Medias framstilling av selvskading er utilstrekkelig.

I det siste har det vært slått opp saker i både VG og Dagbladet som handler om selvskading. Idag tidlig fikk jeg en kommentar som lurte på om jeg hadde en kommentar til artikkelen VG publiserte idag. Jeg klikket meg videre til linken og så filmen om Ida; “300 sekunder – Blodet ble mine tårer“.

Jeg kan nevne at jeg bare har sett videoen én gang, det var nok for meg. Dette innlegget handler ikke om Ida eller hennes historie, det handler om hvordan jeg synes media tar opp problematikken.

25. november er det 18 måneder siden jeg hadde min siste alvorlige skadesprekk. Jeg har hatt tre små episoder med tilbakefall men er likevel mer eller mindre skadefri og ble friskmeldt av vikarlegen min når jeg hadde vært fri, eller ren om du vil; i 46 uker. For meg var det en seier. En seier at jeg kan håndtere motgang og problemer jeg møter i hverdagen på en annerledes måte enn nettopp selvskadingen.

Når jeg tenker tilbake til når jeg sto midt oppi selvskadingen er det første jeg husker triggerne. Detaljer som kunne utløse skadetrang eller ønsker om å påføre meg mer skade enn jeg allerede har gjort. Jeg ble trigget, jeg lot meg trigges og jeg kunne oppsøke kilder med skadelig innhold med vilje. Jeg sammenlignet min selvskading med andres selvskading og ble trigget, både bevisst og ubevisst. Om andre jeg kjenner hadde skadet seg selv kunne jeg lett bli trigget å tenke at jeg måtte skade meg selv mer.

Jeg har også sett videoen og lest artikkelen om Anne i Dagbladet, publisert 14. oktober 2011.

Det er greit at media forteller noens historie men det er noe viktig jeg savner. Jeg savner å lese hva som kan være til hjelp for å snu trenden og jeg savner å høre historier fra de som ikke har synlige arr de må bære med seg for resten av livet. Jeg savner å lese om hva og hvordan tenåringer mellom 13-16 år ser på og opplever selvskading. Jeg vil vite hvordan de tenker og ser på det.

I videoen til Ida nevnes det at sist hun skadet seg måtte hun sy 110 sting. Med én gang tenkte jeg at jeg personlig aldri har sydd så mange sting på en gang. Ida trengte også hudtransplantasjon. Det er ille, helt klart alvorlig, men samtidig fikk det meg til å tvile på meg selv, min egen selvskading og mine arr. Er det ikke nok? Er det ikke ille nok? Har jeg ikke gjort en god nok jobb som selvskader?

Jeg mener at media legger alt for mye vekt på de som har synlige symptomer, jo verre selvskadingen blir framstilt – jo mer interresant og sjokkerende vil artikkelen bli, jo mer oppmerksomhet vil temaet få. Det er et viktig tema å belyse og jeg tror det er langt flere som sliter med selvskading enn det man er klar over fordi det er tabubelagt og noe man sliter med i all hemmelighet. 

Personlig hadde jeg en tanke om at jeg aldri kunne skade meg selv nok, uansett hvor langt jeg trakk strikken så var det aldri alvorlig nok. Jeg var redd for å ikke bli tatt seriøst eller møte forståelse om jeg fortalte noen om hva jeg slet med. Jeg var redd for at problemet skulle sammenlignes med verre tilfeller og bli bagatellisert. Til en viss grad møtte jeg også triggere på legevakten når jeg møtte opp fordi jeg var nødt til å sy eller få behandling for selvpåførte skader. En turnuslege som sier “jeg har sett mye verre før” og “det er langt mer alvorlig om du kutter sånn og slik” eller “dette var jo ikke ille“.

Jo, det er ille nok! All selvskading er selvskading, all selvpåført skade med intensjon om å skade er alvorlig. Tanken bak er destruktiv og faretruende. Tanken er det egentlige problemet.

Selvskading er mye mer enn bare symptomet. Når jeg sier symptomet mener jeg det som er synlig, kuttene, arrene, merkene, blåmerkene og flere. Det er tankegangen i seg selv som er farlig, tanken om at man må ødelegge seg selv, straffe seg selv eller at man fortjener smerten – det får for lite fokus i media.

Jeg tenker på de som er yngre og er i startfasen eller på et tidligere stadium i sin selvskading. Media bør belyse hva mennesker i samfunnet kan gjøre rundt en selvskader, for en selvskader – før det går så langt som artiklene beskriver. Jeg savner at noen forteller hva som kan gjøres for å forhindre at unge mennesker må leve med arr og meget sannsynlig en følelse av skam i flere år og kanskje resten av livet. Hva kan gjøres for å stoppe utviklingen? Det fortjener fokus i media.

Når jeg selv opplever at jeg blir trigget når mellomrommet mellom meg og selvskaderen jeg en gang var er så stort som det er, jeg tenker umiddelbart på de andre, de som er yngre, de som har mer skjulte symptomer. Om ikke jeg føler at jeg strekker til som selvskader, hva tenker de? Tenker de at de er nødt til å sy 110 sting i slengen eller få en hudtransplantasjon før de har nådd de destruktive målene som tankegangen til stadighet maser om, eller hjelpen de egentlig trenger?

I 2009 når jeg slet med selvskadingen og var på mitt verste stadium var jeg fullstendig overbevist om at det aldri kunne bli ille nok, det kunne alltids bli verre, jeg kunne alltids legge litt mer hat i handlingene mine og skade meg selv litt verre, litt mer alvorlig. Jeg gjorde det, gang på gang. Tilværelsen min dreide seg utelukkende om selvdestruksjon og smerte.

På denne tiden var jeg innlagt på en åpen psykiatrisk avdeling. Trigging er også ufrivillig, selv om enkelte kan oppsøke triggende utløsere dukker det også opp situasjoner i hverdagen eller lignende som tenner lysten til å selvskade. Selv å lese eller høre om noens historie selv om den har en lykkelig slutt kan ufrivillig bli en trigger. En dag var det to unge damer som holdt foredrag om dialektisk adferdsterapi for personalet på avdelinga jeg var innlagt ved og jeg ble spurt om jeg ville være med for å høre historiene deres, for å høre om deres erfaringer. Tilbudet jeg fikk var ment for å gi meg håp om at ting kunne bli bedre, dessverre var det ikke det inntrykket jeg satt igjen med når foredraget var over. Jeg oppfattet deres historier som mer alvorlig enn min egen og tenkte dermed at jeg var nødt til å gjøre selvskadingen enda verre før det kanskje kunne bli bedre en dag. 

Mange selvskadere har håp inni seg om å bli sett, møtt, hørt og tatt både alvorlig og seriøst. De ønsker hjelp men vet ikke hvordan de skal formulere smerten de føler inni seg med ord. De lar selvskadingen bli ordene de aldri fant og alvorlige symptomer oppfattes som en verre problematikk av systemet rundt. Det er klart at symptomene også trenger behandling i form av sårstell, strips, plaster og kanskje suturer, men det er tankene som egentlig trenger behandling. Tankegangen må endres for å snu den negative trenden. Tanken om å selvskade blir ikke bedre eller mindre intens selv om sårene får stell og omsorg.

Tankene må jobbes med. Hvorfor er tankegangen selvdestruktiv, hva er de utløsende faktorene for selvskadingen som fører til handlingen. Hva er årsaken?

Noe inni meg ønsket å gi opp selvskadingen men jeg forsto ikke at jeg måtte endre tankegangen min for å komme noen vei. Det tok meg lang tid å innse at nok var nok, det tok lang tid å innse at jeg kunne ødelegge meg selv så mye jeg klarte men at det likevel aldri ville bli nok. Jeg måtte se og forstå at jeg selv måtte trekke streken for når nok var nok.

Selvskading er så mye mer enn symptomene du kan se med egne øyne. 

For å lage en interessant artikkel og for å belyse temaet på en mer hjelpsom måte for å stoppe trenden burde avisene og massemedia lage oppslag som kan utgjøre en forskjell. Hvordan kan voksne, foreldre eller lærere vite og ta tak i unge som sliter selvdestruktivitet? Hvordan kan de møte en selvskader for å snu trenden og stoppe utviklingen før det blir enda verre? Hva kan bidra til å dra unge som sliter tilbake til en bedre levestil? Hva skal til for å hjelpe, hva betyr noe? Hva utgjør en forskjell? Hvilke tilbud finnes for unge selvskadere? Finnes det selvhjelpsgrupper, finnes det kurs man kan delta på, finnes det organisasjoner som jobber aktivt med å spre budskapet om selvskading for å forhindre en økning i utviklingen? Hva kan forhindre at flere og flere får lignende historier å fortelle som Anne og Ida? Hvordan er det å være mor eller far å vite at tenåringen de har hjemme skader seg selv, hvordan føles og oppleves det? Hva gjør man og hva kan man gjøre? Hva er lurt å gjøre, hva er bra?

Hverken Idas eller Annes historie inneholder informasjon om hvordan noe kunne ha vært unngått. Artiklene er en historie, en fortelling, men det er også alt. Dessverre er det fortellinger som etter min mening har blitt framstilt med overdrevent fokus på symptomene, fortellinger som lett kan oppfattes som triggere for andre som sliter i lignende situasjoner.

Selvskading skal ikke behøve å gå så langt at man må leve med synlige arr for resten av livet, en konsekvens man ikke slipper unna. Jeg skulle ønske jeg visste det jeg vet idag når jeg var mye yngre, jeg skulle ønske jeg visste det da slik at det kunne ha utgjort en forskjell for meg. I min historie er det for sent å endre på noe og jeg lever med det. Det går bra, jeg klarer meg, jeg takler det – men jeg vil for alt i verden ikke at det skal behøve å bli så ille for andre før de får den hjelpen de trenger i sin egen situasjon for å snu om på tankegangen for å unngå og leve resten av livet med arr og merker.

Jeg håper ingen beundrer meg på grunnlag av arrene mine alene. Jeg håper ingen ser på arrene mine og tenker at de vil se sånn ut. Jeg håper ingen tror at det vil hjelpe dem å gjøre selvskadingen verre for å bli sett, hørt eller få tilstrekkelig hjelp.

Den dag i dag kan jeg si at jeg har gått videre men jeg skulle ønske jeg forsto at tankene måtte endres for å oppnå bedring, ikke å gjøre symptomet mer synlig for å bli sett og hørt.

Media må gjøre mer enn å fortelle en historie. Media har makt til å spre det viktige budskapet om hva som kan hjelpe unge og de rundt å snu trenden før de synlige symptomene blir kroniske og noe man ikke slipper unna, noe man må leve med.

Se gjerne videoene hvor jeg snakker om selvskading og svarer på leserspørsmål.
Del 1 // Del 2 // Del 3 // Del 4

Advertisements

61 Responses to “Medias framstilling av selvskading er utilstrekkelig.”


  1. 1 R 16. November 2011 at 19:56

    “Det var ille nok i 2008, lenge før 2008. Jeg forsto det ikke før i 2009 og da var den permanente skaden allerede gjort.”
    Vil bare påpeke at for meg var akkurat den setningen sammen med bildene vonde på den måten du selv sier om og om igjen. Mine arr er på linje med de arrene du hadde i 2008, og jeg føler det som at du sier at i 2008 hadde du ingen permanent skade.

    Påpeker det bare for at du selv skal være oppmerksom på det, da jeg regner med du ikke ønsker å trigge andre.

    • 2 arikanne 16. November 2011 at 20:15

      Fjernet halvparten.

      Ser du? Selv for en selvskader som ikke ønsker å trigge andre er det forbanna vanskelig å ordlegge seg på en perfekt måte som kan unngå å trigge andre. Jeg tror praktisk talt det er umulig at jeg ikke trigger én eller annen bare ved å se ut som jeg gjør, uansett hvor mye jeg prøver å understreke at det burde virkelig ikke være nødvendig å la det gå så langt. Det virker uendelig håpløst å skulle si noe om temaet av og til, for noen kommer alltid til å reagere.

  2. 3 Pernille 16. November 2011 at 20:24

    Er så utrolig enig med deg, Karianne! Utrolig bra skrevet. Jeg unngår å lese sånne artikler, selv om jeg har vært så og si skadefri i to-tre år nå, så er tanken der, og den forteller meg også at, “må det være 110 sting for at det skal bli ille nok”.. Jeg får lyst til å bevise at jeg kan være “bedre” eller verre i andres øyne.
    Spesielt når kjæresten min sier “Se på hun her da! Hun har MYE mere arr enn deg!”… Trenger vel ikke si noe mer om det :p

    Du er flink, stå på :) Godt du har dine egne, klare meninger :)

  3. 5 Skuddaar 16. November 2011 at 20:26

    Hei igjen! Og takk for langt, godt og utfyllende innlegg!

    For meg som ikke vet så mye om temaet, så er det heller ikke så lett å tenke seg til hvilke andre sider av saken som faktisk finnes, og hva jeg bør sette spørsmålstegn ved når en slik type sak tas opp i media. Jeg synes forsåvidt det er viktig at enkelthistorier blir belyst, da får temaet et ansikt og blir ikke bare oppramsing av fakta. Og du har jo så rett, det bør fokuseres på hva som kan gjøres på et tidligere stadie. Og ja, det hadde vært fint å få venner og families side av saken også! Hva pårørende kan si eller gjøre for å hjelpe.

    Det var også nytt for meg at man kan trigges av å høre andres historier, at det ikke nødvendigvis gir håp, men at man kan tenke at man ikke har skadet seg nok…

    Jeg er glad jeg havnet inne på bloggen din, jeg har lært mye! :)

    • 6 arikanne 16. November 2011 at 20:31

      Takk for svar! Om du leser litt lenger opp i kommentarfeltet her ser du også at jeg har prestert å trigge vedkommende bak den første kommentaren – selv så mye jeg prøver å gjøre det motsatte. Det med selvskading og triggere er ekstremt vanskelig fordi mennesker trigges så individuelt. Noe er åpenbare triggere for nesten alle, mens andre igjen… For en tid tilbake siden var det noen som lurte på om jeg ble trigget til å selvskade når jeg så tv-serien Dexter på grunn av alt blodet. Ved to tre anledninger har jeg kanskje kjent ett snev av skadetrang, men i all hovedsak ikke. Det er så individuelt at jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere å ta opp temaet og å skrive noe så konkret som dette fordi jeg tror det er umulig å unngå å ikke trigge én eller annen.

      • 7 Skuddaar 16. November 2011 at 20:42

        Ja, jeg leste kommentaren etter at jeg skrev min, og jeg skjønner hva du mener! Jeg antar også at man kan reagere forskjellig ettersom hvor man er i sykdomsprosessen, om man har fått hjelp og er på bedringens vei eller ikke.

        Dexter, ja. Det snakkes jo om at serien har påvirket mennesker som deretter har skadet andre, så at noen lurer på at man kan få trang til å skade seg selv, det skjønner jeg.

        Jeg merker nå som jeg skriver at jeg er litt forsiktig med å ordlegge meg, men det er jo ingenting i forhold til det ansvaret du må føle når du tar opp temaet! Jeg er uansett sikker på at det du skriver hjelper mange, og ikke minst øker bevisstheten til de som kjenner noen som er i samme situasjon. Og det er viktig!

  4. 9 regnduft 16. November 2011 at 20:37

    “For å lage en interessant artikkel og for å belyse temaet på en mer hjelpsom måte for å stoppe trenden burde avisene og massemedia lage oppslag som kan utgjøre en forskjell.” Ja! Veldig sant at dette er noe mangelfullt.

    Du har et ekstremt godt poeng og skriver godt! Jeg er nok enig i alt. Mediefolk burde lese dette. Alt for mye av mediebildet ser kun ut til å være opptatte av det som sjokkerer mest. Man får håpe at fagfolk og andre vil, i kjølevannet av Dagbladets artikkel, starte en slags … debatt rundt dette? I alle fall kommentere med noe informativt! Det hjelper lite å bare bekrive det som har vært.

    Jeg synes også media har en tendens til å være litt for glade i å også poste bilder av selvskading.
    Jeg er student ved UiO, og det er et vitenskapelig blad der som heter Apollon. Temaet i den nyeste utgaven var “Døden” – med en egen (liten) artikkel om selvskading. Like stor som artikkelen (dvs. en helside) var det et bilde jeg ikke gidder å beskrive. Uansett slo det med at de som har valgt denne illustrasjonen ikke har tenkt noe videre på at lesere av artikkelen kanskje kan bli trigget av et slikt bilde. Det var ikke store, synlige detaljer, og det viste lite blod – men for min del begynte det “klø” litt av å se på det. (Jeg måtte legga matpakka mi over mens jeg leste artikkelen for å koble bildet ut.) Det illusterte altså “selvskade”-poenget godt nok. I min verden er dette også amatørisk med tanke på at dette er en forskningstidskrift. Men merkbart ikke det verste bildet jeg har sett, da – bare en liten anekdote rundt temaet. Jeg har sett det samme før …

    Du har et veldig viktig poeng i denne sjokkeffekten media er ute etter. Jeg synes det er særdeles negativt, i alle fall når de skal skrive en artikkel hvor “noen skal fortelle sin historie” – altså at det skal virke konstruktivt. Alt for lite om hva som kan være til hjelp! De burde kunne klare å vinkle det hele på en mer positiv måte.

    “Selvskading skal ikke behøve å gå så langt at man må leve med synlige arr for resten av livet, en konsekvens man ikke slipper unna. ” -> helt sant!

  5. 11 lemarika 16. November 2011 at 20:47

    Jeg er helt enig med deg, Karianne. Det er for drøyt å legge ut videoer av så ALVORLIG selvskading. All selvskading er alvorlig, det er ikke det. Men jeg tror folk får et litt forvrengt syn på det. At de som kutter litt ikke har noen betydning. Det er sjokkerende med sånne medieoppslag. Jeg skjønner at mediene retter søkelyset mot selvskading, men ærligtalt, er ikke videoen for å hjelpe og gjøre en realistisk a`?

    Dette er ille. Liker heller ikke at de sier at når man selvskadet, var man “kul”. Tenk hvilket bilde 10 åringer og oppover får i hodet sitt…? Skal vi tørre å se at små jenter og gutter skal selvskade seg, p g a en triggende video?

    Sender en klem :)

  6. 13 Emma 16. November 2011 at 20:49

    Synes dette var så bra skrevet,hva med å sende det som tips til VG?
    Skjønner godt at du fikk gode karakterer på skolen søte, med den fantastiske formuleringsevnen du har!Du har virkelig evnen !
    Stor klem:)

    • 14 arikanne 17. November 2011 at 14:57

      VG har lest den allerede :)
      Haha, du er så sweet! Det hender det blir bra om jeg virkelig legger hodet i arbeidet og kutter “dagligtale” i blogginnlegg. Av og til må seriøsiteten ta over for å få det forklart så riktig som jeg har evne til.
      Klem tilbake! ♥

  7. 15 Destgirl 16. November 2011 at 20:56

    Veldig viktig tema dette her.. Så utrolig mange som sliter med det og som er i begynnerfasen av det, noen midt oppi det og trigges lett.. Veldig bra skrevet og utrolig viktig innlegg… Uansett om man ikke vil bli trigget eller prøver å la være så blir man trigget, og hva kan hjelpe i det øyeblikket fra tanker og følelser gjør at man vil straffe seg selv, eller flykte med å skade, hva kan stoppe det der før kuttet, før skaden er gjort… hvordan klarer man å få stoppskiltet til å lyse fra tanker og følelser til kuttet….

    Destgirl

  8. 17 Kaktus 16. November 2011 at 21:45

    For en stund tilbake hadde Dagbladet en reportasje om en annen blogger som også sliter med selvskading. Den artikkelen trigget meg til bristepunktet, og jeg tør derfor ikke lese/se den VG nå har kommet med. Jeg åpnet lenken til Dagbladet i håp om å finne motivasjon, inspirasjon, pågangsmot – à la det jeg henter bl.a. fra deg (<3), men fant det stikk motsatte. En hel del informasjon om hvorfor, hvordan og hva osv., men ikke et eneste ord om å forebygge, forhindre, eller noe i den den duren.
    Jeg synes media ofte vinkler slike artikler helt feil vei; det blir mer tips og triks enn det blir til hjelp.
    Jeg har tidligere skrever innlegg på min egen blogg om meg selv og mine arr, om tilbakemeldinger jeg får på dem. At de ikke er gode nok, dype nok, stygge nok, ekstreme nok, plassert strategisk nok. Medias vinkling på temaet forsterker den følelsen av å ikke "strekke til" som selvskader.
    Skled litt ut, ble en usammenhengene kommentar – men takk, Karianne, for at du belyser dette på _riktig_ måte.

    • 18 arikanne 17. November 2011 at 14:56

      Det er trist at du reagerte sånn på artikkelen til Dagbladet.
      Det er vondt når man føler seg mislykket når det kommer til en destruktiv handling. En unødvendig følelse på toppen av alt annet.
      Takk for gode ord K. ♥

  9. 19 Kaosviljer 16. November 2011 at 22:04

    Media vil alltid fokusere på å nå publikum- den delen som ikke vet, ikke forstår, ikke har erfart det selv. De vet ikke hvor stor effekt det har på de som er på nippet til å forsøke å skade seg selv, eller de som allerede sliter. Det er forferdelig. Det er slik media er- de vil sjokkere, de vil at publikum skal ville lese. Og da må det være spennende, altså må de dra frem det mest dramatiske og sjokkerende de kan.

  10. 21 Maria 16. November 2011 at 22:49

    Er ikke så glad i artikler med selvskading. Hvorfor plukker de alltid ut de med de verste arrene, egentlig? For meg føles det ut som at når man ikke har slike arr som dem, da kan man ikke kalles en selvskader, for det er alt for små arr i forhold til det. Blir så frustrert, for jeg blir så trigget at jeg prøver å kutte så dypt at det vil bli veldig synlige arr. Jeg vil liksom være en “ekte” selvskader. Jeg tror jeg aldri ville funnet på sånt for nesten to år siden, men nå er alt triggende.

    Sånn som den gangen læreren min spurte om hun kunne se arrene, sikkert for å forstå bedre hva jeg tenker, ville jeg ikke vise armene, for det var ikke “mange nok” arr. Hun spurte om det var mye, så svarte jeg: “Nei… Jeg synes ikke det,” så tror hun jeg nesten ikke har noen arr, heh.

    • 22 arikanne 17. November 2011 at 14:52

      Du ER en ekte selvskader allerede, som jeg skriver; all selvskading er selvskading. Skulle ønske du ikke følte deg “presset” til å gjøre din egen situasjon verre.
      Ikke gi opp, du fortjener mye bedre ♥

  11. 25 Marthe H 17. November 2011 at 00:06

    Du skriver så treffende, nok en gang. Og jeg føler at vi har så mye til felles, vi tenker så likt…

    Jeg føler veldig på det at det ikke blir nok, at det ikke blir dypt nok, ille nok. Merker det spesielt når leger og sykepleiere kommenterer som du sier, eller når jeg viser frem armene til behandlere eller helsepersonell som i mine øyne helt sikkert har sett verre før og som sikkert tenker at mine skader er bagatellmessige.

    Jeg vet så godt at det er tankene som må endres, men det er så vanskelig! I skrivende stund ligger jeg i senga på lukket avd med kontinuerlig observasjon, fordi jeg ikke klarte å si fra når jeg kjente trangen. Tipper første skritt blir å si fra, deretter kanskje etterhvert klare å håndtere trangen selv?

    Uansett blir jeg motivert og føler håp av å lese det du skriver, mye mer enn å lese triggende saker i media..

    Marthe

    • 26 arikanne 17. November 2011 at 00:15

      Å si ifra selv er definitivt første steget. Jeg slet veldig med deg og det var utrolig vanskelig. Det hendte også noen ganger at jeg ikke ble tatt seriøst selv når jeg sa ifra, å bli møtt med “gå og legg deg” når man sårt trenger noe annet er vondt. Men ikke gi opp kjære deg ♥

  12. 27 Tuva 17. November 2011 at 00:14

    Utrolig bra og viktig innlegg, Karianne. Media er dessverre for opptatt av sensasjon og store overskrifter. Derfor er det flott at du som har så mange lesere tar deg tid og skriver et så velskrevet innlegg. Håper det blir plukket opp og lest av mange!!

    Jeg tror at trigging nesten ikke kan unngås. Er jeg sårbar nok, kan til og med mine egne arr trigge meg.

    <3

    • 28 arikanne 17. November 2011 at 01:51

      Den siste linja du skrev; Jeg tror det er så sant! Balansen og linjen er vanskelig. Det er så vanskelig å sette ord på sånne ting at jeg godt skjønner at det er tabu i utgangspunktet. Takk fine ♥

  13. 29 V 17. November 2011 at 01:13

    Utrolig bra at du tar opp dette. Jeg er 110% enig! Jeg kjenner på meg selv at jeg blir trigget av disse videoene – både bevisst og helt sikkert ubevisst – hvem som helst kan bli det..!

    Blir så sint – akkurat som du sier – at media fremstiller virkeligheten slik at “nei, vet du hva – her er det ingen hjelp å få med mindre du må sy en hel masse sting – og livet blir hvert fall ikke bedre i form av profesjonell hjelp dersom du kun risper deg!” (en liten digresjon, men du skjønner sikkert..). Føler at det er den beskjeden verden gir til alle sårbare mennesker som sliter med selvskading. Skulle ønske fokuset var annerledes – nemlig at det lå på å forhindre dette, og selvfølgelig minske omfanget.

    Du er super, Karianne. Og jeg blir så inspirert over at du er så reflektert og dyktig til å skrive. Klem:)

  14. 31 myfunnydays 17. November 2011 at 08:56

    Et viktig tema som journalister burde være veldig opmerksomme på, er dette med trigging. Vær-varsom-plakaten kan vri og vrenges og allikevel er selvskadingsproblematikk vanskelig å belyse på en god og konstruktiv måte.

  15. 33 Louise Reeh Øvretveit 17. November 2011 at 09:30

    utrolig bra skrevet! jeg er helt enig, du er dyktig til å skrive :) fin blogg!

  16. 35 tmb 17. November 2011 at 13:06

    Først og fremst, utrolig bra skrevet.

    Jeg tror at fremstillingen til media kan ha en negativ effekt. Jeg skadet meg periodevis i drøye tre år, men det gikk aldri så langt at jeg måtte sy. Jeg følte meg mange ganger som en “mislykket selvskader”. Alt jeg leste, så og hørte om andre selvskadere som satt igjen med armen fulle av arr, som hadde sydd gang på gang. Jeg følte at jeg ville blitt gjort til latter om jeg tok opp problemet. Jeg tenkte at enten måtte man kutte seg så dypt at man må sy, eller så vil man ikke bli tatt på alvor. Jeg vet med meg selv at når jeg hører andres historier var det, og noen ganger også er det, lett at jeg trigges. Når man oppgir hvor mange sting som måtte til for å sy det og viser bilder, blir det litt som thininspiration fungerer. Det tror finnes mange selvskadere der ute som lever i skjul og ikke blir fanget opp fordi de selv føler de ikke er er “selvskadere nok” til å oppsøke hjelp.

    Jeg er glad for at det er fokus på selvskading, og forsøket media gjør på å gjøre det mindre tabu og skambelagt, MEN jeg føler det virker mot sin hensikt. Jeg har mange ganger vært nær ved å sprekke på grunn av at jeg føler at jeg må bevise ovenfor meg selv at jeg ikke har vært en “mislykket selvskader”. Det virker som man må ha arr over hele kroppen, og at det å “kun” ha noen litt mindre synlige ikke kvalifiserer deg til å ha vært noe annet enn en som har “lekt selvskader”.

    • 36 arikanne 17. November 2011 at 14:46

      Takk for at du deler meningene dine! Idag synes jeg VG har gjort en god oppfølger til videoen igår, les denne!
      Der har du flere tips til:
      -Hva du burde gjøre
      -Hva du kan si
      -Hvordan få hjelp
      -Ta kontakt
      Tror den artikkelen er viktig for mange, fler enn man tror.

  17. 37 Linn L. 17. November 2011 at 22:11

    Utrolig bra innlegg, Karianne – igjen! Og det er en veldig viktig tematikk du tar opp. Jeg tror, som Tuva skriver over, at man i en sårbar posisjon blir voldsomt mye enklere trigget enn når man ikke er like frustrert/har det like vondt. Det er vanskelig å ikke se triggere i “alt”, fordi behovet er så altoppslukende. Derfor er det helt kritisk at et selvskadingsinnlegg i media tar store forholdsregler! Og som du skriver: forteller mer om veier bort fra skadingen framfor å kun servere drama og sjokkeffekt.

  18. 41 Kristin 18. November 2011 at 17:53

    Veldig veldig bra skrevet! Tror nesten det er umulig å skrive om tema som selvskading, spiseforstyrrelser osv uten at noen blir trigget – og det er jo bra at det fokuseres på temaene, men det er mye som kunne vært gjort annerledes fra media sin side. Da jeg hadde anoreksi var så og si alt som omhandlet sykdommen triggende, enten det i utgangspunktet var ment positivt, negativt, skremmende osv, men det var ekstra vanskelig å høre om kilo, kalorier, matmengder, trening osv. Et lite tall kunne ødelegge flere måneders hardt arbeid. Jeg tror virkelig ikke media forstår hvor skadelig det som kommer ut kan være! Det er viktig med åpenhet og fokus på viktige tema og jeg forstår at det kan være vanskelig å finne balansen, men jeg er veldig enig med deg i at det er mye viktigere å fokusere på forbygging, tidlige “hjelpetiltak” osv.
    Stå på!

  19. 43 Marielle 18. November 2011 at 20:01

    Dette innlegget er så utrolig viktig. <3

  20. 45 Linda 19. November 2011 at 18:50

    Dette innlegget likte jeg! Så godt å lese at det ikke bare er jeg som har slike type tanker. Jeg har slitt mye med tankene om at jeg ikke selvskader nok. For sammenlignet med de fleste (hvertfall de sakene/historiene man leser om) så er jeg en veldig ”dårlig” selvskader. Armene mine har arr, men de er ikke fulle av arr, og jeg har bare måttet sy noen få sting en gang. Du sier at ”det er tankegangen i seg selv som er farlig, tanken om at man må ødelegge seg selv, straffe seg selv eller at man fortjener smerten”, og det er jo helt sant. Og slike tanker har definitivt vært veldig til stedet hos meg de årene jeg har slitt med selvskading. Det er jo nesten litt ironisk når årsaken til at jeg kuttet meg ofte var at jeg ikke følte meg flink/god nok i ulike situasjoner, og så får man i tillegg den følelsen av at man ikke er ”flink nok” selvskader heller… Takk for at du satt ord på dette på en veldig fin måte! Er godt å få bekrefta at man ikke er alene om å tenke slik, og jeg kjenner at dette kan hjelpe meg de gangene jeg drukner meg i tankene om at jeg ikke en gang strekker til som selvskader. Takk, og takk for at du tør å være så åpen om slike temaer! Det trengs!

  21. 47 Carina 19. November 2011 at 21:29

    Så bra skrivet! Du har mange svært gode poeng.
    Ja, det er tanken bak sjølvskadinga som er farlegast.
    Og ja, slike innlegg og kommentarar du viser til kan få sjølvskadaren til å tenke at han/ho ikkje gjer arbeidet godt nuk. At det må vere meir alvorleg for å bli tatt på alvor.
    Alle burde lest dette innlegget, for her er virkelig noko å tenke over for alle og enhver.
    Du er tøff!

  22. 49 E 20. November 2011 at 20:46

    Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg er målløs. Du får frem det jeg selv tenker og mener, men som jeg ikke har vært klar over før nå. 10 poeng til deg! Det er det beste jeg har lest på lenge. Hurra for at noen endelig forstår! Aviser (ta f.eks. VG) tror at det skal ha positiv virkning på ungdom og at det skal motivere de. Få de til å frastå selvskadingen. Det veldig få uvitende journalister skjønner er jo at mange blir negativt påvirket av det istedet. Iallefall jeg..

  23. 50 Lisa Marie 22. November 2011 at 01:32

    Føler selv sånn som du sier.. Om jeg ikke har gjort en god nok jobb som selvskader. Jeg har også en fæl uvane som jeg ikke har fortalt psykologen min om.. At jeg har en tendens til å banke hodet mitt inn i veggen, lugge eller slå meg selv. Jeg føler meg så idiotisk. Er heldigvis en stund siden jeg har gjort akkurat det. Er så vanskelig når venner kaster ut ord som Emo til meg kun fordi jeg er deppa eller frustrert å føler meg urettferdig behandla. Da tenker jeg om de bare visste hva jeg egentlig gjorde, hvordan ville de sett på meg da? Det er så utrolig tungt å tenke. Da tenker jeg at jeg er nødt til å holde fasaden min oppe. Jeg kan ikke vise de hvordan ting egentlig er. For hvor hardt ville de ikke hakket ned på meg da, hvor mange sånne type ord ville de ikke kalt meg da…

    Er så sant det du sier, media er nødt til å få frem dette her mer. Generelt sett om psykisk helse og de spørsmålene du stiller. Utrolig bra skrevet, bra innlegg:).

  24. 51 Jenny - a slightly mad photographer 22. November 2011 at 22:12

    Du tenker ganske likt som meg. Jeg har aldri måttet sy, men ser på andres arr som “pekepinn” på hvor dypt jeg skal skade meg. Fordi jeg er livredd for ikke å få hjelp/bli hørt. Det er helt sykt at hjelpeapparatet funker slik enkelte steder. “Nei, hun trenger jo bare bandasjer, ikke strips, drit i henne”

  25. 52 Jenny - a slightly mad photographer 22. November 2011 at 22:14

    For øvrig er jeg på lukket avd på nå, og dette temaet er veldig aktuelt. Takk for at du skriver om det.

  26. 53 Merete isabell 23. November 2011 at 01:44

    Helt ærlig, uten å kjenne Ida eller noen i hennes familie, føler jeg media har fremstilt Ida som den verste selvskaderen noensinne. Hun er også blitt kalt i media for “Norges verste selvskader”. Jeg føler dette trigger. Er ikke min eller din eller andres selvskading ille nok?! Selv mener jeg at all selvskading uansett størrelse, synlighet, antall sting etc. er like alvorlig og må taes like seriøst. Og da merker jeg at jeg både har fått Ida, hennes familie og boken de har skrevet litt opp i strupen, om du forstår. Jeg liker det ikke for jeg går ut ifra at Ida ikke ser på seg selv som landets verste selvskader, men det er slik media fremstiller henne og det har jeg problemer med.
    Men all ære til både Ida, deg og alle andre som har klart å slutte med selvskading; DERE ER UFATTELIG STERKE!!!

  27. 54 lisa :-) 24. November 2011 at 02:01

    for det første vil jeg si at jeg er såå glad på dine vegne, du virker så sterk!! keep up the good work <3
    så vil jeg også bare spørre om er det vondt å sy sting på åpne sår? har aldri gjort det før og igår for første gang kuttet jeg meg så langt inn at det ikke ville stoppe å blø på over flere timer.. håper du vil svare :) klem fra meg

    • 55 arikanne 25. November 2011 at 14:13

      Hei Lisa, det er meningen at man skal få bedøvelse når man skal sy for at det ikke skal gjøre vondt. Personlig synes jeg bedøvelsen gjør vondt, men det er sånn det er. Håper du greier å la noen se på og behandle såret ditt.

  28. 56 Ellen K. 24. November 2011 at 08:58

    Jeg er helt enig med deg, media fokuserer bare på det negative som har skjedd og skadene. Ikke noe om hvordan man kan unngå slikt. Jeg er redd for at slike oppslag vil skape mer selvskading. Jeg kjenner også når jeg leser om selvskading og spiseforstyrrelser at man hele tiden tenker “oj, den personen hadde sydd flere sting enn meg og var/er tynnere enn meg”. Også kommer spørsmålet poppende opp,”var jeg syk nok? skulle jeg ha gjort mer?” Du svarer bra på artiklene også vil jeg ønske deg lykke til videre! :)

  29. 57 firehoe 26. November 2011 at 20:39

    Du får sagt det du, Karianne. Jeg tror at de som “står bak” artiklene til både Anne og Ida er noen som ikke vet hvordan det er. Det eneste folk som ikke kjenner til selvskading er arr og blod og smerte. De vet det er et problem og tror at når de skal fremstille det må det være på en brutal måte.

    Har fulgt Anne sin blogg lenge og ble sjeleglad da hun sa Dagbladet hadde lagt en artikkel om henne og selvskadingen. Jeg har sett opp til henne (har egentlig vært litt opp og ned) men tenkte med en gang, endelig. Endelig får folk se hvordan det er og nå skal jeg jammen meg poste det på facebook selv om hadde reagert.

    Men jeg gjorde det ikke. Leste artikkelen om og om igjen. Aw, Anne jeg er så stolt over deg, det ble feil. Jeg ble så skuffet. Ikke av meg, eller Anne, men syns det var såå dumt at Dagbladet skrev “Det er ingen hemmelighet at Anne (20) er selvskader. Det vet alle som har lest bloggen hennes.” + bildet nedenfor av armene.

    Derfor såg jeg ikke på dette som en opplysning til andre, men noe som det var heller enklere å tenke “så sykt”. Jeg er stolt av Anne, men ville ikke poste det på facebook for folk dømmer så fort og om folk finner ut at jeg er selvskader vil de allerede ha fordommer for førsteinntrykket er negativt.

    Ble kanskje litt rotete dette her, men når du skrev dette skjønte jeg det. Hva som var feil med fremstillingen til både Anne og Ida.
    Føler at videoene om at Ida var litt rotete, ikke da hun filmet selv, men det er vanskelig å skjønne for de som ikke har vært der selv. Syns synd på hun, hun har hatt det vanskelig lenge.
    Håper at neste gang selvskading kommer frem i media er det du som har et ord med, Karianne. Jeg.. tror du er litt mer stabil.
    stå på!<3

  30. 58 Janne 7. December 2011 at 13:08

    Hei! Jeg har na lest gjennom kommentarene her. Bra at folk faar vist hverandre sin støtte:-) Har dere lest boken “Kors paa halsen” av Camilla Heiberg Nilssen og Helene Storm, Idas søstre? I den staar det at det er ikke antall sting som teller, det er følelsene man sliter med, som har noe aa si. Jeg ønsker aa kommentere det fordi jeg syns det er viktig. Det skal da ikke være noen konkurranse om hvem som er “verst” (dvs “best”), og det er veldig synd hvis det blir løsningen for aa bli tatt alvorlig, bli vist respekt og motta den hjelpen man trenger. Naa ser jeg jo saken utenfra, for jeg strever ikke med selvskading selv, men jeg kjenner at temaet rører ved noe inni meg. Saa jeg haaper at jeg kan bli forstaatt ut fra et personlig engasjement. Det er lov aa vise følelser, og vi er alle elsket! Takk for alle som bringer haap til dem som sliter.

  31. 60 MadWomanBadWoman 16. February 2012 at 06:51

    Jeg har skrevet ett blogginnlegg som i stor grad ble inspirert av ditt, og som er ett slags svar. Jeg har linket til innlegget ditt, men hvis du vil at linken skal fjernes, gjør jeg det gjerne. Jeg skulle egentlig bare skrive en kommentar som ble litt lenger enn jeg hadde planer om. Da husket jeg plutselig bloggen som jeg lagde i vinter en gang, etter at jeg fikk panikk og slettet den forrige bloggen min tidligere den høsten.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: