En selvskaders mor.

Spørsmålet jeg stilte min mor er det samme som jeg skrev i innlegget igår; “Hvordan er det å være mor eller far å vite at tenåringen de har hjemme skader seg selv, hvordan føles og oppleves det?
Her er mammas svar;
Dette er et spørsmål som setter i gang en hel masse tanker og følelser. Det er vanskelige  og vonde følelser. Og det bør skrives med omtanke, for det berører meg og ikke minst min datter å lese. Det berører også andre som leser dette.Man kan si at tiden leger alle sår. Men disse følelsene framkalt av selvskadingen går ikke bort. Det vil de aldri gjøre for meg. De vil være en del av meg. Med tiden vil de nok legge seg litt lenger i bakgrunnen, og forhåpentligvis vil det komme gode og positive tanker og følelser som legger seg nærmest og påvirker hverdagslivet på en god måte. For hverdagslivet med en tenåring som skader seg selv er for meg som mamma bare desperasjon, dyp fortvilelse, enorm frykt og håpløshet. Hva galt har jeg som mor gjort? Hva gikk galt på veien? Hva skulle jeg gjort annerledes. Har jeg sviktet? Har jeg vært for streng, for snill, har jeg oversett noe og latt det skure. Hva er dette for noe, og hvordan i himmelens navn kunne det bli sånn? Gud, la oss begynne på nytt, vær så snill, dette må ikke skje.

Når selvskadingen dukket opp hos oss var min første reaksjon en enorm redsel. Redselen kom og bokstavelig talt slo meg i mellomgulvet, og der satte den seg.  Jeg forsto at det var mange ting som jenta mi hadde holdt skjult for meg. Jeg forsto at dette handlet om noe som var alvorlig galt. Jeg forsto at det måtte ha pågått i en ganske lang tidsperiode hvor ting hadde fått utvikle seg i det skjulte. Og redselen for at dette var svært alvorlig, gjorde at jeg nesten ikke klarte å fatte det med en gang. Nesten paralyserte meg.  Selv ettersom tiden gikk og det ble klarere for meg, svingte tankene mine mellom fullstendig desperasjon til et håp om at den jenta som jeg kjenner med alle sine ressurser kommer tilbake til “livet”. Dette er bare en periode, kanskje bare et tenåringsopprør før hun finner sin plattform. Det er så ufattelig, at man klarer bare å ta det inn over seg i små mengder. Tankene spinner lett rundt krise og kaos, og ingen svar gjør at frykten får næring. “Tenk om hun dør!” Det var en frykt  som plutselig ble helt reell!

Samtidig så jeg at selvskadingen bekreftet noe jeg hadde hatt mistanker om. Jeg forsto nå at dette var en av grunnene til at hun hadde forandret seg. Hun var blitt så sint på meg, så avvisende, som om hun ikke hadde noen gode følelser for meg. Jeg nådde ikke inn til henne, fikk ikke snakket med henne for hun ville ikke. Jeg fikk bare sinne, og det jeg selv oppfattet som et slags hat. Det gjorde så sinnsykt vondt. Som mamma er det eneste du vil gjøre å hjelpe din datter. Og når du ikke får det, fordi datteren din ikke vil det, hva skal du gjøre da? Da kommer frustrasjonen så sterk at du nærmest ikke klarer å holde den ut, og etterpå kommer en enorm sorg fordi jeg hadde “mistet” datteren min. Dette var så komplisert og vanskelig å forholde seg til at det helt klart gikk ut over forholdet vårt. Det var ikke noe vanlig mor-datter forhold. Det var ikke slik mine kjenninger hadde det med sine tenåringer. Men det var ingen der som kunne veilede meg i hvordan dette skulle takles. Det var ingen der som kunne støtte meg eller trøste meg eller gi meg håp, det var bare en alltid gnagende smerte.

Jeg knakk sammen, men måtte komme meg videre. Svaret ble å gjøre de daglige gjøremål, tenke logisk og rasjonelt. Koble ut følelsene, prøve å legge lokk på de. Jeg var ganske alene om dette, og alene var det utrolig vanskelig å stå i dette vanvittig vonde.  Jeg søkte informasjon og prøvde å få mer forståelse rundt selvskadingen.

Jeg så henne for meg som en fremmed som levde i sin egen verden som jeg ikke hverken kjente eller forsto. Hennes verden var svart, der var ikke mat, det var svart tung musikk, der var ingen glede over livet, der var ikke latter, hun levde som en zombie, sov om dagen og var våken om natta. Og det var mye mer. Denne verden var så fjernt fra alt jeg sto for, og aldri hadde det slått meg at min elskede datter skulle bli fortapt i en sånn verden. Jeg så at hun gikk fra å være funksjonsfrisk til å bli funksjonshemmet.  Ordtaket sier at eplet faller ikke så langt fra stammen. I vårt tilfelle – hvis jeg var epletreet så hadde eplet svevd ut i “det sorte hullet” millioner av lysår unna. Avstanden mellom oss spriket.

For meg som mamma var det så ufattelig trist å tenke på hvordan selvskadingen ødela jenta mi. De fine armene, den vakre kroppen hennes, den vakreste i hele verden! Plutselig en ødelagt kropp, et ødelagt liv – i stedet for en tenårings glede over  sine muligheter. Jeg tenker ofte på ungdommen som en blomst som åpner seg mot sola, struttende i all sin prakt og blendende vakker. Den beste tiden i livet, man har enda ikke forpliktelser, masse nytt man skal oppleve og snart være voksen til å feste og knytte nye relasjoner. For min datter var livet bare svart, og denne svartheten bar jeg også. Det var så trist, sårt og vondt å oppleve.

Bekymringene og redselen forsvant ikke, så overskyggende til stede hele døgnet. Om natten når jeg skulle sove ble jeg liggende våken, svett og urolig under dyna. Angsten krøp inn i kroppen, angsten for at hun kom til å dø. Ett kutt kunne være nok. Det kunne skje når som helst. De blodige klærne jeg fant fikk meg til å gråte.

Etter hvert når det ikke var noen hemmelighet lenger at hun kuttet seg, hendte det at jeg så de nederste kuttene  under genserarmen. Jeg stivnet og kjente redselen i magen. Desperasjon og dyp fortvilelse over at: ”Jo det er sant, hun kutter seg virkelig” – til en slags fornektelse som håper at det ikke er sant :”Men det gror jo, og da er de ikke der lenger”.

Da jeg en dag så henne med topp uten armer ble jeg lamslått, frykten slo meg i magen, vemmelse og kvalme, tristhet og sorg. Hvordan skal livet hennes bli med sånne armer? Hvilke muligheter har hun? Hun vil aldri bli som andre. Det var tusen tanker og spørsmål inni hodet mitt. I dag kjenner jeg meg stolt over at hun kan gå med bare armer, for jeg vet hva det har kostet. Men det tok meg lang tid å komme dit. Det tar virkelig  tid å akseptere en sånn sykdom.  Det er vanskelig å forstå at noen kan påføre seg selv så mye smerte.Jeg tenkte rundt alle situasjoner i livet, alle arenaer hun forholder seg til i hverdagen. Jeg prøvde å analysere hva det var som kunne ha skjedd. Var det dårlige venners innflytelse, er det internett, media, er dette et problem blant elevene på skolen, hva gjør skolen med problemet, hvorfor vet vi ingenting!?

Som mamma var det ingen jeg kunne snakke med dette om. Ingen venninne ville ha forutsetning til å  forstå. Skulle jeg involvere noen i det måtte jeg også stå for å gi de nok kunnskap så de ikke trakk seg unna. Ovenfor resten av familien måtte jeg være sterk, og på en rasjonell og forståelig måte forklare om selvskading. Deretter måtte jeg trøste dem og støtte dem når de reagerte med sine følelser.

Jeg prøvde helsesøster, lege,  jeg ville prøve en “leser” eller “helbreder”, jeg ville prøve en prest, hva som helst. Jeg var ensom i kampen. Fienden jeg kjempet mot var det ingen andre som forsto. Redsel og frykt setter seg i kroppen, og man får fysiske symptomer. Jeg slet med vond nakke, vonde skuldre og vond rygg.

Sykdommen har røvet fra meg datteren min gjennom hele tenåringstiden og årene fram til i dag. Skal jeg kort oppsummere er det rett å si at jeg og datteren min mistet verdifull tid vi kunne hatt sammen fra hun ble syk og fram til i dag. Jeg tenker ofte på hvor mange fantastiske opplevelser vi kunne hatt sammen.  Sykdommen lot meg ikke få være mamma.

Heldigvis er situasjonen mye bedre i dag. Det har skjedd mye positivt på veien. Karianne er friskemeldt for kuttingen. Vi har fått et mye bedre forhold, og det er jeg bare så utrolig glad for. Det finnes stjerner på himmelen, og Karianne er en av dem. Hun skinner for mange. Jeg er stolt over at hun har tatt de rette beslutningenepå veien mot frisk,  og at hun kan være så åpen om dette temaet.

Kari-Marie
Advertisements

50 Responses to “En selvskaders mor.”


  1. 1 linn 17. November 2011 at 21:01

    Så fantastisk å lese fra en mors side.. Min mor har to barn som er selvskadere, meg og bror mi og jeg lurer på hvordan hu føler d. Mamma fortalte meg for en stund sia at hu sleit m mye skyldfølelse, men at hu nå har klart å plassere bort skyldfølelsen. En ting er oss som er psyke og skader Karianne, men de som står oss nærest og som ikke får gjort annet enn å se på vi skader oss , d er mok de som sliter mest av oss. Er du enig?! Takk for du deler!

    • 2 arikanne 17. November 2011 at 21:05

      Jeg vet ikke om det blir riktig å definere “sliter mest” fordi jeg tror man sliter på to helt forskjellige måter. Når jeg var yngre var jeg fullstendig i fornektelse om at dette var problematisk for mamma (eller pappa for den saks skyld). For å være helt ærlig gikk jeg fullstendig av hengslene om mamma skulle ytre noe om at hun hadde vondt, i mitt hode var det “hvordan våger du å fortelle meg at DU har det vondt, det er for faen jeg som blør!”
      Jeg var så “fortapt” i min egen smerte at jeg ikke hadde sjans i havet til å se noen andres.

  2. 3 V 17. November 2011 at 21:30

    Veldig sterkt å lese.. Har ikke helt ord for det. Det setter igang så mange tankeprosesser.

    Takk for at du legger ut slike innlegg. Veldig verdifullt for veldig mange.

    <3

  3. 4 Pernille 17. November 2011 at 21:40

    Jeg ble våt i øynene av å lese det her, fordi det er så utrolig vondt og sårt, men jeg vet at dette er akkurat sånn jeg og min mor har hatt det, og jeg får så uendelig stor skyldfølelse og dårlig samvittighet.

    Jeg syns man burde gi mødrene sine en ny sjanse, nesten uansett bakgrunn, de kan faktisk være en veldig god venn i nøden, en som kan trøste når du gråter og har lyst til å slå rundt deg, selv om man ikke er klar for å snakke om hvordan man har det selv i detaljer, er det greit å få mammatrøst.

    Lykke til videre på veien <3

  4. 5 Snø 17. November 2011 at 21:42

    Dette traff hardt. Så utrolig tøft av henne å være så ærlig om dette, at hun klarer å sette ord på det! Jeg klarer ikke å se for meg hvordan mine foreldre har hatt det, og jeg tør ikke spørre. Håper forholdet deres bare blir bedre og bedre, det fortjener dere begge to!

  5. 6 lovelyliller.com 17. November 2011 at 22:10

    moren din skriver utolig sterkt og åpent. det er interessant å få en mors synspunk. jeg og min mamma snakker aldri om noe

  6. 7 Marie 17. November 2011 at 22:46

    Dette sko meg midt i magen! Jeg har ikke tenkt på at moren min har hatt sånne følelser, ikke at hun har hatt potensialet for det en gang. Er jo grunner til at jeg tenker som så, men jeg har fått åpnet øynene for at ting kanskje ikke alltid er sånn jeg tror (les: har bestemt meg for at det skal være).
    Var fint å lese fra dette perspektivet også :)

  7. 8 Tessa 17. November 2011 at 23:20

    Sterkt å lese! Veldig tøft gjort av dere begge. Syns det er bra at noen formidler hvordan det er for en pårørende. Dette er et tema foreldrene mine og jeg ikke snakker om, dem vet, men det snakkes ikke. Det er et sårt og vanskelig tema, og det er nok derfor det er vanskelig å snakke om det. jeg vet er er vanskelig for foreldrene mine, men jeg på en måte benekter det, fordi jeg vil ikke gjøre dem vondt. Jeg vil ikke at de skal bære dem byrden.

    Kjempeflott innlegg! <3

  8. 9 Destgirl 18. November 2011 at 08:41

    Veldig sterkt å lese og veldig sterkt å lese når man har lest mye av dine tekster om din smerte og kamp og nå om hennes som pårørende til dette, sterkt. Jeg tror mange hadde trengt å lese dette, ikke bare de som er syke og har pårørende rundt seg, noen er kanskje ikke klar for det enda heller, men også de som er pårørende. Det å ikke være alene hverken som syk eller pårørende.

    *klem*

  9. 10 myfunnydays 18. November 2011 at 09:36

    Sterk lesing! Nok en gang sitter jeg med tårer i øynene.

  10. 11 Anonym 18. November 2011 at 10:19

    Så utrolig bra innlegg! Moren din er flink til å sette ord på følelser, akkurat som deg! Bra dere har det bedre nå begge to. Jeg ser sykt opp til deg fordi du klarer å la vær så selvskade. Jeg skjønner at kampen har vært lang og hard, og jeg forstår at det fortsatt er hardt. Utrolig bra “tiltak” å la henne skrive om dette her. Fikk nesten litt lyst til å la mamma skrive om hennes synspunkt om det jeg også. Litt fordi jeg lurer på det, og litt fordi foreldre trenger hverandre når barna sliter så enormt. Kanskje det blir litt copycat, så mulig jeg dropper det.. Hva tenker du om det?
    Uansett så var dette veldig bra, og veldig interessant å lese! Du er flink, og moren din har vært flink! Forbilde <3

    • 12 arikanne 18. November 2011 at 14:13

      Det er forskjell på å bli inspirert og kopiere. Hadde du kopiert teksten min hadde jeg nok blitt forbanna, men om du blir inspirert til å gjøre noe lignende selv er det helt i orden altså! ♥
      Tusen takk for gode ord. Jeg håper du kommer dit en dag at du kan kalle deg for skadefri :)

  11. 13 Hilde Jelena. 18. November 2011 at 13:22

    Dette var sterkt å lese, og utrolig sterkt av moren din å dele! Så ærlig. Så reelt. Så forståelig. <3

  12. 14 Katarina 18. November 2011 at 14:05

    Det er ikke ofte jeg ikke ser alt jeg leser fordi at øynene fylles med tårer. Det var et skikkelig sterkt innlegg og jeg tipper det var vanskelig å lese for deg også. Dere er tøffe! Det var en fin opplevelse å se selvskadingen utifra en mors øyne. Jeg fikk mange aha opplevelser. Tuser takk for at dere deler, Karianne <3

  13. 15 Merete isabell 18. November 2011 at 15:37

    Fantastisk å lese!! Både du og din mamma er sterke mennesker! :) Ønsker dere begge to alt godt!

  14. 16 Magne D. Antonsen 18. November 2011 at 16:13

    Bra blogg!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som helgens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett!

    Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [@] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg

  15. 17 kinam 18. November 2011 at 16:50

    se innlegget it must have been jesus på bloggen min, det vil HJELPE DEG, det er mange som er i denne samme situasjonen som deg, men ikke mange vet at det faktisk finnes en vei ut. la jesus hjelpe deg og gi deg life worth living.

    kinam

  16. 18 Også en mor 18. November 2011 at 22:22

    Hei Karianne

    Jeg har selv en datter på 21 år som har drevet med flere former selvskading, har spiseforstyrrele og diagnosen emosjonell ustabil. Har vært inn og ut av psykiatrisk sykehus i flere år. Kjenner meg veldig igjen i din mors beskrivelse om å være mor til en selvskadere. Håper flere pårørende leser bloggen din og din mors innlegg. Synes dette er et viktig tema da jeg mener at hele familien blir rammet når noen blir psykisk syk.
    En annen ting som opptar meg er hvordan pårørende blir mottatt i psykiatrien, spesielt når barnet er fyllt 18 år og går fra barne og ungdom over i voksenpsykiatrien. Vanskeligheter med informasjon grunnet taushetsplikt, ikke få være en del av barnets behandling. Kanskje dette kunne vært et nytt blogginnlegg fra din mor ved en senere anledning.

    • 19 harodalen 18. November 2011 at 23:54

      Hei til også en mor!
      Vet akkurat hva du snakker om, da jeg kjenner igjen de stikkordene du gir. Hele familien blir rammet, det er det ingen tvil om. Men helsevesenet er ikke flink til å se dette perspektivet. Dette er svært viktige tema, og er felt jeg kjenner et brennende engasjement for å si noe om. Jeg har gjort meg mange erfaringer og tanker rundt dette. Med en gang “oppfølgings-systemet” tar over, fragmenteres forståelsen for behovet til den syke. De mangler helhetsperspektivet. Det er de nærmeste, som kjenner den syke best, som har størst forståelse for å si noe om dette.

      Kari-Marie, mammaen til Karianne

  17. 20 Frode 18. November 2011 at 22:47

    Frode

    Har en datter som har drevet med selvskading, og teke overdoser av *** (sensurert av Karianne). Har vert inn og ut av psykiatrisk inst. og sit ofte med en følelse av at hun er blitt frarøvet sin beste periode i livet(ungdomstiden) utdannelse m.v. At en sprudlende livsglad jente i barneårene skulle ende opp slik har fått meg til å spørre hva som gjekk galt. Etterhvert har puslespillet komt på plass og vi som foreldre har fått svar på ein goddel,og det handler mye om å bry seg.

  18. 21 Tahle 19. November 2011 at 00:38

    Til mamma’n til Karianne

    Tusen takk for et gripende og beskrivende innlegg. Jeg har ikke fulgt bloggen og har kun lest innlegget ditt. Er nok masse jeg ikke vet, men har likevel lyst til å skrive noen ord.

    Jeg er ikke mamma selv, og kan nok ikke forestille meg smerten og den fullstendige følelsen av avmakt en mor føler når hun ser sin datter gå til grunne. Du ser din datter bli sykere og sykere uten å kunne gjøre noe. Hun som hadde livet foran seg. Hva gikk så galt?

    Du klandrer kanskje deg selv for at du ikke så? Men så altfor ofte er det de nærmeste som er de siste til å få vite. I dag er jeg frisk, men det er ikke så lenge siden jeg var gitt opp av alle. Behandlingsresistent. Et liv på institusjon. Jeg er ikke tilbake i 100%, men jeg er tilbake i jobb.

    At jeg skulle bli innlagt på psykiatrisk tror jeg ingen forutså. At jeg skulle bli pasienten og ikke legen. Fasaden og smilet var der. Toppkarakterer. Sosial. Den alle kom til med problemer. Sett uten ifra var jeg den vellykkede jenta, men inni meg var det bare sort og tomt. Jeg ville bli perfekt. Usynlig. Jeg sluttet å spise. Ikke som en slankekur, jeg måtte ha kontroll. Kontroll over alt. Da jeg var på det sykeste hadde jeg ikke full kontroll før jeg døde av sult.

    Jeg var veldig syk veldig lenge før noen oppdaget noe. Man blir en mester i å skjule. Moren min var den siste som fikk vite. Hun ble oppringt fra sykehuset når jeg ble akuttinnlagt og måtte få intravenøs. Kroppen var for svak for sonde.

    Min mor og jeg har alltid hatt et godt forhold. Jeg husker at jeg ofte hadde lyst til å fortelle henne hvor vondt og vanskelig alt var. At den vellykkede jenta bare var en fasade. På natten kunne jeg slippe tårene til uten å være redd for at noen skulle se.Jeg hadde så lyst til å banke på mine foreldres soverom. Fortelle mamma. Men jeg ville ikke bekymre henne. Jeg klarte ikke å fortelle fordi jeg ville skjerme henne. Selv om det jeg ønsket mest av alt var å sitte i armkroken hennes, gråte, fortelle hvor sort og tomt og meningsløst alt var.

    Da moren min kom til sykehuset fikk hun sitt livs sjokk. Jeg hadde ikke alle lagene med klær. Hun så at jeg var i ferd med å sulte meg til døde. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var der og ville hjem, var det én ting jeg ikke hadde problemer med var det maten. Å se mamma så ut av seg gjorde meg fortvilet. Det var jo nettopp det jeg ikke ville. Samtidig som jeg ikke forstod hvorfor. Hvorfor begynte hun å gråte da hun så meg? Jeg hadde jo ikke fortalt noe om de tunge tankene? Hvordan kunne hun være enig i at de skulle tilføre kroppen min noe jeg ikke hadde kontroll over?

    Jeg var veldig syk i mange år. Mange innleggelser. Mamma så at jeg var syk, kom på besøk, jeg flyttet hjem igjen en periode. Hun stilte opp og var der på alle måter. Jeg ville så gjerne være liten, sitte i armkroken, fortelle. Men jeg kunne ikke. Jeg måtte beskytte henne, skjerme henne. Jo verre ting var, jo mer avvisende ble jeg. Tenk om jeg skulle miste kontrollen, fortelle, gråte. Miste siste rest av fasade. Gjøre henne enda mer bekymret. Jeg beskyttet henne ved å skyve henne fra meg.

    I ettertid har vi snakket mye. Og jeg vet nå at ikke beskyttet henne ved å skyve henne bort. Jeg trodde jeg skjermet henne, mens jeg i virkeligheten gjorde det motsatte. Hennes datter var døden nær flere ganger og hun satt helt maktesløs på sidebenken. Jeg tror ikke jeg noen gang fullt ut kan forstå hvor vanskelig dette var for henne. En til tider dødssyk datter (uten sykdomsinnsikt) som avviste henne og var sint.

    Hun har fortalt mye av det samme som du beskriver. Hvordan hun stod helt alene. Ingen som spurte hvordan hun hadde det. Ikke noe tilbud om profesjonell hjelp. Ingen venner som ville forstått.

    Jeg synes det er utrolig flott av deg å fortelle. Kanskje kan det bidra til å sette fokus på at også pårørende trenger å bli sett, bli hørt, få hjelp. Sykdommen rammer ikke bare pasienten, men også alle som står pasienten nær.

  19. 22 laipai 19. November 2011 at 00:44

    Kan ikke sette meg inn i situasjonen engang, men faen det må være tøft..Dere har hatt noen tøffe år, men jeg er glad for at forholdet har bedret seg på den tunge veien.

    <3

  20. 23 merethe 19. November 2011 at 10:43

    første gang jeg sa høyt til andre at min datter er en selvmordskandidat, så fikk jeg noen kommentarer på hvordan kunne jeg si det??? Men å si det høyt til PPT/barnevern var en befrielse. Endelig kan jeg snakke med noen om det, diskutere med fagpersonell og andre foreldre som sliter med det samme. Jeg er alene om omsorgen for mine jenter, men de har god kontakt med sin far. Han greier ikke å ta dette innover seg, så jeg er den som må kjempe for henne. Jeg deltar i ei gruppe med andre foreldre som har barn som gjør dette, og vi har psykolog, helsesøster og PPT med på noen møter.
    Vi har noen gode perioder, men jeg er hele tiden på vakt… greier ikke helt å slappe av. Det er ikke så mye som skal til for å utløse en dårlig periode, men vi prater masse. Heldigvis så stenger hun meg ikke ute. Jeg har lest masse om dette, men det finnes ingen fasit. Min beste erfaring er å komme på hennes nivå, ikke tie det ihjel, ikke snakke det ihjel, men å bruke tid på det som utløser disse negative tankene. Gud… jeg vet ikke hvor mange timer jeg har brukt på å gjøre ting sammen med henne…. gi henne mestringsfølelse på det hun kan. Styrke selvtilliten hennes og snakke om ting hun vil gjøre i fremtiden.
    PPT/barnevern har vært utrolig god å ha. Jeg har vært utrolig heldig. Jeg er ikke alltid enig med hvordan ting skal gjøres iforhold til BUP, men de har vært gode å ha. Jeg har lært masse om å snu det negative til noe jeg kan lære bort. Etter jul skal jeg ha foredrag i hvordan det er å være mor til selvskader.

    Jeg har et ordtak eller visdomsord jeg bruker ofte når jeg snakker med min datter..

    “den som lever, må ofte finne seg i å være trist og redd i faser av livet”

    Dette får oss til å snakke om at det faktisk er lov å være trist og redd…. men det er det som gjør oss sterkere.

    Til moren til Kari Anne…. du er en fantastisk mor. Tenk om alle hadde vært som deg. Du er der, du feiler, du gjør alt for din datter, det er det eneste våre barn forlanger av oss… AT VI ER DER! Vi er ikke perfekte, men vi er mamma`er for våre barn. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, men jeg klarer ikke å gråte. Det skal jeg gjøre den dagen jeg vet at våre barn er lykkelig.

  21. 24 Linn Miriam 19. November 2011 at 21:15

    oj.. det var, trist. Har egentlig ikke ord, det å gå inn i en mors tanke som det er, trist. Jeg har forsatt ikke ord.

  22. 25 Lollol 19. November 2011 at 21:54

    Dette er jo helt klart et selvforskyldt problem det er bortkastet og hjelpe noen tullete unge horer som bare gjør dette for oppmerksomhetens skyld , håper hun faktisk dør av skadene slik at vi andre slipper og betale skatt pga det idioter gjør.

    • 26 Espen 20. November 2011 at 01:22

      synst synd i dæ om du verkeli meine at folk skal dø av en psykisk lidelse de ikje kan noka før, du e ret og slet patetisk

    • 27 Anne Marte 20. November 2011 at 02:03

      Jeg skjønner du vet mye om dette her…. -.-

    • 28 laipai 20. November 2011 at 22:27

      Du stakkars patetiske menneske…høres ut som du trenger hjelp.

    • 29 Elisabeth 20. November 2011 at 23:31

      en person som klarer å lire av seg noe slikt som dette er det virkelig synd på, synes jeg. Dette var en tragisk måte å anskaffe deg oppmerksomhet på, og jeg antar at du ikke er far selv. Eller rettere sagt, jeg Håper! Du som ikke engang tør å underskrive med annet enn et lite nick, Lollol.

    • 30 Elisabeth 20. November 2011 at 23:41

      aller mest synes jeg synd i deg, Lollol, som ikke en gang tør stå frem med ditt riktige navn når du skal spy ut slike negative kommentarer. Tror ikke du er, og aldri kommer til å bli en omsorgsperson for noe som helst slags levende vesen. Og hvis du blir det, og beholder den samme nedlatende og stygge holdningen din, så gråter jeg isåfall allerede på vegne av det vesenet.

    • 31 lilja 21. November 2011 at 02:56

      sier du som tydelig har det største problemet av alle! Null innsikt, null kunnskap, nuff forståelse for andre rett og slett null for følelser og evne til å sette deg inn i andres situasjon.. Du er også en person som tenker nedlatende om alle andre, du er best.. Du har mest sannsynlig mange venner men ingen nære for du takler ikke nære relasjoner! Pussig nok er dette flere symptomene til psykopati! Lykke til med terapii hvis alle er like fordomsfulle som deg!!

    • 32 Luna 22. November 2011 at 02:01

      Nå er jeg fullstendig sjokket, hvordan er det mulig å være så følelseskald? Jeg synest synd på deg Lollol.. Stakkars deg som ikke har noen hjerte, ikke har noen empatiske eller sosiale antenner. God bedring, Lollol.

  23. 33 Enda en mor 20. November 2011 at 00:48

    Hei. Jeg har ei datter på 22 år, som har skadet seg selv, tatt overdoser og vært meget deprimert i mange år nå. Må si jeg absolutt kjenner meg igjen i din mors beskrivelser i det å være pårørende. Men min datter er fortsatt der, med selvskading, overdoser og dårlig psykisk form. Hun har også stengt meg ute. Vi får ikke snakket om det som er vondt. Psykiatrien har ikke vært til hjelp, heller motsatt. Føler mange ganger at de heller har ødelagt mer for min datter og meg, enn de har vært til hjelp. Jeg har tatt kontakt noen ganger, pga store bekymringer for min datter. Føler jeg har blitt møtt av en stor murvegg med taushetsplikt. Ikke engang blitt hørt på. Bare avvist med “beklager, jeg kan ikke snakke med deg pga taushetsplikt”. Man kan jo snakke med en på generelt grunnlag, tenker jeg.

    Jeg sitter igjen, rådløs, redd, fortvilt, deprimert, sorgfull, engstelig, urolig, oppgitt og trist. Føler en stor sorg over tap av fin tid sammen med min datter, sorg over hennes tapte ungdomsår og alle muligheter hun kunne hatt. Når jeg ser tidligere klassekamerater av henne, glade og fornøyde, med kjærester, barn mm, blir jeg ekstra sorgfull. Dette skulle jo også hun opplevd nå.
    Kjenner også på skyldfølelse. Hva gjorde jeg galt? Hva skulle jeg gjort annerledes? Er det min skyld? Hva gikk galt, hvorfor så jeg ikke hva som var galt?

    Jeg har få å støtte meg til, få råd av eller snakke med dette om. Det meste blir stengt inne i meg. Møtte “veggen” i sommer, etter flere år med angsten for at min datter skal dø. Mens jeg var langt nede, tok hun en ny overdose. Måtte i hui og hast kjøre til sykehuset. Der lå hun i koma. Legen mente det ville gå bra, men kunne ikke si noe om evt komplikasjoner pga medikamentene hun hadde tatt. Men for meg føltes det som hun var død, der hun lå. Hun var kald og stiv. I koma, fikk ingen kontakt. Hun så rett og slett død ut for meg. Selv om legen sa hun ville våkne, fikk jeg det ikke inn i hodet mitt. Denne opplevelsen sitter fortsatt fast. Kommer stadig tilbake og slår meg til tider helt ut.

    Håper på bedre tider, at jenta mi skal komme seg ovenpå en dag, greie seg selv og at vi kan få den gode kontakten igjen. Savner henne sånn.

    Men det var både godt og vondt, å lese din mors opplevelser. Vondt pga alt det vonde hun har opplevd. Godt fordi jeg kjente meg sånn igjen, og at noen satte ord på alt jeg også har opplevd. Det var mer som jeg kunne ha skrevet det selv.

    Lykke til Karianne, måtte det endelig gå deg bra videre i livet!

  24. 34 Bedring God 20. November 2011 at 01:43

    Hypnose. Hypnoterapi.

  25. 35 Anne Marte 20. November 2011 at 02:20

    … Jeg tenker ofte på dere! Kanskje særlig Karianne, men også Kari-Marie! Jeg VET det er supervanskelig! For begge to! Det var ikke helt lett å være (p)syk med en mamma som prøvde å bry seg og hjelpe.. Det var bare: “dra til helvete og bli der”… Jeg følte meg som ett monster av og til.. Ante ikke hvor alt kom fra.. Sleit masse med dårlig samvittighet overfor mamma.. Noe som ikke akkurat hjalp på depresjonen min..
    … Mamma kom også med kommentarer av og til om at hun ikke syntes dette var noe okay. At hun hadde det vanskelig og sleit med samvittigheten hun også. Gud vet hvordan hun egentlig hadde det! Supervanskelig, helt sikkert!
    Anyways.. Jeg klarte å skrive ett brev til mamma etterhvert hvor jeg beskrev hvordan jeg følte og tenkte, at jeg var fryktelig lei meg for alt jeg hadde sagt og gjort da hun prøvde å hjelpe meg og være der for meg. Jeg ba om tilgivelse! Og selvfølgelig fikk jeg jo det…. Etter det følte jeg meg mye mer forstått, og det var MYE lettere å snakke med mamma. Jeg tror mamma har vært den av de rundt meg som har hjulpet meg mest! Jeg har ikke ord for hvor mye mamma betyr for meg! Nå kan jeg snakke med mamma og hvasomhelst! Det er så deilig! Hun er den jeg går til når noe er vanskelig, og jeg får støtte og forståelse. En periode var hun den eneste som forsto!…

    Jeg sier om meg selv nå at jeg er “ganske frisk”. Ikke 100%, men. Hmmm… Kanskje 90?! :) Jeg FUNGERER!!!

    Jeg sier bare: TAKK GUD for mødre!

    Kari-Marie! STÅ PÅ. Ikke mist motet. Ikke bær på dårlig samvittighet for noe du VET du ikke trenger å ha dårlig samvittighet for. Du får ikke gjort mer enn du får gjort. Det er så enkelt (likevel så vanskelig!) Tusen takk for at du PRØVER, at du stiller opp og gjør så godt du kan. Bedre kan det ikke bli.

    Karianne! Du VET jeg er her for deg (selvom det er litt vanskelig fysisk sett, og jeg vet jeg ikke sier så mye.. Men jeg leser bloggen din hele tiden, jeg tenker på deg, ber for deg.)…! Jeg heier på deg, og jeg er SÅ stolt av hvor langt du har kommet! Jeg VET at du kan klare dette! BTW, så er det helt fantastisk herlig å se filmene du har lagt ut! Selvom du snakker om vanskelige temaer… Du er ei flott jente, og jeg er veldig glad i deg :) (Håper jeg kan se deg om ikke aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaalt for lenge ;) ) Jeg savner deg :))

    Takk for alt du, og dere deler med oss andre! Jeg har fått hjelp til å sette ord på følelser jeg ikke hadde peiling på hvordan jeg skulle forklare. Tusen takk :)

    Heia dere, og klemmer fra sør ;) <3 Lovelovelovelovelovelove :'*
    ( Jeg er litt trøtt, og det er en smule mørkt x) Håper teksten ikke er fooor usammenhengende xD )

  26. 36 Bente 20. November 2011 at 05:36

    Orker ikke å lese gjennom alt.
    Jeg har ikke vært selvskader, eller vært mor til noen som selvskadet seg (jeg har 4 barn, og har vært alene med dem da deres far forlot oss da barna var 3-13 år).
    Til dere selvskadere: – Finn en annen vei ut av elendigheten; – feks å snakke med noen! – Ikke gi mennesker rundt deg psykiske problemer i tillegg til dine egne problemer!
    Til deg som er mor eller far til selvskadere: Har du satt barn til verden, er du FORPLIKTET til å følge dem opp! Om du ikke bryr deg om dine barn/følger dem opp – på godt og vondt, er du en dårlig forelder. Og i verste fall, bør du sørge for at andre kan ta over der du selv sviktet!
    Mine barn har gått ut i voksenlivet med alt hva jeg ønsket for dem. Fordi mine barn alltid ble SETT, og fikk leve ut sitt JEG – på godt og vondt. Før de ble voksne og flyttet ut.

    • 37 Dorte 20. November 2011 at 16:38

      Har også alltid blitt sett, elsket, blitt fulgt opp og respektert av mine foreldre, har allikevel vært selvskader. Da jeg drev med selvskading hjalp det ikke å snakke med noen, det fikk ikke meg til å slutte med selvskading. Når man driver med selvskading er det fordi man er syk. Det er en måte å holde ut på, faktisk en brutal måte å overleve på. Når man har omgangsyke så kaster man opp for å få kroppn gjennom en helingsprosess. Når man har feber er det kroppens måte å drepe bakterier/virus på. Selvskading kan for mange ( hvertfall for meg) være en måte å overleve på. En måte å komme seg gjennom de altoppslukene selvmordstankene og planene .Man blir ikke selvskader for å forårsake psykiske problemer hos andre.. Man blir ikke syk for at andre skal bli syke… Man blir syk fordi man ikke har det bra. Det er ikke et valg man tar selv. Jeg kunne godt tenkt meg et liv uten psykiske lidelser og problemer, men jeg er en av dem som ikke følger statistikken og har forblitt syk. På grunn av knall hard jobbing fra meg selv og ressurser fra helse Norge fungerer jeg godt i livet.

      Det er også feil å skylde på foreldrene hver gang det viser seg at et barn ha psykiske problemer. Verden er stor, livet er stort og det er mange farer i livet som kan ødelegge et barn uten at foreldre har skyld i noe.

      Men at det kan hjelpe med støtte og kjærlighetfra foreldre, ja, det gjør det. Men selv da jeg var syk kunne all kjærlighet og hjelp bare dra til helvete, for jeg mente det kun var løgn. Psykdommen gjorde at je hatet alt og alle, så en hvor mye foreldrene mine hjalp meg så jeg ikke det da, meni ettertid kan jeg se det tydelig…

      Heldigvis..

    • 38 lilja 21. November 2011 at 02:42

      Beklager og måtte si det men har aldri lest en så dum kommentar. Mener du virkelig det er dårlige forledre som har skylda for selvskading? Jeg ville aldri bytta ut mine for alt i verden! De har alltid vært der for meg på godt og vondt. De visste ikke at jeg kutta meg føre en gang det gikk veldig galt.. Du virker så lite oppdatert at jeg nesten blir litt provosert når du velger å skrive et sånt innlegg uten noen kunnskap! For alt du vet kanskje noen av barna dine åsså skader seg Selvskading trenger ikke å være synelig! Trodde voksne mennesker med 4 barn hadde litt mer innsikt og var litt mindre fordømmende! Skuffet! :(

    • 39 Silje Helen 21. November 2011 at 13:02

      “The brain works in mysterious ways”

      Dette er en setning jeg ofte sier når det handler om ting som er litt utenfor min rekkevidde. Det er en grunn til at forskere aldri blir ferdig med å forske på den menneskelige hjernen.

      Jeg er ikke selvskader, er ikke en forelder, og kjenner ikke mange som har vært eller er selvskadere. Jeg har heller ikke lest meg opp om emnet. Men jeg har empati.
      Legg ikke skylden på foreldres oppdragelse. De kan være supre foreldre og ha gjort en kjempegod jobb, likevel skjer noe man ikke kan forklare rasjonelt.
      Og å be selvskadere om å finne en vei annen ut – tror du ikke de fleste ønsker det? Det er ikke alltid det er BARE å slutte, samme hva det gjelder. Man må ta tiden til hjelp. En må selv føle seg klar til å f.eks. snakke med noen eller søke hjelp på annen måte. Vi kan støtte opp, og prøve å hjelpe så mye vi vil, men det er til sist hovedpersonen selv som må ville det. Kanskje kan det gi en raskere vei tilbake om man bare er der, klar for å ta imot når det skulle komme, gi en synlig støtte og en stabil grunn. Men å tvinge på hjelp kan gjøre vondt verre.

      Vær stolt av, og glad for at DINE barn har klart seg bra i overgangen til voksenlivet. Men ha empati og forståelse for at ikke alle er som dere.

  27. 40 kjersti :D 20. November 2011 at 17:42

    Sterkt, fint og fantastisk godt skrevet. <3

  28. 41 ida 20. November 2011 at 23:12

    Dere er bare to personer, men viser hvordan det er for mange familier.
    Jeg er 16 og vært selvskader i et år. Hadde stengt verden ute i lang tid og da jeg innså at ting ikke ble bedre og at selvskadingen ville være viktig i en tid fremover så jeg for meg hvordan foreldrene mine ville fått det.
    Blitt sjokket, ofc, men sittet igjen med en haug av følelser som ville prege de lenge.

    Skyldfølelse – dårlig mor, “burde skjønt noe”.
    At datteren er gal, at slik skal det ikke være
    At det ikke spiller noen rolle hva du gjør, eller at du gjør ting verre.

    Vi skjuler det fordi det er et personlig problem som vi ønsker å takle selv. Håper det vil gå bort og vet foreldrene vil bli skremt og vertfall ikke hjelpe.
    Dere er ikke dårlige foreldre, vi er bare på to forskjellige stadier.
    Altså når dere klikker og blir sjokkskadet lenge gjør dere den allerede sårbare jente helt confused. Dere kan ikke gå rett på sak og si “hvorfor? slutt!”

    Ikke gjør det! Ikke ta det som kritikk, men husk det. Kanskje det er du som en gang må vaske ditt jentes blodige klær. Hørtes ikke bra ut, trenger ikke å være slik, men det er de som ikke har kunnskap om dette som blir sjokket og ikke takler det.
    Dessverre vet folk bare for lite om det, men kan fortsatt være gode foreldre.

  29. 42 lilja 21. November 2011 at 02:28

    Et virkelig sterkt innlegg! Jeg er selvskader og spiseforstyrret. Jeg har mange ganger gått og lurt på hvordan mamma tenker om situasjonen min. For sykdommer som dette påvirker ikke bare en persons liv men også alle rundt den! I tilfeller blir også familier rivd fullstendig fra hverandre. Mamma og jeg hadde aldri et åpent forhold før, men etter at jeg innså at hun faktisk var der for å lytte og å hjelpe meg ble alt så mye lettere! I dag er vi nærmere hverandre enn noensinne! <3
    Tror jeg vil vise mamma dette innlegget så hun ikke føler seg helt aleine om å ha en datter som skader seg. Har aldri tenkt på at foreldre åsså kan føle seg aleine i en slik situasjon!

    Tusen takk for all hjelp og insirasjon Karianne! Og det du skriver om at du jobber så hardt for å ikke trigge andre viser hvilken god person du er! Men på en annen side så er det din blogg og du må få lov til å skive det du føler! Andre kan selv velge om de vil lese den eller ikke men jeg skjønner hva du tenker.

    Du er en insirasjon for oss alle som sliter med mat og selvskading. Selv i perioder hvor alt bakker i mot er du modig nok til å fortelle om det! Det samme gjelder din mor! Det innlegget er jeg sikker på vil hjelpe mange hjelpeløse, redde og frustrerte mammar der ute! Har hun en åpen blogg foresten?

    Stå på! Du er så unik, godhjerta og herlig! :)

  30. 44 Randi Beck 21. November 2011 at 04:30

    Tusen takk fil alle dere som deler med oss som ikke vet, som aldri helt kan forstå. Dere gir håp, trøst, og støtte til hverandre ,som er den eneste veien ut av ensomhetens mørke!!!

    Jeg er selv mor til en rusavhengi sønn, og kan derfor kjenne meg igjen i smerten, sorgen og håpløsheten man kjenner når den man elsker høyest skader seg selv.
    Det som hjelper meg, er at jeg har lært at rusavhengihet er en sykdom ,og at jeg ikke kan gjøre barnet mitt friskt. Han må selv velge det. Men jeg kan forsette med å være den kjælighetsfulle ,lyttende mamman jeg har vært, og ønsker å være!

    Til alle dere som savner et barn, som ikke lenger er den gutten eller jenta som dere en gang kjennte så godt: Dere er ikke aleine! Søk fellesskap i grupper , foreninger , kurs el. Hvor dere møter forståelse og kunnskap. Ta en dag av gangen. Du er god nok som den mamman du er! Ditt liv må komme først om du skal kunne hjelpe barnet ditt.

    En bønn til deg som ikke forstår: Vær ydmyk for den kunnskapen du ikke har. og ikke vær den som gjør det tyngre for de som bærer tyngst.

    Klem i natten fra en redd men takknemmelig mamma, som håper jeg forsatt får beholde sønnen min!

  31. 46 Nadia 21. November 2011 at 23:16

    nå begynte jeg å gråte. Vanvittig sterkt…

  32. 47 Marie 22. November 2011 at 00:20

    Veldig bra skrevet! Beskrivelsene av følelsene er helt unike, og jeg kjente jeg fikk en klump i magen av å lese dette. Det er et sterkt innlegg og jeg tror mamma har det litt på samme måte. Den største forskjellen er at jeg ikke er friskmeldt fra selvskadingen enda, så det har ikke gått fremover. Men en dag håper jeg at jeg kan oppnå det samme som du har gjort! Stå på Karianne:)

    Også en stor takk til Kari-Marie som velger å dele sine følelser om hvordan det er å være mamma i en sånn situasjon!

  33. 48 Lisa Marie 22. November 2011 at 06:20

    Mamma’n din er helt sinnsykt flink til å skildre. Ordene treffer skikkelig. Jeg blir faktisk fylt litt opp med skyldfølelse. Det er så utrolig søtt og se at moren din bryr seg så mye. Hun må være så sterk, ikke minst du og! Forholdet mellom dere nå må jo være uadskillige og veldig nær. Det var så fint skrevet, det var så fint innlegg. Det gjorde meg igrunn veldig tom for ord. Beundrer dere begge for å klare å være så åpen, dere er begge to helt sykt flinke til å skrive, det er det iallefall ingen tvil om. Hun klarer jo å gjenfortelle det med at det føles som man ser det hele for seg. Imponerende.. Du er heldig!

  34. 49 Silje 23. November 2011 at 20:54

    SÅ sterk lesning. Virkelig rörende! Dette er kjärlighet. :)

  35. 50 ansi 23. November 2011 at 23:42

    Dette rørte meg dypt og vekket min egen smerte og mine tårer. Jeg er selv mor til en selvskader (21) hvor livstruende situasjoner og innleggelser har skjedd. Jeg har levd med angsten, redselen, fortvilelsen, håpløsheten, alvoret , sinnet. Kjenner igjen avvisningen du beskriver, ÅR uten å få komme nær, å få komme i kontakt med henne.
    Til slutt brast alt det innestengte i henne og hun søkte selv hjelp og fikk en psykolog hun likte godt. Etter 1-2 år i ukentlig terapi begynte hun sakte men sikkert å åpne seg, dele mer og jeg fikk innblikk i hennes verden og hennes følelser; aldeles rystende å høre og vondt men godt på samme tid å få lov å bli deltagende i hennes liv igjen sånn som det faktisk er, så vanskelig og smertefullt!! Og for en ydmykhet og respekt jeg kjenner! Jeg kan ikke forstå hennes opplevelser gjennom meg selv og mine opplevelser, men må sette meg inn i det utfra hennes perspektiv.
    Følte en tid at fremtiden var helt borte, alt dreide seg om død, om å gjøre alt overhodet tenkelig for å redde liv. Og finne den vanskelige balansegangen mellom å handle på det jeg kan,- og også innse at det er så uendelig lite jeg kan gjøre selv som kroppen og tankene er i full beredskap.
    Jeg deler den erfaringen dere har nevnt tidligere og som min datter har sagt,- at det viktigste er at jeg ER der og uten fordømmelse men med omsorg og kjærlighet.
    Etter flere vanskelige år går det nå mye bedre. Det er mer livslyst, fremtidsplaner, kjæreste, initiativ, bedre selvfølelse og jeg ser at hun har vokst MYE på det hun har vært igjennom, så mange viktige innsikter! Det svinger fortsatt til tider litt inn i mørket og ut i lyset igjen men i mindre grad enn tidligere. Min dypeste medfølelse til dere som er midt i fortvilelsen!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: