Jeg vil så veldig gjerne lykkes.

Syt og klag følger;

Siden jeg allerede har ryddet og slengt rundt meg med det jeg gidder å ordne får tastaturet bli neste ventil, maten står for tur – alt til sin tid. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle dette, karma, uflaks? Comes around goes around? Eller er jeg bare ekstremt heldig og får lots of shit på en gang?

La meg fortelle dere hva jeg har gjort den siste uka. Det er nesten festlig hvor lite jeg greier å fylle dagene mine med og hvor tungt det blir å gjøre noe som helst når tungsinnet selv setter inn og trekker ned på det som er igjen. Dager hvor man våkner og lurer på hva vitsen er, hvorfor stå opp? Hvorfor gjøre noe som helst? Hvorfor?

Nuvel. På onsdag, torsdag og fredag og lørdag var jeg skrekkelig opptatt med å spise og spy. Synes jeg følte influensasymptomer på gang men jeg var da ikke, eller ble ikke så skrekkelig syk at det betydde noe voldsomt. Spising og spying var uansett det jeg fylte ettermiddagene mine med, formiddagen? Jeg sov dem vel for det meste bort, bare for å slippe å forholde meg til skrekkelig lange dager.

På lørdag derimot bestemte jeg meg for å ta meg sammen, slutte, bryte sirkelen. Det slo meg at det er like vanskelig å bryte den sirkelen uansett hvor mange ganger man lykkes, det er like komplisert, vondt og smertefullt å gå gjennom de neste dagene hvor kroppen skriker etter en ny trip, en ny high, hvor hjernen bare kverner og kverner rundt mat og smerte. Jeg husker ikke riktig hvordan dag det var jeg lå i senga i tjuefire timer i strekk, bortsett fra når jeg sto på trappa for Zahra sin skyld noen ganger. Dagene er så like, like meningsløse, kjedelige og innholdsrike at det ikke spiller så mye rolle hva som er hva, så lenge jeg har sånn passelig kontroll på avtaleboka og når jeg skal hva og møte hvem i teamet mitt.

Jeg tenkte som så at det beste jeg kunne gjøre var å bare ligge stille og ikke gjøre noe, om alt var ork og om alt var slitsomt. “Jeg trenger sikkert en pause”, selv om to-do lista mi var lang. Jeg streket over lista på mandag og skrev nytt punkt nederst; “get through the day”. Mhm, spennende. Ingenting, på mandag var det så vidt jeg orket å sette på en tv-serie eller to for å slå ihjel noen timer. Dét er ulikt meg.

Igår derimot, “om å gjøre å sove bort så mye som mulig av absolutt alt”.

På tirsdager får jeg medisiner. Jeg har sikkert nevnt det hundre ganger før og skrevet side opp og side ned om hvor mye dette systemet irriterer meg grenseløst. Vanligvis får jeg meldinger på tirsdager, om at noen kommer da og da, det er helt i orden det. Når ingen sendte melding sendte jeg melding – de minuttene jeg husket at det var tirsdag, deretter glemte jeg det.

Glemte det helt til jeg skulle legge meg igår, surret ut på kjøkkenet, bare for å finne en tom dosett. Livet smiler, håner, ler. Helt utrolig hvor lite glad akkurat dette gjorde meg. “Igjen? IGJEN?” Ja, nettopp. Én gang til. Igjen blusser pilleproblematikken opp, pilleproblemet, at jeg ikke får administrere medisinene mine selv sånn at jeg kan klandre meg selv om jeg ikke følger med, istedenfor å føle ubegrenset raseri over andre. Takke faen for at jeg hadde nøyaktig så og så mange milligram epilepsimedisiner til kveldsdose og morgendose idag, men det var også det. Og omtrentlig to andre piller, selv om jeg skal ta fire for dag. Der røyk det kriselageret.

Jeg skrev et helt kapittel om hvor mye dette har irritert meg for en uke eller to siden men det tilhørte ett av innleggene som ikke ble publisert. Det handlet om hvordan jeg ikke får sjansen til å bevise at JEG KAN. Jeg vil så gjerne bevise at jeg kan og nå har det gått så lang tid at jeg faen ikke forstår hva godt jeg kan gjøre for å bevise at jeg er ansvarlig nok. Min forrige overdose skjedde i Mai, totusenogti. Det er 80 uker og fire dager siden, ergo 564 dager. “Vi stoler på deg men ikke på sykdommen din”. Okei, hva er det meninga jeg skal gjøre da? Når ingen tror på meg? Når ingen en gang tror at jeg er i stand til å ta en telefon og si fra om det hadde blitt for vanskelig å ha resepter i hus?

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt at jeg slettes ikke ønsker å dø. Livet er nødt til å være så utrolig mye mer enn dette jeg har akkurat nå. Om dette skal være livet så vil jeg ikke leve det, men poenget er at jeg tror på og vet at livet er mer, og forsøker å holde ut til når det blir bedre. Det frister ikke en gang. I slutten av oktober satt jeg på medisinsk intensiv hos noen som hadde tatt for mange piller og det minnet meg på hvor utrolig lite lyst jeg har til å ligge i en sykeseng der nede, kvalm og jævlig, koblet på en hel haug med apparater og en følelse av å være mislykket som surrer i hodet. Nei takk, det frister så sinnssykt lite, bare å glemme.

Hva kan jeg da gjøre, for å bevise at jeg er sterk nok når jeg ikke en gang får en sjanse? Hva skal til da? Jeg forstår det ikke og naturligvis føler jeg at dette er håpløst.

Her i livet, for å leve, alle trenger bekreftelse. Jeg er sikker på at alle mennesker trenger bekreftelse på at noe de gjør er bra nok, at man får noe igjen for det man strever etter å oppnå. Se på skolen eller arbeidslivet, om man ikke innfrir til forventninger får man beskjed om hvilke områder man må jobbe med og forbedre for å oppnå det man ønsker. Vel, “gi det tid”. Ja, hvor mye tid da? Jeg trenger bekreftelse jeg også, på noe. Jeg trenger at noen tror på meg. Jeg tror på meg selv, jeg tror at jeg er sterk nok, men det hjelper virkelig ingenting når livet mitt er preget av andre sier at jeg kan eller ikke kan gjøre.

Vet dere hva? Jeg nekter at livet mitt skal være sånn. Jeg har vel fri vilje jeg og, til å oppnå det jeg ønsker? Unnskyld, men jeg har ikke tenkt til å befinne meg i denne situasjonen forever, jeg har ikke tenkt til å sitte her og bare drepe dag inn og dag ut med ett eller annet som får tiden til å gå. Jeg kjeder meg. Dette er ikke det jeg vil at livet mitt skal være.

Om det hadde vært opp til meg og om de som kunne hjulpet meg hadde trodd på meg og det jeg sier jeg drømmer om; da hadde jeg gått på skolen nå. Kanskje hadde det vært tungt og vanskelig men i det minste følte jeg meg som om jeg gjorde NOE da jeg gikk på skolen i fjor. Når noen spurte meg “hva gjør du for tiden da?” og jeg kunne glise og si “jeg går på skole”, så stolt. Faen så stolt fordi jeg vet hva det har kostet meg å komme dit jeg var. Så hva faen er dette? Ett år på benken, for hva da? For at jeg ikke fikk lov til å prøve? “Nei, du er for syk”. Der og da, i sommer, var jeg dum nok til å tro på det, til å finne meg i det. Per idag kan jeg med hånda på hjertet si at jeg angrer voldsomt på dette, jeg skulle ha gjort mer for å bevise at jeg mente det jeg sa alvorlig. Istedenfor sitter jeg her og tvinner tommeltotter og lurer på hvor sakte det er mulig at tiden skal gå.

Jeg finner ikke grunner til noe som helst. Eksempelvis; hvorfor skal jeg innta flere kalorier og kjempe for å holde en stabil vekt når jeg ikke trenger det. I teorien ja, men i praksis; nei. Jeg klarer utmerket godt å sitte her og ha lite energi fordi jeg ikke har noe jeg skulle ha gjort uansett.

Jeg er lei av å klandre andre eller å plassere skyld hos andre for ting jeg skulle ønske jeg var ansvarlig nok til å håndtere selv. Jeg er 21 år gammel. I teorien og i praksis er jeg gammel til å gå på videregående skole. Jeg er lei av å være sint og bitter. Hva faen er vitsen med det? Det gir meg ingenting tilbake bortsett fra tristhet og håpløshet, uendelig tomhet og stor meningsløshet.

Så. Etter å ha slumret meg gjennom natta uten å føle at jeg sov i det hele tatt, jeg sover så lett at jeg tror jeg er våken, føler meg våken, at jeg bare ligger der og ikke slapper av, hjernen min jobber fremdeles, tenker fortsatt, så sto jeg opp da. Idag hadde jeg tross alt noe på agendaen, en slags grunn til å stå opp; legetime. Etter å ha fyrt i ovnen hadde jeg behov for å slumre litt mer på sofaen, og DA ringer psykiatritjenesten. “Åh, hei, jeg ser at du ikke fikk medisiner igår…”, inni hodet mitt tenkte jeg “no shit einstein” men jeg sa bare mhm og jaha og sa at det var greit at de kom senere, rundt halv-fire, fire, etter legetime og alt.

Vel. Jeg sto opp forgjeves likevel. Jeg har lenge hatt legetimer hver onsdag – bare ikke idag. Og hvordan kunne jeg vite det, at frk.fastlege var dobbelbooket? Vel, min avtale røk ut og jeg sa at det gikk “heeelt fint”. Jeg satt dermed igjen med en følelse av å være en byrde, til overs, uviktig, verdiløs, tar opp plass, bruker tid, blahblah, tusen linjer til med negative tanker om meg selv som person som igjen bunner ut i det store spørsmålet; “why am I even here?”. Hallo, det burde virkelig ikke være jordas undergang at en legetime går ut, men når det virker som det eneste jeg har; Hva da?

Deretter dro jeg hjem, jeg satt til og med i bilen og ventet med mamma, for ingenting. Just great. Så jeg dro hjem og var dritsur og ryddet og raste samtidig. Nevnte jeg, nei det gjorde jeg ikke, at det er noe tull med varmtvannet mitt? I natt når jeg ikke hadde noe bedre å ta meg til dusjet jeg i kaldt vann fordi det ikke ble varmt. Supert. Så idag når jeg tok oppvasken, vel, lunkent, noe som også ble til en stor irritasjon.

Klokka ble halv fire og fire, jeg har fortsatt ikke fått medisiner. “Så mye sykdom på jobb for tiden”. Unnskyld men det bryr jeg meg slettes ikke om. Om avtalen er at jeg skal få medisiner for én uke hver tirsdag, så må det jo skje også! Det handler jo ikke bare om piller, det handler om dagsform, det handler om trygghet, det handler om epilepsianfall og søvnproblemer, for meg går det utover livskvaliteten min når det ikke er som det skal. Om jeg ikke har epilepsimedisiner vokser jo angsten for nettopp å få anfall til et voldsomt inferno av vill panikk som gjør meg mer eller mindre isolert fra alt annet som kunne vært fint å gjøre – treffe en venn for eksempel, fordi jeg ikke tør. Jeg blir redd og livredd, så JA, jeg forventer at systemet skal fungere som det skal, særlig når det er tredd over hodet på meg, mot min vilje. Alternativet var “da får du ikke medisiner da”, og det er jo virkelig selvmord på resept. Flere dager med søvnløshet gjør meg ikke god i hodet i det hele tatt, når jeg ikke får skrudd av hverken kroppen eller tankene. Hva om det hadde vært hjertemedisiner? “Åh, beklager hjerteinfarktet, vi hadde sykdom på jobben…” Vel, nå har jeg ikke hjerteproblemer men for meg er det likestilt med epilepsianfall, jeg NEKTER å risikere ett TREDJE år med kjøreforbud på grunn av epilepsianfall.

Jeg prøver faktisk å gjøre det beste jeg kan, selv om jeg må bite tennene sammen og selv om jeg ikke får alt som jeg vil. Jeg høres kanskje kravstor ut, som en fireåring på butikken som ikke får det hun eller han peker på, men jeg er 21 og befinner meg i en rolle jeg faen ikke er interessert i å ha.

Damen i nabohuset er pensjonist og av grunner som jeg ikke trenger å sette ord på trenger hun hjelp fra hjemmetjenesten som det også heter – så lenge du ikke er psykisk syk. Det er helt forståelig at det står en bil i oppkjørselen hennes med logoen til Harstad Kommune på, men når en lik bil svinger opp i min oppkjørsel… Det føles som om jeg blir straffet. Hva tenker naboene om nabojenta da? Hun som ikke er ute så mye og får besøk av en bil som bare lyser opp og informer alle som måtte se den at her bor det sykdom?

Jeg skjønner ikke hva godt jeg skal gjøre. Jeg har ingen grunner til å innta mer næring, jeg trenger ikke mer energi til å gjøre ingen verdens ting. Om noen har tenkt til å foreslå at jeg burde skaffe meg en jobb – don’t bother. Jeg er ikke klar for SÅ mye ansvar når jeg ikke en gang får bestemme over mitt eget liv. Dessuten er det ikke det jeg vil. Jeg er flink til å få ting til når jeg går inn for det – skolen for eksempel. Jeg vil det av hele mitt hjerte.

Jeg vil ikke være her for resten av livet. Jeg har faktisk lyst på en utdanning, en jobb og kanskje en karriere jeg kan trives med, kanskje finner jeg noen underveis som kan elske meg for den jeg er, kanskje blir framtiden fin og det håpet – den drømmen, det er alt jeg har. Det er den eneste grunnen til at jeg sitter her idag også, fortsatt i live selv om jeg ikke føler meg levende.

Etter at jeg kom hjem ringte frk.fastlege og beklaget seg opp og ned i mente og jeg sa at det ikke var hennes feil, selv om jeg egentlig var irritert og sint for nettopp dette. Deretter sa hun, faktisk, tenke seg til; “kanskje du bare burde få reseptene selv, siden det er noe du konstant irriterer deg over”. Ja, gjerne. “Kan du love meg at det går bra?”, men idag er ikke en dag jeg kan love noe som helst som er gyldig til lenger enn i kveld. Jeg kan godt love på en god dag fordi da er jeg klar nok i hodet og i tankene, har kontroll nok til å gå inn for å overholde en avtale, så idag kunne jeg ikke si ja. Igjen, beviser ikke det at jeg faktisk tar riktige avgjørelser? Jeg kunne selvsagt sagt ja og sikkert hentet resepter og medisiner allerede imorgen og gjort dumme ting på trass, fordi jeg er sint akkurat nå og fordi jeg har det vondt akkurat nå. Men nei, jeg vil påstå at jeg gjorde det riktige når jeg sa nei.

Men så kommer det fram da… Oh my god jeg ble irritert over dette. I august 2010 synes jeg det var en god idé å bevise at jeg var pålitelig og kunne takle å ha medisiner uten at det nødvendigvis går til helvete. Jeg begynte derfor å samle alle medisinene jeg ikke tok og framsto dermed som om jeg tok alt jeg skulle. Jeg valgte bare bort det jeg ikke trengte, medisiner som for meg ikke utgjorde en forskjell. Jeg sa ikke fra om dette fordi jeg samlet piller, med vilje. Jeg samlet lenge. Jeg samlet til Februar i år og synes det var nok med 179 piller oppspart. Pillene av den skumle typen, pillene som hadde drept om jeg hadde tatt dem alle – noe som ikke en gang falt meg inn. Deretter sa jeg sannheten og leverte fra meg alle pillene slik at de gikk til destruksjon. Jeg hadde håpet å bevise noe, og jeg sa “si nå for guds skyld fra til legen”. Vel. Frk.fastlege fikk vite det idag, via meg – og jeg trodde det var klinkende klart og noe som var tatt med i regnestykket for lenge siden, men nei.

Jeg får ikke en gang sjansen til å ha medisiner for to uker i slengen, tre eller fire, bare én uke.

Deretter skjedde dette;
 Det var liksom siste dråpen før frustrasjonen gikk over til tårer og håpløshet.

Så excuse me for at jeg nå skal drepe en kveld med tonnevis av mat, noe som i mitt hode virker som den eneste utveien akkurat nå, til å skru av noen tanker og følelser jeg ikke gidder å forholde meg til fordi det gjør vondt verre når jeg sitter inne med så mye raseri, sinne og bitterhet over ting jeg ikke en gang kan kontrollere – som går ut over mitt liv.

Dette er ikke livet jeg ønsker å leve, kravstor eller ei; JEG VIL AT DET SKAL VÆRE MER. Er det virkelig for mye å be om at jeg ønsker å føle meg levende?

Edit: Jeg kan absolutt forstå at teamet mitt ikke vil at noe galt skal skje meg, men man må kanskje falle for å lære å gå, eller vingle eller ha dårlig balanse. Om man ikke får prøve kommer man i alle fall ingen vei videre.
Og to linjer til om spising og spying i dagens situasjon; for meg er det det samme som du gjør om du tar paracet eller ibux fordi du har hodepine. Jeg spiser og spyr fordi jeg har emosjonelt vondt i hodet, og fjerner bulimiske tendenser fjerner dette dette voldsomme presset som er vanskelig å forholde seg til når jeg ikke har noen andre, mer konstruktive løsninger til hvordan å holde ut.

Advertisements

28 Responses to “Jeg vil så veldig gjerne lykkes.”


  1. 1 Linn 7. December 2011 at 18:40

    Kanskje du rett og slett bør se om d er mulig for deg å starte opp m nettstudier, kurs osv for å ha noe å jobbe m og mot.? Du skriver mellom linjene at du ønsker noe konstruktivt å fylle dagene m og dette ville nok gitt deg mer guts til å jobbe deg av m sf. Kjenner til d og “ikke ha no å spise for”. Følte på d samme for et år siden da jeg fikk kniven på strupen og de nærmest tvang meg til å ta ut permisjon for å kun fokusere på behandling. D var en ordentlig stor kamel å svelge. Du kan hvis du vil , karianne! Bare du kan stoppe deg!

  2. 3 lovelyliller.com 7. December 2011 at 19:10

    *klemme* det er godt du klarer å sette ord på tanker og handlinger. heller det enn å holde ALT inne. alle kan ha tilbakefall – flere dager. det er ingen skam og det er alltid håp. stor klem

  3. 5 laipai 7. December 2011 at 21:27

    <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

  4. 9 ajachi 8. December 2011 at 02:48

    Kjenner meg så igjen :| <3 …Alle trenger å ha noe å jobbe mot, kjenne på mestring…Du kunne ikke lest på noen fag på egenhånd da? Som privatist liksom? Har selv bare gått og tråkket det siste 1,5 året, dyrket spiseforstyrrelsen…men meldte meg nå opp og klarte faktisk å ta eksamen i to fag nå nettopp :)

  5. 13 Being strong 8. December 2011 at 08:10

    Jeg håper du får den hjelpen du vil ha og trenger, så du kan lykkes og komme akkurat dit du vil. Jeg er overbevist om at du klarer det, nemlig! Du er så sterk.
    *klemmepå*

  6. 15 eva 8. December 2011 at 09:35

    Du kan si deg heldig med å få medisiner for en hel uke om gangen. Her kommer de til meg hver dag.

    • 16 arikanne 8. December 2011 at 14:44

      Been there done that, men jeg synes jeg fortjener mer når jeg føler at jeg har bevist at jeg kan. Jeg har jobbet meg hit jeg er idag, du kommer dit du og. Ikke gi opp!

  7. 17 Lille♥Vinkel 8. December 2011 at 09:47

    sender deg en klem <3<3<3 sender deg ei melding om litt, kanskje kaff3ebesøk i morgen på dagen om du har tid ? skal på psyk tim kl 13 eller no sånnt…..så kunne kommet opp før det ???

  8. 19 eva 8. December 2011 at 10:09

    er det suketter på det siste bildet?

  9. 21 Anja 8. December 2011 at 19:57

    Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Har selv vært innlagt i to år nå, og i perioder uten noe som helst å gjøre. Da er det lett å bare holde fast ved det destruktive, og rett og slett drite i alt. Men heldigvis har jeg noen kloke mennesker rundt meg som fikk meg igang med skole igjen. Det har hjulpet meg masse å ha noe å gjøre borte fra avdelingen. Håper virkelig du finner noe å gjøre som er godt for deg. Stå på:)

  10. 23 Ingunn 8. December 2011 at 21:50

    Måtte nesten le litt når jeg så bildet av sukettene, jeg har ikke tall på hvor mange ganger det har vært min siste dråpe også. Akkurat det siste man trenger, uansett hvor dumt det (egentlig) er!
    (Også: Hvis skole er drømmen din, synes jeg du skal følge den. Selv om det blir lenge å vente til neste sjanse. Du er tross alt over 18, du er ikke under behandling som umyndiggjør deg på noen som helst måte; altså er det ditt frie, endelige valg. Apropos dette med å falle noen ganger iløpet av tiden det tar å lære å gå. Du har klart det før, du kan klare det igjen)
    <3

  11. 25 spolits 10. December 2011 at 00:00

    Jeg har mistet sukketboksen i gulvet mange ganger. Løsningen ble at jeg teipet over lokket, dermed faller ikke sukettene ut om boksen går i gulvet. Smart tips!

  12. 27 Kinemor 10. December 2011 at 15:54

    Mange klemmer til deg.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: