It makes me feel like I’ll never get well, MEN.

Om noen spør meg hva jeg har gjort den siste uka får jeg nesten forklaringsproblemer. Jeg husker at jeg var hos legen på mandag og at jeg brukte både mandag og tirsdag til å spise og spy, men etter det har jeg ikke gjort det, altså de fire siste døgnene, og da glir alt over i hverandre. Dag, natt, klokkeslett, datoer. Alt virker som det samme fordi det er så lite som skiller dagene. Som deprimert i tillegg, hvor alt jeg foretar meg føles fullstendig bortkastet eller meningsløst, da er det liksom ingenting å huske heller.

Onsdag kommer jeg nok aldri til å glemme, men av feile grunner. Torsdag og fredag gikk med til å være emosjonelt ustabil. Det vil si å knekke sammen eller gråte. For eksempel når jeg går tur med Zahra og griner fordi livet er for kjipt eller fordi noe er galt. Det er slitsomt.

Hvis du spør meg når jeg sist traff en venn, så husker jeg ikke det heller. Men det er ikke det som er det verste, det verste er når man skyver vekk de nærmeste. Jeg føler meg som “verdens verste menneske” og vil derfor skyve vekk de jeg liker best for å skjerme dem fra meg selv “fordi jeg er forferdelig”. Det handler om en spiral av negative tanker om meg selv og hvem jeg er, hvor alt jeg gjør er feil eller negativt, eller meningsløst.

21. desember. JEG LENGTER. Herregud kan tiden gå fortere, pretty please? Fire dager til årets mørkeste dag, så snur det. Da blir det lysere og jeg lengter etter lyset og lysere dager. Selv om jeg den siste uka har forsøkt å stå opp såpass at jeg får med meg det lille lyset som er, så er det ikke nok. To timer med blått lys? Are you fucking kidding me? Jeg vil ha solksinn og  midnattsol og dagslys tjuefire timer i døgnet! Alt blir lettere når det er lyst. Nå er det vel ikke mangelen på lys som gjør at jeg er skrekkelig deprimert for tiden, men det bidrar i alle fall ikke til bedring.

Så. Jeg kan bekrefte at livet per akkurat nå er dritt, ene og alene og uten lyspunkter. Selvfølgelig har jeg Zahra og det må være det eneste lille som er verdt å holde fast i og jeg kan gladelig skrive under på at jeg sikkert hadde dødd uten. Det er ingen overdrivelse, for hun er som en jording. Selv om det føles meningsløst å være hundeeier og å ta vare på henne, så er det ikke det. Det er en følelse, en kamuflasje. Sannheten er jo at det er meningsfylt å gi henne det hun trenger, for henne betyr det alt. Jeg bare føler meg ikke meningsfull for tiden selv om dette er det. Poenget er i alle fall at hun er en jording, til virkeligheten. Uten henne hadde jeg ikke orket å gjøre noe for å holde fast i døgnrytme eller noe som helst. Uten henne hadde jeg ikke hatt én eneste grunn til å stå opp, uten henne hadde jeg ikke trukket på smilebåndet i det hele tatt. Hun får meg til å le, når hun er teit eller søt, jeg føler noe, noe annet enn negativitet.

Siden det er vinter tenkte jeg så fint at hun gjerne, med glede kan få legge på seg en halv kilo – sjuhundre gram, bare for polstringa sin skyld, så mamma mente jeg kunne doble matinntaket. Resultatet? She shits twice as much og har gått ned enda mer. Kjære Zahra, kan vi bytte forbrenning? Mamma lurte på om vi hadde vært i mer aktivitet. Vi bruker begge vanvittige mengder energi siden vi er så ekstreme på sofasliting, tv-serier og soving!! Okei, så går vi kanskje tur en halvtime for dagen, men det er da ikke logisk likevel, så nå skal vi bytte fôr så hun kan bli litt mindre skranglete. Nå ligger hun til og med under utstillingsformen. Zahras perfekte vekt er 4.7kg, nå er hun bare 4.5kg og kan godt være minst 5.2kg på vinterstid.

Det er ikke så mye annet å gjøre med depresjon enn å holde ut, prøve å gjøre noe selv om det føles like forbaskade meningsløst hele tiden, det er bare vanvittig tungt å skulle stå i det. Jeg skulle ønske jeg kunne tenke litt mindre og skru av følelsene sånn at jeg slipper å bli så voldsomt emosjonell og å knekke sammen i tide og utide. Enten føler jeg ingenting og er deprimert, eller så er det svingninger mellom deprimert og nedbrutt. Tap – tap.

Men, the thing is; jeg har noe å holde ut for. Nå har jeg det og det er en LETTELSE. Om noen dager kommer alt dette til å være annerledes og jeg gleder meg oppriktig talt. Det blir bedre, nå er det bare noen dager igjen. Bare én meningsløs søndag igjen, så blir det bedre. På mandag. For det første er jeg vanvittig spent på sesongavslutninga på Dexter, “venter i spenning” er en underdrivelse. Holder nesten på å dø fordi jeg måå vite hva som skjer. For det andre så skal gjennomføre en avtale jeg har utsatt i tre uker eller noe, må bare ta meg sammen først.

Men så. Pappa kommmer! Halleluja for min del. Han kommer ikke til å la meg sitte her alene og sture samme hvor mye jeg kanskje tror at jeg vil det og jeg gleder meg til det. Han skal kjøre bil fra Bergen og kommer før jul! Jeg, han og bestemor skal være sammen på julaften og noen dager etter det skal vi kjøre Norge på langs og tvers, Oslo – Bergen med andre ord. JEG GLEDER MEG MASSE! Jeg ELSKER å kjøre bil. Elsker det, utrolig hvor lykkelig jeg kan bli bare av å sitte i en bil. Når jeg var liten synes jeg det var dritkjedelig å kjøre Norge på langs, men det er mye morsommere nå. At jeg ELSKER (med store bokstaver) å kjøre bil er også grunnen til at jeg synes det er dødskjipt med dette kjøreforbudet. April, alt jeg kan gjøre er å krysse fingrene for at jeg snart skal kunne sette meg bak rattet med mitt eget sertifikat, i min EGEN bil. Pappa sa han har en bil han tenkte jeg kunn få, ergo synes jeg han burde fikse den and it’s going to be G R E A T!

Om jeg tror livet blir bedre når jeg får sertifikatet og bilen min? Ja, oppriktig talt vet jeg at noe kommer til å bli bedre for dette med bil og lappen har TRYKKET MEG NED i nitten måneder. Det har irritert meg i nitten måneder. Jeg har ikke tall på hvor mange tårer jeg har grått for sertifikatet og epilepsien, angsten eller hvor urettferdig jeg synes det er. Jeg tror ikke jeg blir lykkelig, men jeg tror for det første at jeg blir gladere og lettere av å føle meg mindre avhengig av andre. Sertifikatet har vært en drøm lenge, klart det blir bedre når jeg når målet. Ikke alle problemene mine, men noe blir definitivt bedre.

Plaster på såret er absolutt roadtrippin’. Særlig med pappa. Så mange fine minner, må nesten smile når jeg tenker på det. Heldigvis skal vi kjøre Lancia, når vi kjørte Land Rover… my god. Husker ikke om vi måtte ha NAF veihjelp to eller tre ganger… Til slutt endte vi opp med leiebil, da var Daniel også med.

Så jeg gleder meg vanvittig mye til han kommer. Gleder meg så mye at det som er bekymringer bare får være bekymringer, fuck it. Orker ikke å tenke på matvansker eller hvordan jeg skal løse det, alt jeg tenker på er at jeg bare kan sette meg i en bil og reise vekk fra alt dette jævla mørket. Litt lenger sør skinner sola, og jeg vet at det kommer til å gjøre meg to gram lykkeligere. Og jeg gleder meg til å stoppe på Råholt hos tante og jeg gleder meg til Bergen.

Gi meg ferie NÅÅ. Ferie fra meg selv, ferie fra mørketiden, ferie fra depresjonen. Kanskje det letter litt, jeg tror og håper det for jeg er JÆVLIG lei av her og nå, å skulle slå ihjel timer så effektivt som mulig. Dritkjedelig, dritkjipt og jævlig meningsløst.

Gleder meg til å se lillebror.

Jeg er glad jeg har dette, at det er en løsning å se i fram til. I alle fall en pause. Fra her og nå. Ett par uker i Bergen blir sikkert fint. Jeg liker Bergen. Jeg gleder meg så mye at angst får være angst, spiseforstyrrelsen får være spiseforstyrret – I couldn’t care less. Ingen sorger på forskudd. Vet at det kommer til å bli vanskelig, men dét skal jeg takle.

Advertisements

28 Responses to “It makes me feel like I’ll never get well, MEN.”


  1. 3 Destgirl 17. December 2011 at 23:40

    Utrolig å jeg kjente meg igjen i dette innlegget, du satte ord på det jeg kjenner på og leter etter ord på.. Det som er min hverdag..
    Jeg håper virkelig at du får kost deg masse masse i ferien, på kjøreturen, godt du har noe å glede deg til, se frem mot, det er det man må tviholde på i tøffe tider… og så bra at du har zahra oppi alt, og godt hun har snille gode deg…

    *Sender mange klemmer*

  2. 5 Lene 17. December 2011 at 23:58

    Aldri gi opp. Aldri la en depresjon knekke deg. Depresjon knakk min pappa for to uke sia, da han valgte å avslutte sitt eget liv. Aldri mer om æ vil la en dårlig periode dra meg ned i kjellern igjen. Hold ut Karianne <3 Du e en flink jenta.

  3. 7 lovelyliller.com 18. December 2011 at 00:05

    *klemmepå* Bare skriv en mail om du vil. <3

  4. 9 Kaktus 18. December 2011 at 00:08

    Fine Karianne. Så BRA at du gleder deg til tur, at du er positivs innstillt i forhold til det. All the best for you, fellow nightwanderer. <3

  5. 11 Destiny 18. December 2011 at 00:21

    Kjenner igjen mørkefølelsen.. Høres fantastisk ut med en roadtrip sammen med pappan sin <3

  6. 13 LC 18. December 2011 at 00:52

    Herregud, det er som å lese om mitt eget liv. Jeg er på akkurat samme sted som deg, klarer ikke skille dagene fra hverandre, vet faen så vidt om jeg sitter eller står lenger. Klarer ikke ta meg sammen heller.. men jeg tror og håper at bare jeg kommer meg igjennom denne forbanna måneden, så vil ting bli bedre. 2012 skal bli bra, sant? Hvis man ser bort fra jordas undergang, da.

    If you’re going thru hell, keep on going. When we’re going thru december, lets keep on going. Hell yeah. Eh.
    <3

  7. 15 LC 18. December 2011 at 00:57

    Men herregud, det jeg eeegentlig skulle si var at det gleder meg å høre at du har noe å glede deg til! Det hjelper så utrolig å ha noe bra som skjer i nærmeste framtid. Så det er bra!

  8. 17 ingvild 18. December 2011 at 09:53

    Håper også tiden skal gå fortere, for jeg vil hjem til familien! Setter meg på tog i morra, men det tar jo 14-15 timer hjem det da, hehe.
    Kjempeglad for at du skal være sammen med pappaen din, lillebror og bestemor fremover, ingenting er bedre enn ekte bekreftelse når man trenger det.
    Jeg hørte noe fint her en dag jeg var på skolen, det var en fire år gammel gutt som hadde sagt det: “det må være mørkt for at man skal se stjernene”… Det er vel sant det :)

  9. 19 Tonje 18. December 2011 at 11:01

    ILUBJM!!!!!!!<3 Det har vært tungt, men æ gir ikke opp på dæ snuppa<3 "Du veit æ kommer te å dra dæ etter mæ heile veien opp?!" <3 I miss you <3

  10. 21 laipai 18. December 2011 at 11:26

    Godt å høre at du gleder deg til å se pappan din igjen, at du skal være sammen med dem i jula. Det vil bli så bra lille venn <3

  11. 23 lisa 18. December 2011 at 14:21

    åh, kjære du<3
    blir så trist av å vite hvordan du har det. Unner deg så mye bedre enn all denne sykdommen.. Karianne har kjempet lenge nok nå, nå er det på tide med litt fred, ro, og normale livsgleder.<3
    Heier på deg<3

  12. 25 ThisISmeThen 18. December 2011 at 22:44

    Dyr er fantastiske venner – de har noe helt eget, en helt egen forståelse og væremåte. Jeg skjønner så hva du mener, og er så glad for at du har Zahra :-) – Jeg gleder meg over gledene du har å glede deg til <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: