Søndag, dag to.

Jeg har gjort ett par ting som har føltes litt meningsfulle idag, men bortsett fra det? Lidelse. Ene og alene min egen feil.

Jeg har nok skrevet side opp og side ned om hvor vanskelig jeg synes det er å komme i gang, særlig når det er å slutte å kaste opp som står på agendaen. For bare noen uker siden var det null problem, tanken streifet bare såvidt, og uansett om den strøk forbi hadde det ingenting å si for tankegangen min gikk likevel på “utelukkende, ikke snakk om at jeg sprekker, det er ikke noe alternativ.

Jeg hater dag 2. Hva det enn gjelder er det alltid, alltid dag to som er verst. For meg i alle fall. Den berømte “dagen derpå” hefter ikke, men to dager etter en liten kveld med prosenter, da. Da har jeg vondt her og der, det er på dag to jeg tenker “aldri mer”. Etter trening, merker sjelden noe dagen etterpå, men om jeg virkelig har tatt i… da skal man ikke kunne gå uproblematisk en gang på dag to.

Motivasjonen daler på dag to. Den første dagen finnes det kanskje snev av “yes, dette skal jeg greie”, men når dag to dukker opp, da er det ikke like lett. Det første jeg tenkte idag tidlig var “such a lovely day to binge and purge” og siden har tanken dukket opp gjentatte ganger iløpet av dagen. Desember, søndagsåpent, bladida, alt mulig. Mulige kreative løsninger, men nei.

På dag to tenker jeg alltid “ja, men det er jo bare dag to”, som om jeg kan begynne imorgen, endre alt da. “Bare én siste gang”. Jeg vet jo utmerket godt at den fella er der, alltid, men likevel. Skjønner ikke hvorfor jeg utsetter meg selv for dette gang på gang når jeg vet bedre.

Yesterday you said “tomorrow”, make today count.

Selv med alle ulempene, akkurat nå er tanken på å “spy alt bort” den jeg tenker mest. Vannet i kroppen… Har garantert skrevet side opp og side ned om det og hvor redd jeg har vært for å drikke og hvor mye verre det gjør alt sammen, både fysisk og for vannet i seg selv som selvsagt ikke slipper når kroppen allerede samler. Jeg har i alle fall skjønt at man ikke kan gjøre annet enn å drikke enda mer, selv om det bare blir verre og verre utover dagen, mer og mer vann. Verre og verre selvfølelse.

Sur når jeg ser meg selv i speilet, det er så utrolig tydelig når jeg kjenner ansiktet mitt ut og inn etter å ha stirret ihjel min egen refleksjon. Over øynene av alle ting, det blir liksom tyngre å blunke. Irritert? Ja, men det er utelukkende min feil og jeg vet altfor godt – men går dessverre i samme fella gang på gang.

Dagen er i alle fall nesten over, butikkene er i alle fall stengte, 50 timer har passert siden sist, kanskje blir det enklere imorgen. Kanskje vil vannet slippe mer og kanskje blir jeg mer motivert da. Det pleier å være sånn og jeg håper det er sånn denne gangen også. Men det er stress det og, skal veies av alle ting og det hjelper jo ikke akkurat på tankene.

Men jeg kan snu ting her, nå. Jeg tror det? Før det går for langt. Igjen. Been there, done that og det blir bare verre og verre jo lenger man utsetter noe. Tankene er motstridende hele tiden, noe som vil sabotere alt og noe som vil reparere. Tilfeldigheter og impulser er verstingene som tipper alt det positive over til negativt.

Uansett. Bortsett fra det er jeg glad for at jeg har bestemt meg for å bruke bloggen til noe som er positivt for meg, noe som kanskje kan hjelpe. Det krever tross alt tid og konsentrasjon å skrive, noe jeg uansett forsøker å få til å gå fortere. Ord er bedre enn oppkast. Meningsløse ord eller ei.

Bortsett fra det har jeg lest ferdig boka jeg skulle lese ferdig igår, jeg har begynt på en ny en, jeg har lakket neglene to ganger fordi det ble feil første gang, jeg har sett private practice, jeg har gått tur med Zahra (det gikk mye bedre enn igår) og jeg har måket snø. Jadaneida, fortsatt føles det meste like meningsløst men jeg har i alle fall gjort noe mer enn å stirre i veggen og for det det er verdt; jeg føler meg mye bedre enn på fredag når jeg skrev de første innleggene.

Advertisements

2 Responses to “Søndag, dag to.”


  1. 1 Carina 12. December 2011 at 23:31

    Kjenner igjen dag 2-følelsen. Helvete. Ansikt, hender, ankler, mage og bryst er ute av kontroll og pusher meg på nytt ut av “kontroll”. Men som du har skrevet før er en jul uten bulimiske tendenser, om enn mer restriktivt, bedre enn det evige kaoset og julingen av kroppen. For meg er dag 2 over om 5 timer. Med vannflasken i hånden og et dykk i arkivet ditt fra “fri-perioden” i høst er motivasjonen for å holde ut hverfall noe sterkere nå enn i sted.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: