Mr. Spider.

Idag fikk jeg besøk. Igjen. Og om det er noe jeg hater, så må det være besøk som dukker opp uten invitasjon eller at jeg vet om det på forhånd. Det spiller ikke ingen rolle om det er mennesker eller noe annet for den saks skyld. Kids som banker på og skal selge… kjeks? Guuud bedre jeg føler da inderlig med dem, been there done that, heldigvis fikk jeg en tur til Berlin igjen for det, så da går det liksom greit. Skal ikke akkurat skryte på meg at jeg sitter hjemme og ser bra ut, fresh ut med sminke i fjeset og anstendige klær når jeg er så utrolig opptatt med å gjøre enten ingenting eller se tv-serier. Ser for å si det rett ut; stygg ut, og hater, hater å åpne døra. Ikke liker jeg FaceTime-telefonen heller, jeg har bare to kontakter men når den ringer og jeg sitter her, grå i fjeset og ja. Nei. Hater å ikke føle meg “fresh nok til å møte verden”, om det er forståelig, men når jeg ikke har konkrete planer orker jeg liksom ikke ta meg bryet heller.

Men. Idag. Besøk. Siden jeg har så skrekkelig mye fornuftig å dele med verden til enhver tid (…), så kan jeg like godt skrive dette også. Tenkte egentlig å skrive det første gang det skjedde fordi det er rett og slett patetisk, men så kom jeg på at ingen sikkert bryr seg, og deretter gadd jeg ikke, men akkurat nå kjeder jeg meg, så da spiller det ingen rolle om noen bryr seg eller ikke.

Første gang skvatt jeg når jeg oppdaget det men var opptatt med noe helt annet og glemte det, bare for å komme på det senere og da fikk jeg helt fullstendig noia fordi jeg ikke visste hvor det ble av han. Hvem han? Edderkoppen. Han sto liksom midt på veggen en dag og jeg har hvite vegger. Men han ble borte nemlig, og når jeg da ikke visste hvor han ble av, vel ????

Det er vel egentlig ikke en fobi, jeg bare liker ikke edderkopper så godt. Egentlig var jeg dritredd når jeg var yngre, type hyling og hele den pakka der, men jeg forsøkte å ta et oppgjør med dette tullet og kurerte det vel i en slags grad. Det kan vel ikke bli stort verre enn dette?

Okei, så hadde det kanskje vært verre om jeg hadde tatt av meg genseren… Dette er, eller var i alle fall; Arakne. En ganske hyggelig sak, men ekkel. Det verste var å holde henne i hånda mens hun gikk sånn at jeg måtte snu hånda, fordi de holder seg fast, føles som sugekopper, og det kiler. Etter at bildet ble tatt når hun synes det virket som en god idé å traske oppover mot skuldra, da. Da måtte jeg nesten be om nåde. (2006 forresten, om noen lurte)

Digresjoner, digresjoner.

Tilbake til første gang, denne saken som kom på besøk ble i alle fall borte og det er ikke noe særlig å sitte i en svart sofa å lure på hvor den ble av. Jeg greide på sett og vis å fortrenge det helt til ett par dager senere når jeg satt på gulvet og surfet sammen med varmeovnen, når han kommer mot meg i vilt tempo, ut av ingensteds. Det er sånn at jeg har lyst til å kaste fra meg alt å løpe i to sekunder, men kan ikke akkurat slenge maccen veggimellom når det kommer en sak på maks to gram traskende over stuegulvet.

What a to do?

Han måtte stoppes men jeg ville liksom ikke… smøre han utover parketten heller. Jeg fant en telysholder i glass og satte opp ned over han, så fikk han stå der, midt på gulvet for seg selv. Visste ikke riktig hva jeg skulle gjøre med han og lot han forsåvidt bare stå der inntil videre, holdt nesten på å snuble over han ett par ganger når jeg måtte ha noe å drikke på kjøkkenet. Tenkte liksom ikke så langt, men tante, hun som bor oppe; hun liker edderkopper. I alle fall nok til å mene at man ikke skal drepe dem. Fant ut at jeg kunne vente til hun kom hjem fra jobb og få henne til å “ordne opp” i rotet. Når jeg hørte bilen sto jeg praktisk talt utenfor og snakket om kriser, hun så ut som om hun trodde jeg var i ferd med å dø og begynte derfor å le når jeg fikk forklart problemet. Hun kastet han i alle fall ut og that was the end of it.

Andre gang ble jeg mektig irritert men også fascinert når han (sikkert også en han) ble stående på gulvet og spise (hold dere fast) ett flak sjokolade. Nå hadde jeg jo også lært at hemmeligheten er å stikke ett ark inn under telysholderen sånn at han blir sittende inni der, for deretter å løfte han ut, ut ut, som i ute og bli kvitt dem.

Jeg skjønner ikke hvor de kommer ifra. Hvordan kommer de seg INN?

Men han som kom idag var stor. Helt jævlig svær, er sikker på at han var fem centimeter i diameter om jeg hadde strukket ut beina hans og målt, noe jeg ikke akkurat tok meg bryet med. Men han sto der, midt på stuegulvet og han sto i ro. Jeg liker ikke når de står i ro fordi jeg greier ikke å bli enig med meg selv om hvor raske de er, om de virker spenstige eller ei, selv om det ikke er rasjonelt å tenke at de kommer til å hoppe halvannen meter rett i fleisen på meg, bare liker det ikke generelt.

Hvordan edderkopp? En sånn stankelbeinting. Noen påstår at det ikke er edderkopper, men så lenge han har åtte bein, så er det per min definisjon; en edderkopp.

Føler meg så dust når jeg står der, meg vs. noe så lite, utrustet med en telysholder og det er jo ikke skrekkelig vanskelig å bøye seg ned og slippe den over han, men gaaawd. Han sto liksom enda i ro, så det ble jo skrekkelig vanskelig å beregne, men det gikk da fint når jeg endelig hadde fanget han. Deretter måtte jeg finne ett ark og det nærmeste jeg fant var en brosjyre.

Men siden jeg på dette tidspunktet hadde tatt meg bryet med å finne fram mobiltelefonen for å dokumentere noe helt meningsløst, utrolig kjedelig, så kunne jeg like godt ta noen bilder til. Og bare fordi det der bedre ut på bilder, så måtte jeg nesten kvinne meg opp til å ta vekk telysholderen igjen også.

Overeksponert til de grader, men måtte framheve hvor ekkel jeg synes han er. Brosjyren er i a5 format, ergo er det ingen overdrivelse å anslå at han er fem centimeter i diameter.

Mens han allerede var der;

Tenkte jeg at han kunne flytte inn liksom. Før jeg kastet han ut til en minusgrad. Aner ikke om han dør nå som han er der ute, men hva skulle jeg gjøre? Han hadde neppe delt husleie med meg, han var en ubuden gjest ergo har jeg rett til å kaste han ut, dessuten tror jeg ikke naboene hadde sagt “velkommen” om jeg spurte om han kunne få bo der.
Laila; du får hilse om du ser han, kanskje han teleporterte.

Advertisements

16 Responses to “Mr. Spider.”


  1. 1 Michelle 17. December 2011 at 21:51

    Edderkopper er helt forferdelige.. Har araknafobi jeg, og heldige meg fikk en slik jævel i håret når jeg lå i sengen og skulle sove. Den gikk fra håret mitt og nedover halsen. Jeg har traumer etter den opplevelsen enda.

  2. 3 Destgirl 17. December 2011 at 21:56

    Urk ja den så veldig stor ut,kjente nesten som det kravlet på meg av å bare se den.. Den har sikkert overlevd og krypet inn et annet sted..eller tatt i mot hjelp på modum ;)
    Jeg liker heller ikke besøk som jeg ikke vet om, jeg er nødt å ha sjans til å stelle meg, gjemme litt av meg selv og skavankene mine, og når jeg da sitter halvsløv, grå og veldig lite stelt, da er det ikke gøy når det plutselig ringer på døra..og enda mindre gøy hvis leiligheten ser like lite stelt ut..

    Ha en fin lørdag videre.. :)

    • 4 arikanne 17. December 2011 at 22:38

      Ja, tror han trenger terapi, virkelig! Haha.
      Gud det føles fint å vite at jeg ikke er den eneste som misliker det, I feel you! ♥ Håper du får en fin kveld :)

  3. 5 laipai 17. December 2011 at 22:14

    JEG vil da for pokker ikke ha han! Makan, hvor får du DET ifra liksom, nei, bortmedseg, og helst bli der. Skal du til Modum?

    <3

  4. 9 Trine 17. December 2011 at 22:16

    EW….. (Er det eneste jeg syns jeg kan si ehmm) Uff for en ekkel edderkrop.

  5. 11 Kaktus 18. December 2011 at 00:06

    Æææææææsja…

  6. 13 konkylie 18. December 2011 at 04:41

    Åh herregud som jeg skvatt da jeg så bildet av deg og kreket! Så først bare deg og tenkte whaat? Men så såg jeg edderkoppen, og helt seriøst – jeg skvatt MED LYD. Omg. Jeg hater edderkopper, og som du skriver er det verst med dem som står i ro! Noen bare snegler seg av gårde, mens noen springer driiitfort med en gang de ser at du ser dem. Uberegnelige. Det var seriøst det verste med å bo alene, at jeg ikke hadde noen til å hjelpe meg med edderkoppene. Jeg bruker av og til å støvsuge dem, for å slippe å mose dem utover gulvet/veggen. Men så var det noen som sa at de kunne krype ut av støvsugeren, og før trodde jeg ikke på det men nå er jeg litt usikker. Så jeg safer, og har sluttet å støvsuge. Akkurat nå er jeg glad jeg har flyttet hjem så jeg slipper å drepe edderkopper, kan bare rope PAPPA så ordner alt seg!

    • 14 arikanne 19. December 2011 at 23:25

      Haha! Nå måtte jeg le litt!
      Kjenner meg sykt igjen i de som løper. Selv synes jeg korsedderkoppene er mest ekle, for de er så store og har så tykke bein og bare henger mitt i nettet sitt og venter på mat. Det var en sånn utenfor vinduet på psyk og jeg sto inne og prata med en som jobber der, så kom det en stakkars flue som ble slukt, og guuud jeg skvatt!

      Det med støvsugeren har jeg og gjort, men jeg ble råparanoid for at han skulle komme ut og “hevne seg”. GRØSS.
      MEN. Tips til deg… har du prøvd hårspray? Det funker på de små, de blir helt stive og dør, og da er de mer beregnelige for å si det på den måten. Men det funker IKKE på korsedderkopp. Stakkar. Ellerjoda, han døde etter å ha fått en hel boks hårspray på seg.
      Har ikke hatt hjerte til å gjøre det igjen, føler meg litt slem når jeg sprayer noe til døde på den måten.
      Helle kaste ut de som kommer inn nå, de er tross alt langt fra den verste sorten ;)

  7. 15 Nadia 21. December 2011 at 03:57

    å gud, nå ler jeg!!!
    Hvilken ironi å ta edderkoppen med et “for deg som skal til modum bad”-blad!
    HAHAHAHAHA
    men fy flate så stor den var! jeg er selv ikke i overkant hysterisk, men jeg klarer meg meget fint uten en kamerat med åtte bein ved min side.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: