Utfordring etter utfordring og good news.

Klokka er bare tre og jeg er allerede helt ferdig. Sto opp klokka ti, uthvilt og alt, hadde god tid fordi jeg ikke skulle være hos legen før klokka tolv. Jeg pleier å sitte i bilen og så ringer hun når hun er klar sånn at jeg slipper å sitte på venterommet fordi det er utrolig vanskelig for meg å skulle sette seg ned i en sånn situasjon, da kommer virkelig redselen krypende mens verden forvrenges til kaoset inni kroppen som virker mer og mer uoversiktlig jo mer jeg fokuserer på det. Å vende fokus utover i akkurat den situasjonen er også vanskelig fordi det ikke er noe jeg vil “ta inn”, om det er forståelig.

Uansett. Venta i bilen, gikk inn, satte meg ned hos legen, forklarte noe småting angående denne bekymringen min, deretter var det rett ned for å ta blodprøver. Her kom den første utfordringen. Det var ingen som satt og ventet der nede, så det skulle jo være greit? Tror det er første gang jeg har satt meg ned og ventet på veldig lenge. Selvfølgelig ble det vanskelig og jeg vurderte flere ganger å bare gå opp igjen fordi det ble så slitsomt å sitte der. Vel, jeg ble sittende til det var min tur og håpet at selve blodprøvene skulle gå fort! Det gjorde det ikke fordi damen som skulle stikke meg måtte sjekke opp hvilket glass hun skulle bruke til en viss prøve, noe som tok sin tid. Igjen vurderte jeg å gå, ville helst bare trekke meg mens panikken bygger seg opp på innsiden. Å skulle bli sittende i en sånn situasjon koster vanvittig, når jeg helst vil kapitulere og nesten gjøre hva som helst for å slippe unna alt kaoset på innsiden.

Igjen ble jeg sittende. “Det går fint å ta blodprøver?”, jeg “mhm-et” uentusiastisk og håpet dette skulle gå fortere. Det gjorde det selvsagt ikke fordi glass på glass på glass på glass skulle fylles opp, etter glass nummer to fikk jeg en voldsom “jeg kommer til å gå rett i gulvet” følelse. Jeg er utrolig dårlig på å kommunisere med fremmede når det blir vanskelig. Jeg får meg ikke til å si “jeg har utrolig mye angst” eller lignende. Det blir så… inni hodet mitt blir det som å innrømme en svakhet jeg skulle ønske jeg var foruten. Den forbannade fasaden igjen. Rent, pent, ryddig, ordentlig utad, ingen skal se hva som foregår innvendig med mindre jeg åpner opp for mennesker jeg stoler på. Endte opp med å bite meg til blods inni kinnet for å fokusere på den smerten istedenfor blodet som gikk ut av kroppen, eller situasjonen forøvrig.

Når det omsider var over kunne jeg ikke komme meg ut derifra fort nok. Ut, opp trappa, inn gjennom venterommet, korridoren og inn til frk.fastlege igjen. Tok sin tid før jeg følte meg som nogen lunde “normal” igjen, at jeg hadde kontroll på kaoset og greide å holde ut.

GOOD NEWS! Etter nitten, snart tjue måneder med desperate forsøk på å vise at jeg kan stoles på i forhold til medisiner fikk jeg idag, ENDELIG ansvaret selv. Senere får jeg alt selv, alle resepter og alle piller som ligger hos psykiatritjenesten! Det er ganske stort for meg fordi jeg aldri tidligere har fått ansvar for medisiner. Det vil si, helt siden September 2007 hvor jeg spiste min første antidepressiva. Jeg kan selvsagt forstå at en seksten år gammel versjon av meg selv ikke fikk ha det ansvaret selv, særlig med tanke på overdoseproblematikk. Jeg har gått på noen få smeller siden da, men det er straks tjue måneder siden sist. At jeg IDAG får ansvar for alt selv – det er stort for meg. For meg blir det bekreftelse på at jeg har gjort noe riktig, fått til noe og oppnådd noe.

Lettelse. Det har vært mye surr med medisiner og psykiatritjenesten – ekstra stress og mer irritasjon i hverdagen hver gang noe ble feil eller mindre riktig. Eksempelvis at jeg har fått medisiner dagen etter at jeg trenger dem, eller enda verre; at medisiner jeg hadde sluttet på dukket opp i dosetten likevel. Eller den gangen jeg fant medisinene mine i postkassen. Det var ikke greit i det hele tatt, selv om jeg ikke delte postkasse med noen. Eller de gangene jeg har manglet de viktigste medisinene (sovemedisiner/epilepsimedisiner) og påpekt dette i samme sekund som øynene mine scannet gjennom innholdet i dosetten, som jeg alltid gjør før jeg tar i mot den – og deretter fått beskjed om å vente til imorgen fordi ingen kan gjøre noe med det nå. Jeg klarer meg greit så lenge jeg får nok søvn, men når det dukker opp søvnløse netter på den måten kjenner jeg irritasjonen blir stor. Ikke bare irriterer jeg meg over feilen, jeg ligger gjerne våken hele natta og irriterer meg over at jeg ikke får sove heller.

Endelig er den tid forbi! Jeg vil mye heller bli irritert på meg selv om jeg har glemt å hente ut medisiner enn å holde inne på irritasjon og frustrasjon over noe som ikke er min feil men som jeg heller ikke kan rette opp i. Man skulle trodd at medisinsystemet skulle ha fungert på en bedre måte. Jeg forventer at det går knirkefritt og at jeg får det jeg skal ha, i riktige doser, når jeg skal ha dem. Om jeg høres storforlangende ut; nei. Det er krise om det ikke blir riktig, særlig i forhold til epilepsimedisiner. Å risikere å få epileptisk anfall for at noen har gjort en feil i systemet? Nok ett år med kjøreforbud? Om så hadde skjedd vet jeg ikke hvor jeg skulle ha plassert den reaksjonen men jeg vet at den hadde vært eksplosiv og rasende. Jeg HATER å klandre andre for deres feil. Jeg vil heller tryne på isen fordi det er glatt ute enn fordi noen har tømt vann foran inngangsdøra mi for å lage is og ekstra komplikasjoner, sabotasje.

Men det er over nå. Endelig. Kan nesten ikke beskrive hvor lettet jeg er. Også slipper jeg å forholde meg til det apoteket lenger, de gjør også feil med regninger og frikort,  jeg skal gladelig hente ut medisiner på samme apotek som jeg henter næringsdrikker fra. Jeg føler meg ikke impulsiv, jeg er ikke bekymret eller redd for at dette skal gå galt. Jeg har lenge ønsket meg dette ansvaret og er praktisk talt desperat etter å bevise at jeg hadde rett, at jeg kan, at jeg klarer. Og OM det skulle bli skummelt eller ubehagelig finnes det mange jeg kan ringe, lege, psykolog, Therese, psykiatritjenesten eller Mamma. “Kom og hent, takler ikke”, fem ord jeg vet jeg vil være i stand til å si. H-u-r-r-a og endelig!

Bortsett fra det håper jeg blodprøvene er i orden og regner nesten med det, måtte veie meg (sukk), blodtrykk (uendret) og puls. Ble veldig overrasket over pulsen og sammenligningen mellom bulimisk og anorektisk. Når jeg spiser og spyr får jeg veldig høy puls, også hvilepuls. Det er ikke lett å skulle sove om kvelden når du kan telle til hundre hvert minutt og føler at hele kroppen er i beredskap. Sist den ble målt (rett før jul og veldig bulimisk) var den mellom 80-90 etter å ha sittet stille på en stol en halvtimes tid. Idag derimot; 60! For en forskjell! Fint med en bekymring mindre. Slipper den klamme redselen når hjertet bare hamrer og hamrer avsted selv om jeg forsøker så godt jeg kan å roe ned og slappe av.

Når jeg omsider var ferdig hos frk.fastlege kom jeg på at det er Januar. Januar betyr at frikortet ikke er på plass, ergo må jeg betale for timen – noe som ikke er et problem. Problemet er at jeg må stå i kø på smekkfullt venterom og håndtere angsten samtidig som jeg står der. Hadde helt glemt det og måtte derfor hoppe rett ut i det. Det var ett menneske foran meg i køa, og hadde jo trodd det skulle gå fort? Nåneidu. Det tok sikkert fem minutter før noen ekspederte, deretter tok det minst fem minutter til, om ikke sju, ti,  før det ble min tur. Mennsker på venterommet, mennesker som gikk inn og ut av korridoren, mennesker som kom borti meg – skrekksituasjon. Kunne ikke kommet meg ut derifra fort nok, men fikk gjort det jeg skulle etter mye om og men – ingen panikkanfall, bare ekstremt ubehagelig angst.

All good til slutt. Senere kommer psyk.tj med medisiner og resepter, deretter skal jeg traske ned på sykehuset så Therese kan laminere kortet, frk.fastlege synes i alle fall det var fint.

Advertisements

23 Responses to “Utfordring etter utfordring og good news.”


  1. 1 Marthe H 11. January 2012 at 15:51

    Så bra at du endelig har fått ansvaret selv!!

    Og angst eller ikke angst, jeg synes du taklet det legebesøket bra jeg! Jeg blir like shaky som deg når det gjelder legebesøk og venterom og køer og prøver og alt, men jeg merker veldig forbedring når jeg har kommet meg gjennom en del vanskelige ganger! Det blir lettere og lettere jo mer kontroll du får på angsten tror jeg:)

    Lykke til med prøvene, kan lett sette meg inn i at det er stress å vente på skumle prøver!

    • 2 arikanne 11. January 2012 at 18:45

      Kjenner meg igjen i ay det aldri er spesielt behagelig. Men, det er milevis bedre enn det har vært, de periodene der jeg har sagt flatt nei fordi jeg ikke en gang har vært intr. I å utsette meg selv for det i det hele tatt. Sist ble jeg geleidet ned bakveien for å slippe unna, men denne gangen var alt up front og for å være ærlig føles det bedre og bedre jo mer jeg tenker på det.

      Heldigvis er det ikke skumle prøver. Det jeg var mest redd for fikk jeg umiddelbart svar på, avkreftet og deretter en vag forklaring om kanskje, men er ikke bekymret lenger fordi worst case scenario ble avkreftet.

  2. 3 Moda 11. January 2012 at 16:31

    Så bra at du endelig har fått ansvar for medisiner igjen! Det må være en lettelse ;) Høres ellers ut som du har klart deg veldig bra gjennom dagen ♥

  3. 5 Mie - Ulik deg 11. January 2012 at 17:00

    Så bra at du endelig får ansvaret selv! :-)
    Men i forhold til det med betalingen, kan du ikke bare be dem sende giro i posten? Jeg pleier aldri å betale (eller si i fra om det) når jeg har vært hos legen og etter noen dager får jeg regningen. Veldig kjekt og da har jeg mer kontroll på hvor pengene blir av.

    • 6 arikanne 11. January 2012 at 18:40

      Om jeg får giro i posten koster det noe så latterlig som seksti kroner mer, porto ganger ti vett, dyrt å sende brev! (ironi). Var ikke keen på å stå der så lenge så jeg spurte om hun kunne skrive ut en giro til meg sånn at jeg kunne betale det fra postbanken. Det kostet også seksti kroner ekstra og da ble jeg nesten irritert. Seksti kroner arket da eller?! Ble i alle fall irritert nok til at jeg ble stående og dro kortet istedenfor.
      Er ikke intr. I å betale renter og gebyrer i hytt og gevær, får liksom finnes grenser for hvor mye jeg skal sløse på ett ark.
      Hadde mao ikke annet valg, men skulle inderlig ønske jeg kunne fått det i posten utrn gebyrer i tillegg. Unødvendig : (

  4. 7 Nina 11. January 2012 at 17:39

    ett tips: jeg betaler alltid mens jeg er inne hos lege. Jeg kan også få panikk hvis det er mye folk, og jeg har fått mitt eget venterom bare for meg :) Blodprøver derimot er noe herk. Jeg tar bare serumspeil så det er heldigvis ikke så ofte.

    Jeg synes du er veldig flink på egenmotivasjon og å utfordre deg selv <3

  5. 11 laipai 11. January 2012 at 19:18

    ENDELIG! About time! Hurra :D

    <3

  6. 13 Oda 11. January 2012 at 19:44

    Så godt å lese!

    Det er sånne små ting som gjør hverdagen hakket bedre å stå i. Kjenner så godt til det! Ikke at det endrer alt selvfølgelig, men det er utrolig hvor mye litt mestringsfølelse kan gi :)

    Stå på! Du er modig :)

  7. 15 Snø 11. January 2012 at 20:42

    Så bra at du endelig har fått ansvaret selv! Det er ett skritt videre på veien til en bedre hverdag :) Synes du er flink jeg. Hugz <3

  8. 17 Trine 11. January 2012 at 21:12

    Så bra å høre de good news. Jeg ble så glad på dine veie :)

  9. 19 Marthe 11. January 2012 at 22:04

    Wow! DU tok utfordringer på strak arm, du gjennomførte det <3 Og, ikke minst HURRA og GRATULERER for ansvaret for medisiner selv, tror det er godt for deg å kunne kjenne at du kan bidra selv også, og du føler deg heller ikke så avhengig av om de kommer eller ikke sikkert :-) Stå på lille venn <3

  10. 21 ThisISmeThen 11. January 2012 at 22:49

    Endelig!! Jeg er ikke i tvil om at du vil klare å håndtere dine egne medisiner. Gratulerer :-)
    Bra jobba hos legen i dag!

  11. 23 Silje 9. July 2012 at 17:51

    Syns du ikke det er litt rart, at psykiatrien ikke kan akseptere at du gjør en eneste feil, mens de selv krever at du tåler at de til stadig gjør bommer mhp medisiner og dosettutlevering? Hva skal det pedagogske trikset fra psykiatrien bidra til å fortelle deg om relasjoner og tillitt?


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: