What has to change?

Dette. Her og nå. “I det siste”, det må – jeg må endre det. Nå. Om å være deprimert.

Jeg kveles. Jeg har ikke ord for det, situasjonen her og nå. Jeg tror aldri jeg har tenkt så mye før og jeg tror aldri jeg har vært så emosjonelt langt nede som jeg er akkurat nå, på denne måten. Det kan ikke sammenlignes med innleggelser eller selvskading eller noe annet, dette er annerledes.

Deprimert. Depresjon.

Tungsinn. Bare ordet i seg selv, det er tungt. Det er tungt, svart, mørkt. Jeg liker ikke mørketiden heller og tør påstå at den absolutt ikke hjelper på humøret mitt – det har den heller aldri gjort tidligere. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive mørket, hvordan det føles å legge seg i en kald seng på et kaldt soverom med svarte gardiner hvor man såvidt kan se gjennom vinduet at det er like forbannade svart utenfor også. Så ligger jeg der, med tankene mine. Mye er det samme, noe er nytt og særdeles lite er positivt.

Isolasjon og ensomhet. “Vil du ha besøk idag?”, meldingen forblir ubesvart. Telefonen ringer – ikke ta den. Det er selvvalgt men likevel absolutt ikke. Jeg ønsker ikke egentlig å sitte her uten gjøre noe som helst men likevel føler jeg meg fullstendig oppslukt i dette med å gjøre ingenting, jeg er så godt inne i det at jeg slettes ikke vil bli forstyrret.

Vanskeligheter med å ta valg. Alt blir plutselig veldig, ekstremt komplisert og uoverkommelig vanskelig. Bare det å åpne skapdørene og å skulle finne ut hva jeg skal kle på meg, når jeg åpner dørene er det første jeg tenker “åh heeeerreeeguud”, deretter blir jeg sittende på sengekanten mens jeg fryser og blikket flakker rundt mellom hyllene mens hjernen min kalkulerer febrilsk på kombinasjoner og muligheter og gudene vet hva. Til slutt blir det så uoverokmmelig at jeg slettes ikke har lyst til å kle på meg noe “anstendig” (les, noe jeg kler på meg før jeg forlater hjemme). Jeg har lyst til å avlyse hva det nå enn er jeg skal – det ble for vanskelig å kle på seg.

Er det mulig? Nå greier jeg jo til slutt alltid å finne ettellerannetsammefaenhva og komme meg avgårde etter mye om og men, men for å si det på den måten; jeg står opp to timer før jeg skal noe fordi det er så “vanskelig” å få noe gjort. Å komme i gang.

Å ta avgjørelser. Hvilke sko skal jeg ha på meg idag? Hvilken smak på næringsdrikken? Kaffe eller te? Dere aner ikke hvor mye tid man kan sløse bort på indre debatter, om man vil ha kaffe eller te, og om man skal ha te – hvilken te da for faen? Har jo en hel skuffe full! Da blir det kaffe da – samme kan det være. Jeg tenker for mye, alt blir ett eneste stort jævla mareritt og en jungel av valg og avgjørelser hvor alt blir feil men ingenting spiller noen rolle – men jo, likevel, men nei.

Det går så sakte. Alt blir så langsomt. Når man bruker ti minutter på å velge mellom kaffe eller te og enda fem minutter på hvilken smak næringsdrikken skal ha, når alt bare blir… seigpining.

Å prioritere Zahra er null problem – andre, det går helt greit. Men når det kommer til meg og tankekaoset, da går det sakte.

“Imorgen”.

Tanken om imorgen. At det skal endre seg imorgen. Imorgen skal jeg skjerpe meg, jeg skal sånn og slik og da blir alt så braaaa. Imorgen kommer, imorgen går. Det har kommet mange “imorgen” de siste ukene, men ingen av disse har betydd noe særlig.

Det handler om å sette seg mål og å gå inn for å gjennomføre dem. Jeg ser det og jeg vet det, problemet er bare hva jeg tror jeg får igjen for det. Ingenting? Jeg ser “herregud hva er vitsen” i alt. Det spiller liksom ingen rolle fra eller til – men det gjør det.

Om jeg fungerer i en hverdag? Hvilken hverdag da? Min egen? Jo da. Såvidt. Såvidt. Jeg dusjer, jeg vasker klær, jeg har det ryddig og ganske rent, jeg ser anstendig ut når jeg forlater huset, jeg møter til behandlingsavtaler – that’s it. Sosialt? Nei, skrekkelig lite. Jeg hadde helt sikkert kvalifisert for en innleggelse men jeg har selvfølgelig sagt nei minst to ganger.

Men dette ^^^^^

Har jeg ærlig talt fått nok av. Det er vel strengt tatt derfor jeg skriver det på bloggen også, ikke for å klage(!), men for å minne meg selv på hva dette er og hvorfor jeg er lei av dette og hvorfor jeg må gjøre noe med det. Egenmotivasjon. “Jeg må”.

Jeg tenker veldig mange fornuftige “jeg må” inni mitt eget hode, men det hjelper ærlig talt ikke for noe, for når alt kommer til alt kan jeg alltids konkludere at jeg ikke må noe som helst. Derfor må jeg skrive mine “jeg må” her, som en påminner og jeg må gjøre noe for å oppå mine “jeg må”.

Av og til slår det meg om at jeg tenker at jeg ikke har noe, noen ganger når jeg tenker “jeg har ingenting”, så slår det meg at det er alt. Eller, det kan være. “Ingenting” er det jeg gjør det til, om jeg har et ark uten noe på, klart jeg kan stirre lenge på dette arket og se for meg hva som kunne ha vært eller hva jeg burde ha tegnet eller skrevet – men arket forblir like jævla blankt om jeg ikke gjør noe med det.

Tanken om å lage en ny blogg streifet meg, den gamle klisjéen, “blanke ark”. Vel. jeg har allerde en blogg og siden jeg kan fylle den med hva jeg vil kan jeg selvfølgelig også skrive at dette får bli blanke ark som jeg kan fylle med noe som gir MEG mening. Jeg kan skrive så mange innlegg jeg vil og fylle dem med det jeg måtte ønske.

Og hva trenger jeg egentlig? Bloggen har hjulpet meg masse før, jeg har skrevet ting jeg har ment og prøvd å gå inn for det, jeg har til og med lyktes! Opplevd mestring og at jeg får til. Så akkurat nå trenger jeg bloggen min til det. Til noe. Til å komme gjennom dette.

Når jeg ikke har noe annet er ordene min redning. De ordene jeg skriver i skrivebøker eller de ordene jeg blogger. Når jeg ikke har selvskadingen og ikke har bulimien. Jeg vet at jeg er, eller kan være kreativ om jeg vil også.

Jeg vil.

Det handler ikke om at jeg ikke vil, det handler om at jeg mangler motivasjon til å ville. Og det handler om at det gjør vondt å tvinge seg til å gjøre noe man vet man liker, noe man egentlig liker selv om man ikke lenger føler gleden. Skuffelsen gjør vondt, det er den jeg ikke vil forholde meg til. Når jeg plukker opp kameraet og skal tvinge meg til å ta bilder og blir skuffet over resultatene – da kjenner jeg ikke akkurat gleden eller at jeg har lyst til å prøve igjen for den saks skyld.

Igjen; ingenting.

Men jeg må. For meg, akkurat nå når jeg skriver dette handler det om at jeg MÅ.

Så, jeg håper å blogge meg ut av denne suppa også, helst før jeg drukner eller før noen erklærer meg for “gal”. Akkurat her og akkurat nå føler jeg meg… For å være ærlig, akkurat nå i dette øyeblikket kjenner jeg meg en smule redd. Redd for konsekvensene av å fortsette å trekke dyna over hodet, fortsette å surre rundt, søvnløs eller søvnig, med tanker i hodet jeg bare tenker og tenker. Jeg vet hvor det kan ende fordi jeg har vært her før. Jeg vil ikke en gang sette ord på hva denne tilstanden har ført meg til før (emosjonelt, ikke fysisk!) og det var en av de skrekkscenarioene i livet mitt som jeg kan fortelle om en sjelden gang som “bare én gang”.

Men det er en fin ting å være redd for, for mens jeg tenker samtidig som jeg skriver dette, så ser jeg at det er en sunn frykt, til og med en motivasjon. Hah, elsker når noen brikker faller på riktig sted mens jeg skriver.

Jeg kan herved skrive den frykten på lista over motivasjon, det ene punktet jeg har hittil. 

Dette er innlegg nummer to, jeg lovte å skrive ett til. Det tredje. “This has to change” oppfulgt av “What has to change”, det siste innlegget blir “How?”.

Hvordan jeg skal gjøre, eller hva jeg skal gjøre for å endre this og what. Men jeg må tenke. Og for å være helt ærlig er jeg nødt til å legge meg nå, men jeg skal skrive det imorgen, på “how”, fordi det henger sammen. Jeg har en plan, i alle fall nesten, jeg har i alle fall håp og det kan ingen ta i fra meg. 

Imorgen ER imorgen.

Advertisements

4 Responses to “What has to change?”


  1. 1 Heidi 10. December 2011 at 18:50

    Wow…når jeg leser det, får jeg en følelse av att du har brutt deg inn i hodet mitt..haha det er så håpløst!! (jeg ler når ting blir så hinsides all fornuft når det gjelder tankegangen min)
    Har vært i den fasen i nesten 2 uker nå..den der “INGENTING gir mening hahahaha” det er så sykt travelt! Nå bare venter jeg på fasen som kommer etterpå, den “NÅ skal jeg gjøre noe” fasen som varer litt lengre forhåpentligvis… det er forresten en fin ting å ha sunn frykt for skummle tilbakesteg.. gjør en litt mer klar over ting som kan komme… håper det ikke gjør det for din del!

  2. 3 laipai 11. December 2011 at 11:29

    Du har alltid et valg, selv når det virker som du ikke har det. Hang in there LT <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: