Ni og spiseforstyrrelsen.

Torsdag. Sto opp, pakket, slumret (sjokk), utskrivningssamtale og innen klokka tolv var jeg ute. Svippet innom bestemor for å hente Zahra, deretter kjøpe pepsi max, deretter hjem for å sove fordi jeg var så sinnssykt trøtt fordi jeg fikk langt fra nok søvn i natt. Gleder meg litt til å sove ut imorgen, tenker å ta kveld om ikke så lenge, avslutte denne dagen så fort som overhodet mulig.

Dagen har gått med til å ha lyst til å spise og spy, tenke på mat, fantasere om mat, lure på hvordan jeg skulle få kabalen til å gå opp, veie for og imot og hele den pakka der. Regnet det økonomiske regnestykket for Januar som mildt sagt er en kjip måned økonomisk med tanke på frikortet spesielt. Regner med å ha nådd frikortgrensa om to og en halv uke, kanskje tre.

Av en eller annen grunn har det vært mye angst idag, noe jeg ikke helt forstår. Var med Elin på butikken for å pante flasker og det var utrolig stressende å ikke skulle handle selv. Splittet, ville helst bare fucke det opp og handle masse mat. Vanligvis har jeg en klinkende klar plan på hvor jeg skal, sånn og slik og det går fort og jeg har hodet i gamet, mens dette var mest surring. Intens trang til å sette meg i bilen og når Elin gikk gjennom akkurat den reolen hvor jeg lå på gulvet for første gang for 21 måneder siden fikk jeg helt hetta og klarte ikke å gå. Jeg ble likevel værende i butikken, så det er da noe. I guess?

Ni døgn er i alle fall i boks, going on ten. På dager som idag hvor motivasjonen er delt i biter er det vanskelig å forstå hvordan i all verden jeg gikk 56 dager i strekk med stålkontroll. Jeg husker at jeg blogget om at det virket fjernt å skulle spise og spy og at jeg ikke savnet det i det hele tatt, at tanken knapt nok streifet meg, men den var lett å ignorere. I det minste vet jeg at det er mulig å komme dit og håper at det ikke er så langt dit? Om jeg holder ut selvfølgelig. Håper inderlig jeg føler meg bedre og mer motivert for ny dag imorgen.

Må nok ty til noen to-do lister for å aktivisere meg selv, helst til den grad at dagene forsvinner fort.

Dessuten må jeg ta meg sammen og nå opp til kalorimålet. Min maksgrense og frk.fastleges minimum. Har knapt touchet den de siste ni dagene, det er kanskje derfor jeg føler meg frynsete idag? Jeg hater å vite noe konkret men så er det vanskelig i praksis likevel.

Hah, jeg har i alle fall nok næringsdrikker for lange tider. Måtte jo rydde litt når jeg kom hjem, dumpet jo bare 324 nutridrinker her og der når jeg henta dem i forrige uke. Siden jeg ikke hadde noe bedre å ta meg til endte jeg opp med å telle opp de jeg hadde fra før og plusse på de jeg henta for å slå ihjel litt tid og fordi jeg var en smule nysgjerrig. Resultatet? 477 stykker.

Etterpå innså jeg at jeg ikke kunne stable det der akkurat. Tror jeg hadde blitt sprø av å måtte se den stabelen der x antall ganger om dagen. De endte opp under den samme benkeplata hvor en oppvaskmaskin kunne stått / skal stå.

Latterlig. Det der er “bare” de jeg ikke hadde stablet i kjøleskapet allerede. Holdbart til Oktober så det er jo ikke noe problem på nåværende stadium hvor inntaket består av 90% dette og en sjelden gang (på en god dag!) noe annet, noe spiselig.

Gleder meg til den dagen jeg kan fylle kjøleskapet mitt med normal mat. Vanlig mat, ikke spiseforstyrra mat etter en rigid liste av hva som er “tillatt” å spise. Ikke næringsdrikker og ikke noe som kun blir liggende i noen usle timer før det havner et annet sted. Kommer den dagen? Kan jo ikke tro på noe annet, nekter å tro at dette er “for alltid” eller resten av livet. Veien virker skremmende lang, heldigvis finnes det flotte mennesker som forteller sine historier på egne blogger, som gir håp om at det finnes normalitet ett eller annet sted. Men det er skremmende om jeg stopper opp for å tenke. Om jeg spør meg selv “hvordan endte du egentlig opp her? Hvordan greide du det?

Dét er en håpløs tanke å skulle grave meg gjennom ni år med sykdomstanker for å finne svar uten å komme fram til noe konkret. Det som hjelper litt er å snu det på den andre måten og sammenligne med hvor jeg har vært.

Sykdommen tok ikke ordentlig av før i 2008 hvor det ble veldig synlig at jeg var syk. Jeg gikk fra å være brått motivert gjennom en innleggelse på spiseavdeling i seks måneder til å ønske meg selv død og begravet fordi jeg ikke taklet vektoppgangen selv om det ikke var snakk om mer enn sju kilo. Perioden hvor sykdommen var usynlig om du kastet et blikk på kroppen varte i nesten sju måneder før det virkelig tok av. Bulimien, fra den tiden det sto som eneste diagnose. Men den gang da var målet å slanke meg til døde. Jeg skulle dø, det var målet. Jeg skulle bli så syk, så tynn og skral at det skulle ta livet av meg. “Hva er målet?” spurte mange; “jeg skal dø” var svaret de fikk.

Jeg måtte “bare” nesten stryke med før jeg innså at jeg ikke hadde levd og at det ble for tragisk å avslutte et liv som bare hadde vart i nitten år på den måten. Men jeg tok meg vann over hodet, jeg ser det i etterkant. “Klare selv” du liksom. Det gikk ikke så bra. Jeg skulle visstnok egentlig (har jeg lest i papirer i etterkant) legges inn på spiseavdelinga i Bodø, men jeg husker at jeg sa at jeg ikke ville dit. Skulle klare det selv? Men jeg trodde det skulle gå, lenge. Problemet ble en litt for kjapp vektoppgang hvor hodet ikke klarte å holde følge med hvordan kroppen fylte seg ut og hvordan beina som tidligere stakk ut ble usynlige under en normal kroppsfasong.

Men nitten kilo fra slutten av mars til slutten av juni, altså tre måneder, det ble for voldsomt. Det gikk så fort at jeg aldri så for meg at utviklingen skulle stoppe opp. Når jeg leser gamle dagbøker (ikke papir, men på data) kan jeg i 2007 lese om hvordan jeg allerede da ønsket meg en spyfri tilværelse.

Siden April 2011 har jeg jobbet for det men endringen skjedde vel ikke ordentlig før i September. Jeg har måttet redusere oppkast samtidig øke antall kalorier jeg har klart å holde nede, noe som har vært en kjempeskummel overgang fordi jeg er livende redd for å rase opp i vekt. Det tok meg lang tid å stole på at kaloriene skulle inntas uten at vekta raste til himmels.

Men nå derimot, nå er jeg oppe i et antall kalorier jeg greier å akseptere (maksimum/minimum) og å slutte å kaste opp er hovedprioritet. Selv om ting skjer skrekkelig langsomt, så har det likevel skjedd noe. Rart hvordan jeg ikke ser det selv før jeg tar meg tid til å skrive disse ordene. Menneskene i teamet mitt ser det uten problemer, men jeg ser det ikke helt før nå (?)

Neste steg er jeg mer usikker på. Her og nå; redusere oppkast til null. Deretter, øke antall kalorier jeg greier å forholde meg til i næringsdrikker, eller først introdusere ett og ett måltid mer normal mat og deretter øke kalorier? Satan så komplisert dette er. Hodet mitt skriker sykdomstanker om lavere tall på vekta og alt det der, all the time. Og hvor i pokker har jeg tenkt til å legge inn vektoppgang? Aner ikke.

Har ærlig talt ikke peiling i det hele tatt men før, i 2010 kom jeg til et punkt en dag hvor jeg var drittlei av næringsdrikker og hadde lyst til å spise normal mat. Perspektivet mitt rekker ikke så utrolig langt, det koster mer enn nok å være her og nå, skulle holde ut dager som idag hvor trangen til å fylle opp og tømme ut er intens. Jeg pusler i alle fall med NOE, selv om det for utenforstående kan virke som om jeg ikke gjør noe som helst.

2012 er “do or die”. Jeg er lei av at dette er livet. Jeg vil fylle det med utrolig mye mer, eller så vil jeg ikke ha det. Om noen hadde fortalt meg at det aldri kom til å bli bedre hadde jeg gladelig hoppet på havet. Heldigvis er det ingen som forteller meg at bedring er umulig og siden jeg ikke har lyst til å dø blir det logisk å tenke at 2012 er “do” framfor “die”.

Gruer meg til helg, håper jeg greier å finne på noe å gjøre sånn at det ikke blir seigpining.

Advertisements

26 Responses to “Ni og spiseforstyrrelsen.”


  1. 1 Nadia 5. January 2012 at 23:34

    U go, girl! dette klarer du!!!

    Tror jeg ler meg ihjel av stabelen med nutridrinker.
    Fy flate så morsomt. Kommer ikke over antallet. Et synlig bevis på vanvidd.

  2. 3 LC 5. January 2012 at 23:52

    Herregud, det er så sykt hvor mye av det du skriver jeg faktisk like gjerne kunne skrevet helt selv. Det er så merkelig hvordan det går i perioder. Hadde også en spyfri periode for en stund siden, og som deg tenkte jeg at det ikke var noe problem å holde seg i det hele tatt, skjønte ikke hvordan jeg noen gang hadde orket å holde på med det in the first place! Men nå.. nå kan jeg ikke skjønne annet enn at dette er bare sånn det er.. jeg bare går på autopilot og har ikke kontroll og spyr både her og der, og alt er bare rot. Håper jeg snart kommer tilbake i spyfri-modus, selvom den egentlig er mye kjipere. Jeg er så redd når jeg ikke spyr, redd som annet angstvrak. Tør nesten ikke spise, for jeg går ned i vekt, og jo mer jeg går ned, jo mindre spiser man og alt virker større og skumlere, og ja.. det er på en måte blitt “enten eller”.. vet ikke hvilken jeg liker best, selvom jeg vet at jeg liker spyfri best, for da føler jeg meg i det minste ren og kontrollert. Nå ble dette (som vanlig) mye om meg, men det blir fort sånn når jeg kan relatere så inderlig.. Sender deg hvertfall gode tanker. En dag om gangen! <3

    • 4 arikanne 7. January 2012 at 21:10

      Men da vet du at det er mulig! At det går an å ha spyfri perioder! Jeg håper du kommer deg igang igjen og jeg kjenner meg godt igjen i enten eller scenarioet du beskriver, enten alt i retur eller å slite voldsomt med å få noe inn i systemet. Men ikke gi opp ♥
      Jeg foretrekker også spyfri selv om det er kjipt på sin måte. Velger å heller fokusere på fordelene jeg har som spyfri framfor hvor tungt det er eller kan være ♥

  3. 7 Anne Marte 6. January 2012 at 00:02

    Dette klarer du :)

  4. 11 awallflowers 6. January 2012 at 05:25

    Det blir lettere – trust me! Sier ikke at det er lett, men lettERE. Det er bare det at det krever så veldig mye å komme dit. Starten, de første dagene er utrolig vanskelige, men nå har du allerede klart ni døgn, og da er du et godt stykke på vei. Og det er jo ikke så allverdens tid siden du klarte å være spyfri i 56 dager. Så som du skriver: du vet jo at det er mulig. Om du bare holder ut. Så hold ut!
    Sender mange store klemmer fylt til randen med styrke♥

    Og, jeg må le litt av alle de næringsdrikkene du fikk også, men da har du i alle fall næringsdrikker for en god stund:D

  5. 13 Anja 6. January 2012 at 11:50

    Gratulerer med ni dager! Jeg sliter også med maten om dagen. Tall svirrer rundt i hodet mitt, kg, cm, kalorier. Skjønner hvor slitsomt du har det når du i tillegg må kjempe mot spising og spying. Eller egentlig kan jeg nok ikke forstå det. Men det jeg er helt sikker på er at det kan bli bedre. Det bare må det! 2012 må bli bedre enn de siste årene for deg, det tror jeg på. “do” eller “die” var bra sagt, det må bli “do” for meg også. Lykke til med det nye året, og god helg:)

  6. 15 Sjokoladeilomma 6. January 2012 at 13:19

    Dette innlegget motiverer meg ganske mye til å selv bli frisk. Det sier vel litt om at det har skjedd endringer, eller? ;)
    Tusen takk for at du drar meg i “motsatt retning” en liten stund :)

  7. 17 laipai 6. January 2012 at 18:43

    Jeg krysser fingrene og heier på deg, you know that <3

  8. 19 H 6. January 2012 at 19:00

    Veide du nitten kilo, eller normalvegt- minusvekt.

    • 20 arikanne 6. January 2012 at 23:05

      Nei, jeg gikk OPP nitten kilo. Om det var normalt eller ikke er ikke så nøye for noen av dere å vite, understreker bare at forskjellen var veldig stor.

      • 21 Heather 7. January 2012 at 20:57

        så fint at du er på vei til en mer normal vekt. er selv litt bekymret for min vekt…. før holdt jeg på å sulte meg selv, men etter jeg kjøpte meg stepmaskinen, og trener på den ca hver dag, har jeg klart å forholde meg til en litt høyere vekt:) et tips til hvordan å avvenne seg med å spy(bulimien din) er å tenke på at syren som kommer ut, bryter ned tennene dine, og de vil man jo helst ha så lenge sommulig:) også kan for mye spying svekke organene dine… :(

  9. 23 H 6. January 2012 at 19:02

    Hvor høy er du?bare lurer.

  10. 25 Marie 6. January 2012 at 23:45

    Hei søte du! Jeg har lest bloggen din en stund, men aldri kommentert tidligere. Jeg er selv innlagt på spiseenheten i Bodø. Kom inn akutt i oktober, og har nå takket ja til et behandlingopphold på tre måneder. Jeg lurer på om du kan fortelle noe om multifamiliegruppen (jeg skal være med på det fra 20. januar) og om ditt opphold her/hvis du har vært innlagt her før da. :-) Ellers kunne jeg godt tenke meg å maile litt med deg, om du ønsker. Tror vi kan være bra for hverandre, utrolig nok…
    Stor klem, jeg heier på deg!

    • 26 arikanne 7. January 2012 at 21:07

      Hei Marie!
      Masse lykke til i Bodø ♥
      Jeg har ikke vært innlagt på avdelingen selv, ble søkt dit en gang men de ville ikke ha meg som pasient da fordi jeg “selvskadet for mye” ifølge dem. Etter det har jeg ikke hatt lyst til å dra dit fordi jeg fortsatt er den samme jenta som jeg var da, jeg blør bare ikke på utsiden lenger. Det ble som om jeg ikke passet inn der på grunn av det. Kanskje en teit tanke, men jeg liker ikke å bli dømt og klassifisert ene alene på grunn av arr og sår når det var åpenbart at jeg slet vanvittig der og da, 2009.

      Haha! Da får du hilse på mammaen min, hun skal dit og fortelle om sin erfaring på informasjonsmøtet. Jeg vet ikke hva du vil vite om mulitfamilie? En haug med stoler i en ring. Behandlere, familier og mennesker. Basisgrupper; mødrene, fedrene, søsken/kjærester og “jentene” som de likte å kalle oss spisesyke. Og selvfølgelig “familiegruppa” der det er deg og din familie pluss en behandler. Dessuten var det rulerende grupper og tilfeldige grupper – at man ikke visste hvem man endte opp med på forhånd. Av og til lek eller øvelser. Noen nyttige, andre unyttige. Rollespill. Ingen tvang, de som ønsker kan melde seg frivillig til å delta. Det blir tatt opp ulike temaer etter hva ulike lurer på eller ønsker svar på.
      Men du får all informasjonen på informasjonsmøtet. Felles lunsj halv tolv hver dag, varer i tre kvarter. Stående buffet, alle må spise men null press på hva du spiser eller mengder. Men det var egentlig ganske naturlig, alle gjorde det de skulle, ingen steilet eller lagde nummer eller oppstyr ut av det, egentlig ganske hyggelig. Behandlerne spiser også sammen med dere.

      Send meg en mail da vel? ; ) Klem tilbake.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: