I am loved.

Er det mulig? Jeg lurer ofte på om det er mulig fordi det for meg virker veldig fjernt og… umulig. Umulig fordi jeg aldri kan huske å relatere til nettopp dette, kan ikke huske å ha hatt det sånn selv, men det skal visstnok være mulig?

Å regulere følelser på “normalt” vis. Jeg bruker selvdestruktive løsninger, er det ikke det ene, så er det det andre. Er det ikke oppkast kan det ha vært barberblader, er det ikke det blir det trening – ofte til jeg blir så sliten at jeg kan utløse panikkanfall og er det ikke trening, nei da kan jeg kanskje ikke sove eller skru av kroppen heller. Men det kan også handle om bittesmå ting, eksempelvis restriksjoner på væskeinntak eller at jeg føler behov for å nekte meg selv å pusse tennene en dag, at jeg bevisst velger å avlyse avtaler jeg vet ville ha gjort meg godt, eller, på en eller annen måte kan jeg vri om kommunikasjon med andre mennesker til noe negativt, trigge dem til å skjelle meg ut bare for at jeg selv da sitter igjen med en følelse av “skulle ønske jeg kunne ha sluppet alt dette”.

Straff. Og regulering. Men dette med straff, av og til skjønner jeg ikke hva det er jeg må straffe meg selv for men noe inni meg mener at jeg “bare må”. At det er noe jeg har gjort som tilsier “du fortjener det”. Jeg kan ikke forstå hvorfor det er så virkelig og viktig i mitt eget hode når det ikke er det andre ser når de ser på meg i det hele tatt.

Idag holdt jeg på å begynne å gråte i telefonen fordi jeg forsto at noen elsker meg. Kanskje skal jeg ikke feire jul alene likevel, for kanskje har pappa tenkt til å kjøre fra Bergen til Harstad for å være sammen med meg og Bestemor. Jeg har både lyst til å være alene men også å feire sammen med bestemor, men det som gjør så vondt er at jeg har nada kontroll på maten når jeg er der. Hun forstår men hun forstår ikke, jeg vil spise for at hun skal bli glad, jeg lyver fordi jeg ikke har hjerte til å fortelle henne at jeg kastet opp og jeg vil ikke være til bekymring om jeg ikke spiser. Jeg skrev vel noe om det i august, hvordan sykdommen min påvirker mine nære og kjære selv om jeg gjør ALT jeg kan for å beskytte dem og skjerme dem fra min grusomme virkelighet. Jeg vil helst være alene men på den andre siden burde jeg ikke ta noe som helst for gitt med tanke på at bestemor er 85 år gammel. Ingen kan garantere at hun feirer jul i 2012, jeg tar ikke sorger på forskudd, jeg forsøker å avverge en følelse av anger om jeg ikke gjør det. Kanskje må jeg suck it up likevel og late som litt likevel. Kanskje. Men det er verdt det? For henne? Men igjen er det typisk meg å gjøre noe for andre.

“Du må kjede deg ihjel”
-Mhm, jeg gjør det.
“Hvordan har du det?”
-Vondt.
“Kan du ta fly?”
-Nei, jeg tør ikke…
“Hva om jeg kjørte, ville du blitt med da?”
-Ja.
“Hvor lang tid tror du jeg bruker på vinterføre?”
-To dager?
“Ja, minst. Men blir du med da? Til Bergen? I ett par uker?
-Vil du virkelig kjøre bil i fem dager i strekk, for meg?
“Ja.”  

Jeg ville vært vanvittig dust om jeg sa nei til noe sånt. Hvis jeg ser forbi personlig smerte kan jeg faktisk se fine ting med akkurat det. Jeg ser intern humor som ingen andre forstår, jeg ser mimring av gamle minner og fine dager som får meg til å le til tårene triller, jeg ser hvordan jeg synes det er meningsfylt å være en storesøster for en liten bror som driter langveis i arrene mine eller om jeg spiser middag eller ikke, en liten gutt som liker meg for meg.

Jeg kan selvfølgelig si nei til alt og isolere meg selv fordi det er trygt eller virker tryggere, skjerme meg selv for at jeg kanskje skal bli såret eller oppleve noe vondt, men man må ofre noe. For å oppleve noe. Hvilket liv, levd i selvvalgt men likevel ikke; isolasjon? Det er ikke spesielt gledelig.

Og kanskje finnes det en dag, en tid, ett sted hvor det vonde ikke gjør like vondt som det gjør nå.

Advertisements

24 Responses to “I am loved.”


  1. 1 Lin 15. December 2011 at 15:29

    Kanskje du trenger å øve litt på dette; å se “forbi ” deg selv noen små ganger? Det gjør i hvert fall utrolig godt å se andres glede når de opplever å gjøre noe for å hjelpe deg, om du forstår? Og lillebroren din, karianne! Tenk hvilken oppmuntring han kan gi deg:)

    • 2 arikanne 15. December 2011 at 18:39

      Jeg ser ofte begge deler, altså både meg selv og forbi, men av og til er det som om jeg bare kan SE forbi mens jeg fortsatt FØLER meg selv, if that makes sense? Men ja. Nothing to lose I guess. Takk.

  2. 3 lovelyliller.com 15. December 2011 at 15:30

    Kjenner meg igjen i det du skriver. Det er på en måte enklere å isolere seg, døyve og undertrykke enn å delta og åpne seg. <3

  3. 5 Emma 15. December 2011 at 16:34

    Jeg hadde det virkelig på følelsen,
    at du har en så fantastisk pappa, og at han oppriktig ønsker å gjøre dette for deg fordi han er så glad i deg!
    Jeg hadde også gjort dette for mitt barn om det hadde eller engang blir et ønske.
    Det finnes som oftest ingen grenser for hva foreldre vil gjøre for sine barn-om de bare får muligheten til det.
    Folllow your heart.
    Din glede er deres glede.
    Stor klem gode deg

  4. 7 Emma 15. December 2011 at 16:48

    Og du, ..jeg er helt sikker på at det finnes en dag, en tid et sted hvor det vonde ikke gjør like vondt som nå. DEt finnes en tid for alt.
    Aldri gi opp håpen og troen på det. At du skal få oppleve ekte glede, ro, lykke,harmoni, frihet og gode følelser.
    Jeg skal iallefall aldri gi opp håpen og troen for deg.

  5. 11 Destgirl 15. December 2011 at 22:43

    Kjente meg veldig igjen i det å ødelegge for meg selv,sabotere og gjøre alt for at det skal bli ille, isolere meg, prøve å få andre til å finne feil, fordi det gode er vanskelig, selv om det smertefulle føles uutholdelig, så er det den veien jeg ofte finner først..

    Så utrolig flott av din far å vise slik omsorg, det fortjener du og du fortjener å møte din kjære lillebror som liker deg for deg og blir glad for å se deg.. Jeg håper du får gode dager og opplevelser i jula med de som er glad i deg og håper at den dagen da smerten er mer et minne vil kommer veldig snart for deg, for det stedet er så utrolig smertefullt…

    * varme klemmer*

    • 12 arikanne 17. December 2011 at 22:41

      Jeg er heldig som har en sånn pappa.

      Av en eller annen grunn blir jeg alltid litt lettet når noen sier de føler det samme, selv om det er trist. Jeg føler meg på en måte mindre alene, du vet når du tenker “nå er jeg i ferd med å bli gal” ? men så fins det noen som opplever verden likt og det er.. mindre ensomt ♥♥

      • 13 Destgirl 18. December 2011 at 15:20

        ja det synes jeg selv betyr mye, det å ikke være alene eller være gal, det betyr utrolig mye. Derfor jeg liker blogging, møter så mange som jeg kjenner meg igjen i, enten i blogger som blir skrevet av andre, eller svar jeg får på mine innlegg, det hjelper meg utrolig mye i min kamp. Og som du sier selv om det er trist at andre har det slik, så hjelper det bare å vite at man ikke er alene og at man er normal…<3

        *klem*

      • 14 arikanne 19. December 2011 at 23:21

        Kjenner meg igjen i alt du skriver ♥ Klem.

  6. 15 Anne Marte 16. December 2011 at 00:16

    Utrolig rørende! pappaer er gode, de :D <3 Aner ikke hva jeg skulle gjort uten!
    Jeg håper du får det kjempefint i jula, selvom det kanskje ikke akkurat er favoritt-tiden din.. :)
    Jeg gleder meg ikke all verdens jeg heller :/ Dele tid med noen mennesker jeg helst ville vært foruten.. Men.. Jeg har i det minste alternativer, da :) … Uansett.. Jeg håper du koser deg, og at det blir en fin tid du kan se tilbake på. Tross styr med mat og sånn..

    Jeg masse på deg! Du er god <3
    Klemmer fra meg <3

  7. 19 lilja 16. December 2011 at 00:34

    Det var et fint innlegg, spesielt den siste delen! Kjenner meg så igjen.. Har 5 tantebarn og de, om jeg har lov til å si det, driter så langt i om tante har arr på armene eller er sliten. Ubetinget kjærlighet er så godt men samtidig så forferdelig vondt! Har vel noe med at man påfører de engstelse og smerte men tross i dette velger de heller å se det gode i deg. Mennesker som viser deg en slik kjærlihet gir deg dårlig samvittighet, for innerst inne vet du at du burde elske deg selv men gjør det ikke… (savn) Er hvertfall sånn jeg føler det! Stå på vakre skapning ;)

  8. 21 cillaf 16. December 2011 at 16:03

    klemmer til deg<3

  9. 23 Kaosviljer 16. December 2011 at 23:50

    Og JEG synes iallefall at det er verdt det! Alle de GODE øyeblikkene og minnene. Det er verdt de litt vonde følelsene som også dukker opp, tilsynelatende helt ut av det blå iblant. Eller fordi det er slik det er hvert år. Uansett, jeg tror du har valgt riktig <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: