Lørdag 10. Desember.

Skrev lista over hva jeg skulle gjøre idag i natt før jeg sovnet. Skulle liksom legge meg ved midnatt, det gikk ikke så bra. Klokka ble vel omtrentlig tre før jeg sovnet. Presterte å ta medisiner alt for sent.

Skulle stå opp klokka ti? Hadde alarm på. Våknet halv ett, krise. Å droppe måltid på den måten så tidlig på dagen fører ofte til en negativ kjedereaksjon som ødelegger resten. Fikk i alle fall ned første måltid, (det går bare i næringsdrikker for tiden, men vil ikke skrive hvor mange jeg drikker for dag, derfor refererer jeg til det som “måltid”.) Deretter sovnet jeg på sofaen. Sjakktrekk? Neppe. Måltid nummer to, check.

Skrev vel forrige innlegg på den tiden om jeg ikke husker helt feil, samtidig som jeg drepte litt tid med en episode Private Practice hvor jeg samtidig lagde disse;

Etter det hadde jeg mest lyst til å streike når tredje alarm ringte. Holdt på å falle i diskusjonsfella men på ett eller annet vis greide jeg å tvinge meg selv til å gjennomføre uten å tenke altfor mye på det selv om samvittigheten var til stede. I det siste har det vært utrolig vanskelig å nå opp til kalorigrensa, ifølge frk.fastlege er det minimun, i mitt hode er det maksimum. Når jeg har spist og spydd har jeg ikke nådd opp i det hele tatt og heller ikke prøvd, og de dagene jeg har forsøkt å skjerpe meg har jeg følt at jeg har vært nødt til å straffe meg selv med lavere kaloriinntak, som for å gjøre opp for den manglende kontrollen, noe som igjen utløser mer spising og spying få dager senere fordi jeg ikke fungerer så godt på for lite kalorier.

Deretter drepte jeg noen timer til med meningsløs surfing på internett, tenkte på punktene med på lista men kjente ikke at jeg hadde spesielt lyst til å gjøre noe som helst. Deretter gjorde jeg det jeg gjør best; ligge på sofaen sammen med Zahra, men bare til neste alarm, hvor jeg på nytt måtte tvinge meg selv til å ignorere alle de spiseforstyrrede motstridende tankene.

Deretter ble jeg sittende ganske lenge mens jeg vurderte å gå en tur. Omsider kom jeg så langt som at jeg kledde på meg for å traske en tur ut i natten. Har ikke følt meg tilstede i min egen kropp i hele dag, det er ekkelt, som om jeg ikke hører til. Angsten for å gå tur blusset opp en gang i forrige uke når jeg gikk en lengre tur på omtrentlig fem kilometer i Folkeparken. Greia var det at det ikke var noen biler der, ergo var jeg helt, helt alene og jeg tror aldri det har skjedd før. Møtte ingen og av en eller annen latterlig grunn ble jeg voldsomt redd for å treffe på en elg. Jeg må nesten le fordi det er patetisk når jeg ser tilbake men der og da var det hundre prosent jævlig og jeg hadde lyst til å legge meg ned i snøen og ikke røre meg mer mange ganger fordi det virket som en uoverkommelig oppgave å skulle vandre alene midt i skogen med voldsom angst og fysiske symptomer i to og en halv kilometer til.

Hadde egentlig tenkt til å gå den faste runden jeg og Zahra pleier å gå. Akkurat nok til at jeg kan si at jeg har gått tur og at hun er fornøyd selv om det er mindre enn to kilometer. Vel, jo lenger unna hjemme jeg kom, jo verre ble angsten og når jeg skulle svinge ned fordi det er en runde, så turte jeg ikke likevel og gikk samme vei jeg kom tilbake. Når jeg sto på trappa hjemme derimot følte jeg at det var en meningsløs tur samtidig som jeg følte meg mer tilstede i meg selv og trasket derfor nedover bakken, og litt til. Ikke det at det ble så skrekkelig langt, men jeg følte i alle fall at jeg hadde gått en liten tur når jeg kom hjem igjen, det føltes til og med litt mer enn bare meningsløst.

Etter at jeg kom hjem har jeg stortsett brukt førti minutter på å fylle ut skjemaer til frk.fastlege som hun ville ha på mandag. Jeg har i alle fall gjort det og slipper å bruke “jeg glemte det” unnskyldningen nok en gang.

Det vil si at jeg i det minste har gjort noe selv om det meste føles like meningsløst. Veide meg ikke i dag tidlig. Nådde kaloriene og det føles fullstendig feil akkurat nå selv om jeg vet at det er minimum, i hodet er det bare maks og for mye. Jeg tok noen få bilder, jeg har nesten lyst til å skrive at det var bortkastet tid, ble ikke fornøyd med noen – men jeg gjorde det i det minste. Jeg gikk tur med Zahra, jeg har skrevet to blogginnlegg – noe som også føles patetisk. “Hvorfor gidder du?”, jeg har i det minste noe å gjøre. Jeg har ikke overspist, kastet opp eller sløst penger på det bulimiske. Og jeg lagde system.

Jeg har forresten gjort en ting som ikke føltes meningsløs! Jeg lagde årsplanlegger for 2011, linket siden i forrige innlegg og ble veldig fornøyd og gleder meg til den dukker opp i postkassa. Jeg kan kanskje legge ut resultatet imorgen om jeg har mer tid å drepe.

Vel, selv om det er meningsløst er det veldig mye mer enn jeg kan skryte av å ha gjort de siste to ukene.

Har planer om å legge meg en god del tidligere enn klokka tre og jeg håper å være uthvilt når jeg våkner imorgen sånn at kanskje kaloriene plager meg mindre når de blir mer fordelt utover dagen, pluss at jeg desperat trenger å få med meg litt dagslys. Å leve i mørket og å sove over dagslyset hjelper ikke for noe.

That’s it.

Advertisements

4 Responses to “Lørdag 10. Desember.”


  1. 1 Ida 11. December 2011 at 12:35

    skal ta meg litt tid i kveld til å lese bloggen din, er så mye tekst, gidder ikkje å følge med. men glad du skriver det du føler på, tenker på deg :)<3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: