En ærlig forklaring om her og nå.

Jeg har lenge villet skrive noe om dette men det er vanskelig fordi jeg samtidig er redd for å trigge andre. Jeg har mange lesere, mange er yngre og jeg får ofte mail eller tilbakemelding om hvor mye ordene mine har betydd for dem. Den følelsen er fantastisk, tenk at noe sånt som mine ord kan nå ut til andre, hjelpe dem? Det får meg til å føle at jeg gjør noe bra.

Dessverre har dette også hatt en litt negativ effek for meg selv og mine egne skriverier om mine daglige kamper, tanker og følelser. Jeg har ofte tvunget meg selv til å få slutten til et inlegg til å høres litt lysbetont ut selv om jeg ikke har vært like positiv i mitt eget hode eller vær enig i dert jeg skrev med tanke på mine egne følelser.

Basert på kommentarer og tilbakemeldinger sitter jeg igjen med en følelse av at jeg er en smule falsk fordi det får meg til å framstå som mye sterkere enn jeg egentlig er, komplimenter jeg ikke føler meg fortjent til. Gjennom hele oktober har det vært vanskelig å skrive åpent om det jeg har gått gjennom fordi jeg er redd for å trigge andre negativt, at andre skal tenke “ja, men da er det jo greit”.

Men det er likevel min blogg kom jeg på. Jeg skriver denne bloggen, jeg begynte å skrive denne bloggen, som en dagbok for meg selv og mine tanker. Det er en blogg som handler om meg og mitt liv, om hvordan jeg har det. Med tid og stunder kan det virke som om jeg har glemt den egentlige grunnen til hvorfor jeg egentlig blogger, at det har utviklet seg til noe annet. Intensjonen var aldri å hjelpe andre eller inspirere noen, jeg ønsket bare å fortelle hvordan det er å være meg.

Jeg savner å kunne skrive tanker og følelser rett fram og rett ut uten å tenke etter både en og fire ganger før jeg publiserer noe. Jeg savner at hodet mitt åpner seg mens fingrene løper over tastaturet, en tankeløs tilstand hvor jeg ikke tenker, jeg bare føler og formidler, skriver. Jeg savne de øyeblikkene hvor jeg kan lese gjennom etterpå og det gir meg en god følelse av det jeg har skrevet. For min del, for min skyld, ikke for alle andre, ikke for leserne. Å slå to fluer i en smekk har vært fantastisk, men av og til kan jeg ikke være sterk for andre eller gi så mye, formidle så mye positivitet til andre.

Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.” Står det til venstre i kolonnen. Den originale tanken.

Når nedturene kommer er det ofte vanskelig å finne ord fra et rasjonelt ståsted. Mennesker sier jeg har selvinnsikt, kanskje har jeg evne til å tenke både kognitivt og rasjonelt men det er ikke alltid at disse tankene betyr noe i praksis, at jeg føler det eller endrer noe. Det blir som en slags viten som ligger i bakhodet, men det er ikke det jeg føler eller kjenner meg igjen i. Spesielt vanskelig er det i denne perioden hvor jeg er nå. Hva er dette og hvor er hodet mitt, hvor ligger mitt personlige fokus? Jeg har fundert på dette i ukesvis, hva vil jeg? Og da tenker jeg ikke på det rasjonelle, jeg tenker på følelsene, hva sier følelsene? Og likevel, uansett hvilken side jeg lytter til er følelsene motstridene og forvirringen oppstår. Kanskje er ordet ambivalens, kanskje fordi jeg er uenig med meg selv, kanskje derfor.

Jeg var klar over hva jeg kjempet for. Alle vet at livet svinger, mitt også. Av og til har jeg en plan mens av og til virker det ikke som om noe som helst spiller en rolle. Til å begynne med var jeg i en tilstand hvor jeg kjempet, ikke kjempet, kjempet, ikke orket, bare svevde i en slags boble, levende men likevel ikke. Det er lettere å skrive når jeg husker hva målet er. Når jeg endelig fikk tak i hva jeg ville var det selvskadingen som sto på agendaen. Den skulle reises langt vekk, og deretter var det bulimien jeg ville rydde av veien – den riktige veien mot det egentlige målet. “det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet“, igjen utdrag fra kolonnen til venstre.

Tankene om både selvskading og bulimi er fortsatt tilstede og kan påvirke følelsene mine i hverdagen negativt, gjøre det vanskeligere å holde ut, men hverdagen min består ikke lenger av disse grusomme handlingene. Jeg er ikke avhengig av barberblader for å føle smerte eller distansere meg selv, jeg er ikke lenger avhengig av sukker-rus eller blodsukkerfall for å komme meg gjennom dagene. På en eller annen måte har jeg jobbet meg gjennom det verste av disse – handlingene som regjerte. Tankene er der, ubehagelig; ja, men ikke farlig.

Herved kan jeg stryke disse to av prioriteringslista og fokusere på de momentene som fortsatt er en kamp i hverdagen. Selvskading, angst med agorafobi, anoreksi med bulimiske tendenser og borderline (emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse). Stryker du selvskading og bulimi gjenstår angsten, anoreksien og borderline.

Jeg har aldri vært så sint på psykiske problemer som jeg er på angsten. Jeg har nevnt det før og sier det igjen; jeg har ikke tenkt til å gi opp eller la angsten gjøre hverdagen enda vanskeligere enn det den er. Jeg jobber med saken, virkelig. Eksponerer meg for det som er vanskelig, prøver, feiler av og til men vinner oftere enn før.

Dialektisk adferdsterapi (DBT) for borderline er noe nytt jeg har begynt med hver uke sammen med frk.psykolog fra og med 21. oktober 2011. Hittil har jeg vært der fire ganger. Jeg jobber med angsten og jeg jobber med borderline.

Men nå kommer den vanskelige delen og jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal få sagt det foruten å skrive sannheten rett fram, fra hjerterota, direkte og ærlig. Jeg lyver aldri når jeg blogger, men det hender jeg ikke vet hvordan jeg skal formulere meg selv. Anoreksi med bulimiske tendenser. Jeg har allerede strøket bulimien bort men anoreksien gjenstår fortsatt. Anoreksien.

Dette er vanskelig å skrive, vanskelig å beskrive, er redd det er umulig for andre enn de som er/har vært der selv å forstå. Det er ikke så nøye, noen har ikke kapasitet til å forstå – det er helt i orden, jeg forstår de som ikke forstår men jeg skriver dette for meg og for å vite at jeg har sagt det.

For meg henger anoreksi og borderline sammen. Så lenge jeg vet at borderline ligger i skyggene klamrer jeg meg fast i anoreksien som om det skulle vært en reddende engel. Vær så snil å ikke tolk det som om jeg glamoriserer anoreksien, men om jeg står ovenfor to helveter, enten eller – vil jeg lett velge – velger anoreksien framfor borderline som for meg er synonymt med smerte. Men det er mer komplisert enn som så.

Jeg har valgt å jobbe med borderline, kanskje vil det en dag føre til at jeg tør å ta mot til meg å bekjempe anoreksien – en dag i framtiden.

Det er her jeg får problemer med hva jeg deler på bloggen. Jeg kjemper ikke i mot anoreksien. Jeg aksepterer den og lever med den. Du tenker kanskje at det er feil og at jeg ikke burde. Tankene rundt anoreksien er så forvridde, anoreksien hjernevasker og får meg til å tro på ting som rasjonelt ikke stemmer – bortsett fra at rasjonelt bare er rasjonelt – ikke noe som utgjør en forskjell for tanker, følelser eller handlinger. Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive om min hverdag med anoreksien. Av og til er vi venner i den forstand at vi ikke er uenige mens av og til vil Karianne én ting mens anoreksien mener jeg burde prioritere annerledes. Av og til er vi enige om å drikke næringsdrikk klokka 1300 mens andre ganger er vi slettes ikke enige, noe som gjør det vanskelig å utføre handlinger i praksis, handlingslammet.

I kommentarfeltet på forrige innlegg var det noen som lurte på om jeg kunne skrive hva jeg gjør hver dag, fra jeg står opp og hvilke valg jeg tar. Det er vanskelig, men jeg kan fortelle det som det er. Vekta er en dommer, dagens start. Den betyr ikke alt og gjør meg ikke umiddelbart deprimert eller overlykkelig, det er bare en “obligatorisk” del. Jeg må spise på faste klokkeslett hver dag hvis ikke kan jeg nesten bare drite i å spise. Jeg må trene så og så mye og jeg regner kalorier som en helt. Skriver tall på lapper, ark, armer om jeg ikke finner noe bedre. Før jeg kan legge meg må alle regnestykkene i hodet mitt gå opp, pluss, delt på og minus, når alt er trukket fra og lagt til skal tallet være x, da først er dagen over.

Det som gjør det vanskelig å blogge er at jeg aksepterer det. Akkurat her og nå er det helt greit at dagene mine er sånn og består av dette. Det er okei, det er mye bedre enn andre alternativer jeg har slitt med tidligere selv om dette ikke er greit – rasjonelt sett. Hat og raseri er det som får meg til å jobbe i mot noe jeg vil endre på. Raseriet mot selvskadingen som ødela huden min, raseriet mot bulimien som ikke bare har tatt fra meg førerkortet for to år, skapt komplikasjoner på alle plan, også påvirket økonomien min ekstremt negativt, ødelagt magesekken min med mer.

Jeg vet rasjonelt sett at det er feil å akseptere anoreksien, men stryker jeg rasjonelt kan jeg skrive hva jeg egentlig føler. Anoreksien føles som en reddende engel som endelig har hjulpet meg ut av situasjoner som etterhvert ble uutholdelige. Jeg vil mye heller følge anoreksiens regler, rutiner og regimer enn å spise og spy eller blø. Jeg vil mye heller trene så mye som jeg får beskjed om og forholde meg til tall i grenser, kalorier inn og ut, netto og vekta. Det er enkelt i forhold. Om jeg løfter blikket og forsøker å se framover til et lengre perspektiv er det helt klart ikke holdbart i evigheten – det vet og føler jeg også rasjonelt, men jeg lever her og nå. Fra dag til dag, balanserer forferdelig. Selv om jeg ikke har kastet opp på 45 døgn, dette er dag 46, så er den kampen likevel ikke over. Det virker ikke sånn, for triggere kan til stadighet dukke opp. Se litt framover; jul. Hvordan blir det? Jeg orker ikke å ta sorger og smerte, kaos og usikkerhet på forskudd og velger å forholde meg til det jeg har akkurat her og akkurat nå.

Av og til spør folk hva jeg synes er verst, anoreksien eller bulimien, definitivt bulimien, den er i en helt annen dimensjon – fra mitt ståsted, fra mitt synspunkt. Hva andre mener er verst vet jeg ikke, men dette er hva jeg føler og synes, hva jeg baserer på den erfaringa jeg har.

Egentlig vet jeg ikke hva som må til. Må jeg bli dritlei av anoreksien for å finne vilje til å gjøre noe med det? Skal aksepten vare dit, og i så tilfelle går det an å anslå hva det vil si, måle det i uker eller måneder? Må jeg nesten dø igjen før jeg ser galskapen eller finner nok styrke til å ta riktige avgjørelser? Må jeg stirre døden i hvitøyet nok en gang for deretter å få panikk og tenke “du er alt for ung til å dø!!”?  Holder det ikke med en gang? Selv om jeg kan se for meg at anoreksien er en langsom prosess kan man likevel aldri vite – kanskje sier kroppen stopp imorgen eller neste uke? Er ikke det da en risikosport å akseptere at det er sånn det er akkurat nå?

Jeg kan selvfølgelig også si at jeg ikke er klar til å gjøre noe med det nå. Andre kommer garantert til å si “du blir aldri klar til å gjøre noe du gruer deg til”. Noen blir kanskje ikke det men jeg har da følt meg klar minst to ganger før – uten at jeg skråsikkert kan forutse noe som helst.

Jeg forventer ikke at noen skal forstå noe som helst av dette – men nå har jeg endelig fått formulert og sagt hva jeg tenker og føler per nå. I min historie er dette en bit av veien mot målet, en bit uten bevegelse, kanskje et veikryss eller kanskje er det nettopp det jeg føler det er; forvirring og villrede.

Advertisements

25 Responses to “En ærlig forklaring om her og nå.”


  1. 1 Marthe H 12. November 2011 at 21:32

    Vet du, Karianne, jeg tror faktisk jeg forstår.

    (For the record – jeg har også borderline og muligens anoreksi (diagnose ikke satt enda) og jeg har ikke kommet like langt som deg med å skrysse selvskadingen av lista)

    Alle problemer kan ikke takles på en gang. Jeg har faktisk en liste over problemer jeg IKKE skal prøve å takle akkurat nå. For akkurat som med selvskadingen og bulimien tror jeg anoreksien har en viktig funksjon for deg akkurat nå. Den blir som en beskyttelse mellom deg og Borderline, og da er du kanskje ikke klar for å akseptere borderline enda. Og vet du, det synes jeg er helt greit.

    Jeg kan absolutt relatere meg til å ville forsvinne bak kaloritelling og trening i stedet for å la meg kaste hit of dit av borderline som er helt ute av krontroll. Og jeg tror at det kanskje til og med kan være en bra ting, selv om sikkert alle behandlere ikke er enig. Men alt som hjelper til å gjøre livet utholdelig, selv om det er destruktivt er kanskje bedre enn alternativet enn så lenge. (helt til det stopper opp da, og man bare MÅ takle anoreksien hvis vekta blir for lav).

    For what it’s worth, jeg har ihvertfall full forståelse for at du ikke takler anoreksien akkurat nå, for at du ikke vil eller ser poenget med det. Det kommer nok en dag, kanskje etter mer DBT? Ihvertfall vil jeg formidle at det er greit å ikke ville gjøre alt som i andres øyne er det riktige å gjøre. Tror ikke andre kan relatere seg til hvilket helvete det er å leve med Borderline, mens flere kan se for seg hvordan det er å ha anoreksi tror jeg. Så da er det kanskje ikke så rart at andre synes du bør takle anoreksien, men de forstår ikke hvordan det er å bare ha borderline tilbake..

    Puh, dette ble en lang comment, kanskje jeg har behov for å skrive også? Jeg finner mye inspirasjon og motivasjon ved å lese bloggen din ihvertfall, og du trenger aboslutt ikke å pynte på noe for min del. Synes det er fint å lese når du er helt ærlig, jeg.

    Marthe

    • 2 arikanne 13. November 2011 at 00:27

      Jeg smiler. Tusen takk, jeg tror også du fortsår og akkurat å lese at noen faktisk ser mer enn galskap – halleluja. Hjertelig takk for at du delte dette Marthe! Håper inderlig du kommer dit en dag at du kan begynne å krysse problemer av din egen liste! ♥ Satte enormt pris på disse ordene.

  2. 3 linn 12. November 2011 at 21:35

    Fikk lyst til å dele noe når jeg leste dette: Jeg ble diagnostisert m anoreksi som 16åring og ble fysisk frisk da e var 18, d var da e utviklet bulimi. Nå er jeg 23 og er tilbake på anoreksistadiet UTEN å ha diagnosen anoreksi (står bulimi i jour.), men d er sagt bulimi m anoreksitendenser-motsatt av deg.” Første gang”-om d går å si- jeg hadde anoreksi gjorde jeg som deg, var telle- og regnemester i kalorier, visste hvor mye e forbrant for hvert trappetrinn, kastet mat veggimellom, hylte og skrek og motsatte meg m alle krefter når noen skulle ha i meg mat ,osv, men nå er ikke d så viktig. D har fått meg til å skjønne at for meg handler d om traumer og tvang. DET er grunnen til at jeg fremdeles tviholder på spiseforstyrrelsen. Ved å lese dine ord om borderline og spiseforstyrrelse innser jeg at jeg gjør akkurat d samme, tviholder på spiseforstyrrelsen i stedet for å tenke, føle og minnes smerter som er gjemt bort bakerst i skapet. Spiseforstyrrelsen er bedre å håndtere og leve m enn å gjenoppleve traumer. SpiseTrollet passer på meg slik at disse minnene ikke gjør meg vondt. Men d er jævlig. Forbanna jævlig! Den siste tiden har jeg tenkt at d må være meningen at jeg skal dø med SpiseTrollet for hver gang jeg gjør framskritt i behandling som er m på å slå ned litt av Trollet, så løper jeg tilbake til SpiseTrollet og kysser og klemmer d og lover den aldri mer, aldri mer… D er Den som passer på meg, men samtidig vet jeg at hvis d er d som er meninga at vi skal leve sammen i flere år vil jeg gjøre kort prosess, slutte livet NU for d er for jævlig vondt. D er som en leve m en voldelig ektemann. Skilsmissen er i gang, men d er en lang og forferdelig hard prosess. Og når skilsmissen er klar må d LÆRES å leve alene. I en episode av Dr.Phil var d intervju m en anorektiker. Hun ble fortalt at hun måtte begynne å gi hjernen næring, men hun spurte: – Men HVORDAN?? Og i d sies veldig mye: D er ikke bare å si at en skal, du må VISE hvordan.

    • 4 arikanne 13. November 2011 at 00:30

      Akkurat den metaforen om voldelig partner har jeg skrevet om før, den passer utrolig godt! Tusen takk for at du delte dette, jeg har ingen problemer med å se hvordan noen holder fast i “problematikken” sin fordi det blir en overlevelsesgreie. ♥

  3. 5 Jente 16 12. November 2011 at 23:33

    Det er dumt at du føler det sånn. Dette er DIN blogg Karianne og det er DU som skriver om DITT liv. Vi som har valgt å være lesere her på bloggen har også valgt å godta at du har positive dager men også negative dager. At livet ikke er en dans på roser er helt riktig, og det er det ingen som forventer heller. Jeg håper at du skriver slik du selv vil, og selvom du tenker på leserne burde du tenke på deg selv. Dette er ditt sted. Jeg synes også at det er bra du har kommet deg igjennom bulimien. Greit du er ikke sykdom fri, men so what? Du har bevist at du klarer å kjempe, at du klarer å overvinne noe, og det vil også skje med anoreksien og angsten så lenge du bare jobber med det. En dag vil det skje, fordi jeg har troen på deg. Og jeg kommenterte på et innlegg lenger ned her, og har sett at du ikke har gjort den synlig, og heller da ikke “svart”. Vel det får være ditt valg, men jeg mente hvertfall det jeg sa om deg. Stå på<3

    • 6 arikanne 13. November 2011 at 00:31

      Takk for fine ord. Ja, jeg har lest den forrige kommentaren men ikke svart på den enda, visste liksom ikke hvor jeg skulle begynne, men den er ikke fjernet eller noe. Har du lyst til å sende meg en mail istedenfor, så kan vi maile om det istedenfor å bruke kommentarfeltet? ♥

  4. 7 Caroline 13. November 2011 at 00:17

    Jeg synes det var veldig bra at du fikk dette ned på papiret jeg, Karianne! :) Det er flott at du klarer å fortelle leserne dine og bli enig med deg selv om at du skriv er for din egen del og ikke for dem. Det er viktig! Du skal ikke være nødt til å pynte på sannheten fordi du ikke vil “utsette” leserne dine for noe. Først og fremst leser vi på eget ansvar. Dette er din blogg og ditt sted hvor du får ut det du trenger å få ut! Det er flott at du skrev dette innlegget! <3

  5. 9 Emma 13. November 2011 at 09:29

    Synes det er kjempebra at du formidler dette Karianne, Flott at du er ærlig.
    Skjønner godt at du synes dette er vanskelig, skjønner godt at du holder fast i noe som gir en følelse av kontroll i kampen du står i nå når du faktisk jobber med borderline,det du frykter mest.
    Håper bare ikke anoreksien går for langt, at målet er en stadig lavere om du skjønner…
    Kanskje litt mye å forlange å jobbe med to ting på en gang, ikke lett heller vil jeg tro.

    Tror mange finner trøst i å lese om andre som sliter med lignenede problematikker, synes på ingen måte du glamoriserer eller trigger. I bloggen din formidler du klart at dette er en overlevelsesmekanisme og noe du holder fast i pga frykt for borderline.
    Skriv på den måten du har behov for du:)!

    Glad for at du har et bra hjelpeapparat rundt deg søte!
    Du skal vite at jeg tenker masse på deg og håper for deg!I always will:)
    *stor klem*

  6. 11 myfunnydays 13. November 2011 at 10:36

    Klokken litt over ni, klikket jeg inn på bloggen din, for å oppdage et langt innlegg, som jeg lurte på om jeg ville lese. JEG ER GLAD JEG GJORDE DET! Du er en fantastisk skribent, og du burde absolutt skrive absolutt hva du vil på din blogg! Jeg har ALDRI opplevd dine tekster som triggende, uansett hvor direkte og ærlige de har vært. Tvert i mot, du setter ord på ting på en måte som får mine ord til å komme frem. Jeg er enig med Caroline: man leser på eget ansvar! Vil man bli trigget, bør man IKKE lese bloggen din, for den glamouriserer absolutt ingenting fra noen av avdelingene i sykdommens helvete! Huff, håper jeg fikk frem det jeg mente nå… Fortsett å skrive, Karianne!

    BTW: Om du velger å jobbe med borderlinen først, så er vel det greit nok? Det viktigste er vel å ta ett skritt om gangen, slik man ikke snubler? Bare husk å overleve anoreksien..

    <3 <3 <3 <3 <3

    • 12 arikanne 13. November 2011 at 15:12

      Tusen takk for tilbakemelding! Det er veldig betryggende å lese hva leserne oppfatter når de faktisk leser og hvilke tanker dere gjør. Og jo, det er sant. ♥

  7. 13 Anja 13. November 2011 at 13:01

    Du skriver så bra! I mitt liv gjør anoreksien at jeg har kontroll på borderlinemonsteret. Mat, kalorier, trening, vekt. Alt er bedre enn de ekstreme følelsene, svingningene, selvskadingen, intox… Borderline er slitsomt å leve med. Anoreksien også, men allikevel bedre. Tror også det er lettere for de rundt meg å takle anoreksien, borderline skremmer dem. Jeg håper at det etterhvert vil skremme meg også, så jeg kan leve et stabilt liv. Men sånn som der er nå, har jeg ikke spesielt tro på det. Jeg liker godt å lese bloggen din. Velskrevet og masse gode refleksjoner. Jeg er litt som deg (tror jeg), med selvinnsikt sier alle. Men det er ikke så lett å holde fast på de gode refleksjonene og de fornuftige tankene når tåka er tett og det stormer som verst. Du har klart å legge bort selvskadingen og det er en stor motivasjon for meg! Lykke til videre i kampen din, jeg følger med:)

    • 14 arikanne 13. November 2011 at 15:10

      Takk for forståelsen, hver gang noen sier at de forstår er det som om jeg kan senke skuldrene bittelitt mens jeg husker på at jeg er langt fra den eneste i verden som føler som jeg gjør, selv om det av og til kanskje kan føles sånn- Håper du kommer deg noen steg videre snart og takk for at du leser ♥

    • 15 Marthe H 13. November 2011 at 16:11

      “Men det er ikke så lett å holde fast på de gode refleksjonene og de fornuftige tankene når tåka er tett og det stormer som verst.”

      – Akkurat sånn føler jeg det også! For jeg har også masse rasjonell selvinnsikt til tider, men så kommer følelsene og alt blir så kaos i hodet at det føles som om jeg lever i en tåke.

  8. 17 laipai 13. November 2011 at 15:04

    <3 <3 <3 <3 <3 Skjønner hva du mener vennen.

  9. 19 Andrea Nornes 13. November 2011 at 16:33

    Jeg synes dette er utrolig godt å lese, for jeg forstår det så veldig godt! Jeg sitter selv med de samme tankene om anoreksien (skrev innlegg om det her: http://andreanornes.wordpress.com/2011/10/05/ambivalens/ ), selv om det er den eneste diagnosen jeg har, og jeg er ikke klar for å gi slipp på den. Selvfølgelig er det vanskelig å forstå for de som ikke har vært der selv, men den følelsen av å ikke ha energi til å føle det vonde, den veier opp for mye av det negative som anoreksien bringer med.

    Jeg synes du er utrolig sterk som klarer å sette så godt ord på dette, og jeg beundrer deg for at du har klart å stå imot både selvskadingen og bulimien. Og som du sier; bloggen er for deg, for at du selv skal kunne bli bedre, det at du gjør det synlig for andre betyr ikke at du skal måtte stå til ansvar for deres handlinger. Skriv om hvordan ting går med deg, og la andre ta kontroll over seg selv, du skal ikke måtte bære både dine egne problemer og andres.

  10. 21 panserhjerte 14. November 2011 at 00:19

    Kjære Karianne.
    Ikke ta dette som kritikk, ikke rett det mot deg selv – vær så snill.
    Jeg må bare få lov til å si deg hva jeg mener om blogging og det du ytrer her.
    Internett er stort, blogging er globalt. Det er ingen hemmelighet
    i at jenter/gutter som sliter med anoreksi finner “trøst” / “støtte” i
    andres erfaringer og skriverier på nett. Vi har vel vært der selv,
    både du og jeg?
    Det jeg synes er så vondt, er at jeg vet hvor mye som kan trigge.
    “Åja, hun skrev at hun kan klare å leve med anoreksien, da kan jo jeg
    og klare det” / e.l Det er så lite som skal til for å bli dyttet bare et lite
    skritt lenger ned i mørket, det skal ikke mye til, det er små skritt om gangen,
    men det er så forferdelig, forferdelig skadelig.
    Media nå er så fokusert på disse “nei-nei”-temaene, slanking og hui og hui.
    Jeg frykter hvordan samfunnet kommer til å utvikle seg,
    hvordan vil det være i gatene om 30 år? Ingen – fordi alle løper på tredemøllene
    hjemme hos seg selv, for å forbrenne fettprosent og kalorier.
    Jeg blir så redd, så skrekkelig redd. Det er ingenting som
    skader en anorektiker mer. Ingenting.

    Og det er derfor jeg skriver dette som kommentar til deg nå, Karianne.
    Jeg kunne så ønske at vi her ute på det vide og globale nettet
    heller kunne spredd håp. Gitt unge håp, glede, trøst og motivasjon.
    Slike innlegg som det her, kan man skrive i sin egen dagbok.
    Jeg er så redd for konsekvensene av pro blogging på nett
    om alt fra selvskading, til spiseforstyrrelser til trenings-og kostholdsmani.
    Ikke ta det som kritikk, Karianne. Jeg liker DEG, det vet du.
    Jeg bare liker ikke å lese innlegg som jeg selv kjenner
    kan trigge, og bidra til mer skade der ute for jenter/gutter som kanskje
    er på vei inn i en sykdom som spiser en opp.

    Ingenting er postivit med anoreksi. INGENTING. Det går IKKE an å leve
    med anoreksi.. Det vet du jo egentlig.

    Jeg heier på deg, Karianne. Men, vær så snill og tenk over hvem som
    leser. Vær så snill.

    • 22 arikanne 14. November 2011 at 15:56

      Å tenke over saken er jo akkurat det jeg gjør.. Hvis ikke kunne jeg jo postet hva som helst. Og jeg har aldri sagt at det er noe positivt med anoreksi, jeg sammenligner det bare med mine andre “tilstander”. Det er selvfølgelig ikke sånn jeg har lyst til å leve resten av livet fordi det går rett og slett ikke, jeg vet, du vet, de som har kjent det på kroppen vet. Jeg sier at det er sånn det er her og nå og at det er sannheten om her og nå.

    • 23 arikanne 14. November 2011 at 16:29

      Har tenkt noen flere tanker til etter å ha tenkt over kommentaren din litt lenger.
      Det er selvsagt ikke noe jeg kommer til å nevne i hvert eneste innlegg og jeg vet ikke riktig hva du mener med “pro”, om det er det at jeg sammenligner denne tilstanden med de andre tilstandene som så mye bedre. Vel, jeg måtte bare si det, selv om denne situasjonen ikke er optimal har jeg det mye bedre nå enn jeg har hatt det på to måneder men det kom kanskje ikke så godt fram.
      Bloggen min dreier seg jo mye om tanker og refleksjoner pluss litt hverdag og jeg har jo allerede mine egne “regler” for hva jeg synes er okei å poste og hva jeg ikke synes er greit å dele. Og igjen vil jeg understreke at dette ikke er en permanent tilstand (I bloody hope not), men likevel synes jeg det var greit å skrive dette innlegget for å få satt ord på det.

  11. 25 line 18. November 2011 at 18:18

    Hei arikanne,

    jeg ble kjempeglad da jeg leste at du hadde begynt med DBT. jeg håper det blir mer og mer brukt som terapi i norge, det er jo helt fantastisk. har selv gått i DBT-terapi i USA i over ett år, og det er snart to år siden.. livet er helt annerledes nå enn før DBT. masse lykke til, det hadde vært veldig gøy å lese om hva du synes fremover og dine tanker om terapien. hvis du noen gang vil prate med noen om dbt og som ikke er psykoanalytiker ;), send meg gjerne en mail :)
    stay mindful :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: