More Challenges & Motivasjon

De verste dagene av å skape en spyfri tilværelse er over. Dag en, to og tre er kanskje de aller verste fordi man har “kommet så kort at det ikke gjør noe om man sprekker”, if that makes sense. Vet ikke om ansiktet mitt er back to normal, men jeg føler at jeg ser mer “meg” ut allerde. At det ikke står skrevet i ansiktet mitt at jeg spiser og spyr, holder en hemmelighet og lever livet i skam og bøyd over doskåla.

Det er vanskelig å skulle si NEI. Når jeg må si nei til å møte opp i triggende situasjoner fordi jeg kanskje sårer andre. Når jeg ikke har greid å dra til bestemor fordi hun har masse mat jeg kan spise og spy og fordi det er så lett å miste kontrollen der. “Hvorfor kan vi ikke dra en tur til bestemor?”, det gjør vondt å si nei og innrømme hvor lite impulskontroll jeg egentlig har. Det jeg synes er verst er når negative følelser kommer krypende, skuffelse eller nederlag – når jeg ikke kan ty til maten for å slippe unna. “Alt jeg kan gjøre nå er å føle det”. Når jeg må sitte der, kjenne frustrasjonen mens følelsene bygger seg opp til det renner over, hvor tårer blander seg med raseri og smerte. Selvskading og spising og spying har liksom vært mine to flukter. Fluktveier fra følelsene som jeg ikke orker å føle eller forholde meg til. Bulimien eskalerte voldsomt mot slutten av 2009 når jeg begynte på veien mot skadefri. Når jeg i Mars 2010 begynte på veien mot helt frisk fikk jeg en voldsom smell av tilbakefall hvor jeg ikke hadde kontroll på hverken oppkast, barberblader eller piller, noe som endte med selvmordsforsøk, politieskorte og lukket avdeling på tvang. Alt for å slippe å føle. Måtte ta oppgjøret med meg selv og fortsette på veien mot skadefri men det ble for tungt å skulle tøyle spiseforstyrrelsen i samme slengen. Siden da har jeg mer eller mindre konsentrert meg om den ene biten, selvskadinga, og heller tydd til bulimien når følelser og tanker ble for vanskelig.

Helt siden April 2011 har jeg ønsket meg en spyfri tilværelse og jobbet hardt for å komme videre, både som mer eller mindre skadefri og uten oppkast. Det har gått framover selv om det smeller nå og da likevel. 26 dager spyfri var mer enn jeg kunne drømme om, 56 dager spyfri er også en voldsom forbedring sammenlignet med februar/mars 2010 hvor jeg ikke gjorde annet enn tygge, svelge og tvinge alt i retur, mange mange ganger for dag.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder denne gang, men jeg håper at det blir lenger og jeg håper at jeg blir mer motivert. Akkurat nå har jeg en ENORM motivasjonsfaktor. Det er bare tre måneder og én dag til jeg kan fortsette på sertifikatet, så fremt jeg ikke har flere epileptiske anfall, som igjen trigges og utløses av bulimien. 27. desember var jeg skremmende nær å ødelegge det hele. Sertifikatet betyr nesten latterlig mye for meg, men så lenge man har noe som personlig spiller en stor rolle for motivasjonen kan det være nesten hva som helst. Jeg måtte spørre meg selv om jeg ville ha sertifikatet i 2013 eller om jeg vil ha det i år, kanskje til sommeren?

Holdt 56 dager fra September til November, deretter etterfulgt av fem uker med av og på. Det har vært vanskelig å skulle ta seg sammen, naturlig nok fordi jula var rett rundt hjørnet og en utfordring jeg anså som for stor. Nå som jula er over derimot er jeg tom for unnskyldninger og igjen, med sertifikatet SÅ NÆRT – jeg vil virkelig ikke ødelegge denne sjansen. Epilepsianfall kan jeg ikke forutse men jeg kan ta mine forhåndsregler og redusere de triggerne jeg VET jeg kan unngå. Å sove nok, ta medisinene mine to ganger daglig og å ikke kaste opp kan være akkurat det som fører meg i mål til det rosa plastkortet. Nevrologen min mener at epilepsien min er ene og alene bulimien sin skyld. Om så er tilfelle vil jeg kanskje kunne leve anfallsfritt OG angstfritt siden epilepsianfall er triggeren til angsten jeg opplever samt angstanfallene jeg opplever nå og da, mye sjeldnere enn i sommer for eksempel.

Om jeg bare greier dette, jeg vinner så utrolig mye og jeg vet det. Jeg vinner stabilitet, jeg vil få mer og mer kontroll på angsten, jeg kan leve anfallsfritt (forhåpentligvis), jeg kan kjøre opp og få sertifikatet og bli mer selvstendig og mindre avhengig av andre. Oppkast er det eneste som står i veien for meg.

Motivert? OH YES. Jeg vil ha en bil. Bonusen av alle pengene jeg sparer ved å leve uten spising og spying kan fort bli til en bil. Om jeg GJENNOMSNITTLIG svir av 300 kroner for dag på spising og spying (rekorden er 1700 kroner rett i dass på én dag) multiplisert med 90 dager ? 27 000 kroner. Om jeg kutter det daglige beløpet ned til 185 kroner vil jeg fortsatt spare 16 500 kroner. Summene blir skremmende store, men der og da – i bulimitåka, da spiller det ingen rolle om man bruker alle pengene sine på rusen man føler i øyeblikket.

Jeg har alt å tape på å ikke prøve.

Helt til til slutt kan jeg meddele at jeg har greid alle utfordringene fra fredag og. Ta en telefon jeg gruet meg til, ikke kaste opp og til og med en tur på kino. I 2 timer og 35 minutter omtrentlig. En runde med panikk, men jeg greide å overvinne angsten og å ta tilbake kontrollen uten å forlate kinosalen. Win.

Jeg får litt mer tro på meg selv når jeg kan se med egne øyne at jeg kan om jeg går inn for noe. Egentlig vet jeg at jeg kan, jeg bare glemmer å tro på det veldig ofte.

Gruer meg til imorgen, da drar pappa og jeg må FØLE det. Uten å ty til hverken den ene eller den andre flukten.

Advertisements

24 Responses to “More Challenges & Motivasjon”


  1. 1 lovelyliller.com 3. January 2012 at 00:13

    penger i seg selv bør jo være en motivasjon,men det kan fort komme til kort når man står oppi følelsene.

  2. 5 ajachi 3. January 2012 at 02:02

    Utrolig bra gjort! Klarer liksom aldri komme meg lengre til dag 2 eller 3 jeg :/ Når kveldene/natten kommer så forsvinner liksom alt av motivasjon og fornuft. Hvordan klarer du de første dagene? Vet du har skrevet endel om det før, men tenker sånn helt konkret…isolerer du deg helt i leiligheten, unngår butikker osv. eller?

    • 6 arikanne 3. January 2012 at 09:23

      Det er både og, hva jeg gjør. Prøver å unngå alt av triggere. Det er kanskje lettest for meg å tyne på onsdager på grunn av behandling som får meg til å føle, noe jeg vil velge bort når jeg kommer hjem. Men ja. Færrest mulig butikker, helst ingen. Om jeg må, ta med begrenset mengde og ha en meget klar plan på at jeg skal ha det og det men intet annet. 27des gjorde jeg også noe nytt jeg ikke har prøvd eller gjort før.. Du vet når du lengter etter å spy selv om du vet at det er ekkelt? Jeg filmet det. Ikke for noen sndre enn meg selv naturligvis, men da kan jeg fiske frem den videoen og se den og huske enda mer konkret hvor jævlig det er å spy. Ogs sier je nei til situasjoner og invitasjoner som inneholder mat, eksempelvis å dra på besøk til noen.

      Oppsummert: ingen butikker eller meget klar plan. Dessverre også isolasjon, men hva annet kan man gjøre der ognda? Isolasjonen varer jo heller ikke til evig tid, mest bare over kneika. Se videoen av meg selv som spyr, det hjelper mer enn jeg hadde trodd. Å filme det var et infallnjeg fikk der og da, i sekundene før. Pluss en konkret plan på hva jeg skal spise og når. Og å yvonge meg selv til å gjørendet til riktig tidspunkt, om heg forskyver noe blir det jævlig hardt å skulle unngå smell senere. Må planlegge det helt ned i detaljer til noe jeg kan tror gå greit eller vet burde gå greit, deretter ignorere elle motstridende følelser og bare følge planen som planlagt på trodd av ambivalens.
      Og distraksjoner. Mår trangen melder seg, forsøke å gjøre alt mulig annet for å få tiden til å gå. Til slutt renner jo tiden ut fordi butikkene stenger uansett. Og naturligvis ikke ha noen triggere i hus eller store mengder mat hjemme. Forholder meg jo mest, så og si alltid, til en viss mengde næringsdrikker og intet annet.

      You can do it<3

  3. 7 Marthe H 3. January 2012 at 10:44

    Jeg må si det igjen – jeg blir så utrolig inspirert av å lese det du skriver! Selv når du har dårlige dager kjenner jeg igjen meg selv og føler meg bedre fordi jeg vet jeg ikke er alene om å ha det vanskelig.

    Jeg håper virkelig du klarer å nå målet om lappen i år! Håper håper håper!

    En ting jeg lurer på – når du bestemte deg for å slutte med selvskadingen – hvordan bestemte du deg på en måte? Fordi du ville det selv, eller fordi alle andre mente du måtte slutte?

    Jeg er ikke der at jeg har prøvdt å begynne å slutte med det engang. Er liksom helt likegyldig til om jeg gjør det eller ikke. Men skjønner jo at jeg må slutte med det på et vis – har jo ikke lyst til å være inn og ut av akuttpost og legevakt og kaos for evig..

    Forresten – jeg startet en blogg! Den ser litt trist ut enda da, men dette tror jeg er viktig skritt på veien.. Inspirert av deg og hvordan du skriver:) Kanskje hvis jeg kan klare å være litt mer åpen..

    • 8 arikanne 4. January 2012 at 10:34

      Kjenner meg igjen i det første avsnittet du skriver. Det er en lettelse for meg når jeg får en kommentar av noen som sier at de tenker / eller føler på samme måte – selv om det er ubeskrivelig trist å vite at andre går gjennom noe som er kjipt.

      Andre har alltid ment at jeg må slutte med SS, men jeg måtte kjempe kampen for meg selv, for at JEG hadde fått nok og ville slutte. Jeg har aldri greid å holde meg unna for andres del fordi det da føles som om man skuffer andre direkte om man sprekker på en måte (sånn tenkte i alle fall jeg)
      Håper det fungerer for deg å sette ord på ting i bloggen! Skal sjekke den ut nå ♥

  4. 9 Alex 3. January 2012 at 11:05

    I’m so proud of you that you managed to succeed in the challenges you were given! That’s great and whatever happens next – noone can take you your success. You might trip, but that’s okay. You succeeded in your challenges and that will stay forever. Nobody can take it away. Good job! :)
    I do see a difference in the pictures you posted. Your face in the right picture looks so much better. It isn’t that swollen and it looks ‘clearer’. I don’t know if it’s because of a lotion, the flash, whatsoever, but the reflection in the right picture is barely there. I don’t know how you say it, but when your skin is “greasy/in oil” (I don’t know which word is better, I had to google it, so I’m not quite sure and I really hope that the translator didn’t mess it up) – anyway, when your skin is like that, you can see the reflections, the lighter parts in your face better. And in the right pictures, you can barely see them which is good.

    • 10 arikanne 4. January 2012 at 10:31

      Tysm!
      I think I used flash in the first picture but not the second one (to the right). Same camera (both cellphone) but different bathrooms, haha. And my skin does look better because it usually gets really ugly when I b/p a lot and then it gets better when I stop purging and keep more nutrients down. I do feel so much better though, knowing that it’s not written across my face. Going on day 8 atm.

  5. 11 Kaosviljer 3. January 2012 at 11:09

    Jeg synes du har vært kjempeflink som har klart de utfordringene du har klart, de er jo ikke alltid så lette som “alle” andre synes.

    Lykke til hos din far!

  6. 13 Moda 3. January 2012 at 11:09

    Kjempebra! Motivasjon er så viktig, og det gleder meg at selv om du går på en smell eller to eller tre, så stabler du deg på beina igjen og fortsetter :) Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver vedrørende mat/trang/bulimi. Selv strever jeg med en del spiseproblematikk: Jeg kan la være å spise i ukesvis, for så å spise normalt (men ifølge lege er det altfor lite), for så å ha dager med altfor mye matinntak igjen (som ifølge lege er mer normalt inntakt). Jeg unngår situasjoner som omhandler mat, fordi jeg er så veldig ambivalent når det kommer til spising. Jeg er redd for hva andre tenker, uansett om jeg spiser litt eller mer. Jeg er redd for å miste kontrollen. Jeg kaster veldig sjelden opp, men kontrollbehovet, trangen og skammen er der. Så, takk for at du deler, da føler jeg meg ikke fullt så alene ♥

  7. 15 Vasp 3. January 2012 at 15:50

    Ønsker deg alt godt i det nye året!

    Du er flink! Du er tøff! Og jeg heier masse på deg!

  8. 17 laipai 3. January 2012 at 18:22

    Motivasjonsfaktorer er viktige å ha for å holde seg opp og komme seg fram. Hurra for gjennomførte mål, og jeg VET at du vil klare mange mange flere. Lappen Karianne, heng opp en lapp om lappen, og les den hver dag! JEG tror på DEG. Nemlig.

    <3

    • 18 arikanne 4. January 2012 at 10:25

      Det er nesten så jeg må tatovere “seritikatet” på hånda, sånn at jeg ikke glemmer det hvor enn jeg flytter blikket! Men jo, det har ufattelig mye å si og jeg holder fast i det. Takk Laila ♥

  9. 19 Trine 3. January 2012 at 20:30

    Heier på deg, Karianne :)

  10. 21 Pia 3. January 2012 at 21:49

    Hei!
    Jeg lurte på en ting ang den personlige almanakken jeg! Prøver å lage meg en nå, men kan ikke mye om bilder osv, men har funnet noen bilder jeg kunne tenke meg å ha på forsiden og baksiden, men de har for lav dpi? Den bør være over 200 står det, men hvis den er på 100 blir det seende veldig dårlig ut da? Hvor mye har dpi å si egentlig?
    Sikkert helt idiotiske spørsmål, men er litt blank på det området der ;)

    • 22 arikanne 4. January 2012 at 10:23

      DPI = Dots Per Inch.
      Det eneste det betyr er at bildet du legger til med for lav DPI kan bli mindre skarpt, altså uklart. Jeg er usikker på HVOR uskarpt (firkantet) det blir med 100, men om jeg var deg ville jeg lett etter andre bilder. Jeg måtte redigere bildene mine på nytt for å få høy nok DPI (oppløsning). For at bildet skulle bli så bra det skulle bli.
      Gud jeg er trøtt, så ikke ta alt dette helt hellig riktig eller noe. Bildet dit kan og bli uklart om det er for lite til forsiden på boka, om det da strekkes ut og større blir det ikke helt bra.

      http://en.wikipedia.org/wiki/Dots_per_inch

      ♥ Beklager knotete svar altså!

  11. 23 Anne Marte 4. January 2012 at 00:30

    (Y) *liker* :D
    Jeg heier på deg! (fremdeles ;D)
    Lovelove
    (BTW: Har funnet noen bilder av oss i et av albumene til mamma! Tror jeg har tatt bilde av dem! Utrolig moro altså! :D)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: