For og imot, egenmotivasjon og komplikasjoner.

Her i huset er det ikke akkurat TGIF for å si det på den måten (thank god it’s friday).

Dagens første tanke var nøyaktig den samme slitsomme suppa som igår. Irritasjonsmoment. Skulle legge meg tidlig igår, det ble det hvertfall ikke noe av for å si det på den måten. Fikk jo sovet sju timer likevel, så det er da noe. Men IMORGEN, da skal jeg sove lenge. Ingen møter eller annet som tilsier at jeg MÅ stå opp.

Kjenner at jeg har glemt en del av rutinene mine på fjortden dager. Nesten så jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, og når jeg trodde jeg lå godt an kom jeg på “åh, men jeg har jo HUND for svarte”, så da var det bare å kle på seg alt man har, samt polstre lillefrøkna for å møte minus sju grader i trøtt-trøttere tilstand.

Men så lå jeg i rute, helt til to minutter før jeg skulle gå ned til frk.psykolog på sykehuset. Jeg var nittisju prosent klar innen jeg fikk en hårføner mitt i fleisen. Dét er sånne ting jeg får raserianfall av og måtte telle til ti (fakta) for å ikke knuse den hårføneren i tusen biter. Fikk selvfølgelig et flott merke i panna, formet som en halvmåne. Lykkedag.

I virkeligheten er det rødt og fint, selv om det ikke akkurat synes så godt på bildet. Photobooth, gotta love it.

Deretter tilbragte jeg den neste timen med frk.psykolog.

Challenges. Hittil har jeg hatt tretten eller fjorten stykker, og jeg har greid alle. Igår var det meninga jeg skulle være spyfri til idag og det gikk med et smerteskrik sånn akkurat såvidt etter mye om og men. Har naturligvis fått nye challenges siden det ser ut til å ha en god effekt. Jeg hater å tape. Ikke i spill, tar det med et smil (med mindre det er busstur / alkoholrelatert), men å tape mot meg selv… det synes jeg ikke noe om i det hele tatt.

Jeg har forresten kommet på noe nytt. To ting faktisk. Siden det er nytt år vil det si at dagene kan nulles ut, idag er dag seks. Istedenfor å telle dager uten oppkast i strekk kan jeg sette det opp annerledes når/om/hvis/dersomat (føles uunngåelig..) jeg sprekker, så kan jeg sette det opp som x/antall dager i 2012. Eksempelvis er jeg idag på 6/6, seks av seks dager uten oppkast, om jeg teller fra første Januar. Men OM jeg sprekker imorgen eller i kveld vil det likevel være 6/7, og å fortsette å telle videre og holde fokus på tallet til venstre framfor å henge meg opp i “i strekk”. Kanskje et tips til dere som sliter med å telle i strekk? ♥ Fokuser på det dere greier framfor de gangene dere taper, selv om det er vanskelig.

Men en av challenges’ene er å ikke hoppe på den idag, det vil være det samme som å tillate meg selv å sprekke idag. For idag er dag ti og innen jeg er ferdig med dette innlegget har jeg holdt ut i ti døgn. Så jeg kan ikke sette opp tallene slik som jeg forsøkte å forklare ovenfor før/hvisomatdersomat jeg sprekker.

Det andre er: jeg har skrevet innlegg opp og innlegg ned om hvor mye jeg hater angsten og vil reise den til helvete ved å gjøre det motsatte av det angsten prøver å overbevise meg om er riktig. Så hvorfor har jeg aldri tenkt det samme om de bulimiske tendensene? Jeg har bestemt meg for at angsten er en skikkelse – som jeg vil vondt. Jeg tror derfor at jeg må gjøre det samme med de bulimiske tendensene, personifisere. Straffe bulimiske tendenser ved å ikke gjøre det de har lyst til. Kom på det i natt og kan ikke forstå at jeg ikke har tenkt på det før?! Jeg vil ta igjen, jeg vil hevne meg og ønsker dypt og inderlig at skikkelsene skal lide like mye som de har fått meg til å gjøre. Revansj.

Jeg har så vanvittig lyst til å spise og spy akkurat nå, idag og igår har vært grusomme på det området fordi det kverner gjennom hodet mitt til enhver tid og gjennomsyrer alt annet jeg prøver å gjøre. Jeg føler meg halvveis i alt jeg gjør fordi konsentrasjonen min sirkler rundt trangen til å spise og spy. Jeg ser ikke for meg at jeg skal overleve kvelden uten i det hele tatt. Det tiende døgnet er i boks om noen usle minutter, men neste…

Jeg har selvfølgelig kommet opp med hundre grunner til hvorfor jeg må spise og spy idag. Hvorfor det er “riktig” eller “viktig”. Selvsagt er det bare unnskyldninger, men det er så vanskelig! Når det står på som verst danker det ut alle grunnene jeg har til å IKKE spise og spy.

Jeg har noen få ting å holde fast i for å kanskje klare kvelden. Det første er at det er 10 dager siden sist, ergo kommer jeg til å bli grisedårlig. Sist jeg kastet opp, altså for ti dager siden, hadde jeg en skrekkopplevelse hvor jeg var skråsikker på at jeg kom til å få epilepsianfall selv om jeg prøvde intenst å kompensere med å drikke næringsdrikk rett etterpå. Hjalp det? NEI. Etter å ha helt i meg hele 800 kalorier var det bare nok til at angsten roet seg noen hakk, men den fysiske formen ble ikke bedre. Skjelvinger, voldsomt med svimling, prikker foran øynene, iskald. Det var ikke bedre før jeg våknet dagen etterpå. Jeg var så sikker på at alt håp om sertifikat var ute!

Vil jeg ha en reprise eller en enda verre opplevelse, til og med kanskje miste muligheten til å ta sertifikatet i år? NEI. Hell no, så hvorfor kan jeg ikke innstille hodet mitt og trangen etter det?

Egentlig har jeg en lang liste med argumenter i mot også, men det er så slitsomt å skulle kverne på for og i mot hele jævla dagen, blandet med lyst på det og det, hvordan ordne det, timing og alt det der.

Dessuten gjorde jeg noe… ekkelt, sist jeg kastet opp. Egenskremselspropaganda. Jeg filmet at jeg kastet opp. Det høres sykt ut, jeg vet det og det er sykt. Tanken bak er at jeg kan se filmen når trangen blir for ille og huske hvor JÆVLIG det føles, for å minne meg selv på å se til å styre unna, NÅ.

Jeg kunne sikkert ha fortsatt dette innlegget i evigheten med for og imot, men jeg skal sette punktum her. Får ta det som det kommer men gjøre mitt beste? Frk.psykolog sa “det er viktigst å holde ut de verste dagene”. Men det kjipe er at jeg ikke rakk å sette pris på at jeg overlevde dagen igår fordi jeg var nødt til å gå rett videre på dagen idag. Innen nå har jeg greid ti døgn og er dermed på dag elleve.

slfkpiwekjfnclWKERNFLQWNRFLKGNq : )))) gi meg styrke…

Hadde egentlig tenkt til å publisere innlegget etter forrige linje, men nei! Om jeg så må legge meg ned å gråte meg gjennom kvelden fordi denne følelsen er jævlig, så skal jeg ikke sprekke nå.

Egenmotivasjon, Om jeg sprekker så…

  • Jeg kommer til å få vann i kroppen
  • Jeg kommer til å bli hoven i ansiktet igjen
  • Jeg kommer til å føle meg stygg og jævlig av den grunn
  • Jeg kommer til å slite for å få Januar til å gå opp økonomisk
  • Om jeg får epilepsianfall ryker sertifikatet (for faen!)
  • Jeg kommer til å bli skuffet!
  • Jeg kommer til å angre.
  • Jeg kommer til å bli sint på meg selv.
  • Av den grunn kommer skadetrangen snikende, snikende er forresten feil ord fordi det kommer til å eksplodere i hodet mitt med voldsom kraft og om jeg ikke allerede har det vanskelig blir det hvertfall ikke bedre når hodet fylles opp med enda mer dritt.
  • Om jeg skader meg… let’s not even go there.
  • Jeg kommer til å drukne i skam.
  • Jeg må vaske leiligheta igjen (vaske bulimien ut av hus), unødvendig når det allerede er rent her.
  • Det kommer om mulig til å bli enda vanskeligere å ta seg sammen imorgen, det er OM jeg er motivert nok, noe jeg neppe er fordi det vil føles som om jeg har tapt allerede.
  • Jeg kommer til å bli redd når pulsen skyter til himmels etter oppkast.

Jeg har ett måltid igjen og kan gjøre dette til en STJERNEBRA dag. Alt står og faller på dette lille valget, på tide å velge riktig!  Om jeg velger riktig vil ingen av punktene jeg har nevnt ovenfor skje, det er vanvittig at jeg i det hele tatt har lyst til å lukke øynene og ignorere det. OG HER, AKKURAT HER; istedenfor å bli sint på meg selv som jeg kjenner at jeg allerede er, skal jeg prøve å vri det til å være sint på bulimien. Skille den fra Karianne.

Jeg skal ikke sprekke idag!! Det koster mer å holde ut enn å gi opp. Greit, det får koste hva det koste vil, jeg skal ikke sprekke nå.

Advertisements

16 Responses to “For og imot, egenmotivasjon og komplikasjoner.”


  1. 1 k 6. January 2012 at 20:16

    <3<3<3
    jeg skal helt klart telle dager skadefri av 2012 og ikke i strekk, dette er en super idé som jeg håper vil sette det litt mer i perspektiv for min egen del!
    dette innlegget gjenspeiler en god del av deg og det er litt "lettere". det er ikke så tungt! tungt i form av at du skriver mer for deg selv. det gjør det enda litt mer personlig (hvis det er mulig)! det gjør meg glad og jeg håper virkelig du holder ut, for din egen del!

    masse hjerter til deg!

  2. 3 Trine 6. January 2012 at 20:32

    Heier på deg, Karianne :)
    Og jeg tror på at du får serfisjkanet i år :)

  3. 5 Kristine 6. January 2012 at 22:12

    One is never enough, and any more than that is too many!
    Dette ordtaket har hjulpet meg mye.
    Stå på videre kjære deg.
    Sender deg mange klemmer :)

  4. 7 caroline 6. January 2012 at 23:52

    Heia, heia, du klarer det, stå på og motstå spy-trangen!! HEIA, HEIA!! <3

  5. 9 Flammefugl(Kaosviljer) 7. January 2012 at 01:01

    TAKK for tipset om å ikke telle dager i strekk det er GENIALT og jeg har iallefall ALDRI vært smart nok til å komme på det. Men det skal jeg virkelig gjøre :) Så langt, seks av seks på meg også.

    Du skal ikke sprekke <3 Jeg har tro på deg jeg også

  6. 11 ajachi 7. January 2012 at 02:24

    personifisering ifh. til bulimi er GENIALT! Omtrent det eneste som har funket litt for min del ihvertfall…Alle fornuftige tanker og grunner til å ikke å spise/spy forsvinner liksom ut vinduet når trangen blir for sterk..men om jeg klarer å snu det til trass…at jeg rett og slett nekter å gjøre det bare fordi bulimien sier det; så merker jeg at jeg faktisk klarer å la være av og til:P Så lenge jeg kan leke at bulimien er en egen person så kan jeg bruke sinne/trass til å motsi/gjøre motsatt av alt bulimien sier…Istedenfor å sitte å tenke at; ååh, jeg har så lyst å spise og spy, men jeg får ikke lov pga. sånn og sånn og sånn.

    Tenker ofte at ; nå skal jeg virkelig torture bulimien! Den skal ikke få lov til noe som helst! In your face bulimia, liksom:P

    Kan anbefale en bok som heter “My life without Ed” handler om å bruke personfisiering for å bli frisk fra spiseforstyrrelser; den er genial!

    • 12 arikanne 7. January 2012 at 20:57

      Herlig å lese dette, tenker akkurat det samme selv! Har hørt om boka før, kanskje jeg burde lese den? Skal se på saken. Takk for påminnelsen!
      Keep this up ♥

  7. 13 camilla 7. January 2012 at 06:06

    jeg synes det var en kjempebra ide og ikke telle dager i strekk, men sånn i helheten. man blir gjerne mye mer motivert da. og den listen din synes jeg også var bra. egenmotivasjon er utrolig viktig. jeg heier på deg!

  8. 15 laipai 7. January 2012 at 14:27

    Håper du klarer det. Jeg tror, eller VET, at det er lurere å fokusere tellingen på den måten du gjør nå. Se hvor mange dager du klarer, framfor de dagene du ikke klarer. Det er sånn jeg gjør det. Jeg synes faktisk det er veldig umotiverende å måtte starte på null igjen om jeg sprekker en dag. Det vil jo uansett ikke bety at du har ødelagt alt, du har likevel alle de dagene du faktisk har klart å gjennomføre. De forsvinner jo ikke selv om du skulle begynne å starte på nytt. Selv om jeg hadde en glipp på dag 85, så starta jeg ikke på nytt, men regnet det som 84 vs 1. So keep it up, du har klart mange mange dager framfor fall husk. Sånn alt i alt de siste månedene hvertfall :)

    <3

    • 16 arikanne 7. January 2012 at 21:09

      Enig med deg! Merker at det er forskjellig hva som virker, med selvskadinga var det på rad som var viktig no matter what. Men etterhvert (seksti uker senere når jeg glapp), innså jeg at det ikke var SNAKK OM at jeg skulle begynne på noe jævla NULL igjen når jeg hadde kommet så langt.
      Er utrolig stolt av deg ♥


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: