Utdrag fra en bulimikers dagbok.

Jeg skrev mitt første dagboknotat i september 2004. Før det har jeg aldri hatt noe regelmessig kontroll på skrivinga – jeg visste ikke en gang at jeg likte å skrive. Gjennom flere år har det blitt noen bøker til sammen og det er sånn som står innerst i skapene, alltid. Funny thing is; jeg har aldri lest gjennom dagbøkene mine i etterkant. Aldri. Noe i meg tør ikke å lese gjennom fordi jeg er redd for hva jeg skal huske som jeg har glemt eller fortrengt eller jeg er redd for å huske at detaljer som ikke burde være i noens liv strekker seg lenger tilbake enn det jeg egentlig erindret.

Men idag leste jeg gjennom noen sider. Det var veldig tilfeldig, men jeg krøller alltid sammen ark (når jeg er tom for aviser) for å fyre i peisen. Gamle notatbøker fra skolen, brenner det som er irrelevant eller ikke har betydning. Men så var det en bok der da, og jeg kan såvidt huske å ha sett den, gjerne fordi den bare inneholder notater for én måned, november 2010.

Så jeg begynte å lese. Halvsjokkert over egne ord, jeg virker så sint i retrospekt. Så sint, sjalu, narret, lurt og løyet til. Paranoid er det riktige ordet. “Hvordan våger….” eller “jeg skulle ønske noen så meg sånn” eller “de ordene er bare tull, de prøver å lure meg alle sammen“. Ett år senere vet jeg jo fortsettelsen til historien og den passer ikke inn med mine skarpe forutanelser.

Men det som gjorde mest inntrykk var bulimien. Hvordan jeg skrev om den daglige smerten og nederlaget, annenhver dag var nytt nederlag, like enormt som det forrige, på nytt og på nytt sprakk jeg, på nytt og på nytt befant jeg meg i ydmykende situasjoner som gjorde at jeg hadde lyst til å synke gjennom gulvet. For eksempel når man er alene hjemme og tror man har noen timer på seg og at man selvfølgelig rekker å bake kake og late som man aldri har gjort det, også kommer det noen hjem likevel, og der står jeg. Tatt på fersk gjerning og skammen. Jeg har skrevet side opp og side ned om skammen sammenlagt men det kan ikke beskrives likevel.

“1 november 2010. “
Først et kort notat om hva jeg ikke har kastet opp med en påfølgende liste over alt jeg har tygd meg igjennom og presset i retur. Nederst står det ALLTID “ferdig, dato, klokkeslett – aldri mer”.
Neste notat starter slik: “sprakk på 25 timer“, så og så mange avføringspiller som straff. Deretter står det side opp og side ned om hva jeg skal endre på og hvordan jeg skal spise x kalorier uten å kaste opp og en hel haug med ting for å klare dette.

“2. november”
Beholdt: Ingenting.” Deretter en lang liste delt opp i runde 1 og runde 2. Listene skremmer meg. Mengdene. Når jeg leser gjennom den første lista kan jeg se at det var gode intensjoner som jeg mistet taket på, liste nummer to derimot, den er rasende og selvpåført straff. Mislykket fortjener mer mislykket, smerte fortjener mer smerte, en ond sirkel.
Runde to; 350g rullekake, 400g lasagne, 400g pytt i panne, 2 piano duo, 550g lakriskonfekt, 1 bueno“. Det er to kilo mat. På én gang. På én runde, uten spying i mellom. Brus kommer i tillegg, standard pleide å ligge på halvannen liter.  Trekommafemkilo. Regner med det tok en times tid, kanskje halvannen å trykke i seg det. Ett til to minutt senere er jeg like tom og enda tommere enn jeg var i utgangspunktet og det er lett å se i retrospekt at det ikke er rart man hovner opp i ansiktet når halvannen time med fråtsing skal gjøres om på på ett minutt.
Gode intensjoner gikk virkelig ikke nevneveridg bra… Greide ikke å bestmme meg for om jeg ville ha knekkebrød eller havregrøt – deretter gikk alt til helvete.

3. og 4. november inneholder bare lange lister og faenskap på slutten. “Crap on things, faen satans jævla dritt

5. November
Beholder x kalorier og holder meg i 25 timer før bulimien kommer. Handler. Klipper bankkort og mastercard. GOODBYE. Må slutte å bruke penger nå“. Desperasjon. Håpløshet. Aner ikke hva godt jeg skal gjøre for meg selv eller hva som kan hjelpe på, å klippe kortene virker som den eneste løsninga.

Den 6. november er jeg sabla motivert for at dette skal gå bra, “motivert til tusen, dette kommer til å ordne seg“. Dagen etterpå ryker hele greia på 26 timer. 13. november kan jeg telle tjuesju timer. Innen 15. november har jeg selvsagt sprukket men begynt på nytt og er oppe i 50 timer. 20. november har jeg ikke beholdt noe som helst. Innen 25. november greier jeg 60 timer før det ryker nok en gang.

~~~~~

Alle disse årene. Alle disse sidene. Å leve med konstant skuffelse nesten hvert døgn, å bygge noe bittelite som man ønsker skal bli større bare for å få det revet vekk gang på gang på gang. Hvordan alt dette gikk på automatikken, hvordan det bare “skjedde”, og hvordan jeg alltid straffet på en eller annen måte. Mer oppkast eller avføringspiller eller trening siden jeg 25. november også skriver “6 måneder skadefri, det er litt sykt å tenke på. 6 måneder siden sist, det er utrolig godt gjort egentlig!

Det er ikke så lenge siden livet mitt var akkruat sånn. Timer, dager, klokkeslett, telle, telle, telle, null, på nytt, repeter, begynn forfra, rykk tilbake til start, som et jævla brettspill, stigespillet bortsett fra at det umulig kan ha dreid seg om flaks, jeg tapte alltid.

Det er straks 48 døgn siden sist. I en normal persons tidsregning er 48 dager ingen verdens ting. Jeg hører til stadighet “tiden går så fort”, jeg kjenner meg ikke igjen. Tiden har slettes ikke gått fort, den har gått skrekkelig sakte. Sneglet seg avgårde. Når jeg ser tilbake på 48 dager virker det som om det er MILEVIS unna. Dritlenge siden. 48 dager ganger tjuefire timer minus to er lik 1150 timer. Det pleide å være 1440 minutter, tjuefire timer.

Det føles så fjernt. Denne tilværelsen her er selvsagt ikke optimal på lang sikt men uansett så føler jeg meg tusen tonn lettere (metaforisk sett) fordi hverdagen min ikke er så BRUTAL lenger. Jeg tror det er mye av det som gjør at jeg finner det helt i orden å være her jeg er nå fordi jeg slipper det. Jeg slipper å gå fra hundre prosent motivasjon til “fuck my life, piller, barberblader, skadetrang herregud jeg vil dø“. Svingningen mellom to ytterpunkter er ENORM. Påkjenningen både fysisk og psykisk, fra å gå til og være ved godt mot til å grave sin egen grav.

Som tidligere nevnt; her jeg er nå, å slite med inntak og treningsmengder er ikke optimalt det heller, men det er stabilt. Jeg våkner hver morgen, jeg tenker ikke på at jeg vil hoppe i grava tre ganger iløpet av dagen, jeg er ikke flying high above, og jeg har ikke enorme nedturer i sammenligning. Fortsatt en bølge men ikke en uendelig tsunami som aldri tar slutt.

I mange dager har jeg lurt på hvorfor jeg blogger, jeg har liksom ingenting å meddele? Det slår meg mens jeg skriver dette at det er fordi følelsene mine ikke er en evig svingning. Følelser utløser tanker, assosiasjoner, refleksjoner, noe jeg vil sette ord på og beskrive. Det slår meg mens jeg skriver dette at her og nå, som bare er en bølge i forhold, ikke utløser de samme følelsesmessige ytterpunktene og ikke gir meg de samme inntrykkene lenger. For første gang på flere år har jeg funnet en slags stabilitet. Jeg står opp om morgenen, gjør det samme gjennom dagen med noen få avvik fra sosialt til behandling til handling, og følelsesmessig? Klart jeg er trøtt og sliten, glad, trist, energisk eller likegyldig som alle andre kan være men intensiteten er i balanse.

Husk at jeg illustrerer kun fra mitt eget perspektiv og utifra hva jeg ser/føler/oppfatter! Var usikker på tidsrom når jeg tegnet denne, men la oss si tre dager. Den grønne, bulimien, svinger mellom dødstanker og evig mot, en følelse av å være flying high og uovervinnelig. Når jeg spyr/spydde går det nedover og det er mens jeg spiser jeg føler at neste gang- da går det fordi da lover jeg dyrt og hellig at dette er siste gangen – jeg må bare spy først, og når så er gjort, vel. Streken sier sitt. Den blå, normalen – jeg skal ikke skryte på meg at jeg vet hvordan den ser ut for jeg vet virkelig ikke – men det er sånn jeg forestiller meg at den er. Ups and downs, life goes on. Og den lilla, her og nå, anoreksien, den er og ups and downs og life goes on. Den ligger under normalen og har enda færre svingninger fordi life goes on men jeg føler ikke at jeg virkelig lever eller nyter livet eller opplever noe, får masse inntrykk og stråler av glede. Den ligger også under, bittelitt på grunn av vekta fordi jeg vet at den og må opp for å treffe en normal, men mest fordi sparebluss for meg også er lik halv maskin, at man er halvveis i det man gjør og føler. Men, det jeg nyter derimot er STABILITETEN.

Herregud for en lettelse. Bare å lukke den dagboka jeg åpnet idag og å vite at det ikke gjelder lenger her og nå, det er utrolig befriende og godt. Og de/dere som tolket innlegget om her og nå dit at jeg synes at dette er en bedre løsning “forever”, jeg håper bildet forklarer noe. Anoreksi er ikke herlig, men den lilla streken er en veldig fin bølge å være med på i forhold til den grønne tsunamien. Det var det jeg mente når jeg sa at det føles helt greit å være her jeg er nå en stund. Mye heller lilla enn grønn.

Husk også at perspektivet er tre dager. På lang sikt kommer nok den lilla streken til å helle mer mot svart, jeg vet det. Men her og nå er jeg egentlig bare mer lettet enn jeg har ord til å beskrive.

Advertisements

10 Responses to “Utdrag fra en bulimikers dagbok.”


  1. 1 Skuddaar 16. November 2011 at 12:04

    Heisann!
    Jeg ramlet tilfeldig innom bloggen din i går og så den fine genseren din :)
    Nå har jeg bare fortsatt å lese, og blir både satt ut av det du skriver og glad for at du vil dele alt dette med oss!
    Nå er dette kanskje et spørsmål som er litt off-topic i forhold til ditt innlegg i dag, men har du gjort deg noen tanker om den artikkelen som står på VG-nett i dag, om Ida som er selvskader? Hvis du ikke føler for å svare eller det bare er helt irrrelevant, så er det helt ok :)

  2. 5 laipai 16. November 2011 at 23:10

    Bulimie er noe dritt, crappers rett og slett. Flink er du som har klart 48 dager :D Jeg er 5 dager etter deg ;)

    <3

  3. 7 may-linn 16. November 2011 at 23:34

    Du skriver så utrolig bra Karianne ;) Kjenner meg mye igjen av det du skriver.

  4. 9 Linn L. 17. November 2011 at 13:28

    Den tegningen der var utrolig “god” (misforstå meg rett) for å forklare anoreksien din vs bulimien du hadde og normalen du sikter etter. Du er så utrolig gjennomtenkt…! Kjempebra forklart :)

    • 10 arikanne 17. November 2011 at 14:43

      Jeg er så glad noen finner fornuft i tegninga, selv ble jeg utrolig fornøyd og synes bildet ble veldig beskrivende, av og til føler jeg at ord blir misledende fordi det kan mistolkes og misforståes så lett. Takk! ♥


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: