Hit, men ikke lenger.

Om å gå på trynet, veldig. Hardt og brutalt, stygt. Det er veldig lett for meg å identifisere den utløsende årsaken, kanskje kan jeg skylde litt på at livet ikke er rettferdig, ikke på mine vegne, men så grusomt urettferdig på andre sine vegne at jeg personlig får så vondt i sjela at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med meg selv.

Jeg er ikke spesielt glad i å skrive om krise når det skjer, av og til er jeg nødt til å la det gå litt tid, sånn at jeg vet eller har funnet ut av hva jeg skal, kan skrive og har lyst til å sette ord på.

Forrige mandag, altså for tretten dager siden, det var vel der jeg snublet. Jeg var allerede fysisk kvalm etter å ha befunnet meg i en bil med defekt varmeapparat i nærmere sju timer. Men, å kombinere småkvalm med en beskjed om at noen som var så levende, at en bekjent venn ble brått revet bort i en ulykke – det ble for mye. Det ble for uvirkelig, ubegripelig, ufattelig, uhåndterlig. Jeg husker ikke om jeg nevnte det på bloggen en gang fordi jeg kladder så mange innlegg som jeg ikke får meg selv til å publisere. Jeg tror jeg nevnte det. Det fikk meg til å tenke på hvor skjørt livet egentlig er, når noen som bare rakk å fylle sytten år, som attpåvil var i gang med å leve ut hennes største drøm – just like that – ikke var mer.

Vondt i meg for klassen min, for klassen hennes, for foreldre, slekt, venner, pårørende og kjæresten. Jeg så minnevideoene på facebook, jeg gråt når jeg så gjennom videoene hennes på facebook eller når jeg leste gjennom bloggen hennes som jeg har fulgt.

Det er lett for meg å sprekke. Kunsten og trikset forsvinner visstnok ikke og hver gang det skjer, fortid, er det like lett og jeg blir alltid like overrasket, nesten. Smerten av å spise og spy, noe konkret og enkelt, noe som tar bort alt annet, noe som sluker timer og fjerner meg, distanserer meg fra resten av verden, en slags pauseknapp selv om det er midlertidig – i alle fall burde det være midlertidig.

Fem dager i strekk gikk med til gamle mønster.

Frustrerte fruer, sesong åtte, episode ni. Jeg har blitt veldig glad i disse print screen bildene mine. Når jeg hører magiske linjer som treffer meg i hjertet, jeg bare må stoppe, pause, print screen, spille scenen om og om igjen til jeg får teksten riktig, redigere bildet og voilá.

Og akkurat her er jeg tvunget til å skrive “shit happens“. Jeg får meg ikke til å skrive noe annet, kan ikke gruble mer på det, gi slipp, gå videre. Jeg kan ikke henge meg opp i at jeg snublet eller at jeg har kastet opp  i leiligheta som jeg virkelig ikke ønsket, jeg kan ikke henge meg opp i alle disse nederlags følelsene. Det er menneskelig å feile, gå på trynet, selv om jeg skulle ønske det var så enkelt at jeg slapp. Fem dager down the drain etterfulgt av fire dager med kontroll før en viss krise traff meg midt i ansiktet og det ble igjen nødvendig med en pause hvor jeg slapp å tenke.

Men så fant jeg løsningen på krisen som oppsto, men problemet med å falle, hvordan finne styrke til å reise seg igjen. I tre dager lovet jeg meg selv “aldri mer” men likevel. Trangen, behovet, avhengigheten, tryggheten. Behovet. Behovet for smerte, hvorfor er det der? Jeg burde ha behov for å ta en dusj eller treffe en venn, behov for næring eller å være varm nok eller å behøve en kopp kaffe. Men nei, behovet for smerte, lidelse, noe?

Intensiteten. Herregud intensiteten. Man glemmer og fortrenger det som er jævlig når man forsøker å gå videre og gjett, lett at jeg glemte og fortrengte intensiteten som bulimien fører med seg. På fredag, aldri mer tenkte jeg i mitt stille sinn mens jeg dro kortet og ga en lang faen i pengene som forsvant selv om jeg visste at jeg burde brydd meg mer om det. Når kvelden var over og kroppen hadde fått nok for lenge siden kom det noe nytt og vanskelig. Rester. Mat. Jeg hater å kaste mat, av en eller annen grunn er det mye bedre å spise det og kaste det opp, i det minste har det en oppgave, men? Jeg vet og jeg visste at jeg kom til å få problemer med å kaste det, men jeg visste også hvordan lørdag ville se ut om jeg ikke kastet.

Jeg tvang meg selv til å kaste. Først i søpla og deretter ut med søpla, for at det ikke lenger skulle være en mulighet. Det første jeg tenkte når jeg våknet igår var “helvete heller, hvorfor kastet du? Hvorfor?!”. Dagen gikk sakte og behovet for mer smerte, mer pause og mer lindring ville ikke gi seg. Jeg forsto ikke hvor ekstremt det føles og er før tankene mine spant voldsomt rundt dette med å spise mat fra søpla. Jeg har gjort det før, men fra søpla inne. Der har du bulimien som ikke lar seg stoppe, bulimien som har kontoll, bulimien som overstyrer realismen og alt annet man burde ta i betraktning.

Syke satan, uansett hvor mange logiske tanker jeg forsøkte å tenke om hvor ekkelt, hvor grusomt det er å spise mat fra søpla, bakterier og ekkelt, det ville ikke smake godt en gang men jeg greide likevel ikke å bry meg fordi behovet likevel var overskyggende.

I 2008 hadde jeg en periode hvor jeg kastet opp i isbokser for å slippe unna, for å lure mamma til å tro at jeg kastet opp mye mindre. Istedenfor å gå på badet etter å ha spist gikk jeg heller på rommet og kastet opp i isbokser, eller poser om jeg ikke hadde flere bokser. Flere problemer og flere løgner, hvordan kvitte seg med blytunge isbokser fulle av oppkast? Eirin sa “herregud småen, om du må spy kan du likegodt spy i do“, rett fram og direkte.

Igår tenkte jeg på hva hun ville sagt om hun hadde visst at jeg vurderte å spise mat fra søpla. Hun hadde sagt “herregud småen, da får du heller kjøpe ny mat enn å fråtse i baktereier og gudene vet hva“. Ergo endte jeg opp med å kjøpe enda mer mat for å drukne atter en kveld med alt annet. Kvalme, sukker, smerte. Men at det i det hele tatt var en reell trussel – spise frossen mat fra søpla ute – det er skremmende. Så intenst hadde jeg glemt at det var.

Idag er det søndag og jeg vet jeg må skjerpe meg nå. Atter en gang kastet jeg mat ut i søpla ute og det er null alternativ å feile idag. Jeg vet at det blir for mye med bulimien, den tapper mer og mer og jeg vet at jeg aldri i verden vil greie å sjonglere mellom fire timer behandling i uka og bulimien. Det går ikke. Jeg kommer til å tape utolig mye mer enn det er verdt, angsten for eksempel. Epilepsien for eksempel. Magesmerter for eksempel. Økonomien for eksempel. Jula for eksempel. Mange grunner, gode, logiske grunner til hvorfor det er nok nå.

Atter en gang må jeg, jeg er nødt til å trekke en ny strek, hit men ikke lenger. Jeg har skrevet en lang liste over ting jeg burde ta meg til idag istedenfor å ryke rett utpå. Jeg vet ikke hvor mange dager det egentlig ble. Etter å ha sjekket ble det 53. Jeg legger ikke lista på 53, jeg legger lista dag for dag. Jeg må, fordi jeg ikke vil tilbake. Aldri i verden om jeg har tenkt til å gi opp her, bare fordi jeg snublet. Om ikke annet er det en viktig påminnelse. “Glem aldri grunnen til hvorfor du ikke er villig til å gi opp, ja og shit happens.

Advertisements

20 Responses to “Hit, men ikke lenger.”


  1. 3 Anne 4. December 2011 at 17:10

    Ja, det med bokser og poser kjenner jeg også til. Prøver å fortrenge slike forskrudde handlinger, men de har jo vært sanne hendelser.. Det er vondt, jeg vet. Alt for godt. Holdt deg fast i gode ting, tenk hvor tøft det er å klare å kaste søpla i båsen, ikke i din egen kropp. Tenk, det er jo framskritt, eller hva? Spør du meg, så hadde det vært såå mye enklere å spise og spy, men du valgte å kaste det. Det er jo bedre? Har liksom ingen ting å si, egentlig. Du har skrevet ned mine tanker. Alle sammen. Håper du får det bedre snart, Karianne. Du fortjener alt det gode <3

  2. 7 Maria 4. December 2011 at 19:28

    Opp i all elendigheten så er du i alle fall reflektert – og dét er en styrke det også. Du er flink.

  3. 9 Alex 4. December 2011 at 20:46

    Og nå skal jeg komme med et sitat fra eks-pillemisbruker dr. Charlotte King i Privat Praksis; “Don’t let a slip turn into a fall”. Rart at man kan kjenne seg så igjen i oppdiktede karakterer fra amerikanske tv-serier!

    Du er heller ikke så verst når det kommer til formuleringer om bulimiens sinnsyke sannhet. Jeg kjenner meg så igjen. All logikk og fornuft blir totalt blottet fra sinnet, uansett hvor kvalmt og sykt det er.

    Hvis jeg så kaster opp igjen etter et lengre opphold fra bulimien, kan jeg ofte tenkte hvor befriende det er å la maten gi slipp igjen fra magesekken. Men det varer heldigvis bare et kort øyeblikk og kun etter den første glippen. Etter neste runde tenker jeg alltid “aldri mer!”. Og det er den tanken jeg må holde fast med hvis jeg holder på å gå på en ny glipp.

    • 10 arikanne 5. December 2011 at 17:53

      Åh, liker det sitatet : )
      Jeg hater at det er så enkelt. Det er “SÅ ENKELT”. Å bare gjøre det liksom, å bare drite i det, trekke på skuldrene, “jaja”. Skremmende. Jeg håper du greier å holde fast i “aldri mer”. Jeg prøver å finne motivasjonen til å klamre meg fast i deg jeg og. ♥

  4. 11 konkylie 4. December 2011 at 21:03

    Jeg beundrer deg for at du klarer å skrive så ærlig, hente fram alt det vonde og finne ord for å forklare og beskrive. Håper du får det litt bedre framover :)

    • 12 arikanne 5. December 2011 at 17:50

      I mitt hode er det ingen vei utenom. Jeg hater løgner. Jeg har allerede løyet i nesten fjortendager, så det er fint å slippe selv om det svir å være ærlig når man skulle ønske sannheten var annerledes.

  5. 13 Emma 4. December 2011 at 23:46

    søte deg.
    Du gjør så godt du kan,ikke døm dg deg selv for hardt nå. Prøv å ikke legge for mye vekt på dette du ikke er fornøyd med. Noen ganger må man bare gjør det man må gjøre for å komme videre.
    Hva som virkelig betyr noe,mener jeg-og som virkelig bør vektlegges- er hvilken enorm forbedring og og positive valg og grep du har gjort. For ikke lenge siden var bulimien konstant. Nå er den bare en sjelden skygge.
    Det som betyr noe er din vilje til å kjempe,og din evne til nettopp det.Be Proud, and keep on walking u wonderful girl:).
    Heier på deg og håper for deg!
    *stor klem*

  6. 15 lisa 5. December 2011 at 01:47

    ååh, kjære deg! Jeg vet hvem den vakre jenta er.. det er så ufattelig trist når slikt skjer, å jeg kan forstå, selv om det er vondt å forstå, at man fort kan vende tilbake til gamle “lette” utveier. Dessverre så oppdager man fort at om man tyr til disse utveiene, så hjelper det ingenting i lengden.. Vet ikke hva mer jeg kan skrive, men stå på, karianne.. jeg har troen på deg<3

  7. 17 jeanett 5. December 2011 at 06:43

    ordene du skriver er omtrent som tatt ut av hodet mitt. forferdelig og lese, men likevel utrolig motiverende og se at du klarer å holde deg såpass sterk som du er! du fremstår som en utrolig fantastisk person, og jeg må ærlig innrømme at jeg leser bloggen din til stor motivasjon og trøst gjennom min egen bulimi !
    Håper virkelig du vil klare dette, veien er lang, men ikke umulig! jeg har virkelig troen på deg <3
    la oss klare det sammen !

  8. 19 laipai 5. December 2011 at 14:48

    Shit happend, reis deg og gå på videre. At du ikke kaster opp over lengre tid betyr jo heller ikke at det ALDRI vil skje igjen, du er tross alt syk, og jeg mener nå at du skal se på hvor dager du faktisk klarte det før du falt. Jeg vet det er jævla kjipt å falle, skuffelsen som kommer, jeg er livredd for den selv, men, det er da det gjelder å ta seg selv i nakken og tenke ; shit heller, opp og stå, verden går ikke under.
    Do you best, det er jo det beste du kan gjøre.

    <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: