Hvor lenge holder et håp?

Jeg har ledd så vanvittig mye idag! Holder bokstavelig talt på å le meg ihjel av den minste lille ting. Triggeren var når pappa skled på isen, han datt jo ikke men jeg er av typen som ler hysterisk av sånn, så lenge ingen blir skadd vel å merke. Deretter knakk jeg samme på apoteket av alle steder, fordi pappa begynte å le. En sånn håpløs latter, når han innså hvor mange næringsdrikker vi egentlig skulle hente. 30. Desember vet dere, frikortet rekker jo ikke lenger enn til imorgen, så jeg tenkte som så at det sikkert var lurt å hamstre litt, sånn at jeg har en stund. JODA. Jeg bestilte 120 næringsdrikker. Høres det mye ut? Vel. La meg bare si det sånn at de ga meg 324 stykker. Jeg skjønner ikk hvor de tar tallene fra, hvordan blir hundreogtjue til trehundredeogtjuefire? Men det var bare å takke og bukke og slepe alt med seg i bilen, noe som også selvsagt var hysterisk morsomt?? Og masse intern humor og mer spøking.

Ble så vanvittig skuffet når vi kjørte gjennom byen fordi det ikke var lys i tv-tårnet lenger! Trodde jeg hadde mistet sjansen til å knipse bilder. Når vi senere kjørte forbi en annen vei og lysene var på igjen var entusiasmen min så voldsom at pappa tråkket på bremsene fordi han trodde kanskje jeg hadde “sett en elg”. Halvannen kilometer videre var det virkelig å tråkke på bremsene som var tingen, når det kom 8-10 hester løpende mitt på hovedveien. De snudde kjapt da, og løp inn i stallen igjen, heldigvis. “Hovedveien” liksom (på landet…)

Anyway. Til slutt måtte vi jo opp til tårnet da, og knipse noen bilder. I samme slengen var det nordlys på himmelen, så det måtte jo også knipses etter beste evne. De bildene har jeg ikke rukket å gjøre noe med enda, bare ett bilde tatt idag, men jeg legger ut de jeg redigerte tidligere idag.

(Huff, hater å skrive innlegg om ting jeg finner hysterisk morsomt fordi det garantert neppe er like morsomt, eller morsomt i det hele tatt, for andre. Jeg glemmer i det minste ikke dagen idag, arkiveres blandt fine ting å se tilbake på når følelsene er på den nedre delen av skalaen.)

Robin Hobb // Assassin’s Apprentice

Driving through a blizzard.

Imorgen skal jeg vaske badet. Det vil si… Jeg skal vaske vekk mine egne blodflekker. Blodflekkene mine, fra 2009. Det er både ekkelt og skremmende at de har greid å snike seg under en kant på vasken og fortsatt forteller en historie jeg helst vil glemme. Jeg vet at de var der i April 2010, men nå? I’ll do it myself. De har vært der lenge nok. Usynlig for de som ikke vet hva de skal se etter eller hvor de skal se, men det er nok nå. Det var det hun alltid sa. “Det er nok nå Karianne, det er nok”. Jeg kommer aldri til å glemme de ordene. Det er nok, nå.

Jeg var den første pasienten som sov i denne senga. Useless fact. Til tross for minner som sitter i vegger, tak og gulv, så liker jeg rom nummer ni best. Det er liksom “mitt”, selv om jeg er glad jeg ikke bor her permanent.

Tabeller, stikkordsnotater dag for dag. Inntak, overspisning/oppkast, trening, stress (i forhold til spiseforstyrrelsen), sosial, angst og dagsform. I stikkord og tall, konkret men dokumentert sånn at frk.fastlege kan skumme igjennom notater og få en rask oversikt over alle dagene jeg aldri husker når hun spør meg hva jeg har gjort – fordi alt glir over i hverandre og virker like meningsløst.

En bitteliten bit av leiligheta mi. Må bytte objektiv for å kunne knipse ordentlige bilder, men har ikke kommet så langt enda.

Julegave x2.

Noen dager før julaften fikk jeg blomster på døra, de var egentlig til tante, men hun er ikke hjemme, så da ble det blomster til meg fordi det ble for trist å kaste de av den grunn.

Dagens.

Jeg vil meget gjerne ha flere dager som idag, men dagene er bokstavelig talte. Orker ikke å tenke på det en gang, nyter det så lenge det varer. Dessuten er det noe annet også, som tynger. Men jeg kan ikke sette ord på det nå, likevel føles det som om det bare er et tidsspørsmål igjen før jeg må. Jeg håper det blir lenge til den dagen, men det virker ikke sånn nå. Jeg hater å være tilskuer, hva godt kan jeg gjøre?

Chin up. Ingen sorger på forskudd!

Advertisements

26 Responses to “Hvor lenge holder et håp?”


  1. 1 Trine 31. December 2011 at 00:07

    Du fikk meg til å smile veldig da jeg leste om det du syns var morsomt så takk fordi du delte :)

  2. 3 ingvild 31. December 2011 at 00:21

    Du er flott :)
    med en gang jeg blir redd for de dagene som ikke blir så bra, så må jeg bare holde fast i den (de?) ene gode dagen. Tviholder! og håper den ikke tar slutt. Men man har alltids et bildeminne, smil, eller sånne situasjoner, som det med pappan din. Man kan leve litt på det da! Men frykten for det som måtte komme skal ikke få rasere det gode øyeblikket.

    • 4 arikanne 31. December 2011 at 13:50

      Ja, det er fint å kunne ta med seg det fine videre. Ulempen er bare at det av og til kan gjøre en trist i tillegg, fordi man savner nettopp det. Men jeg er enig med deg, hold fast i det fine ♥

  3. 5 Marthe 31. December 2011 at 01:17

    Masse klemmer til deg kjære deg! Godt dere kan ha humor oppi alt dette vennen <3 Tenker på deg vet du!

  4. 7 tornerose 31. December 2011 at 01:34

    Hoppe bærre innom førr å ønske dæg ett godt nytt år og førr å sei att æg e gla i dæg:) sees plutseli…..kanskje;) you know.

  5. 9 Nadia 31. December 2011 at 03:18

    324 – trehundreogtjuefire nutridrinker!!! HAHAHAHAHAHAHAHA!!!
    DÉT er hysterisk! ler for meg selv.
    En kraftig blanding av ren vanvidd og galgenhumor!

    Men tilbake til innlegget; godt å høre at du kan oppleve slike stunder. De er gull verdt.

    Gode klemmer <3

    • 10 arikanne 31. December 2011 at 13:47

      ♥ Ja, du kan jo se for deg situasjonen. “Hva, bestilte du ikke så mange?”, jeg bare… “ehh.. joda, det går fint”.
      Jeg tror egentlig de er drittlei av at jeg til stadighet vender tilbake og bestiller store mengder i slengen :P
      Klem tilbake! ♥

  6. 11 Distansert 31. December 2011 at 13:11

    “Hope never abandons you. You abandon it.”
    <3

  7. 13 laipai 31. December 2011 at 13:58

    Deilig med dager hvor man kan le litt hysterisk, håper dette blir en sånn dag også. Jeg ler også av folk som sklir på isen, haha, det ser jo komisk ut da..
    Godt nyttår LT <3

  8. 15 Moda 31. December 2011 at 22:12

    Nyt det mens det varer… ;) Det gjør godt å få ledd litt i blant! Ønsker deg et godt nytt år ♥

  9. 17 Tine 1. January 2012 at 00:32

    De har vel tatt 120 firepakkninger…

  10. 19 konkylie 1. January 2012 at 03:10

    Folk som tryner er alltid gøy! Så lenge det ikke er meg…

  11. 21 Twos 1. January 2012 at 14:23

    Hehe jeg ler av alle som sklir komisk på isen. Derimot de som sklir og ser ut til å ha full kontroll ødelegger bare hele morroa :p (Derimot hvis jeg sklir kommer krisetanker inne i hodet mitt, og alt blir bare forferdelig og jeg ofte tyr til barberbladet)
    En god latter forlenger livet, det er sikkert derfor mennesker blir eldre og eldre :)

  12. 23 Kine 2. January 2012 at 21:46

    Liker at du deler de positive stundene også! <3

    • 24 arikanne 3. January 2012 at 09:51

      Det er jo nesten det viktigste å dele og poengtere! At alt ikke er beksvart om du skjønner hva jeg mener. Om man skal vise noen at det går videre må man nesten ta det med seg og huske det ♥

  13. 25 awallflowers 5. January 2012 at 04:35

    Håpløse meg begynte å le bare jeg leste “pappa skled på isen”. Åh, små gleder!:D (bra det gikk bra med han, og at det ikke ble et skikkelig fall!)
    Jeg liker når du skriver om fine ting som har skjedd, gode øyeblikk og morsome hendelser. Det gir meg glede av at du opplever glede, og et smil om munnen. Så vet du det, at du ikke må hate å skrive om ting du finner hysterisk morsomt, for jeg kommer nesten garantert også til å synes at det er morsomt, og også kanskje le litt for meg selv, fordi du klarer å formidle det så utrolig bra slik at det føles nesten som om jeg er der og opplever det selv :)

    Bildet av deg og Zahra er nydelig. Dere er nydelige♥


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: