This has to change.

Jeg vet ikke helt hva dette innlegget er for noe. En start kanskje? Beklager på forhånd at dette innlegget er rotete.  Jeg har ligget på sofaen lenge nå og lurt på hva jeg skal ta meg til eller gjøre. Jeg må gjøre noe men jeg blir ikke enig med meg selv om hva eller hvordan. “Hva” og “hvordan” holder meg våken lenge før jeg sovner, jeg blir liggende å tenke på hva jeg skal gjøre imorgen, hva og hvordan. Hva skal jeg gjøre og i hvilken rekkefølge?

Det er noen ting jeg vil sette ord på. For det første er jeg nødt til å slutte å sammenligne meg selv og min egen situasjon med det jeg tror er “normalen”. For jeg gjør det, konstant. Jeg skal ikke påstå at jeg vet hva “normalen” er, men ut i fra “folk flest” og hva andre gjør her i verden. Det blir til et firkantig bilde med klare streker; normalt. Jeg rakker ned på meg selv og graver meg ned når jeg sammenligner min situasjon med en “normal” situasjon, eller hva jeg nå tror det er for noe. Jeg forventer for mye av selv. Forventer at jeg også skal være som alle andre, strever for å være som alle andre, se ut som alle andre, i det minste oppføre meg “normalt” eller gli inn i “normalen” når jeg er ute blandt mennesker. Jeg tenker alltid “kjære guuud ikke la noen legge merke til meg, ikke la meg skille meg ut på noen måter, bare gli inn og vær ingen, bare lat som om du også passer inn”.

Det handler om aksept og å akseptere, noe jeg vet jeg må, men lykkes ikke alltid. Jeg må akseptere at jeg er her, nå. Som jeg er. Istedenfor er jeg opptatt av å forvente at jeg også skal gå på skole, forventer at jeg burde ha jobbet og rakker ned på meg selv for alt jeg ikke får til. Det trekker meg så ned i dritten at jeg ikke hører hjemme andre steder enn under min egen dyne og knapt nok under mitt eget skinn, helst ingen steder.

Jeg er her, jeg er meg, disse forutseningene har jeg for å klare meg i hverdagen. Istedenfor å se dette er jeg altfor opptatt av å lengte etter de forutsetningene jeg ikke har. 

Dette skal ikke være et langt og deprimerende innlegg om vond og vanskelig, slik og sånn, bladida. Orker ikke. Jeg er lei av å ha en trist blogg. Det pleide å være bilder her inne, øyeblikk som er fine i det minste. Men akkurat nå for tiden og i det siste er det i all hovedsak bare ord og de aller fleste er ganske triste selv om det finnes noen fine øyeblikk innimellom, men de er små.

Jeg skal tvinge meg selv til å poste dette innlegget, selv om jeg ikke vil. Om jeg har sagt det blir det på en måte en forpliktelse, og jeg trenger den. Det jeg tenker inni hodet mitt er ikke gyldig – det teller ikke for noe. Det er bare mine egne tanker som går i reprise igjen og igjen. Det hjelper ikke at jeg forteller meg selv at “nå var det siste gangen du kastet opp, husker du? Hører du?”, men om jeg skriver det på bloggen derimot – da føles det som om jeg må gå mer inn for det. Rette meg opp i ryggen, trekke pusten og bruke bloggen til noe mer positivt enn en sutredagbok, den versjonen jeg tåler å dele med verden.

Det jeg egentlig forsøker å formidle, selv om jeg ikke føler at jeg har fått det fram enda; er at jeg må gjøre noe. Når jeg skriver noe, så mener jeg NOE. Kan sikkert sitte i denne sofaen dag inn og dag ut men det hjelper ikke så mye å vente på at noe skal skje – jeg må gjøre noe for at det skal skje. Det hjelper meg fint lite å tenke at jeg har lyst til å ta bilder imorgen, jeg må faktisk stable meg på beina og lade det batteriet, sånn at jeg faktisk kan kle på meg varme klær og gå ut å ta bilder imorgen.

Og nå, kjære lesere. Her skal jeg skrive at jeg skal slutte å se for meg hva dere forventer. Fra og med NÅ, skal jeg skrive mer for meg selv. If you don’t like it don’t read it. Om det blir kjedelig – slutt å lese. Jeg er skrekkelig redd for å bli kjedelig eller nevne noe som er irrelevant. Tenker det hele tiden “blogg det, men vent, hvem bryr seg? Who the hell cares?” – Jeg må slutte. Å tenke det. Om det betyr noe for meg, skriv det. Jeg tenker altfor ofte “jamen dette er jo så kjedelig og irrelevant, hvem bryr seg?”. Jeg savner å skrive hver dag, bare for meg, noe som faller meg inn.

Én ting er å ønske seg endring, men man må være motivert. Jeg ser det idag. Jeg trenger at noe motiverer meg og jeg sliter med å finne noe som motiverer for tiden. Alt jeg tenker er “nei” og “hvorfor det”, deretter har jeg en hel rekke med motargumenter til hvorfor sånn og slik, summa sumarum ender jeg opp med; ingenting.

Alle de innleggene jeg skriver og lagrer som kladd – vent? Hallo, min blogg, hvorfor poster jeg det ikke da? Om jeg mente det og faktisk skrev det, hvorfor delte jeg ikke den historien? Jo, fordi jeg fikk en innskytelse når valget sto mellom knappene “lagre som kladd” og “publiser”, det slår meg så kraftig “who the hell cares?!“, deretter ryker innleggene rett som kladd. “Det er irrelevant, livet mitt er irrelevant, JEG er irrelevant”.

Jeg tenker for mye. Noen sa det en gang “Karianne, du skulle vært litt mindre intelligent, så hadde ting kanskje vært lettere for deg. Om du ikke hadde tenkt så mye”. Jeg må nesten le, fordi det stemmer for godt uten at jeg går rundt og tror jeg er ekstremt smart under topplokket.

Jeg forstår galskapen, vet hvordan den kommer krypende når jeg ligger i mørket med dyna over hodet, vet hvordan galskapen infiltrerer tankene mine og gjør det… galt. Befinner meg i et vakuum mellom realiteten, normaliteten, galskapen og fantasien, til slutt vet man ikke lenger hva som er hva. Alt blir så stort, mørkt og overhengende, jeg får ikke gjort noe. Til slutt blir man lam, ikke fysisk, men psykisk lammet, ikke så ulikt i praksis. Når det blir sånn er det ingenting jeg vil. Jeg vil ingenting, ikke det, hvertfall ikke sånn og du kan bare glemme slik. Alt blir “hvorfor” fordi ALT er meningsløst. Hvorfor stå opp, det gir jo ingen mening?

Jeg hadde en diskusjon med frk.fastlege for mange uker siden om hva som var meningsfylt og hva som var meningsløst. Hun pekte på en hel haug ting jeg gjør som hun mener det er mening i, mens jeg derimot mente det var meningsløst. Øyet som ser?

Uansett, ser at det begynner å bli trist mellom linjene her igjen, men det er ikke poenget. Dette innlegget ble så rotete og langt at jeg heller skal forklare poenget i et nytt innlegg. Stay tuned. Etter å ha tenkt over det må jeg nesten skrive to innlegg til! Det kommer en positiv konklusjon, jeg har bare ikke kommet så langt enda.

Advertisements

8 Responses to “This has to change.”


  1. 1 Heidi 10. December 2011 at 00:47

    Bra skrevet, kan kjenne meg igjenn i tankegangen :) litt sånn WTF?!?

  2. 3 Destgirl 10. December 2011 at 01:17

    Igjen et bra innlegg, og så utrolig bra at du vil gjøre valg for deg selv og din skyld.. Det er de stegene som er de harde og vanskelige..
    Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det, jeg legger ut det jeg skriver, men jeg er anonym, men sånn ellers så er jeg til tider min værste fiende fordi jeg er redd for å ikke være god nok eller som andre som “normalen”

    Du er god nok akkurat som du er, som den DU er!!

    *klemmer*

  3. 4 Marthe H 10. December 2011 at 08:14

    “Jeg forstår galskapen, vet hvordan den kommer krypende når jeg ligger i mørket med dyna over hodet, vet hvordan galskapen infiltrerer tankene mine og gjør det… galt. Befinner meg i et vakuum mellom realiteten, normaliteten, galskapen og fantasien, til slutt vet man ikke lenger hva som er hva. Alt blir så stort, mørkt og overhengende, jeg får ikke gjort noe. Til slutt blir man lam, ikke fysisk, men psykisk lammet, ikke så ulikt i praksis. Når det blir sånn er det ingenting jeg vil. Jeg vil ingenting, ikke det, hvertfall ikke sånn og du kan bare glemme slik. Alt blir “hvorfor” fordi ALT er meningsløst. Hvorfor stå opp, det gir jo ingen mening?”

    Jeg kjenner meg så sykt igjen i det du skriver her! Jeg hadde aldri trodd på forhånd at det var sånn å ha en spiseforstyrrelse, før jeg fikk det tenkte jeg at de som hadde det ikke forsto at de var syke etc. Men nå skjønner jeg at det går an å være fullt klar over galskapen, men likevel ikke makte å gjøre noe med det. Det føles nesten enda verre!

    Når borderline-monsteret i meg lager kvalm med samboeren og jeg skriker “så bare gå da!” mens jeg egentlig vil at han skal bli og i setningen etter skriker “du bryr deg jo ikke, du bare trekker deg unna!” så skjønner jeg at det er galskapstanker og sykdommen som tar helt over. Jeg skjønner at det skjer, men jeg klarer ikke endre det, så jeg bare lar det storme.

    Meningsløsheten kjenner jeg meg også veldig igjen i, det er det som er tomhetsfølelse for meg. Hva er vitsen med å f.eks studere for å få en jobb for å få penger for å kjøpe ting for å trenge et så stort hus at du må jobbe enda mer for å få plass og for å betale ned studielån….bla bla bla, det er meningsløst.

    Du er ikke alene ihvertfall, Karianne! Forhåpentligvis er det en mening i det, men hvis ikke så skjønner jeg det også! :)

  4. 5 Linda 10. December 2011 at 09:13

    Visste du forresten at grunnleggeren av DBT (dialektisk adferdsterapi), Marsha Linehan, har hatt/vært kronisk suicidal og borderline? Jeg søkte på navnet hennes i en tilfeldig sammenheng, og da så jeg at hun hadde gått ut med dette offentlig. Jeg ble så rørt! Personlig klarer jeg ikke helt relatere til at hun ble “frelst”, men radikal selvaksept tenger ikke komme fra gud ;)
    I hvert fall får det meg til å føle at vi med bagasje kan klare gode ting :-)

  5. 6 jenta 10. December 2011 at 10:36

    synes ikke du trenger å ta hensyn om at andre synes det er kjedelig eller ikke. det er din blogg, der du kan skrive for å få ned følelsene (tror det er det du har har sagt selv?), og de som virkelig vil lese, sånn som meg, leser det uansett. er jo ikke en blogg der folk med “normale” liv skal lese bare fordi det er spennende å lese bloggen til noen som ikke lever like så normalt? det finnes slike, overalt. jeg husker da jeg blogget selv, og jeg sletta bloggen en stund etterpå. “herregud, har du sletta den?! jeg var en fast leser!” eller noe. jeg ble mer irritert enn glad, for jeg gidder ikke å dele følelser på nett, anonym eller ikke, bare for at andre synes det er spennende å lese om livet til en ikke-frisk person.

  6. 7 laipai 11. December 2011 at 11:27

    <3 <3 <3 <3 <3 Do what please YOU <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: