Avgjørelser og Ambivalens.

To ting som ikke passer sammen overhodet.

Det er lenge siden mamma inviterte meg til innflytningsfest i huset deres, selv om de flyttet dit for ett år siden. Om ikke jeg kunne komme fordi det hadde vært så hyggelig om jeg hadde møtt alle menneskene hun forteller om, som hun møter gjennom hunder, kurs, turer og friluftsliv. Hun blogger forresten her, om livet med hund, jakt, fiske og friluftsliv.

En invitasjon er alltids hyggelig å få men det skaper forferdelig mange motstridende tanker og følelser og det krever så utrolig mye å trekke en konklusjon, ta en avgjørelse og bestemme seg for hva man skal gjøre. Ett at mine største problem for tiden er mat, å forholde seg til mat. Ikke i min egen leilighet (jeg har ikke triggere her) men å forholde seg til mat i andres hus, for eksempel hjemme hos mamma. Det har ingenting å gjøre med at jeg ikke forstår at andre trenger mat, det handler om at jeg er redd for å miste kontrollen og fordi jeg synes det er vanskelig å holde ut. Trangen til å spise noe, omså bare bittelitt, smake på noe jeg ikke tillater meg til vanlig eller tør å ha i hus. Brunost for eksempel, bare bittelitt brunost? Skal, skal ikke, om ikke går det fint og om jeg smaker bare bittelitt for å tilfredsstille noe inni hodet mitt er det likevel noe jeg kommer til å gnage på følelsesmessig senere. Hvorfor gjorde jeg sånn eller slik? Og jeg er redd for triggerne. Én smule feil kan trigge noe som gjør at jeg mister kontrollen. Ikke det at jeg faktisk mister kontrollen spesielt ofte, men frykten for å gjøre det likevel er intens. Tenk om?

Fest. Ting å tenke på. Agorafobien, maten og ikke minst hva skal jeg kle på meg når jeg føler meg absolutt motbydelig så lenge jeg kler på meg noe normalt? Noe som ikke skjuler kroppen min eller ser en smule anstendig ut. Når jeg har mine polikliniske timer eller skal på butikken er det ikke allverdens av problem, men når jeg skal på fest og møte mennesker jeg ikke kjenner som attpåtil både vet at jeg har problemer med mat og noen har vært innom bloggen også, da blir jeg stressa. Jeg er redd for komplimenter, herregud jeg er livredd for komplimenter. Tro det eller ei gjør det like vondt å høre “du ser bra ut” som det gjør å høre “du ser feit ut”, det er i alle fall det jeg hører inni hodet mitt. Det jeg er mest redd for egentlig, er at andre skal mene noe om meg og min situasjon basert på hvordan omrisset av kroppen min ser ut. “Du ser bra ut” fra mennesker tolkes i mitt hode til “de tror jeg har det bra, faen, de vet ingenting om det!” En spiseforstyrrelse handler ikke om hvordan kroppen ser ut – det er det synlige symptomet. Om det er usynlig eller mindre synlig har ingenting å si for hva jeg føler inni meg.

Og maten? Jeg visste jo at de skulle spise, så hvordan skulle jeg forholde meg til det? Mamma lovet meg at jeg kunne ta med maccen og surfe mens de spiste og hun lovet at ingen kom til å bemerke det – alle vet jo. Men så var det kaker inni bildet også. Help yourself kaker, sånne som blir stående framme. Rullekake og gulrotkake. Dét bekymret meg.

Og alkohol. Jeg har ikke problemer med å drikke alkohol en sjelden gang og er vanligvis happy på fylla, for vanligvis er det ikke mat inne i bildet. Men alkohol pluss triggere kan lett tilvsare kontrolltap, alkoholen i seg selv fører også til svekket evne til å ta riktige avgjørelser som varer lenger enn i nuet. Alkohol pluss en mulighet til å spise kan lett bli til en farlig kombinasjon. Særlig kake. “Sukkerungen” som familien min kalte meg når jeg var liten fordi jeg var ustyrtelig glad i kake. En sånn kombinasjon som fører til at det smeller når kvelden er over, enten i form av oppkast, eller enda verre – selvskading, skylde det på fylla. Ingen av delene er aktuelt, jeg vil ikke risikere noe som helst for å sprekke eller ødelegge for meg selv. Sånn som det er nå er jeg nødt til å være ytterst forsiktig med hva jeg foretar meg og overveie nøye hva jeg velger å gjøre, konsekvensene kommer siden. Tankene vil tidsnok innhente meg og gjøre det vanskelig i etterkant – når jeg er alene og får tid til å tenke.

Men til tross for alt dette, så ville jeg jo egentlig? Leve livet, kom igjen?

Så jeg surret igår. Tante skulle kjøre, jeg skulle dusje og jeg skulle finne noe å ha på meg. Mamma forklarte meg hva hun skulle ha på seg, ergo trengte jeg ikke å finne fram en dritfin kjole men heller kle på meg noe normalt og anstendig med en liten twist av special occasion. Etter mye om og men fant jeg endelig noe jeg kunne kle på meg. Speilbildet mitt slo meg rett i trynet når jeg prøvde klærne på. “Herregud, noen kommer til å si at jeg ser bra ut!”. Ikke det at det er feil å se bra ut men her og nå trigger det anoreksien vanvittig. Anoreksien vil ikke at jeg skal se bra ut, så enkelt er det.

Jeg skulle gjøre alt på en gang. Lakke negler, dusje, kle på meg, samtidig som jeg skulle spise noe fordi alkohol på tom mage er en dårlig slager fordi det går rett til hodet på meg. Samtidig som jeg gjorde alt dette raste tankene. Noe var katastrofetanker mens andre var seriøse konsekvensanalyser. Kaotisk med andre ord, å skille galskap fra aktuelt.

Aller helst ville jeg sette meg ned å tenke i stillhet, ta riktige valg i en rolig situasjon men klokka tikket, prokrastinasjon. Utsatt og utsatt å ta stilling til og å ta et valg. Jeg vet hvor slitsom ambivalensen er.

Å spise riskaker mens man lakker negler og diskuterer situasjonen med seg selv slo ikke an. Til slutt måtte jeg bare ringe mamma og forklare det som det var. Hva jeg var redd for at kom til å skje og hvordan dette kunne komme til å påvirke meg når jeg kom hjem. Kommunikasjon, så uvant? Vanligvis ville jeg sagt nei, punktum, end of story. Men jeg forklarte tanker og følelser og eventuelle konsekvenser. Panisk, på innpust og utpust omtrentlig. Det å bli møtt med forståelse er ganske nytt, dere som har lest noen innlegg vet at vi ikke har hatt noe forhold å skryte av de siste årene. Mamma sa at jeg måtte trekke pusten og heller roe ned – greit, så gikk det ikke denne gang, men det kommer likevel nye sjanser og kanskje bedre tider og bedre kombinasjoner.

Det ble med andre ord en kveld med selskap av Zahra som vanlig, tungsinn fordi det er vanskelig å tenke at man sitter hjemme når man kunne hatt det gøy – men likevel uendelig lettet fordi konsekvensene kunne vært så stygge. Av og til er det trist å velge riktig.

Advertisements

6 Responses to “Avgjørelser og Ambivalens.”


  1. 1 Andrea Nornes 14. November 2011 at 08:04

    For meg så viser dette innlegget mye av hvor sterk du er. Det å ringe og si nei hadde ikke vært noe vanskelig, men å slippe noen andre inn og forklare følelsene og tankene som de er: Det er tøft! Selv om du ikke endte opp med å dra, så viser det at du er sterk, og av og til er man bare nødt til å følge anoreksiens råd, fordi følgene dersom mat bryter dem blir for ille.

  2. 3 Emma 14. November 2011 at 16:15

    Bra.Karianne!
    Bra gjort. Du tar ansvar for deg selv og setter en grense når du føler behovet for det.Synes også det er et tegn på styrke.Og bra du involverte andre og forklarte hvorfor,da er det lettere å få forståelse tilbake:).
    Noenganger må man bare kjøre safe. En ting om gangen og alt til sin tid!
    Glad i deg!

  3. 5 Anonym 15. November 2011 at 02:02

    Dette var litt tøft å lese…
    Tok selv en avgjørelse i dag som inbefattet at jeg holdt meg inne ikveld i stedet for å dra på et planlagt besøk. Det hadde blitt koselig, ja, men prisen jeg hadde måttet betale når jeg hadde kommet hjem, hadde kommet til å ødelegge for meg i dagevis. Er fint at moren din ikke tar det personlig :)

    Er veldig gla for at det går bedre med deg og moren din. Har hatt et komplisert forhold til min mor jeg og. Men jeg håper det vil bli litt bedre etterhvert, sånn som med dere.
    Hvis du føler for det en gang og mangler noe å skrive om (var litt hinting her hehe) så hadde det vært artig med et innlegg om ditt synspunkt for hva som hjelper for å få et bedre forhold til foreldrene sine.
    Samtidig så lurer jeg på: når er nok, nok? Når er det passende å ikke ha kontakt med dem f.eks. Hvor skal man trekke grensene?
    Jada, jeg kan nok finne svarene i meg selv på en måte, men jeg sliter med å skille mine urimelige og overdramatiserte følelser fra de berettigete. Det blir følelses-suppe i stedet.
    Er nok derfor jeg spør om et annet perspektiv enn mitt.
    Men er bare et forslag ;)

    • 6 arikanne 16. November 2011 at 13:44

      Tror kanskje jeg har skrevet om noe lignende før men jeg skal ha det i bakhodet :) Det er vanskelig å være “egoistisk”. Det er ikke det riktige ordet, men det er vanskelig å ta hensyn til seg selv først når man helst vil ta hensyn til alle andre. Kjenner deg ikke men er stolt over at du turte.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: