Please teach me gently how to breathe.

Denne uka, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne? Det har vært så mye. Sverigeturen på mandag var fin, men resten av mandag var ene og alene ubegripelig, jeg kunne ikke forstå fakta selv om jeg leste artiklene både hos VG, DB, Harstad Tidende og Clark Fork Valley Press. Kjære Elisabeth, sov godt ♥

Deretter har uka bare vært komplisert. Det er meg mot meg selv, trasker i ringer, gamle mønster. Velkjent men ukjent, ordene som bygger seg opp men som jeg ikke kan si. Hysj, om jeg ikke sier det til noen, kan jeg ikke da i det minste late som om det ikke er sant? Om jeg ikke sier det til noen, kan jeg da late som om det aldri har skjedd, bare glemme, gå videre? Selvinstruksjonene forteller meg at jeg for guds skyld ikke må henge meg opp i det, det blir det samme som å grave min egen grav allerede nå og jeg forsøker inderlig å holde ut. Hver dag tenker jeg “herregud, er ikke denne jævla dagen over snart?”, også kommer imorgen og den dagen er akkurat lik.

Selvinstruksjonene gir klare rettningslinjer om at jeg ikke må stoppe opp å føle, det går bare ikke. Jeg må få tiden til å gå og tyr til min vanlige play, stopp, pause – TV-serier. Det handler igjen om å få tiden til å gå smertefritt, i det minste så problemfritt som mulig.

Fra Dr. Who sesong 6, episode 7; “a good man goes to war”. Skjermdump, tekst og redigering har jeg selv gjort.

Til min store entusiasme gikk det opp for meg at Greys Anatomy har kommet ut med ni episoder jeg enda ikke har sett og det passer meg absolutt ypperlig å pløye meg gjennom dem i helga, siden målet likevel er å tenke og føle minimalt.

For hver dag som går kommer det nærmere og nærmere og jeg kjenner det blir vanskeligere og vanskeligere å forholde meg til den virkelige verden gjennom denne tiden. Jeg har ikke taklet det spesielt bra de siste årene og noe inni meg forteller meg at i år muligens kommer til å bli enda vanskeligere, verre og mer komplisert. Jeg gruer meg og klarer ikke å ta opp temaet, hver gang mamma forsøker å spørre “hva ønsker du å gjøre? Hvordan kan det bli best for deg? Hva kan vi gjøre?” er svaret mitt noe tragisk og usammenhengende om døden. Jeg har enorme problemer med å forholde meg til det faktum at det snart er jul. Jeg har ikke en gang ord til å begynne å forklare hvor problematisk det er, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne selv om jeg har kladdet noen forsøk for meg selv. Jeg har kladdet om fortid, nåtid, juleminner og hva jeg husker.

Jul for meg er spiseforstyrrelsens høytid. Jul for meg er fråtsing, jula forvandler meg til noe grusomt, et monster jeg ikke kan fordra, noe jeg selv hater. Selvhatet blir så enormt at jeg ønsker meg selv død og begravet, jeg ønsker å utslette meg selv for å skjerme alle andre fra min, eller sykdommens grusomheter. Jeg vil spare dem fordi jeg vet jeg ødelegger, selv så hardt jeg kanskje måtte prøve å få det til å fungere. Det fungerer ikke. År etter år er det konklusjonen jeg trekker. Jeg kommer meg igjennom om jeg gir opp kampen og lar det som skjer skje. Jeg spiser og spyr meg gjennom juletragedien år etter år, jeg overlever og lista over julemareritt blir lenger og lenger, men hva med nå? Akkurat nå, i år? Hva skjer nå? Hva gjør jeg uten bulimien? Hva gjør jeg med anoreksien? Hvordan forholde seg til en måned med fritt gilde når jeg knapt nok greier å forholde meg til mitt eget to timer lange bursdagsselskap meg nærmeste familie? P a n i c.

Fra Harry Potter and the deathly hallows pt. 2

Advertisements

11 Responses to “Please teach me gently how to breathe.”


  1. 2 Silje emelia 25. November 2011 at 17:04

    Det er så sterkt å lesse dette her karianne, men du er en sterk jente som kommer deg gjennom dette også. du har kommet deg gjennom masse aldrede, og da kommer du til å greie dette også selv om det er veldig vanskelig. men jeg har tura på deg.

    Mange varme tanker til deg.
    klem silje

  2. 3 trist sjel 25. November 2011 at 22:02

    Jeg vet hva du prater om. Jeg manner meg opp til juletiden jeg også! I fjor på denne tiden var jeg innlagt på Modum Bad og fikk masse hjelp om hvordan takle alle disse matsituasjonene. Jeg var jo innlagt i hele desember, så da var det rutine på alt, og lite mulighet for overspising. Jeg reiste hjem med et åpent sinn om at jeg skulle klare å holde rutinene hjemme på juleferie. Men det sa bare PANG! Før jeg visste ord av det hang jeg over doskålen. Det var som om jeg hadde lagt igjen all kunnskapen.
    I år er jeg redd for hva som skjer. Hvem skal passe på meg nå? Hvem skal holde meg i tøylene?… Helt på egenhånd. For første gang i leilighet – ALEINE!
    Jeg krysser fingrene for at vi kommer oss gjennom dette, om det så må innebære at vi snubler litt underveis.
    Det er ikke å tape å falle, men man taper hvis man ikke reiser seg igjen!

  3. 4 Marion 26. November 2011 at 03:45

    Hei, jeg tittet innom bloggen din og da jeg leste dette innlegget så rørte det ved meg, i den forstand at måten du skriver på, det var sterkt. Jeg kan ikke vite hvordan det er fordi det aner jeg ikke. Men du får frem en følelse i denne teksten. Ordene har helt klart en betydning, de står ikke som tomme ord.

    Kondolerer.

  4. 5 Marthe 26. November 2011 at 16:41

    Sender deg masse tanker Karianne! julen er en vanskelig tid, tror ikke jeg har kjent helt etter og faktisk innsett at det er så kort tid til jul, eller så har panikken roet seg? (tviler). Men, vi skal klare julen, <3 Vi skal klare livet vennen <3 Det er tungt i perioder, forferdelig smertefullt,sender deg mange store klemmer gode deg <3

  5. 6 Emma 26. November 2011 at 21:14

    Åh…søte deg.
    Hvis du har lyst,og ikke minst anledning og RÅD…tror du da du kunne tenkt deg å reise et sted hvor man ikke feirer jul?for eksempel en sydentur eller noe?Tror ikke det er så dyrt på denne tiden av året…
    Hang in there darling.
    Tenker masse på deg.
    Don`t give in!:)

    • 7 arikanne 27. November 2011 at 19:44

      Jeg skulle gladelig ha reist til pappa som ifjor om det ikke hadde vært for angsten og en total KJEMPESPERRE mot flyplasser. Jeg har ikke likt flyplasser på mange år men det ble hundre ganger verre når angsten kom. Så med mindre pappa flyr hit og vi roadtripper Norge på langs og tvers.. ser liksom ikke det skje :/ Men takk ♥

  6. 8 Kikky 26. November 2011 at 22:37

    Tenker alltid på deg når jeg hører denne sangen <3

  7. 10 Marianne Halvorsen 27. November 2011 at 18:35

    Julen er vanskelig for oss. Men tross alt så føler jeg at det hjelper litt på når mine nærmeste vet om spiseforstyrrelsen. Ikke alltid de sier de rette ordene, ikke alltid man selv ønsker å si de rette ordene til dem. Du er sterk, Karianne, det er jeg ikke i tvil om. Og slik du skriver at julehøytidene har vært en tragedie for deg, og du setter spørsmålstegn til deg selv om hvordan det blir i år.. Det kan hende den blir bedre. ikke gi opp. <3 Håper det er ok at jeg deler det dikt med deg. Skrev det som motivasjon til meg selv her om dagen.

    sjelens farger
    kan fly av sted
    hvis
    dens vegger revner

    en krok i mørket
    kan bli
    ditt nye hjem

    livets mening
    kan bli
    en lengsel

    du mister glans
    og
    gleden svinner

    men hold døren
    åpen,
    hold fast på håp

    let i fruktbare enger,

    der solen skinner

    la sjelen bli fylt
    med nye farger,

    og si til deg selv
    at
    du gir aldri opp


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: