JuleS-t-r-e-s-s

Tjuetredje Desember. Jeg kan ikke akkurat si at dagen ble slik jeg hadde sett det for meg, så langt derifra som det går an. Det er riktignok svært udramatisk men likevel utrolig… kjedelig.

Jeg har sagt det mange ganger før, at jeg aldri i verden skulle tilbake etter i sommer. De første gangene jeg ble uvel bare av å traske gjennom korridorene og kunne ikke i min villeste fantasi se for meg å spasere gjennom grønne døra igjen. Selv ikke når noen jeg kjente var her inne ville jeg komme på besøk, så egoistisk det kanskje høres ut. Vedkommende ble heller invitert til meg da jeg bor knappe fem minutter unna sykehuset.

Jeg husker ikke hva det var som gjorde meg sur idag tidlig, kanskje var det været. Det har vært snø på bakken i noen uker nå, men idag striregnet det. En blanding av sørpe, is og gjennomvått. Pluss at jeg for første gang på så lenge jeg kan huske begynte dagen med oppkast. Jeg hater det. Om morgenen, det kan så lett ødelegge en hel dag.

Jeg vet ikke hva det var som fikk meg til å si “greit” når jeg tre ganger tidligere denne uka har sagt nei, nei og atter nei. Fjerde gang sa jeg greit. Kanskje det er poeng i det når det blir foreslått for fjerde gang. Kanskje betyr det noe likevel. Kanskje er det nøvendig men noe jeg nektet å innse, kanskje.

“Du har tre kjipe alternativer, hvilket alternativ blir minst kjipt?” spurte frk.psykolog på telefonen når jeg ikke hadde lyst til å møte opp på time. Alternativ nummer en var fullstendig isolasjon. Ikke møte opp hos bestemor, ikke feire jul – men jeg vet jo inderlig godt at jeg ikke hadde fått fred eller lov til det. At pappa ikke hadde akseptert akkurat det alternativet. Alternativ nummer to var å lide meg gjennom, bite tennene sammen og ta det som det kom. Alternativ tre besto av innleggelse på psykiatrisk avdeling. Til slutt kom vi fram til en blanding av alternativ to og tre. Innleggelse med permisjoner hvor jeg kan komme å gå når jeg orker.

Det vil si at jeg skal feire jul så godt det lar seg gjøre hos bestemor, og når jeg blir sliten nok skal jeg ikke hjem og surre i depressive tanker alene. Det vil også si at jeg ikke skal hjem og spy vekk ettermiddager slik jeg har gjort de siste ukene, av og på, av og på.

Førti minutter etter telefonsamtalen trasket jeg ned til sykehuset i dritvær, gjennomgikk en kort innkomstsamtale og skrev en kort plan på idag og imorgen. Bare for å ha en slags oversikt på hva jeg skal og hva jeg må og hva jeg ønsker å prøve å få til.

Rom nummer ni. Jeg liker rom nummer ni, egentlig. Bortsett fra speilet, tivolispeilet hvor min egen refleksjon blir forvrengt og forandrer seg ettersom hvor jeg står på badet. Jeg drakk en kopp kaffe med Therese og snakket noen detaljer, slappet av i tjue minutter før det var ut i “den virkelige verden” igjen.

Dro hjem med pappa, pakket inn noen julegaver. Frk. “Folk kan få julegaver i Januar” handlet julegaver igår. Igår var en fin dag, jeg gjorde masse og følte meg levende. Hvor angsten ble av? Gudene vet men jeg surret i to timer uten panikkanfall eller en ekkel magefølelse. For en lettelse. Å kunne gjøre ting som å traske på kjøpesenter uten å ha en intens trang til å løpe ut og sette meg i bilen. Det har ikke skjedd siden April, med unntak av to dritkorte turer.

Pakket som sagt inn noen julegaver før jeg og pappa satte oss i bilen, hvor han dro meg med på diverse butikker fordi han av og til er en “lost cause” når det kommer til å handle julegaver, ergo var jeg en nyttig medspiller som kunne komme med tips, råd og idéer. Omsider sneglet vi videre til mamma hvor jeg og hun byttet julegaver, hilste på Julie (valpen) som har blitt stor pluss Dina, og etter det tilbake til leiligheta og innen den tid var jeg begynt å bli sånn passelig grinete. En powernap senere og en kopp kruttsterk kaffe, pluss litt tilførsel av næring var det på tide å stresse videre til bestemor bare for å si hei, egentlig.

Og nå er jeg her. På rom nummer ni. Jeg er utslitt og gleder meg masse til å sove. Pappa skal hente meg imorgen omtrentlig kvart på elleve fordi jeg vil se Tre Nøtter Til Askepott selv om jeg selvsagt har sett den x antall ganger før. Vi skal også levere noen julegaver pluss at jeg har kjøpt gravlys til Bestemor og Bestefar, synes de fortjener en oppmerksomhet på julaften de også. Deretter blir det… julemiddag? Nja, jeg vet ikke riktig hvordan det skal gå men jeg har ingen intensjoner om å ta sorger på forskudd. Det får gå som det går. I verste fall kan jeg dra til bestemor, tilbake til avdelinga for pause og tilbake til bestemor. Vet ikke hva jeg satser på, håper bare det går greit uten at det blir vanvittig slitsomt.

Etter imorgen har jeg ingen konkrete planer men jeg kan komme og gå som jeg vil her, så lenge personalet ikke skulle bli vilt bekymret for noe annet, noe de egentlig ikke har grunn til å være og forhåpentligvis ikke har grunn til å bli.

Damage Control. Gjøre det beste ut av noe som er kjipt. Unngå en eventuelt mye større smell. En mykere landing. Therese jobber masse i neste uke og det er veldig trygt for meg å ha noen som kjenner meg godt å forholde meg til. Frk. psykolog jobber også, ergo kommer jeg ikke bare til å tråkker her uten mål og mening.

“Du er veldig dårlig nå” sa frk.fastlege på onsdag. Jeg sa nei, men hvem er det egentlig jeg lurer? Det er ingen hemmelighet at jeg ikke har likt denne avdelinga etter i sommer, men egentlig har ikke det noe som helst med teamet mitt å gjøre og handler vel i all hovedsak om at jeg måtte forholde meg til noen som ikke kjenner meg spesielt godt.

Utsagnet om at jeg har godt av å være på “utsiden og leve det normale livet” har brent seg fast i hodet mitt og på ett eller annet tidspunkt ble det til en negativ leveregel. Det har lenge betydd “det er sånn livet mitt er og det er også dette jeg fortjener”. Fordi mennesket jeg snakket med i sommer fikk en detaljert beskrivelse av hva det “normale” livet mitt inneholder og trakk på skuldrene og ignorerte det fullstendig. Og det har betydd at jeg ikke har villet be om hjelp. Det var ikke jeg som ba om innleggelse for å si det på den måten, men temaet har vel dukket opp gjentatte ganger iløpet av Desember hvor jeg har sagt nei hver eneste gang.

But here I am. I det minste forsøker jeg å gjøre det beste ut av det. I det minste kommer jeg ikke til å tilbringe tiden her inne med å spise og spy. I det minste slipper jeg å surre alene hjemme og tenke triste tanker helt, helt alene slik jeg vanligvis gjør.

Zahra er hos bestemor, pusekatten og postkassen skal jeg alltids få sjekket daglig, hvilket betyr at alt er i orden selv om det egentlig ikke er det.

Jeg vet hvordan jeg blir i stressede situasjoner hvor jeg er sliten. I en situasjon hvor jeg må forholde meg til mennesker eller familie når jeg er sliten. Sinneutbrudd og sammenbrudd, tårer og hevet stemme. Jeg hater den versjonen av Karianne og kan ikke fordra hvordan hun oppfører seg. Jeg håper å kunne spare bestemor og pappa for den versjonen denne gang. At de får seg meg når jeg er i form og ikke når jeg er på randen av ett eller annet trist.

Minus pluss minus blir pluss. Jeg velger å tro på akkurat det.

Kjenner utrolig godt på kroppen at stresset tar på, men jeg streiker i alle fall ikke. Forsøker å gjøre det beste ut av det, samme F hvor kjipt det føles akkurat nå. Så igjen, ikke akkurat som forutsett. Tjuetredje desember totusen og elleve til og med andre januar totusen og tolv.

Advertisements

24 Responses to “JuleS-t-r-e-s-s”


  1. 1 Snø 23. December 2011 at 23:19

    Håper denne løsningen funker for deg. Husk å tenke at du må bry deg mest om degselv nå som du har det vanskelig! Ikke gjør noe for å tilfredsstille andre! Ønsker deg en god jul, og masse lykke til <3

  2. 3 Guro 23. December 2011 at 23:25

    Jeg håper du får det bedre, virkelig!
    Også ønsker jeg deg så god jul som det er mulig for deg at det blir :)

  3. 5 ThisISmeThen 23. December 2011 at 23:54

    Skjønner at dette ikke er drømmesituasjonen, men jeg tror det er en veldig fornuftig avgjørelse. Håper dagene blir mer enn overkommelige… Jeg håper du opplever gleder og lysglimt, og at denne innleggelsen vil snu litt om på ting for deg <3
    Tre nøtter til Askepott er en nødvendighet ;-) Like fin hvert år! Haha… elsker at alle stemmene tilhører samme mannen. Så sjarmerende :-D
    *mange klemmer og gode tanker*

  4. 9 ingvild 24. December 2011 at 00:29

    Jeg håper også fjerde gang kan være greit. Tror du trenger det nå!
    Ønsker deg masse styrke og gode tanker for morgendagen og de kommende :)

  5. 11 anja 24. December 2011 at 00:30

    Jeg er også innlagt. Har vært noen juler på psyk nå, men denne jula får jeg i hvert fall dra på perm. Synd at du har det sånn at du må være på psyk, men det hørtes jo ut som en ok løsning. håper du kommer deg gjennom jula på en rimelig god måte med gode opplevelser med familien. God jul;-)

  6. 15 Solveig Irene 24. December 2011 at 12:14

    Det står respekt av at du klarte å takke ja. Virkelig – det synes jeg. Dette kan tross alt være en god løsning, i alle fall den beste.
    Jeg ble jo selv innlagt lillejulaften i fjor. Det var definitivt ingen dans på roser det heller, men tusen ganger bedre enn alternativet.
    Selv er jeg hjemme på leiligheten, og skal dra til mamma og pappa når mat og gaver nærmer seg. Det kjennes som en ok løsning, selv om å slippe alt av jul hadde vært foretrukket. Det er ok.

    Det er fremgang, right? Så det betyr at ingen vet hvordan neste jul blir. Til slutt takler vi det kanskje.

    Jeg håper du klarer å nyte timene hos bestemor, i alle fall litt. Kjenn dine grenser.
    Ønsker deg alt godt, og det vet du :)
    <3

  7. 17 Marthe H 24. December 2011 at 13:46

    Høres ut som en klok avgjørelse Karianne!

    Håper det fungerer så godt som det kan!

  8. 19 laipai 24. December 2011 at 14:14

    Hang in there vennen min <3

  9. 21 Moda 24. December 2011 at 22:56

    Så bra at det ordnet seg, jeg syntes dette hørtes ut som en god løsning. Veldig kjekt å høre at gårsdagen var bra, det liker vi ;) Håper du har hatt en fin dag idag også! Ønsker deg en god julehelg videre <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: