Numbers og usikkerhet.

Hmm. Vet ikke hva jeg skal skrive men vet med meg selv at om jeg hopper av nå, så er det ufattelig kort vei til å trekke dyna over hodet og bare ikke ta del i noe som helst lenger.

Sliter fortsatt med motivasjonen til å holde meg unna spising og spying, og vel. Med manglende motivasjon vingler jeg alle veier og når jeg ikke finner noe å holde fast i blir det tallene som bestemmer. Jeg har sikkert nevnt det før at jeg har et merkelig forhold til tall, og nå tenker jeg ikke bare på vekta. Og jeg liker ikke matematikk, bare for å ha det sagt, det handler mer om det konkrete, nøyaktigheten og hvor punktlig det er, konkretifisering (i mitt hodet), egentlig heter det visst konkretisering ser jeg nå.

Jeg sikter egentlig mest til datoer og klokkeslett. Noe jeg husker. Jeg husker ofte tall. Om jeg ser på bilder av meg selv kan jeg se bildet og huske at den og den dagen veide jeg det og det, eller det bildet er tatt den og den datoen, eller, eller. Assosiasjoner.

Også har jeg disse lykketallene mine i hodet. Ikke lykketall egentlig, men tall jeg liker, som jeg av en eller annen grunn synes er fine. Dessverre liker jeg litt for mange fine tall som kan settes sammen i litt for mange fine kombinasjoner, ergo blir det en unnskyldning til å strekke det ut – altså “siste gang”.

Siste gang jeg skadet meg selv alvorlig; 25. mai 2010, klokka 01:40.

Men det rare er at akkurat DEN datoen er en ren tilfeldighet. 2505100140. Men den gamle datoen min for “spyfri”, 29. september 2011, klokka 01:11, det var langt fra en tilfeldighet. 2909110111. Selvfølgelig fristet det å sprekke den tiende november og være ferdig til 1111111111, men nei.

Men sju, fire og ni, det er favoritter. Hvilket betyr sjuende, syttende, tjuesjuende, fjerde, fjortende, tjuefjerde ogsåvidereievigheten.

Selvsagt er det bare en CRAZY HANGUP jeg har fordi jeg ikke finner noe konkret eller meningsløst, griper tak i tilfeldighetene, krampholder i dette ene lille som jeg aldri kan forandre på og tvinger meg selv til å tro at den magiske løsninga finnes når tallene blir riktig. Henger ikke på greip med virkeligheten i det hele tatt, men når jeg ikke finner noe annet – da. Da betyr det noe.

Sjuende desember var forsåvidt en fin dato det. Sju, elleve, tolv. 071112. Men så kom jeg på at den tiende og var fin, den tolvte og, men den virkelig fine var selvsagt den ellevte. 111211. Vet at det ikke betyr noe, inderlig godt, men man griper tak i noe, gjør man ikke? Når man ikke vil falle av jordas overflate eller gå helt til grunne, man prøver jo?

Så.

131211 – 1900. Funker det?

Bare hvis jeg vil det nok. Magien til å tro ligger ikke i tallene, de ligger i meg selv. Jeg må bestemme meg for at tallene skal være magiske, hvis ikke virker det ikke for noe som helst. Tallene er forsåvidt fine de, men jeg vet ikke om jeg tror? Jeg ønsker å tro. Jeg vil gjerne at det skal være siste gang – alltid.

SÅjaneivetikkealtså. Back to square one igjen. Leter etter noe som motiverer men finner særdeles lite, selv ikke når jeg prøver å løfte blikket. Når jeg løfter blikket ser jeg ulykker som er i ferd med å skje, jeg ser skuffelser som kan bli store og jeg ser fortid og flashbacks og opplever følelser jeg forbinder med skuffelser eller uheldige hendelser.

Legetimen igår gikk greit nok den. Tror det er første gang jeg har fått spørsmålet om jeg virkelig veier det jeg gjorde eller om jeg jukset. Heldigvis blir jeg trodd og jeg jukset ikke heller. Never have, ikke siden ungdomspsykiatrisk i alle fall. Bortsett fra at jeg har høy puls av ingen forklarlige årasker er det ikke noe annet å rapporetere.

Helt på slutten derimot, nesten som en fotnote fikk jeg endelig trukket pusten til å sette ord på noe jeg har tenkt på og lurt på i flere uker nå. Det var utrolig vanskelig fordi, helt siden jeg tenkte tanken første gangen, eller forsto at jeg ville det, så har jeg hele tiden tenkt at jeg ikke fortjener det eller har rett til å si det til noen. Men igjen; ting blir omtrentlig aldri bedre av å holde ting inne, I should know.

Jeg har bestemt meg for å ikke sette ord på (blogg/facebook/personlig) det på noen som helst slags måte hvis ikke det blir. Og om det blir, herregud jeg vet ikke hva jeg skal skrive da heller. Det handler om noe jeg personlig ønsker, men jeg tror ikke det er forståelig for andre. Fordi følelsene er ambivalente. For to år siden sa jeg “ikke faen, uaktuelt”, mens nå? Things change. Men jeg har ikke rett til å ønske det? Men jo, det er jo min kropp, min tanke og mine valg? Det er for komplisert til å forklares. Kanskje ser jeg hele bildet om jeg gir det tid, men her og nå ser jeg bare en brikke, knapt en halv brikke til.

Jeg skulle ønske jeg visste om noen som helst som satt på den erfaringa, men nei. No one I know.

“Det finnes sikkert en løsning” sa frk.fastlege. Noe inni meg ble lettet mens noe annet tenkte “Don’t you dare get your hopes up!” og klooook av skade skal jeg for guds skyld ikke håpe på noe som neppe går min vei. Er det noe jeg sitter igjen med etter 2011, så må det være det, “ikke få forhåpninger”. Eller “Ikke ta gleder på forskudd”.

Pessimisten i meg har bestemt at jeg ikke skal tro på noe som helst med mindre jeg en dag i framtiden får et brev i postkassa med en linje uthevet i tykk skrift som inneholder flere tall for bekreftelse.

Når jeg var yngre så jeg alltid på verden som om at glasset var halvfullt. Optimisten. Dessverre har optimisten opplevd litt for mange skuffelser og hatt nok av emosjonelle nedturer og velger herved å safe ved å ikke tro. Det er ikke det samme som å ta sorgene på forskudd, for om man ikke tror det så finnes det ingen sorger heller.

Konkret eksempel; om jeg IKKE tror at Zahra kommer til å bli påkjørt i kveld, så trenger jeg heller ikke å gråte meg i søvn over noe som aldri skjedde. Om jeg da ikke får brev en dag, så var det bare forventet.

Det er rart hvordan ting forandrer seg. Ser i disse linjene at det er veldig kryptisk og neppe noe som kan tolkes av andre som ikke vet, og det finnes bare tre personer i verden som vet dette, men det er rart. Hvordan man kan gå fra å være skråsikker på noe til å snu helt om og krype i støvet. Akkurat dette føles som å krype i støvet, derfor alle de doble følelsene. Skamfølelse, skyldfølelse, jeg føler meg rett og slett dum. Lurt – av meg selv.

Okei. Nok om det.

Akkurat nå skal jeg tvinge i meg en næringsdrikk til selv om alle tallene er helt feil, deretter håper jeg å gjøre noe fornuftig iløpet av kvelden og skrive en liste og være… fokusert, i det minste håper jeg å være fokusert imorgen.

Advertisements

22 Responses to “Numbers og usikkerhet.”


  1. 1 Linn 13. December 2011 at 21:35

    betyr d at vekten din ikke er farlig lav? Vanskelig å jukse seg til lavere vekt i grunn..

    • 2 arikanne 14. December 2011 at 21:55

      Om jeg skulle jukset ville jeg jo jukset meg opp? Ingen poeng i å jukse seg nedover, ikke vet jeg hvordan det er mulig heller. Og om du lurer på om jeg ligger i grenseland og vipper, så gjør jeg ikke det. Spørsmålet ble mer stilt fordi frk.fastlege synes jeg små mindre ut enn hva tallene mente. (Hvilket ikke er tilfelle)

  2. 5 LC 13. December 2011 at 23:10

    Jeg kjenner meg så sykt igjen i besettelsen av tall! Selvom jeg ikke er helt der med datoer og klokkeslett, så har jeg veldig mange forhold til veldig mange tall, og ser jeg bilder husker jeg tallene jeg hadde den dagen. Og med det lurer jeg på om du ser tallene dine i farger? For det gjør jeg nemlig, og da er det visst sånn at det er vanlig å huske tall osv. Fant nettopp ut at det kalles synestesi, visste ikke engang at det var noe spesielt at tall, ukedager og bokstaver hadde farge, trodde alle hadde det sånn :P Så derfor spør jeg, for kanskje du også har det sånn uten at du vet at det faktisk er en ting. Med tanke på forholdet ditt til tall, bare.

    Og når det kommer til oppkasten, så er jeg helt der du er selv. Nettopp skrevet ut av spiseavdeling etter 3 mnd, også går faen meg alt i dass bare en uke etterpå. Skulle jo trodd jeg hadde lært.. Jeg klarer bare, som deg, ikke motivere meg, føler ikke jeg er til stede i verden. Som om jeg ikke har fotfeste, liksom. Sorry, dette skulle egentlig ikke handle om meg, men jeg kjenner meg bare så utrolig igjen i det du skriver at det nesten er litt skremmende. Du formulerer så jævla bra også, at jeg nesten får litt aha-opplevelser av å lese, for mye har jeg også følt, men ikke klart å få frem. Så tusen takk for at du deler, det er godt å vite at jeg ikke er den eneste i verden som tryner av og til, selvom det gjør vondt å se at andre har mye av de samme problemene som meg. Unner ingen det.

    <3

    • 6 arikanne 17. December 2011 at 22:46

      Leste som synestesi på bloggen til Lise Hetland, hun har det!
      Men jeg ser det nok ikke i farger dessverre, selv om det høres litt fint ut.

      Ikke gi opp selv om det gikk skeis ♥ Alt er ikke tapt ♥
      Men jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Bare ikke gi opp ♥

  3. 7 Sara 14. December 2011 at 00:08

    Hei Karianne! Jeg har laget en borderline / emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse gruppe på Facebook. Her kan de med diagnosen eller pårørende bli medlem og dele erfaringer evt bare spørre hvis de lurer på noe. Syns selv det er kjekt å prate med andre som kanskje har det ganske likt en selv. Flott hvis du vil bli medlem :))

  4. 9 awallflowers 14. December 2011 at 10:15

    Håper du får en så bra dag som mulig i dag, kjære deg.
    Tenker på deg♥

  5. 11 Anja 14. December 2011 at 14:36

    Jeg har tenkt mye på det at du sa “aldri mer” til bulimien. Jeg har ingen erfaringer med bulimi, men det kan kanskje sammelignes litt med selvskading. Jeg sa til en fra psyk at jeg ALDRI mer skulle skade meg. Han mente at det ikke var noen lur ting å si, ikke fordi han ville at jeg skulle skade meg igjen (selvfølgelig), men fordi det er et vanskelig løfte å holde. Selvskadingen har tross alt vært en overlevelsesstrategi for meg i mange år. Jeg har gjort det for en grunn og den eller de grunnene forsvinner ikke plutselig. Det handler om vonde, tunge tanker og følelser, de forsvinner ikke av seg selv, det tar tid. Fallhøyden og skuffelsen er stor når man sier “aldri mer”, er det verdt det? Hva med å sette seg små mål (jeg vet du gjør det også)? Ta en dag av gangen og bruke tid på å finne nye, hensiktsmessige overlevelsesstrategier. Det er det jeg gjør når det kommer til selvskadingen. Noen ganger går det, andre ikke. Det er vondt når det ikke går, men ikke verdens undergang. I morgen kommer en ny dag:)

  6. 15 spolits 14. December 2011 at 15:55

    Synes du får altfor lite hjelp. Jeg fikk også for dårlig hjelp før, men da jeg innså at jeg var syk, så skjønte jeg at jeg trengte mer hjelp. Så da ble det sendt søknad til en poliklinikk for spisefortsyrrelser. Er så glad jeg kom dit, er så flinke folk der, føler at jeg for første gang får rett hjelp. Det er folk som forstår SF. Synes du burde prøve modum eller noe spesialisert sted, de har peil. Jeg synes det var vanskelig å begynne der jeg går nå, men jeg tenkte at jeg alltids kunne slutte om det ikke var noe for meg. Bare en liten tanke til deg i dag fra meg.

    • 16 arikanne 14. December 2011 at 21:56

      Jeg har allerede takket nei til behandling på modum bad to ganger nå. Jeg føler meg ikke klar for det, men jeg er ganske fornøyd med det teamet jeg har rundt meg nå da. Kunne vært verre :) Bra at dy greide å gi det et forsøk :) ♥

  7. 17 Destgirl 14. December 2011 at 19:00

    *sender klemmer* Godt du blir møtt bra av fastlegen, trodd på. Betyr mye..

  8. 19 Emma 15. December 2011 at 13:47

    Åhh,søte!
    Så “mystifistisk” dette her som nevnes uten å nevnes:).
    Håper dette mystifistiske er noe riktig BRA for deg, for det fortjener du!REALLY!!!!
    Hopes and dreams, that`s what we live for?
    Tenker stadig på deg vet du vel!:)

  9. 21 Emma 15. December 2011 at 16:39

    Så sant så sant.
    Bedre å prøve enn å angre på noe man ikke har gjort kanskje?
    *heia,heia* :)
    Og en klem!!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: