Pessimisten.

Av og til når jeg skal skrive er det vanskelig fordi når jeg skal dele noe på en blogg forsøker jeg å se det jeg skal skrive fra utrolig mange vinkler. Når noe er dritt vil jeg helst skrive det fra levra, men noe inni meg tvinger meg til å se de andre sidene, det som liksom skal være positivt, og da ender jeg opp med å bli irritert. For alt. For at jeg ikke kan føle de andre sidene eller generelt sett fordi jeg ikke har det i meg å akseptere eller trekke pusten når jeg egentlig er sint.

Pessimisten, der har du meg.

Jeg har vokst opp med å si at glasset er halvfullt, det er visstnok den optimistiske versjonen av halvtomt.

Problemet. Igjen, stadig tilbakevennende. Håpet. Måtte det brenne i helvetet, det tuller ting til i hodet mitt. Det gjør så vondt når noe som generelt sett er skjørt bare blir revet bort, knust eller vridd om på, konstant.

Reise bort i jula? Nei.

Skuffelse er også et problem jeg ikke takler spesielt bra. Jeg har lyst til å legge meg ned å grine men jeg kan ikke, så jeg holder det inne og forsøker veldig å holde meg samlet. Jeg husker når jeg var liten og så på TV. TV-serien Narnia, ikke filmen – serien, som gikk på TV i jula før, når jeg var liten. Alle vet at løva dør på steinbordet og jeg ble alltid trist, men etter noen år tenkte jeg at jeg måtte slutte å grine når det samme skjedde år etter år. Hvert eneste år sa mamma “Åh så trist” og dermed trillet tårene – bare for at hun sa det, som om jeg mistet konsentrasjonen. Husker et år jeg ble kjempesint på henne for at hun MÅTTE si det, og så begynte jeg selvfølgelig å grine fordi jeg ble sint når jeg allerede var trist.

Så egentlig er jeg sint fordi det ikke blir nøyaktig sånn som jeg hadde håpet, ville eller så for meg, skuffet er det riktige ordet, så derfor, irritert og sint. Men likevel, når jeg skal skrive det kommer jeg til å høres ut som en rasende fireåring om jeg ikke trekker inn det som fortsatt liksom skal fungere som “plaster på såret”, relax.

Pappa kommer jo, men i siste øyeblikk synes han det var mest fornuftig å fly likevel. Selvsagt kan jeg hoppe på flyet til Bergen jeg og, men jeg vet ikke om det går og det er for mange “what if” til at det er noe spontant jeg bare kan kaste meg ut i. Men pappa kommer og jeg tror det er det jeg “burde” fokusere på eller se.

Likevel er jeg bare sur. Om dette er helvete, så hadde jeg sett for meg å kjøre bort fra helvete og det var det som var så fint, istedenfor får jeg besøk i helvete og regner med at jeg burde se lysglimt i det. Men faen ikke noe solskinn altså! Ingen solstråler, bare så det er sagt.

Og så er det jul (newsflash liksom). Om bare noen få små dager. Har jeg kjøpt julegaver? Nei. De jeg liker best her i verden kan selvsagt få pakker, men da får de vente til Januar. De får sikkert nok av pakker akkurat tjuefjerde desember uansett, så da er det ikke så nøye. Forventer jeg å få pakker? Nei, men folk spør til stadighet hva jeg vil ha for noe. Jeg svarer alltid at jeg ikke vet, det er sant. Jeg har strengt tatt alt jeg trenger og finner liksom ikke noe “gud det må jeg ha” fordi det ikke finnes noe som kan gjøre meg umiddelbart lykkelig. Siden jeg ikke finner noe fornuftig jeg trenger føler jeg også at jeg mister retten til å ønske meg noe. Det blir “bortkastede” ønsker for min del. Hva skal jeg liksom gjøre? Ønske meg en TV eller en iPad? Det hadde sikkert vært fint, men jeg fortjener strengt tatt ingen av delene.

For ikke å snakke om faktum at jeg kan finne på å HÅPE og få noe, også får jeg det ikke; ergo; SKUFFELSE, og det vil jeg virkelig ikke ha mer av akkurat nå! Derfor er det VIRKELIG tryggest å ikke ønske seg noe som helst. Gud forby om livet mitt skulle falle fra hverandre fordi jeg ikke fikk iPad, om det skulle vært den siste dråpen.

I hodet mitt fortjener jeg ingenting. Ja, det er negativt for tiden, svart og pessimistisk, men hva faen kan man forvente? Når alt går en i mot, da forventer man ikke at det skal skje noe magisk eller fint en dag. Man biter tennene sammen og dreper nok timer til å komme seg gjennom denne dagen, deretter neste og neste og så videre, for hvem vet? If you never try you’ll never know.

“Du er verdensmester i å holde ut”, det sa i alle fall Therese på mandag. Jeg “jaha-et” og “mhm-et” vanvittig entusiastisk (!!).

Attpåtil er jeg sur! Ser at jeg har skrevet det noen ganger allerede.

Jeg som sa jeg skulle isolere meg i jula og gledet meg vilt til å gjøre ingenting, drite i alt og alle og juletrær og gudene vet av ribbe og pinnekjøtt og whatever – nei. For når pappa kommer var jeg dust nok til å si “klart jeg kan være med dere”. Klart jeg kan. Selvfølgelig sa jeg det. Of course. Selvsagt.

Nå vet jeg ikke lenger med andre ord. Hva vi skal gjøre? My god. Må jeg kle på meg noe pent? Skal de lage noe julete og spiselig som setter igang flere negative tankerekker i hodet mitt? Men på den andre siden virker det ikke som om noe kan bli spesielt mye verre inni hodet mitt enn hva det er nå – uten at jeg ramler fullstendig over til selvdestruktivitet og annen faenskap. Det er liksom her grensa går, blir det verre nå kommer jeg til å ikke bare falle, men fly rett ut i noe jeg vet ikke er bra. Kanskje kommer jeg gladelig til å kaste meg over kanten bare det blir litt verre nå.

Åh. Så positiv jeg er, skjemmes nesten av å sitte her å trykke akkurat nå.

Pappa mente vi kunne roadtrippe til Sverige. JODA, det er fint å kjøre til Sverige men det er faen ikke mer sol i Abisko for å si det på den måten, eller i Kiruna eller Katterjåkka. Dessuten er det -ingenting- der oppe. Merk mine ord når jeg sier at det er flere veiskilt å se enn noe annet der oppe.

Forskjellen på dette og en trassig fireåring må være faktum at jeg hverken har julekalender, gleder meg til jul eller ønsker meg gull og grønne enger, eller noe annet for den saks skyld.

“Vil du komme å pynte juletreet på fredag?”, jeg tror jeg sa NEI i samme sekund som jeg hørte ordet “juletre”. Deretter fikk jeg dårlig samvittighet når jeg hørte et skuffet “ååhhh : ((((( ” og sa “ehm, jeg skal tenke på det.”

Mens jeg allerede var så godt i gang kan jeg jo også nevne at jeg skulle lufte Zahra idag tidlig. Ikke at dét er uvanlig, for det skjer jo flere ganger daglig, men idag. Idag. Jadda. Gudene vet hvor, sikkert i byen, noen spilte… horn? Noen spilte ett eller annet grusomt instrument, bare ett instrument og det var sikkert høytalere som spredde den triste julemusikken all over the place, inklusiv opp til meg. Da kan dere tro jeg var morgenblid og glad og lett der jeg trasket under en GRÅ himmel som ikke vil bli lysere.

Jeg hadde nesten ikke satt meg inn i bilen en gang før jeg hadde kastet meg over anlegget til mamma og drept volumet fullstendig fordi hun spilte ett eller annet julete, hørte ikke en gang hva det var for noe bare at det var julete.

Så kan jeg jo, siden jeg enda er så negativ, fortsette med å nevne maten. Jeg er dritlei av å spise og spy men er det seriøst VITS å skulle ta se sammen NÅ? Jeg tror jeg sa det til mamma idag “hva faen spiller det for noen rolle om jeg spiser og spyr imorgen når jeg uansett kommer til å ryke rett utpå om ett par dager?”

Så. Alt er galt. Kort fortalt. Hvorfor skrev jeg ikke det øverst, så hadde jeg spart dere for 1386 ord.

Men. Om glasset er halvfullt, så kommer pappa og vi kan kjøre til Sverige, is this what I’m supposed to focus on? Han kommer forresten idag, siden klokka er over midnatt. Vet dere hva? 21. Desember er den mørkeste dagen i året, halleluja og takke fanden for at det blir lysere nå. Jeg er lei av at det er mørkt inni meg. At det da ikke finnes lys ute som kan trenge inn – det hjelper ikke for noe. N a d a.

21. Desember kommer forresten til å bli dritt. Jeg skal til frk.fastlege idag og har… Verden ramler fra hverandre idag, det er jeg sikker på. Pessimist – I say no more.

Noe inni meg holdt på å skrive “beklager negativiteten”, men jeg kjenner ikke at jeg orker å beklage. Akkurat nå ser jeg ikke “lyset” for å bruke den metaforen (åh for en klisjé og ikke minst SELVMOTSIGELSE). Orker bare ikke å stikke det under en stol eller pynte på det når ting er som det er.

Verdien i å ha en blogg er ikke kommentarer, statistikk eller tilbakemeldinger. Verdien i innlegg som dette er at de havner i arkivet og at OPTIMISTEN en gang i framtiden kan se tilbake i arkivet å lese om pessimisten og trekke på smilebåndet over “den gang da”. 

If only, what if og I wish.

Advertisements

23 Responses to “Pessimisten.”


  1. 3 ajachi 21. December 2011 at 01:56

    Du er ikke aleine ihvertfall <3 Det som redder julen for meg er å være med nevøene mine/lillebroren min og se hvordan de koser seg..Men sånn ellers er det veldig greit at det bare er noen dager igjen…Kunne bare ønske julen sluttet sånn skikkelig litt raskere også(og ikke med halv pris-juleprodukter langt uti mars som trigger til enda mer spis/spy -_-)

    Hva tenker/synes du om nyttårsaften forresten?(sorry om du har skrevet om det før…)

    Hang in there <3

    • 4 arikanne 21. December 2011 at 23:56

      Det er bra du i det minste har noe som gir deg noe, hold fast i de små tingene, det er det viktigste man har av og til.

      Har ikke skrevet om nyttårsaften såvidt jeg kan huske, men setter mye mer pris på “nytt år og nye muligheter” enn jula :)

  2. 5 Lin 21. December 2011 at 10:20

    Er d virkelig ingenting i livet du er takknemlig for? Leste bloggen din mye før, men nå synes jeg d bare er slitsomt så leser sjelden gjennom innleggene dine. Merker jeg blir negativt preget av så mye negativitet egentlig, beklageligvis:(

    • 6 arikanne 21. December 2011 at 23:54

      Hva skal jeg svare på dette “beklager negativiteten” ? Livet er ikke alltid solskinn eller fint, that’s how it is. Hva skal jeg gjøre? Dikte solskinnshistorier som jeg ikke har? Om du leser eller ikke er fullstendig opp til deg.
      Har jeg sagt at jeg ikke setter pris på noe? Nei, jeg har ikke det. Jeg sier jeg hadde dødd om jeg ikke hadde Zahra, hva sier det deg? Jeg skriver at jeg i det minste har NOE, noen få små ting. Dessverre har jeg ingen enorme gleder eller noe som får meg til å smile vanvittig mye akkurat nå for tiden, og da er det også det jeg skriver.

      Om du leser eller ikke er selvsagt opp til deg og hver enkelt av alle andre som måtte ta turen innom. Du leser på fullstendig frivillig basis og står helt fritt til å la være å lese om du synes det blir for negativt.

  3. 7 Trine 21. December 2011 at 11:12

    Ja. Du gir virkelig uttrykk for å ligne på “lille grinchen”. Den eneste som kan gjøre denne jule til noe positivt for deg, er deg selv. Du høres ut som en liten bortkjemt drittunge.

    • 9 Christina 22. December 2011 at 07:58

      Å gud, kjenner jeg ble enormt provosert og irritert av “bortskjemt drittunge”-kommentaren!
      Jeg synes du er flink Karianne, flink til å prøve å gjøre det du selv føler er best for deg denne jula. Og når man først er deprimert så er det helt naturlig å falle litt lenger ned når planene ikke blir som planlagt. Og som du selv har sagt, de som ikke liker det de leser står selv totalt fritt til å la vær! Jeg for min del synes det er tøft av deg å skrive at du har det vanskelig, både i jula og andre tider. Det er faktisk ikke sånn at så fort jula kommer så forsvinner alle problemer. Dessverre. Og da synes jeg du er tøff som deler dette. I tillegg fjerner du litt av MIN skam ved å ikke ha det topp i disse tider. Jeg føler meg litt mindre alene om å ha det vanskelig i denne “fantastiske” høytiden.. Så TAKK Karianne!<3

    • 11 Linn L. 23. December 2011 at 12:15

      Trine, du har ikke forstått det. Betviler på det sterkeste at du har lest særlig nøye gjennom noen av innleggene på denne bloggen. Karianne nevner jo hyppig at det hun skriver ikke nødvendigvis burde sensureres for oss lesere, og i tillegg at hun har en crappy dag. SOM VI ALLE HAR INNIMELLOM. Det er et kjent faktum at jula er en vanskelig høytid for mange, dersom du ikke respekterer det kan du jo alltids drite i å lese bloggen.

      BLÆH, sorry, Karianne! Til deg skulle jeg si: legger igjen masse kjærlighet, da jeg ikke vet helt hva annet “trøstende” jeg kan komme opp med. Vit at du er verdifull, og sprer masse inspirasjon og styrke til dine lesere – selv om du kanskje ikke kjenner på det selv (?). Håper jula blir bedre enn du har inntrykk av nå. Stor klem

  4. 13 Trine 21. December 2011 at 15:34

    Okei… jeg føler meg dum når jeg kommenterer men jeg syns jeg gjerne vil si noe. Først et klem til deg :) Vet du hva, kjære Karianne, jeg syns ikke at du trenger å beklage negativiten. Det er jo din blogg, da har du lov til å skrive hva du vel. Jeg syns virkelig ikke du trenger å beklage. Det er greit å skrive om dritt når tingene er dritt syns jeg. Og da jeg leste dette innlegg så tenkte jeg at jeg skjønner virkelig at du er sint fordi nå hadde du jo akkurat gått og gledet deg til denne ting til å komme til Bergen og vekk fra helvetet som du føler tingene er for tingene. Jeg følte også mens jeg leste dette at jeg tenkte at jeg ble hmm man sier man på norsk du vet hmm ærgelig (kan man si slikt? på dine veie over at det ikke kommer til å bli slikt som du hadde håpet og gledet deg til og da jeg leste dit tidligere innlegg du hadde skrevet om at du hadde dette å se fram til da ble jeg gla på dine veie og tenkte ja dette blir så for Karianne. Så jeg skjønner godt at du er sint og skuffet….
    Jeg håper at du får det koselig med din pappa og om dere roadtripper til Sverige at det blir fint og. Jeg håper virkelig at tingene snart blir bedre for deg og du får bedre dager.
    Klem.

  5. 15 Kaosviljer 21. December 2011 at 16:31

    Du har lov og du har rett til å tenke som du gjør og ha en sånn dag. Og har du en sånn dag har du full rett til å klage over den. Klem <3

  6. 17 Lin 22. December 2011 at 05:56

    Tror du misforsto litt.. Da jeg skrev beklageligvis var d JEG som mente å beklage til deg, ikke du som skulle beklage for mye negativitet. D har du inegn grunn til iom d er dine ord og din blogg. D jeg ville få fram er at d virker som du overfokuserer på det negative og drmed blir det slitsom å lese så leser ikke gjennom innleggene lenger for d gir meg ingenting – i motsetning til hva d gjorde tidligere. Litt enig med Trine med at du kan høres ut som “en bortskjemt liten drittunge”. Ja, d er helt opp til meg om jeg vil lese eller ikke, men er d ikke opp til deg å holde på leserne dine eller er ikke d så viktig for deg?

    • 18 arikanne 22. December 2011 at 12:54

      For det første er det trist at det ikke gir deg det samme å lese bloggen min lenger, beklager om du ikke føler at du har noe å hente her lenger. I det siste har jeg understreket veldig mange ganger at jeg skriver for meg, jeg er fullstendig klar over at jeg ikke har så mye å gi til andre akkurat nå, sånn er det og jeg har vært veldig ærlig angående dette og sagt det.
      Jeg vet at du har lest bloggen min lenge og lagt igjen utrolig mange kommentarer, så takk for at du har fulgt meg så langt. Hva du velger å gjøre videre er helt opp til deg, eventuelt kan du eksempelvis ta en pause om du synes jeg er en bortskjemt drittunge, for heller å sjekke tilbake om noen måneder, for å se om noe kanskje har endret seg.

      “men er d ikke opp til deg å holde på leserne dine eller er ikke d så viktig for deg?”
      Jeg setter pris på at de som orker å lese leser men jeg skriver ikke for alle andre, så nei, det er ikke viktig for meg hvilke enkeltpersoner som leser fordi det har jeg aldri hatt kontroll på i utgangspunktet. Klart jeg synes det er synd om du velger å ikke lese fordi du synes det blir negativt, men det igjen er helt opp til deg og jeg blir faktisk glad for at folk selv kan velge helt fritt å hoppe av når som helst.
      Lesere kommer og lesere går, sånn vil det alltid være.

  7. 19 Nina 22. December 2011 at 11:00

    you know.. det er lov til å bli skuffet når man har gleda seg såå mye til noe å så blir det ikke noe av. Det hadde jeg også blitt.
    Jeg liker heller ikke jula, hadde jeg ennå feiret med barn så kunne jeg kanskje glede meg på deres vegne, når øynene lyser av forventning og glede. Det er fint. Nå hadde jeg egentlig ønska meg å sitte hjemme på julaften, men mamma satte ned foten og jeg skal derfor være noen timer der. Skal heldigvis ha med hunden så jeg har noe fint å fokusere på.

    Anyways.. tenkte bare jeg skulle skrive at jeg forstår deg veldig godt, og jeg gleda meg med deg når plana var at du skulle til Bergen, men ang angsten.. den blir ikke bedre om du er med din far heller? Kanskje legen kan skrive ut noe beroligende til flyturen?

    Krysser fingrene likevel for en ok jul for deg. <3

    • 20 arikanne 22. December 2011 at 12:58

      Jeg håper blir jula blir bedre for deg enn du klarer å se for deg akkurat nå og jeg håper det samme på mine vegne.

      Er så utrolig usikker på dette med å fly når jeg hadde skikkelig angstanfall på Gardermoen sist, men da var jeg også alene. Nedover hadde det kanskje gått greit men det er vel tilbaketuren som eventuelt blir problematisk. However er det ingenting som er avgjort enda, kanskje føles det annerledes om en uke eller to :)
      Takk ♥


  1. 1 Streessssonsdag. « Bitre Blomster Trackback on 4. January 2012 at 23:30

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: