Trist, tristere.

En av livets jævlige dager. En sånn dag hvor alt er galt fra a til å, hvor det liksom ikke blir bedre samme hvor mye tur man går eller hvor mye man vasker eller prøver å sove vekk alt som bare tærer på og spinner i hodet. Konstante påminnere, flashbacks, ting man ikke glemmer. Jeg hater at jeg kan huske datoer så eksakt. Enkelte datoer, jeg kan huske langt tilbake til hva jeg gjorde 8. desember 1998.

Det er grusomt å huske på juleminnene fra barndom. Lykken, spenningen og julegleden. Det føles som om jeg har spist glasskår og jeg blir så vanvittig trist at det ikke finnes noe annet å gjøre enn å ta til tårene. Gråter, noe jeg ikke har gjort på måneder. Endelig fikk jeg formulert problemet med i overkant av 3000 ord men når alt kom til stykket fikk jeg ikke til å lese korrektur, blendet av tårer , skjermen flyter utover og blir sørgelig og uleselig. “Nå må jeg maile psykologen og legen”, men så langt kom jeg aldri. Vet jeg burde si det.

Sette ord på panikken og alt kaoset, alt det vonde.

Noen i forrige kommentarfelt mente jeg burde fokusere på det positive – nada. Om jeg kunne skrive noe om å overleve jula – beklager. Det er ikke en gang første desember og jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal overleve selv. Det eneste lille, det lille, det bittelille jeg hadde igjen av håp eller snev av juleglede ble brutalt revet bort på lørdag.

Julestjerna. Jeg liker eller likte den. Iløpet av mine tjue tidligere juler må det være det eneste som ikke har blitt forvrengt eller vridd om til noe grusomt, den eneste lille tradisjonen som gjensto. Julestjerne og mandariner, jeg kan leve med det? Men nå? Sår i sjela som jeg har forsøkt å behandle pent og la gro ble brutalt åpnet, som om noen strødde salt i, bare for å være jævlig.

Det river opp i fjerde januar, det river opp alt sammen. Raseriet og bitterheten strømmer gjennom kroppen og jeg skulle ønske jeg visste om en måte å skru det av på. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg må akseptere, aksept, aksept, aksept, slapp av, relax, la det gå. Let go. Live and let go. Pust, trekk pusten, gi slipp. Slipp fortiden for faen, du kan ikke leve i fortiden og bitterheten. Jeg er for ung til å være så bitter på fortiden at presens blir ulevelig. Jeg må gi slipp men jeg klarer ikke, det blir for mye.

Anser meg selv som heldig som ikke har TV i disse tider, jeg hadde mest sannsynlig blitt gal av reklamen, juletilbud, julemat, juleditt og juledatt, juleprogrammer og mer mat på tv. Jeg har lenge hatt problemer med reklamepausen på tv fordi det alltid dreier seg om mat, alltid. Legg merke til det om du ikke har tenkt på det, men jeg skal love deg at det dukker opp både pastasaus og en eller annen grandiosa-sang eller noe om tilbud på sånn og slik og ta tre, betal for to på prix . Jeg har ikke tenkt til å skru på radioen og la julesangene strømme mot meg – minnene. Flashbacks fra fortiden.

Barndomslykken. Jeg har likt jula jeg og. En gang i tiden. Før foreldrene mine ble skilt, før bulimien gjorde jula til et ulevelig helvete jeg måtte spise og spy meg gjennom for å overleve. Barberblader og sting i armene under julekjolen, genseren jeg synes jeg måtte ha over.

Jeg er lei av julefasaden min, jeg kjenner ikke at jeg makter å kle på meg smilet, øve på det. Kjenner ikke at jeg orker å forholde meg til noe som helst, men hvordan unngå? Man skal ikke komme seg ut av yttergangen før julelysene blender deg. Kjenner raseriet bygger seg opp når jeg går forbi blinkende julelys, ett sted får vel grensa gå? Hva signaliserer de blinkende julelysene egentlig? Betyr det at man er ekstra glad i jula? Det blinker. Jeg kan ikke fordra blinkende lys, takk til epilepsien og angsten for det. Selv å gå i en butikk med en ødelagt lampe som blinker kan trigge redselen. Det går selvsagt an å pynte pent med noen lys, det går fint. Jeg er generelt sett glad i lys. Lys er vakkert. Alle former for lys. Ordet fotografi, “å fange lyset”, det er vakkert. Lyset gir en stemning, men når julelysene blir røde, blå og grønne? Har du ikke julelys er du forresten u-kul, alle naboene har, det blir nesten obligatorisk.

Når jeg var liten pleide jeg å telle julelys når jeg satt i bilen. Telle hvor mange trær og busker som hadde julelys, om det fantes røde julelys var det ekstra stas. Nå er det bare minnene om noe vakkert og kjært som henger igjen og det gjør meg så uendelig, ubeskrivelig trist.

Det finnes ingen julefrie soner. Bare glem å gå på butikken eller apoteket, i kirka, på legekontoret eller sykehuset, bare glem å tråkke over dørstokken, det finnes ikke julefrie soner.

Jeg savner det. Jeg savner gleden over jula. Savnet snur brått om til hat, bitterheten over at det ikke er nå eller til å reparere på. En kjær venn sa at jula handlet om å skape sine egne tradisjoner og hun har rett. Men her og nå kan jeg ikke lage tradisjoner, jeg er ikke i stand til å lage tradisjoner. Julemiddag; nutridrink med sjokoladesmak; dessert; en klementin. Kvelds; mandarin, kanskje til og med én twist.

Jeg husker det året jeg var så radig forbanna på mamma som hadde glemt å kjøpe twist. Herregud, om dette bare kunne fikses med en pose twist. Jeg kan ønske men det gjør ikke denne smerten mindre eller enklere å håndtere. Det er bare for mye. Det er for mye.

Jeg klarer ikke, makter ikke. Minnene blir for mye og nok til å gjennomsyre enhver situasjon. Jeg kan ikke lukte julemiddag uten at brekningsfornemmelsene er på plass. Hvordan jeg kan huske skammen og bulimien. Siden jeg ble syk har jeg ikke hatt en eneste julaften uten fråtsing og oppkast. Det gjør vondt å tenke på. Hvorfor skal det bli annerledes i år? Det er allerede for mye. Jeg burde ha skrevet om to måneder uten oppkast idag, den historien fikk bråstopp forrige mandag. Av alle mine destruktive overlevelsesmekanismer er det oppkast som er den mildeste versjonen og det enkleste å ty til. Én dag ble til to, tre, fire, fem. Jeg har tatt til vett igjen og forsøker å holde meg i skinnet, men faen heller, hadde jeg hatt mer enn ti kroner på konto skulle jeg gladelig ha selvmedisinert vekk hele driten, heller komatøs og utmattet enn i stand til å føle. Sulte bort følelsene? Jeg har ingen fornuftige alternativer eller overlevelsesmekanismer.

Ikke fortell meg at jeg skal tenke på her og nå, ikke våg. Jeg vil ingenting, jeg vil bare ikke være, slippe unna alt dette. Jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal trekke pusten.

^

Sannheten. Unnskyld.

Advertisements

26 Responses to “Trist, tristere.”


  1. 1 Løvetannjenta 30. November 2011 at 02:49

    Dette høres muligens totalt ego og ufølsomt ut, men jeg kan ikke la være å kjenne på en viss lettelse over at det ikke bare er meg som har et slikt forhold til jula. Det du beskriver er nøyaktig slik jeg selv kjenner det. Å prøve å forklare andre at det slett ikke er like naturlig for alle og være overstadig lykkelig i julehøytiden har jeg gitt opp for lengst. Så det er ikke det at jeg gleder meg over din relasjon til julen, men som sagt: litt ok å vite at det er andre som oxo føler det slik. At det finnes andre mennesker der ute som oxo er lei av julejåleriet, julefråtsingen, falskheten og forventningene m.m.
    Btw, syntes forslaget fra forrige innlegg om kunstig koma høres ut som en super idè.. :p
    Uanz, så håper jeg du finner en måte å overleve denne tiden på.

  2. 3 Hanne 30. November 2011 at 04:12

    Ikke unskyld deg for å skrive sannheten. Det gjør deg ikke noe godt om du bare skriver om fasaden som alle ser. Du har bloggen for din del, og da må de som leser den tåle å lese det du skriver, eller velge å la være. Jeg håper du klarer å få julestemningen som du ønsker deg.

  3. 7 Alexis 30. November 2011 at 15:09

    Som Hanne sier; ikke unnskyld sannheten. Det er slik det er. Og din sannhet er din, ingen kan bestemme at den skal være annerledes (selv om de ofte vil). Håper du skrev akkurat det du ville, uten å tenke “filter”, og at det hjalp litt.
    Tenker på deg!

  4. 9 ThisISmeThen 30. November 2011 at 15:28

    Julen er også min verste tid på året. Vonde minner og flashbacks… Alle liksomgledene… Maten… Stivt smil som opprettholdes… Stress og mas. Skulle gjerne hoppet over denne måneden, om det var opp til meg. Heldigvis har jeg en mulighet til å gjøre julen til noe eget hjemme i MIN leilighet, sammen med kjæresten. En glede av å pynte med krybbe, josef og maria (til tross for at jeg ikke er kristen), fordi jeg veit at bestemoren min har laget de. Juleduk, som jeg har arvet etter bestemor… Jeg lytter til en julecd, med sanger som var nye for meg i fjor… En kamerat av kjæresten som synger. Prøver å lage nye minner for meg selv… Nye minner for julen! Bestemor er glede for og trygghet for meg, så det er fint å kunne forbinde julen med henne… Så blir det ikke bare vondt i desember likevel…
    Legger igjen en klem og masse gode tanker. Jeg håper at julen blir overkommelig for deg, kjære Karianne. Det fortjener du så inderlig <3

  5. 13 LilleRedd 30. November 2011 at 19:13

    I feel you! Jul er skikkelig tøft og jævlig.

    *klemme masse på*

  6. 15 Gunhild 30. November 2011 at 20:42

    Jeg tenker som Hanne; ikke si unnskyld. Jeg synes ikke du er et fælt menneske selv om du gruer deg til jul. Jeg synes ikke du er et fælt menneske om du ønsket jula død for alltid. Det går fint an å forstå hvorfor du vil slippe å forholde deg til jul (jeg forstår så godt jeg kan ihvertfall, jeg vet ikke med alle andre). Du har så mange vonde følelser og minner knyttet til jula. Da jeg leste ordene dine håpet jeg du slapp å feire jul. Kunstig koma høres på mange måter ut som en god løsning. Slippe å forholde seg.. Hvorfor ikke? Det burde være mulig å begynne på enklere utfordringer enn jula, som (også for ‘vanlige’ mennesker) er en orgie i mat. Jeg håper du har noen som hjelper deg å finne løsninger. Muligheter for å komme seg noen lunde helskinnet gjennom. Jeg håper du blir positivt overrasket. Mulig jeg oppfatter feil, men det virker som om du er i endring – fremover. Kanskje det gjør jula annerledes enn i fjor, og året før det, og året før det igjen.. For fremtiden håper jeg du klarer å knytte nye, fine minner til jula.

  7. 17 tornerose 1. December 2011 at 00:28

    Ska vi rømme te syden ilag??? ( hadde æg hadd pænga sku æg gladelig ha spandert tur på dæg og mæg, men penga voks vesst ikkje på denna kontoen heller)
    stooor klæm te dæg <3

  8. 19 Emma 1. December 2011 at 01:12

    Søte deg;
    Sannheten trenger aldri unnskyldes.
    Ærlighet og ekthet varer lengst.
    Skulle så inderlig ønske jeg kunne ha gjort noe for deg.
    Men så vet jeg jo du har et flott team rundt deg,kanskje kan dere sammen legge hodene i bløt og klekke ut en plan?En levelig plan?
    Åå gode jenta,du fortjener så mye bedre. det vil komme til deg tilslutt, men helst i går,helst for uendelig mange år siden.Vet at smerten her og nå er altoppslukende slik du beskriver det. Men ikke gi deg vennen. Ikke klandre degselv for din mestringsstrategi. Du gjør virkelig så godt du kan og bedre enn sitt beste kan man virkelig ikke gjøre. Ingen er overmennesker. Alle har vi vårt. Men så lenge vi prøver og prøver helhjertet kan man ikke forlange mer. Og det er ingen tvil om at du kjemper 24/7. Du reiser deg og fortsetter videre fremover, det er beundringsverdig!
    Du er sterk!
    Du er sterkere
    Enn du selv tror
    Tror jeg!!!
    *sender mange mange klemmer og enda flere gode ønsker og tanker til deg langt der oppe i nord*

    Kjenner jeg blir litt sint på borderline som ødelegger så mye for deg.
    Men jeg vet du vil få fred tilslutt. Gi aldri opp å søke hjelp på veien!!!!

  9. 23 Destgirl 2. December 2011 at 23:15

    Vet hvor ille jula kan være, smerten og tårene..har ikke ord for jula egentlig..

    *klemmer*

  10. 25 jeanett 3. December 2011 at 20:04

    så utrolig grusomt å lese dette.. kun av en grunn, og det er at jeg kjenner meg så forferdelig godt igjen.
    unner ingen denne situasjonen du/vi er i, og jeg kunne virkelig ønske jeg fant en vei ut.

    Jeg sitter her nå og gleder meg til jula bare er over. sprakk fra min bulimi-frie måned forrige søndag, og nå sitter jeg her, med kjøleskapet og hyllene fylt opp med det jeg elsker(hater) mest, og vet at det i løpet av min ensomme og depressive helg kommer til å bli kastet like fort inn i kroppen som det kommer ut, kun for å døyve tiden, følelsene og angsten. som igjen bare fører til at jeg føler meg hundre ganger værre enn før jeg startet.

    jeg vet det er feil, vet jeg ikke burde, men jeg klarer ikke.. og det gjør så forferdelig vondt…

    • 26 arikanne 4. December 2011 at 01:41

      Åh, vit at du ikke er alene. Du er ikke den eneste som har tilbragt helga på dette viset :( Men ikke gi opp, okei? Vet jeg gikk på trynet men jeg håper å finne tilbake til noe av styrken til å stå i mot og å holde ut uten bulimien. Tenker på deg ♥


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: