Helga.

Jeg tror jeg sov fjorten timer fra fredag til lørdag. Grusomt hvor sliten man kan bli av “det normale livet”, ikke det at det er normalt å delta ti og en halv time på multifamiliegruppe, jeg tenker mer på at tiden går fortere, at pulsen øker såpass at man rekker å føle seg levende for en liten stund enn at man ikke gjør noe og blir sittende stille å tenke, fundere, undre på det ene og det andre.

Sykt så forbanna jeg var på fredag for dette med laderen. Noe så lite var nok til å tippe begeret fullstendig over, gud bedre. “Du kommer sikkert ikke til å dø” sa mamma. Og jeg sa… “jeg kan ta livet mitt når som helst”. Skjemmes over at det blir så intenst, intenst. Man vet ikke hva man har før man ikke har det lenger eller før man står i fare for å miste det. Jeg høres sikkert ekstremt materialistisk ut når jeg freaker ut og praktisk talt tror døden banker på når jeg ikke har lader til maccen. Sannheten er at jeg ikke vet hvor jeg hadde vært uten maccen. Mitt sosiale liv er ikke ekstremt å skryte av men jeg nyter de stundene hvor jeg ikke er alene, hvor jeg kan prate og le. Jeg har ikke tv, jeg har ikke radio. Når livet blir for kjipt er det maccen og meg, synker sammen i sofaen og surfer. Enten så surfer vi, eller så ser vi serier eller filmer – ALT for å avlede tanker og destruktivitet. Fikk rett og slett fullstendig panikk og det havet av tid i hverdagen som jeg enda ikke har greid å lære meg å fylle nå som jeg fortsatt holder meg spyfri ble plutselig mangedoblet. Om havet er enormt er maccen en livbøye det går an å klamre seg fast i slik at man ikke drukner når det stormer som verst.

På lørdag ringte mamma og vekket meg med både ny lader og Zahra (som har vært hos bestemor siden onsdag), ergo kunne jeg trekke pusten og tenke “herregud – RELAX”. Én ting er å være psykisk sliten men når det kombineres med fysisk sliten – tappet til det ikke er noe som helst igjen da blir det smerten og panikken. Selvpåført skade på nytt kreativt vis? Midlertidig og slett ikke så skadelig som alt mulig annet. Det har vært sånn de siste to ukene, denne nye selvpåførte smerten og det tok meg to uker å innse at det var det det var – selvpåført smerte. Det irriterer meg hvordan destruktivitet har en tendens til å snike seg innpå meg uten at jeg riktig innser hva det er. Nuvel. Ingen skade skjedd, bare en fysisk flukt, fysisk smerte for å slippe unna det psykiske kaoset. Det tar liksom oppmerksomheten unna og det er derfor det kommer snikende.

Uansett. Stemoren min mener jeg trenger en hodeferie og har derfor gitt meg fire bøker i bursdagsgave. Pappa hadde funnet en bok om fotografi til meg, i håp om at jeg skal bli mer inspirert. Kameraet og jeg har vært uvenner gjennom oktober, det har bidratt til å gjøre meg ytterligere usikker på situasjonen. Ansiktet mitt. Jeg kan se at jeg ikke lenger er hoven og oppblåst når jeg ser i speilet, jeg rekker til og med å glede meg over det, men når jeg trekker fram kameraet og skal ta bilde av nettopp dette – noe der og da gledelig – forbannade vidvinkelsatan. Det har gjort meg usikker på hvordan jeg egentlig ser ut, sånn eller slik og det har (dessverre) mye å si for hvordan jeg føler meg og hvor sterk jeg blir. Om min egen selvfølelse er lav vil det påvirke og gjennomsyre alt jeg foretar meg, det bidrar til å gjøre meg usikker og ukomfortabel.

Uansett. Pappa har i alle fall greid å ta noen bilder hvor jeg ser ut i ansiktet som jeg ser ut i speilet, noe som bidrar til å gjøre meg mer sikker på hvordan jeg ser ut og mindre usikker i den store sammenheng.

 Ja, jeg vet at disse tankene er forferdelig latterlige og at det er… teit at jeg henger meg opp i nettopp dette.

Jeg har i alle fall trukket en konklusjon om å begynne å skrive to-do-lists igjen. For imorgen, hver kveld, for da har jeg i alle fall snev av peiling på hva jeg kan gjøre for å få tiden til å gå. Listene får en effekt som “selvinstruksjoner”. Jeg er ganske god på beskjeder, om jeg får beskjed om sånn eller slik prøver jeg å få det til, ergo kan det hjelpe å lese en egen setning selv om den kanskje bare sier “les en bok”. Kanskje rekker jeg å tenke at siden jeg ikke har så mye annet å ta meg til, kanskje kan jeg plukke opp en bok og få tiden til å gå.

Den siste uka har jeg hatt en intens trang til å skade meg selv. Kutting og barberblader. Jeg hater disse periodene hvor selvskadingen pirker meg på skulderen og forsøker å få meg til å gi opp, bare én gang. 17 måneder og to uker siden siste farvel. Jeg teller ikke med mine tre mikroskopiske episoder denne sommeren – det er naturlig for meg å se hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde situasjonen tatt i betraktning. For å understreke det har jeg tatt meg bryet ved å gjøre regnestykket, for å understreke realiteten. 75 uker og fem dager. 75 x 7 = 525 + 5 = 530 dager siden siste farvel minus tre små episoder i sommer tilsvarer fortsatt 527 dager skadefri. Dét teller for mer enn tre mikroskopiske glipper og når det har gått så lang tid er det ikke akkurat aktuelt å begynne å telle på nytt for å si det på den måten.

Det er tungt når trangen og tankene vender tilbake men jeg har likevel lovet meg selv at jeg aldri vil tilbake dit jeg var. Klok av skade vil jeg tørre å påstå at jeg vet bedre til tross for at man aldri vet hva framtiden bringer. Jeg vet at det aldri kommer til å bli så ille som det en gang har vært men likevel finnes det ingen garantier for sprekker i framtiden. Ingen sorger på forskudd, nok ett løfte til meg selv.

Igjen handler det om å få tiden til å gå skadefritt, smertefritt, spyfritt.

Denne uka blir travel den også, mye behandling som pågår for tiden. På den ene siden er det litt stress og litt uvant med tanke på at jeg tidligere har vært vant til 1-2 timer i uka men jeg vet også at disse timene ikke var tilstrekkelig til å dytte meg videre i riktig retning. Flyting, ikke svømming. Om jeg tar to steg tilbake og ser an situasjonen fra ett lenger perspektiv kan jeg også si at jeg vil mye heller ha fire samtaletimer i uka, med Therese, frk.psykolog, frk.fastlege og G fra psykiatritjenesten. Jeg vil mye, mye heller være hjemme alene i egen leilighet og gjøre mitt beste enn å være noen andre steder til oppbevaring uten at det hjelper i det lange løp det heller. Mandag, tirsdag, onsdag og fredag. Gruer meg litt til onsdag og fredag med tanke på at jeg faktisk har oppgaver jeg må få gjort. Skriv om sånn og slik.

Helt til sist kan jeg dele en aldri så liten “morsomhet” fra torsdag. Når vi var på multifamilie og ordet gikk rundt sirkelen vi sitter i om “hvordan har det gått siden sist?” trodde jeg at angsten skulle slå meg fullstendig ut. Det gikk bra selv om jeg følte meg liten der jeg satt og holdt pappa i begge hendene. Når det ble min tur å fortelle var det siste jeg la til “også har jeg ikke kastet opp på 34 dager”. Deretter sa pappa “det er jo utrolig, det pleide å være 34 minutter”. Ha-ha, not anymore. Ikke kan jeg telle heller for den faktaopplysningen var ikke korrekt når jeg teller etter nok en gang. Idag er det 38 dager.

Trettiåtte. Rekorden min fra sommeren 2010 på 33 dager er herved slått. Fremdeles virker det uaktuelt å glippe. Trettiåtte. Det gikk nettopp opp for meg at trettiåtte dager er ganske lenge, særlig når det henger sammen med å bli kvitt en avhengighet, noe man ikke trodde man kunne leve uten.

Advertisements

18 Responses to “Helga.”


  1. 1 Kaktus 7. November 2011 at 00:32

    38 store klemmer til deg! :D

  2. 2 Elisabeth K. 7. November 2011 at 00:53

    Åh, du e utrolig flink Karianne. Kan ikkje få sagt det nok <3 <3

  3. 3 myfunnydays 7. November 2011 at 07:43

    38 er et stort tall i denne sammenhengen! Tøffe Karianne <3 *blir med Kaktus på 38storeklemmertildeg* :D

  4. 4 linn 7. November 2011 at 09:46

    Du er så heldig som kan få trygghet av din far, ikke alle som kan d:)

  5. 5 Trine 7. November 2011 at 10:33

    38 klemmer til deg fra Danmark :D

  6. 6 Hannah 7. November 2011 at 12:06

    Om det er noen trøst sov jeg nesten hele helga jeg og…. “Verden” tar på…! 38 Klemmer fra meg… <3

  7. 7 t 7. November 2011 at 14:42

    du er kjempefin!

  8. 8 Kristine @ Kitiinee 7. November 2011 at 14:49

    Jeg syntes du ser helt nydelig ut. Og om det er noe trøst, så er du ikke alene om at en kan føle at en ser helt okei ut i speilet, og når en drar frem kamraet så blir alt liksom helt “feil”…

    Legger igjen en klem og mange gode tanker! :)

  9. 9 Emma 7. November 2011 at 18:31

    Det er så stort!:D *Fyllt av beundring* Tenk,både kuttingen og bulimien får du bukt med. Husk du er sterkere enn those bastards, søte!:)
    Men du har virkelig grunn til å være stolt av deg selv, Know i am:)
    *puss och kram*:)

  10. 10 Ami 7. November 2011 at 19:47

    Gratulerer med 527dager og 38dager! :)

  11. 11 Andrea Nornes 7. November 2011 at 21:35

    Gratulerer så mye med 38 dager! Selv om jeg ikke har bulimi selv (har jo anoreksi, men er jo ikke helt det samme) så kan jeg absolutt forestille meg hvor stor seier det er!

  12. 14 Lene 7. November 2011 at 22:25

    vet så alt for godt hvor vanskelig èn spy-fri dag er, så GRATULERER til deg som har klart hel 38 dager! fy flate du er flink:)

  13. 16 perlesnor 9. November 2011 at 14:37

    Utslitt til de grader må du ha vært, men det å få laderen og Zahra tilbake må være noen gode energipåfyllere.

    Utrolig bra med 38 dager, det er fantastisk. Beundrer deg (!) og unner deg å være spyfri.

    <3

  14. 17 Anneilen 9. November 2011 at 20:17

    flink du er :) og på en måte det ble en liten spøk selv om alt er veldig alvårlig. da har man faktisk kommet seg et steg videre.

  15. 18 Marthe 10. November 2011 at 00:20

    Du står på og viser det gang etter gang! Håper du er stolt over det selv! For noen vakre bilder av deg, du er jo rett og slett nydelig Karianne! :-) Jeg ser den med laderen, visse ting er man bare helt avhengig av for å komme seg igjennom hverdagen <3 Stor klem fra meg til deg!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: