. Har full kontroll på det jeg “skal” ha kontroll på ♥

  2. 3 Farger. 13. January 2012 at 17:31

    Ikke rart du freaket litt ut av etttusenetthundreog åttitre piller slengt rett i fanget, det ville jeg gjort også. Men så tøff du er som tar ansvaret selv! Gratulerer med enda et steg på veien din :)

  3. 5 laipai 13. January 2012 at 17:31

    Det er sykt, det sier bare hvor lite de følger med. Veldig bra at du leverte dem inn :)

    <3

  4. 7 maria k 13. January 2012 at 18:45

    Det høres ut som det har skjedd en alvorlig feil med noe med alle de medisinene, men det var kjempebra at du gjorde det riktige og fortalte om det, sånn at du slapp å oppbevare så mange piller selv :)

    • 8 arikanne 13. January 2012 at 21:29

      Jeg ville ha trodd at det jeg ikke har tatt på mange år(!) hadde vært destruert for lenge siden. Aner ikke hva opplegget deres er, skjønte ikke så mye selv heller. ♥

  5. 9 Tuva 13. January 2012 at 19:03

    Hjelpe meg, det var voldsomt med piller! Tror hvemsomhelst hadde blitt satt ut, godt at du fikk bekreftelse på det. Og bra jobbet med at du sendte den meldingen til psykologen, og at du ringte legen etter timen, så du fikk kvittet deg med galskapen. Det beviser jo at du er 100 % klar til å ta ansvar for din egen medisinering.

    Og god helg ♥

  6. 11 Pia 13. January 2012 at 19:39

    For å si det rett ut: FY FAEN, SÅ RÅ DU ER! Så forbanna rå du egentlig er, Karianne! Du skal være noe sinnsykt stolt av deg selv. Så langt du har kommet! Så sterk du egentlig er! Og så forbaska klar for ansvaret du nå er gitt! Jepp, utropstegn i dungevis, men det trengtes. Jeg kjenner JEG er stolt av deg, og jeg kjenner deg ikke annet enn gjennom bloggen. Glad for at teamet ditt tar deg sånn på alvor. Glad for at de ser deg og lytter her og NÅ. Ha en så god helg du kan ha, selv om helg ikke er det beste du vet om. Klem!

  7. 13 Moda 13. January 2012 at 20:28

    Oi, gud bedre! Jeg tror jeg har ledd og grått sammen med deg mens jeg leste bloggen. Dette var virkelig et merkelig ….. (av mangel på ord) opplegg. Utrolig bra gjort av deg å både kontakte psykologen og legen, tar av meg hatten for deg ♥ Jeg synes også det er veldig positivt at du reagerte, og fikk en bekreftelse på at dette ikke var normalt. Du viser jo at du er klar for ansvaret ;)

  8. 15 Marthe H 13. January 2012 at 22:50

    Så utrolig bra at du leverte de inn!

    Ikke rart det ble stress, jeg klarer ikke ha en pakke med farlige piller i hus engang jeg! Og over 1000!!!! Skjønner ikke hvordan det går an. Tenkte ikke den personen som droppet de av hos deg seg om i det hele tatt? Glad for å høre at du er klar for ansvaret og at du gjorde det rette! Stolt av deg!

    • 16 arikanne 14. January 2012 at 00:53

      Jeg vet ikke. Hun var sen og stressa og det skjede noe på veien hit, så noen andre ringte og sa hun ble forsinket, hun var ikke her før 2235 eller noe, så tror bare hun var glad for å komme seg hjem når hun egentlig var ferdig på jobb klokka ti. Så ikke vet jeg. Hun har vel bare fått beskjeder hos noen andre som har fått beskjeder fra noen andre igjen. Hufff. Systemet <3

  9. 17 Kristin 14. January 2012 at 00:25

    Haha, jeg så just for meg deg om typ 60 år, fortsatt knanskende på restene av pillene.
    Med rullator, briller på nesen, usannsynlig langt, sølvgrått hår, kamera rundt halsen, og megakoselige smilerynker, rotende rundt og rope “Pilløhne minøøh, hvor æær pilløhne minøøh?” på typ Frognersnobbdialekt.
    Sikkert fordi du i et innlegg for ikke lenge siden skrev om dialektene dine..
    En vanvittig usaklig kommentar, jeg innser det nå, men jeg lo så jeg nesten revnet i det øyeblikket jeg så deg for meg.

    Btw – du er fantastisk, jeg er stolt! <3

  10. 19 ida 14. January 2012 at 01:26

    wow… Men så utrolig bra av deg å si ifra, og levere de inn. Du kan virkelig være stolt av deg selv nå, du er sterk!

  11. 21 Vikkan 14. January 2012 at 13:40

    Fantastisk uansvarlig av avd psykisk helse (?). Jeg blir helt frustrert og oppgitt av å lese hva dem hadde gjort, desverre ble jeg ikke overrasket. Jeg er selv medisinfri etter år på medisiner i ulike former og farger, jeg arbeider 100% og er uten behandlig og fungerer “godt” i hverdagen. Men herregud, jeg hadde selv blitt overveldet av å ha “døden” i skapet. Jeg er frisk, friskere enn noengang, men jeg er fortsatt sårbar. Og det er du også. Du er flink og gjør store fremskritt, du vil ha ansvar og jeg er sikker på du vil mestre det ansvaret mesteparten av tiden. I perioder vil du trenge ekstra støtte, og i fremtiden er jeg sikker på at du vil fungere svært godt. Men sårbarheten kommer nok aldri til å forsvinne. Jeg tror at noen mennesker er mer utsatt for psykiske lidelser, vi er mer mottakelige og mer sårbar. Det jeg vil fram til er at jeg tror det er delvis tilfeldig hvem som får psykiske lidelser, og jeg tror definitivt mange mennesker ville følt ubehag med et pillelager i skapet som dem ikke en gang bruker lenger. Det er kvalmt at dem gjorde slik som dem gjorde, man trenger ikke å være overinntelligent for å forstå at det er galt.

  12. 23 Nor 14. January 2012 at 14:16

    Hei Karianne! Dette fikk jeg lyst å kommentere. Dette virket bare skrudd, omsorgsløst og uprofesjonelt av et offentlig helsevesen. Dette er såpass alvorlig at jeg tenker du burde vurdere å orientere Helsetilsynet om dette. Du kan kontakte Pasient- og brukerombudet for veiledning.

    Det er tydeligvis en stor svikt et sted når sånt kan forekomme. Du tok et voksent grep i en vanskelig situasjon. Det sier noe om hva som bor i deg. Jeg skjønner godt at du er stolt over å inneha sånne ressurser.

    • 24 arikanne 15. January 2012 at 21:20

      Takk. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det, må kanskje tenke på det.
      Men noe må ha vært feil. Eksempelvis at jeg fikk gamle tabletter. Eller det faktum at de har hentet ut så mange piller i slenge på min regning når det kan skje endringer på medisinlista mi før jeg har brukt opp alle pillene; ergo blir det bortkastede piller og penger.

      UFF jeg er så drittlei det systemet at jeg ikke kan gjøre noe annet enn å være VANVITTIG letta over at jeg nå slipper å forholde meg til det mer. Gud for en lettelse. Kvittet meg med masse frustrasjon og irritasjon. Herlig.

  13. 25 Tahle 15. January 2012 at 05:33

    Knakk totalt ogvisste ikke om jeg skulle le eller gråte – fra tabletter én gang i uken til over 1000 tabletter levert på døren. HelseNorge slutter tydeligvis aldri å sjokkere…. Uhorvelig mengder medisiner i tillegg til medisiner du ikke lenger bruker… Synes det var utrolig sterkt av deg å klare å fortelle det til psykolog og lege, Selv om man føler man har kontroll nå kan det være veldig fristende å ha tilgangen til tablettene bare i tilfelle…

    Har fulgt med på bloggen din men kommentert lite. Du er en flott jente som ikke gir deg. Blir utrolig imponert over styrken din. Viljen og evnen til å ta ansvar. Styrken til å si fira når det blir for mye ansvar. Ingen selvfølge å klare det.

    Jeg synes kalenderen du laget ble så utrolig fin! Kan jeg spørre hvordan man går frem for å lage en slik?

    • 26 arikanne 15. January 2012 at 21:17

      Kalenderen; Gå hit http://www.personligalmanacka.se/SE/ og nederst til venstre står det “gjør din egen” på en grønn knapp, klikk og sett i gang. Siden guider deg gjennom steg for steg og til slutt kan du bestille den : ) Jeg har størrelse medium, koster 190 pluss 50 i frakt men synes ikke det er ille da jeg har pleid å ha Paulo Coelho sine planleggere og de koster 250, men den jeg laget er jo utrolig personlig så jeg er veldig fornøyd!

      Før ville jeg aldri ha sagt ifra tror jeg. Men det føltes så langt ifra trygt at jeg ikke synes det var noe særlig greit å skulle ha det i skapet, så jeg måtte bare si det til noen som kunne fortelle meg om det var vanvittig eller sånn det skulle være. Heldigvis hadde jeg “rett”, og er glad det ordnet seg.

      Takk for gode ord! ♥

      • 27 Tahle 16. January 2012 at 20:25

        Tusen takk for link! Prisen var en hyggelig overraskelse :o). Blir gøy å lage min egen filofax, altfor gammeldags til å bruke mobilen..

        Synes det er helt hinsides at det skal gå an å gi deg en pose med over 1000 tabletter. Du klarte å si ifra men det kunne fått fatale følger. Slikt skal virkelig ikke skje. Hvis du har ork ville jeg informert Helsetilsynet om dette. Det er lenge siden mitt siste suicidforsøk og jeg er ikke suicidal nå, men jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart å si ifra. At fristelsen til å ha dem just-in-case ville blitt for stor. Jeg har aldri gjort slikt på impuls og det ville antagelig bare føles som en sikkerhet. Ble livet for uutholdelig hadde jeg hatt en planlagt vei ut. Ville ikke følt samme ansvar som ovenfor fastlegen min. Hvordan ville det blitt for fastlegen om jeg hadde brukt dennes medisiner? Tviler på at jeg hadde følt et tilsvarende ansvar overfor en som kom med medisiner på døren.

        Du er jo superflink til å skrive så et kort og konsist formelt brev er jeg sikker på at du klarer uten problemer. Selv om jeg ikke kjenner deg har jeg forstått utifra bloggen at du er veldig selvkritisk og setter veldig høye krav til deg selv. At du neppe ville blitt fornøyd med et brev uansett hvor bra det var.
        Selv om det ikke er mye du trenger å skrive så kan det likevel kreve mye. Tenke igjennom hver setning gang på gang. Finne noe galt, begynne på nytt. Om du har kreftene til dette nå vet jeg ikke. Vil på ingen måte legge ytterligere press på deg som kan gjøre deg dårligere.

        Jeg har klaget mye oppigjennom og stort sett alltid fått medhold. For å klare det har jeg ofte gått inn i den profesjonelle rollen. Jeg har ingen problemer med å krangle på ansvargruppemøter, personalmøter eller andre formelle fora så lenge jeg kjempe for andre enn meg selv.

        Et medhold har ikke gitt meg som pasient noen ting. Dersom feks sykehuset oppfordres til endrede rutiner følges ikke det opp av Helsetilsynet. Gjentatte ganger har jeg anmodet om at Helsetilsynet følger opp endringene de oppfordrer til uten at det har ført frem. For meg personlig har ikke medhold ført til noen ting, men ved å klage gjøres Helsetilsynet oppmerksomme på forholdene og kanskje kan det hjelpe andre. Kanskje klager flere på samme forhold/samme behandler og da kan kanskje min klage være et bidrag.

        Utdrag fra Helsetilsynets sider:
        (http://www.helsetilsynet.no/no/Rettigheter-klagemuligheter/Klage-helsetjenester-og-helsepersonell/)

        HELSETILSYNET

        Anmodning om vurdering av pliktbrudd
        Hvis du mener at du er blitt feilbehandlet, eller det av andre grunner kan være grunn til å kritisere helsepersonells opptreden i forbindelse med ditt møte med helsetjenesten, kan du be Helsetilsynet i fylket om å vurdere dette.

        Det er ingen frist for å be om en slik vurdering, men Helsetilsynet i fylket vil som hovedregel ikke vurdere hendelser som ligger mer enn 3 år tilbake i tid.

        På bakgrunn av dine opplysninger kan Helsetilsynet i fylket starte en såkalt “tilsynssak” mot det helsepersonell som har behandlet deg, eller den virksomhet i helsetjenesten (for eksempel et sykehus) hvor du har vært pasient. Helsetilsynet i fylket skal i slike saker påpeke eventuelle feil og mangler i forbindelse med behandlingen du har fått. Det forutsettes at helsetjenesten bruker slike tilbakemeldinger til å bedre kvaliteten på den helsehjelp som gis. Dette betyr med andre ord at du som pasient, ved å fortelle din historie til Helsetilsynet i fylket, kan bidra til at andre pasienter får en bedre behandling enn du fikk.

      • 28 arikanne 18. January 2012 at 13:44

        Takk for tips ♥
        Skal se på det og tenke meg om. Jeg har aldri klaget. Selv om jeg burde gjort det eller har ønsket å gjøre det, så har jeg ikke turt. Eksempelvis når jeg var innlagt, så har man muligheter til å klage til kontrollkommisjonen, men jeg har aldri greid å si “jeg vil snakke med dem” fordi jeg har vært redd for å få beskjed om at det jeg tenker/føler/sier er feil, eller at diagnosene mine kan brukes mot meg i den forstand at ordene mine betyr enda mindre fordi “hun er jo syk så da tar man det med en klype salt”, særlig denne “hun overdramatiserer bare”. En av de gangene jeg virkelig ville klage la vedkommende seg skinnflat og ba om unnskyldning dagen etterpå fordi jeg hadde sagt det til teamet mitt som hadde tatt det opp med vedkommende, men da greide jeg ikke å ta det videre av dårlig samvittighet.
        Men jeg skal se på det. ♥
        Håper årsplanleggeren din blir bra!

  14. 29 Anja 15. January 2012 at 09:50

    Det er jo helt utrolig at noe sånt kan skje!!! Så bra gjort av deg å si ifra og få ordnet opp i det! Det viser virkelig at du er i stand til å ta det ansvaret. 1183 tabletter…jeg kan ikke forestille meg å sitte alene med noe sånt, du er sterk:)

  15. 31 Jenny - a slightly mad photographer 16. January 2012 at 13:04

    Herlighet så mye sur det er i psykiatrien til tider. De VET jo at du har tatt overdoser før, hvordan kan det ha det seg at de plutselig glemmer det, og gir deg piller til hundre år frem i tid?

  16. 33 Linn L. 16. January 2012 at 15:35

    Karianne. Jeg er helt ordløs! For det første- at det GÅR AN at noen gjør den feilen?! Spør du meg er det virkelig helt kritisk at “noen” får beskjed om dette- det var jo bare flaks at de traff deg og ikke en annen som satt helt på kanten av stupet!

    Og apropos deg- fantastisk rått at du klarte å se så objektivt på hele situasjonen (etter å ha tenkt deg lenge og vel om, men det er bare detaljer ;) ), og at du tok kontakt med rette vedkommende for tilbakelevering. Stolt av deg!!

    • 34 arikanne 18. January 2012 at 13:37

      Tusen takk Linn ♥
      Jeg vet om andre som har fått utlevert gamle piller som hadde mye større problemer med å gi dem fra seg selv. En som misbrukte de pillene (ikke rusrelatert men vektrelatert og ikke avføringsmiddel) men på det verste kunne vedkommende ta 40 stykk om dagen når h*n egentlig skulle ta tre. De ble til slutt tatt fra han/henne og gitt til psykiatritjenesten og året etter fikk vedkommende 200 tilbake. H*n slet veldig og noen i familie måtte ta vare på dem istedenfor.

  17. 37 Flammefugl(Kaosviljer) 16. January 2012 at 22:02

    Herregud (sier jeg også), så sterk du er! Det å klare å gi fra seg noe sånt synes iallefall ikke jeg er bare bare. Jeg tror faktisk ikke jeg engang NÅ hadde klart å kaste eller kvitte meg med restene fra 5-6 år siden. Selv om det ikke kunne falle meg inn å ta dem.

    • 38 arikanne 18. January 2012 at 13:33

      Ja, nettopp sånn tenkte jeg og. “Kjekt å ha, eller?” Eller “man vet jo aldri?” Til slutt falt jeg på alt eller ingenting, om jeg skulle være ærlig og be om hjelp til å sortere, så kunne jeg like gjerne ta med alle, så sånn ble det.

  18. 39 Marie 16. January 2012 at 22:45

    Jeg hadde freaka ut av så mange piller jeg også. Fikk nettopp resepter med 2 forskjellige pillesorter, og alle kunne tas ut 3 ganger hver. Så jeg sitter her med 600 tabletter, og liker det IKKE. De samme tankene, mer eller mindre som du skriver om poppet opp hos meg også, selv om jeg ikke har like masse som deg. Det er nok liksom.

  19. 41 awallflowers 19. January 2012 at 21:01

    Wow. Det var ekstremt mange piller óg det. Skjønner godt at det forårsaket et kaos av tanker!
    Flott at du stilte spørsmålstegn ved det og tok kontakt med psykologen, det viser at du er klar og moden (i mangel på et bedre ord:p) for ansvaret, og bra dere fikk ordnet opp i det. You did the right thing ♥

  20. 43 solskinnsnatt 10. July 2012 at 01:14

    Herregud, er vel det meste jeg også klarer å si.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: