Angstens Skygge.

Sovnet alt for sent på grunn av tusen tanker og våknet alt for tidlig på grunn av kramper i leggen. Mulig?! Lite blid når jeg måtte drasse meg ut av senga ulovlig tidlig (i forhold til min egen standard) for å spise paracet og forsøke å slappe av, noe som selvsagt ikke gikk siden det gjorde vondt. Men jeg slumret da, en stund, men dukket opp på morgenmøte. Jeg må nesten le inni meg, for ett år siden lærte jeg at det “egentlig” er obligatorisk. Da hadde jeg tidligere tilbragt ti måneder her inne.

Deretter slumret jeg videre, halvveis men langt fra helt, til pappa henta meg og da var jeg sur fordi jeg var så trøtt. Drittmedisiner. Eller, egentlig ikke, jeg bare liker ikke akkurat den bivirkningen. Må planlegge og kalkulere alt i timer for når jeg MÅ sove og hvor lenge jeg kan sove for å få virkningen ut av kroppen. Med nok søvn er jeg helt i orden, men uten… Det trigger angsten fordi det føles som om jeg har sand i øynene og som om verden beveger seg i sakte film hvor enn jeg flytter blikket. Jeg får angst når jeg ikke kan se klart fordi jeg innbiller meg at da, da kan jeg få epilepsianfall.

Jeg er så lei av alle disse indre kampene, disse stemmene jeg har som ikke er mine egne. Misforstå meg rett, det er bare diskusjoner mellom de syke tankene og de friske, men jeg liker å skille det og dele det opp i sykdommens stemmer og mine egne, for å vite hva som er hva. En konstant diskusjon som til syvende og sist kan beskrives som en “Ja/nei” diskusjon, for og i mot når det kommer til angsten, men med spiseforstyrrelsen finnes det kompromisser også – det mangler angsten. Fullstendig.

Tilbrakte en liten time med pappa før jeg skulle snakke med frk.psykolog, noe som tok skrekkelig lang tid fordi jeg var så tom i hodet for idéer til nye challenges. Kom til slutt fram til noe etter sytti minutter men jeg vet ikke hvor mye “yes” jeg tenker om den saken. Mer “Greit, jeg skal prøve – men jeg kan slettes ikke love annet enn at jeg prøver”.

Deretter slumret jeg videre. Hangover, det er det de så fint sier på “legespråket”. Eller er det institusjons-ord? Samme kan det være. Men etter litt mer slumring møtte jeg pappa igjen, mest for å si ha det men også for å si hei til bestemor og Zahra, tror aldri det dyret har vært SÅ overentusiastisk for å se meg? Hjelpes. Hele kroppen sitrer og for at hun ikke skal hoppe i ansiktet mitt av pur glede tjue ganger plukker jeg henne opp hvor hun spreller som en fisk og skal absolutt, absolutt stikke tunga si opp i nesa mi – noe jeg ikke synes noe om i det hele tatt.

Deretter var det takk og farvel for denne gang, til min store forundring var jeg ikke knust og det ble nada tårer. Etterpå innså jeg at det er fordi jeg er så sliten at jeg ikke orket å kjenne på det. Tilbrakte to timer i senga med diverse surfing før jeg hadde som plan å ta en tur hjem.

Hvilket sjakktrekk! Eller ikke. Nå bor jeg ikke mer enn sju minutter unna, men det var ikke problemet. Problemet var at jeg i utgangspunktet var så sliten at jeg følte meg som gelé i hele kroppen og jeg ble ikke enig med meg selv i hvorfor jeg absolutt skulle hjem å surre. Men det skulle jeg altså, koste hva det koste ville.

Innen halv åtte hadde jeg gjort meg klar til å gå men jeg kjente med en gang jeg kom ut i yttergangen at angsten ble til et voldsomt inferno. Det å være sliten er også noe som trigger angsten, sliten i den grad jeg har vært idag. Når kroppen er gelé og verden spinner bare fordi man er sliten. Jeg føler på en måte ikke at jeg er inni meg selv, det er bare plass til angsten. Etter at døra gled igjen bak meg fikk jeg panikk, aller helst ville jeg inn igjen med en gang men jeg fikk meg ikke til å snu selv om jeg gladelig kunne knust den døra for å ikke føle angsten. Inni hodet mitt virket det “svakt” og “feigt” å snu der og da. Her kommer diskusjonene inn. Ja og nei.

Angsten med sin standhaftige overbevisning; Nå kollapser du, rundt hjørnet her, så ramler du i tusen staver, du kommer sikkert til å få epilepsianfall, garantert – da er det rett rundt det hjørnet der, så mister du både sertifikatet og alt annet du har igjen av verdighet. 

Og min; Nå må du for faen roe deg ned, herregud. Det er en liten gåtur på ti minutter på dette føret, jeg kommer neppe til å dø eller ende opp i rennesteinen av den grunn, eller på akutten for den saks skyld.

Naturligvis følte jeg meg verre og verre jo lenger jeg gikk fordi angsten spiller feigt, ikke bare med kompliserende tanker i et forsøk på å få meg til å bli usikker nok til å bøye meg i støvet av pur overbevisning, men angsten trekker i de fysiske trådene. Pulsen øker, det blir varmt, det føles som om jeg smelter. Om verden ikke spinner i sirkler fra før kommer tilleggsfølelsen av å være på en båt i uvær hvor verden er langt ifra i vater. Automatisk lukker jeg øynene mens jeg forsøker å tvinge meg selv til å fortsette å gå, der og da var jeg midt i mellom og midt på havet. Like jævla langt å gå tilbake til døra og like jævla langt å fortsette mot min egen. Hvis jeg skulle knekke sammen innenfor en dør skulle det være min egen, så det var bare å fortsette og gå. En fot foran det andre. Oppover bakken? Angsten STEILER fordi det kommer til å koste meg mer energi å gå i oppoverbakke enn på flat mark eller nedoverbakke.

Brystkassen min er for liten, jeg får ikke nok luft, når jeg lukker øynene kan jeg se hvordan oksygen sirkulerer i lungene mine, blandet av å se meg selv kollapse for hvert eneste steg jeg tar. Fy faen, den bakken har aldri vært så jævlig før. Jeg vurderer halvveis å stoppe opp eller sette meg ned, men jeg vet at jeg ikke kan fordi da kommer jeg til å miste det siste motet jeg har sammen med fornuft og taket på virkeligheten. Eksplodere.

Ofte får jeg beskjed om å fokusere på å være “her og nå” og “inni deg selv”. Det virker av og til, på butikker for eksempel. Jeg prøvde men jo mer jeg prøvde jo mer panikk fikk jeg fordi jeg ble mer og mer oppmerksom på alle de fysiske komplikasjonene, hjertet, pusten, svimlinga, nummenheten – går jeg eller flyter jeg ustødig?

Redninga Linkin Park – Numb. Oh so accurate. Jeg har alltid ipoden på shuffle, vet aldri hvilken sang som kommer. Spillelista som surrer for tiden heter “Håpløsheten” og ble til i Januar for ett år siden og består av 341 sanger. Sinte sanger fulle av faenskap, triste sanger eller bare noe annet, som får meg til å føle noe annet.

Plutselig plasserte jeg fokuset utenfor meg selv, på en annen følelse. Kulden og vinden. Jeg sluttet å kjenne på det fysiske og konsentrerte meg ene og alene heller om hvor kaldt det var og hvordan vinden blåste, hvordan den strøk over fingrene mine og blåste rundt meg. “Bare fokuser på hvor kaldt det er, kjenn hvor mye det blåser”. Det hjalp! Jo lenger jeg kom opp bakken jo mer håp fikk jeg – dette greier jeg. Det er ikke langt og var i utgangspunktet aldri langt, men de ti minuttene var grusomme. Kulden blandet seg med angsten som ikke ville gi seg når jeg møtte forbipasserende. Det trigger også angsten, én ting er å kollapse eller få epilepsianfall ALENE, det er det at andre skal se det som gjør meg så utrolig redd.

Relatert til forrige epilepsianfall i April, å våkne opp på gulvet i en butikk med tjue ansikt rettet mot meg hvor femten lurer på “går det bra”? Jeg nikket men inni meg hylte jeg “SER DET UT SOM OM DET GÅR BRA? JEG LIGGER PÅ GULVET MIDT PÅ RIMI OG AMBULANSEN ER RINGT OG JEG SLO HODET MITT, ALLE SER PÅ MEG, ALLE SER PÅ MEG, INKLUSIV DU, SER DET UT SOM OM DET “GIKK BRA”?” Jeg måtte bite i meg de ordene og bruke det jeg hadde på å holde igjen tårene  kombinert med å nikke. “jaja, det gikk supert, der ryker sertifikatet, her kommer kjøreforbudet – NEVER BEEN BETTER.”

Men det er jo og latterlig av angsten å bruke det mot meg, å skulle bli ustyrtelig redd fordi jeg går langs en vei også går det noen forbi meg? Tre stykker gikk forbi og jeg døde ikke og rett etter å ha passert dem kunne jeg svinge opp min egen innkjørsel. Skalv så voldsomt at jeg ikke skulle få tak i nøklene i det hele og det store, hvertfall ikke finne riktig nøkkel og putte i låsen for deretter å vri opp og låse opp døra som holdt på å blåse ut av hendene på meg når jeg åpnet den. Ikke skulle jeg fått den igjen heller fordi jeg var så gelé at jeg hadde mest lyst til å synke sammen i yttergangen og hulke fordi det føltes så ubeskrivelg forjævlig at det ikke finnes ord for det.

Alt jeg er redd for befinner seg i mitt eget hode. Det er tanker. Jeg er redd for mine egne tanker.

Jeg kledde av meg skoene, surret rett inn på kjøkkenet og helte ned en næringsdrikk for å få angsten til å holde kjeft om det jævla blodsukkeret som ifølge angsten “er så lavt at du kommer til å få epilepsianfall”. Deretter virret jeg rett inn på soverommet uten å ha rørt en eneste lysbryter i hele leiligheta og bare la meg i senga med jakke på og dyna oppå. Iskald, tvers igjennom. Innen da var det Rammstein – Klavier som spilte i hodet mitt.

I en halv time lå jeg sånn i senga, uten å røre meg selv om jeg hadde vondt i hodet på grunn av hestehalen, selv om jeg lå skjevt og ubehagelig – utslått, til jeg ble varm i korsryggen og bare hørte på de tilfeldige sangene som ble spilt. Gikk gjennom alle minnene og assosiasjonene jeg har til disse sangene. Ke$ha – Dancing with tears in my eyes er Desember 2010, Blue Foundation – Ghost er nettopp det, deretter kom Eleanor McEvoy med Sophie. Da kom tårene.

Sophie cannot finish her dinner, she says she’s eaten enough. Sophie’s trying to make herself thinner, says she’s eating too much” men alt Sophie egentlig vil er å være som alle andre og å passe inn i en normal verden som en vanlig jente. Jeg googlet meg til sangen i en alder av tolv år hvor jeg ville ha tak i alt som kunne trigge spiseforstyrrelsen. Alle sanger som nevnte en spiseforstyrrelse eller kunne relateres dithen, alt.

Sophie’s losing weight by the minute, how did things get this bad? Sophie’s family, they don’t understand it, gave her all that they had. And her sister won’t stop crying ’cause her father says she’s dying, Sophie says she’s really trying, problem is, Sophie’s lying.” Sangen trigger meg ikke, den er bare trist fordi jeg relaterer så voldsomt.

Deretter spilte Apocalyptica sin Bittersweet før Dream Theater kom med sin versjon av Funeral for a friend/Love lies bleeding. Midt i den ti minutter lange sangen var jeg dritsur på angsten og trente for å få ut frustrasjon. Når så var gjort gikk jeg i dusjen og kledde på meg igjen før angsten igjen gjorde inntog fordi jeg skulle gå ned til sykehuset igjen.

Da ble jeg lynforbanna. På angsten. Den eneste måten å slå angsten på er å trosse og jeg må vinne. Om alternativet var å ringe gråtende ned og hulke i telefonen at jeg var livredd for å gå de fem minuttene det tar i nedoverbakke – hell-fucking-no. Men her var det jeg som hadde overtaket. Her var det min stemme som overstyrte angsten og bokstavelig talt reiste den langt faens til helvete, I hope you crash and burn. Dét er en herlig følelse, når det føles som om jeg kommer tilbake inn i min egen kropp, at det er jeg selv som fyller min egen kropp og ikke noe annet. Ikke hamrende hjerte eller kvelende varme, ikke uklart syn, bare meg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive den følelsen, men det føles som en seier. At det er jeg som vinner den indre kampen og at det faktisk – til syvende og sist er jeg som bestemmer i mitt eget liv.

Angsten? Den tok fra meg alt fordi jeg ikke kjente min fiende. Angsten er som en skygge av meg selv, den følger etter meg hvor enn jeg går – den er alltid der. Som enhver annen skygge endrer den farge fra mørk til mørkere eller fra liten til tjue ganger min egen størrelse. Poenget er at den varierer. Det varierer hvor mye den påvirker meg og min evne til å fungere. Kommer an på alle disse tusen triggerne som angsten spiller på for å få det som den vil. Angsten synes ikke jeg burde ha noe liv og hvertfall ingen frihet. Derfor tok den alt og ble til alt, fordi jeg isolerte meg og kjente på håpløsheten, hvordan konkurrere med noe som er så mørkt?

Juni og Juli var så jævlige at det ikke var noe igjen av meg, bare angsten. Jeg turte ingen ting. Jeg nektet å møte frykten, det var skummelt å gå ut, jeg gikk tur med Zahra midt på natta fordi jeg var redd for å møte noen – hvis ulykken (epilepsianfall) skulle skje. Jeg er ikke redd for å få epilepsianfall, jeg er redd for at noen skal SE meg når jeg har epilepsianfall. Det er årsaken bak min frykt, bare fordi jeg var jævla uheldig en dag tidlig i April og måtte leve gjennom nettopp det, en liten hendelse på en time om du regner med fra jeg begynte å føle meg dårlig til jeg var ferdig på akutten.

Jeg er ikke redd for prosessen i seg selv, jeg er redd for FØLELSENE. Jeg er redd for å måtte føle deg jeg følte da, en gang til. Aldri har jeg følt meg så liten, ynkelig, malplassert, misforstått, uglesett, barnsliggjort, patetisk og ute av kontroll. Jeg følte at jeg var hovedrolleinhaveren i et tragisk stykke jeg aldri ønsket å være en del av. Etter det ble hele tilværelsen farget av frykten for å måtte oppleve dette igjen. Jeg slipper ikke unna følelsene selv om det er lenge siden fordi jeg husker det så detaljert og klokkeklart at jeg blir svimmel bare jeg tenker på det – forskjellen er at jeg ikke er DER. Jeg ligger ikke på gulvet i en butikk, jeg har ikke tjue par øyne rettet mot meg.

At noe så “lite” tatt i betrakning et helt liv skal bli så livsendrende, lammende og traumatiserende at det farger tilværelsen svart er vanskelig å forstå. Å forstå det er én ting, men aksept er noe annet.

Jeg vet ikke når “klarheten” slo ned i hodet på meg for første gang. I august kanskje. “Karianne, hvorfor finner du deg i å leve på dette viset? Hvorfor kjemper du ikke? Fy faen, du kan ikke la noe som ikke en gang eksisterer i sin egen skikkelse ta over hele, hele livet ditt?! Hvordan kan du la en skygge vinne?

Ikke faen om Angstens skygge skal vinne. There is no way in hell at det skjer. Aldri om jeg har tenkt til å tape for noe som egentlig ikke eksisterer, noe som er en sprø illusjon, skapt i mitt eget hode da redselen ble for stor. Allerede dagen etter epilepsianfallet kjente jeg at jeg ikke var som jeg skulle. Noe var ikke riktig inni hodet mitt. Det tok tre uker før frk.vikarlege identifiserte problemet som angst. Det tok to uker til før teamet mitt fikk øynene opp for problemet når jeg en dag i Mai fikk panikkanfall på venterommet hos frk.fastlege (når hun var tilbake) og braste inn døra hvor fasaden mildt sagt forsvant flere minutter tidligere.

Jeg vinner mer og mer. Jeg får mer og mer frihet tilbake. Jeg får mer og mer kontroll. Jeg blir mer og mer sikker på at det er jeg som styrer mitt eget liv. For hver gang jeg mestrer noe virker ikke lyset i enden av tunnelen like langt unna.

Likevel finnes det dager som idag, som er mildt sagt forjævlige å komme seg gjennom, men vet dere hva? Jeg gikk ned den bakken med stålkontroll mens jeg inni hodet mitt så for meg at det var jeg som dolket angsten i ryggen og ikke omvendt. Når noen åpnet døra etter at jeg hadde ringt på begynte jeg nesten å le men det ble med smilet – fordi jeg vant til slutt.

Advertisements

30 Responses to “Angstens Skygge.”


  1. 1 Anne Marte 4. January 2012 at 01:22

    Jeg måtte nesten le litt da jeg leste om Zahra! x) Det er så herlig ^^ (Jeg får meg hund snart selv! Gleder meg VELDIG!!!!!!)

    Angst vet jeg ALT om.. Det er forjævlig.. Uhm.. Det var litt pent sagt synes jeg…. Whatever.. Jeg er stort sett kvitt det! HELDIGVIS! Goooooood jeg er lei angst!
    Veldig glad for å lese at du føler du får mer kontroll!!! :) Ståååå pååå videre! Jeg VET at du får det til :D

    Du er god <3

    • 2 arikanne 4. January 2012 at 10:17

      Åh, hvilken hund får du? Så spennene!! Gleder meg til å se bilder skal du vile! Og det er godt å lese at du ikke plages så mye av angsten nå lenger. ♥♥♥

      • 3 Anne Marte 6. January 2012 at 00:06

        Veldig spennende :D Uhm.. Han er en blanding av Golden og Alaskan Husky og Gudvethva.. :P Veldig fin :) Svart stort sett.. Litt brun rundt øynene og hvite “sokker”…

        Kan sende deg bildene på mail om jeg finner dem igjen! Har litt rot på ex.discen min ;)

        :D

      • 4 arikanne 7. January 2012 at 21:00

        Åh, spennende! Finn bilder! ♥

  2. 5 Tonje 4. January 2012 at 01:31

    Du e superflink! Æ e kjempe stolt over dæ, and I´ll always gonna be here for u <3 ILUBJM<3

  3. 7 tornerose 4. January 2012 at 03:14

    Well done! Du e flink:)

  4. 9 Andrea Nornes 4. January 2012 at 08:17

    Jeg blir helt paff av hvor godt du skriver! Du beskriver angsten din utrolig bra, og jeg håper du en gang kan vinne helt over disse tankene

  5. 11 Marthe H 4. January 2012 at 09:18

    Er det vallergan du tar som du får hangover av? Det får ihvertfall jeg, nesten så jeg ikke orker å ta de, men jeg er jo avhengig av søvn.. Tror du ikke jeg klarte å tvinge meg opp av sengen i dag med forferdelig vallerganhangover for å rekke psykologtime klokka 8.30, bare for å ha de ringe meg 8.25 mens jeg var rett utenfor for å si at psykologen er syk i dag aargh. Nå er jeg trøtt OG forbanna.

    Synes du er modig som utfordrer angsten på den måten! Jeg får også angst noen ganger, men ikke på langt nær så ille som deg tror jeg. Uansett har jeg funnet mye hjelp i å ta kontroll over pusten og tvinge meg til å puste dypt inn og ut i et rolig tempo.

    Håper du får en fin dag Karianne:)

  6. 15 Anja 4. January 2012 at 16:21

    Det er helt fantastisk å bli møtt av en overlykkelig hund! Jeg blir alltid i godt humør av en logrende hale og en lang tunge, litt irriterende med den tunga noen ganger da, kan være enig i det;) Så flott at du kjempet mot angsten! og vant!!!:) Det er de små seierene man må ta med seg videre, leve på i de tunge stundene. Det er helt forferdelig å ikke få sove…og også å få sove men allikevel være trøtt pga medisiner… Jeg har heldigvis funnet noe som fungerer for meg, håper du gjør det samme:)

    • 16 arikanne 5. January 2012 at 17:17

      Zahra får meg alltid til å smile ♥
      Medisinene fungerer fint de, når jeg er hjemme har jeg ingen problemer med å få sovet nok og riktig, men døgnrytmen min er ikke lik den som var på avdelinga, så da ble det litt surr i systemet mitt. Men nå er jeg hjemme, så da får jeg nok sovet riktig for meg igjen ♥

  7. 17 Heather 4. January 2012 at 16:25

    Jeg kunne trengt å snakke med deg… Jeg tror jeg kan få hjelp ved å snakke med deg..

  8. 19 laipai 4. January 2012 at 20:44

    You fight it right back where it came from. Knus angsten til støv og blås den langt vekk. Jeg tar gjerne i og blåser den vekk sammen med deg.

    <3

  9. 21 Elisabeth 4. January 2012 at 21:41

    Jeg er så glad du vant over angsten denne gangen, og jeg er glad for at du ser det fremskrittet denne overvinningen faktisk er. :) Dette var et ekstremt reflektert innlegg, og du skriver utrolig bra og levende (som vanlig). Heier på deg!:D

  10. 23 Cathrin 4. January 2012 at 22:03

    du jobber utrolig bra for tiden Karianne! Heia deg! Også skriver du så fantastisk også. Nesten så jeg kjenner på angsten din her jeg sitter… Fortsett sånn.. Hver lille seier er veien mot friskhet!

  11. 27 Linn L. 6. January 2012 at 23:51

    Hurra!! Tenk så mye tankene dine beviselig kan utgjøre :D

  12. 29 awallflowers 12. January 2012 at 11:48

    Du skriver så vannvittig bra, og måten du beskriver angsten på, wow. Jeg kjenner meg veldig mye igjen. Jeg var (og er til dels også fortsatt) redd for at noe konkret skal skje. Det er det angsten min utnytter og nærer seg av. Men ved å utfordre angsten og bevise overfor meg selv at det er ikke noe farlig, så svekkes den litt etter litt og jeg har kommet meg langt på vei, og situasjonen nå i forhold til for tre-fire år siden er ubeskrivelig og usammenlignbar. Og det er så deilig! Så, det er absolutt håp og mulig å bli bedre. Og det er så godt å lese at du vinner mer og mer og får mer og mer friheten tilbake! Fortsett den gode jobben du gjør, så kommer du til å vinne. Jeg tror på deg♥


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: