The flashbacks that follow.

Vet ikke hvor jeg skal begynne. Igår kanskje? Trodde jeg skulle kaste opp når jeg fikk den nest verste sms’en man kan få. Panikk. Tusen følelser som river tak i kroppen, pusteproblemer. Alle tankene som raser gjennom hodet på en gang. Redsel, frykt, smerte. I alle fall vil jeg tro det er det på generelt grunnlag for de aller fleste. Ikke var det noe jeg kunne gjøre med krisen heller, bare puste og ikke banke meg selv opp for at jeg hadde glemt telefonen og inni hodet mitt tenker “du kunne gjort noe”. Kanskje kunne jeg gjort noe og kanskje hadde det ikke spilt en rolle for utfallet uansett.

Denne uka har jeg gode intensjoner om å snu litt på døgnet. Sto opp 1100 igår, 1000 idag, satser på 0900 imorgen med tanke på at jeg må opp senest 0800 på torsdag og fredag for å delta på multifamiliegruppe. En del av planen er derfor å legge seg tidlig sånn at jeg ikke driver rundt i zombiemodus og mister flere kaffekopper utover bord og gulv. I natt derimot fikk jeg ikke sove. Stress, tanker, hva kan jeg gjøre? Hva er min oppgave nå? Hvordan kan jeg stille opp? Hva er det beste jeg kan gjøre nå? Om rollene var byttet, hva skulle jeg ønske noen gjorde for meg? Og jeg fant min løsning og gikk i gang med dette og var ikke ferdig før klokka var 0330.

Opp klokka ti. Grøss. Stresset som bare faen, trodde jeg hadde én avtale idag men jeg hadde visst to. G fra psykiatritjenesten kom innom med medisiner og vi gikk en liten, kort tur med Zahra før jeg såvidt rakk å snu i døra før jeg vandret nedover veien for å møte frk.psykolog for ukens DBT avtale. Rett før ringer frk.fastlege og lurer på hvor jeg er, jeg skjønte ingenting og ble umiddelbart stresset og lurte på om jeg hadde glemt noe, men det ser ut til å være en “teknisk feil”. Timen var en smule vanskelig, skrive kontrakt. Selve signeringen var ikke problemet, problemet og det vanskelige var å skrive ned mine personlige mål, både på kort og lang sikt. Forsiktig kan jeg skrive ned noen små mål, men mine store ambisjoner her i livet har jeg vanskeligheter for å dele med andre. Jeg er livredd for at noen skal fortelle meg “det er umulig” eller “det kommer du aldri til å klare”, med andre ord; ta fra meg håpet og drømmene mine. Det er ikke noe særlig og jeg sitter igjen med vond erfaring og knuste drømmer, håpløsheten og tankene om å gi opp, for hva er vel vitsen om målet og drømmen er uoppnåelig? I sommer; “Jeg må ha hjelp med angsten NÅ, jeg skal begynne på skolen til høsten”. Svaret? “Det greier du ikke, du er for syk”. Den følelsen av å ikke bli trodd eller hørt, den er vond. Frk. psykolog forsikret meg om at hun aldri ville gjøre eller si noe i den retning og at hun trodde på meg.

Jeg sa jeg skulle tenke på dette og tror jeg har blitt enig med meg selv om at jeg kan skrive ned drømmene mine men at jeg ikke vil direkte snakke om dem konkret – ikke enda.

Her kommer det grusomme. Tilbake til igår. Med tanke på situasjonen og andre kan jeg ikke skrive noe konkret om hvemhvahvorhvordanhvorfor, men jeg kan beskrive mine egne følelser.

Lukten av somatisk sykehus. Skittent men rent og desinfisert, desinfeksjon og dysterheten. Sykdommene henger i veggene. Alles smerter. Skikkelsene jeg ser, alvorligheten i ansitktene deres. Det smerter meg å se andre ha det vondt, andres sykdom. Jeg får en alvorlig følelse i magen mens jeg trasker i korridorer jeg dessverre kjenner for godt fra før. Stemningen, suget i magen. Ønsket om at dette ikke skjer, om at dette bare er et mareritt jeg kan våkne opp fra og late som om ingenting av det har skjedd i det hele tatt. Hvitkledde mennesker, grønnkledde mennesker. Tunge dører som åpnes og det å slippes inn – dit. Hvor jeg selv har vært. Hvor jeg selv har ligget og kjent på livet, døden og alt i mellom. Hvor min egen oppgitthet har regjert.

Fortiden hjemsøker tankene mine, glimps av fortiden som dukker opp og trigges av detaljer. Gulvet, veggene, lukten, menneskene, stemningen, alle tingene, tape, nåler, lukten igjen, menneskene, flere mennesker, sengetrekket, dyna, senga i seg selv, vasken, speilet, apparatene, pumpene og den grusomme knirkelyden. Lukten, situasjonen, hjertet som brister i brystkassa mens jeg lover meg selv at jeg ikke skal grine. Det går kaldt nedover ryggen på meg når jeg sitter på stolen i det rommet, tar det inn over meg. Jeg kan ikke noe for det, inntrykkene vil ikke slippe taket eller la meg få puste – lukten. Jeg kan se for meg hvordan lukten sirkulerer i lungene mine og det gir meg en trang til å gispe etter luft, men frisk luft finnes ikke der på det innestengte rommet med låst vindu. Jeg grøsser, blikket mitt flakker rundt i rommet. Detaljene, de små tingene, mine egne tanker og mine egne følelser. De grelle fargene, dystre. Fargene får situasjonen til å virke skitten, mørk og trist. Det finnes liksom ikke noe håp i disse veggene, i disse rommene eller i situasjonen i seg selv. Jeg ber en bønn inni meg om at ingen kjenner meg igjen eller drar kjensel på meg. Kjære gud eller hva som helst, ikke la noen som kjenner meg igjen være på jobb.

Men selvfølgelig var jeg ikke så heldig. Jeg trekker på de riktige musklene men vet at smilet ikke sitter, hvem kan vel egentlig forvente det? Det korte nikket, jeg stirrer ned i gulvet igjen, lukker meg. Vil ikke snakke med vedkommende – bare gå. Det er ikke meg vedkommende ønsker å snakke med uansett. Skam, jeg forsikrer meg om at jeg har dratt genserermene helt ned. Idag er ikke en dag hvor det er greit å brette opp armene og jeg er glad for at arrene på brystet ikke er synlige.

Jeg sitter der og hører en hvitkledd mann snakke, en lege. Munnen hans beveger seg men jeg hører ikke etter. Vi er fire mennesker i rommet og jeg er langt inne i min egen verden. I mine egne minner. Trippin down memory lane er feil, falling er det riktige ordet. Faller nedover i en spiral, alle følelsene som bare river tak i meg, åpner meg fullstendig opp. Føler meg naken og blottet, lurer på om noen kan se på meg at dette har vært min situasjon både en eller flere ganger.

Det stikker inni meg og kvalmen velter seg til stadighet i magesekken. Jeg minner meg selv på å være sterk. Døden dolker meg i ryggen og hvisker over skulderen min “husker du meg?”, det er klart jeg husker for hvordan skal jeg noensinne kunne glemme? Fortidens minner hjemsøker meg ikke daglig på denne måten, men situasjonen får det hele til å føles uvirkelig, som om jeg er der men likevel ikke. Jeg vet ikke om jeg er i fortiden eller nåtiden fordi jeg er dratt i begge retninger. Jeg må være sterk og tilstede i nåtiden.

Følelsene, tankene, konsekvensene. Jeg tenker “herregud, la det aldri være meg mer”. En stor del av meg vil reise meg fra stolen, takke for meg og forsvinne hjem og tilbake til trygt og varmt. Til velkjent og trygt, igjen trygt. Men nei. Jeg sitter der, priser meg lykkelig over at det ikke er meg samtidig som hjertet mitt brister for deg fordi det aldri skal være noen av oss – i denne dystre situasjonen. Lydene, pipene, hjertemonitoren. Aldri. Men det er bare ønsketenkning for vi sitter der. Tenker mest sannsynlig noe av de samme tankene men på helt forskjellige måter.

Tanken på telefonen melder seg. Hadde det utgjort en forskjell om jeg ikke hadde glemt den hjemme? Om jeg hadde ringt opp og reagert der og da, på sekundet og ikke en time etter? Jeg vet med meg selv at jeg hadde ringt opp igjen nettopp på bakgrunn av ordene i meldingen. Jeg sendte svar tilbake en time senere og fikk igjen en melding tilbake – hos noen andre. Hos noen andre. Helt feil, hos noen andre.

En påminnelse. Det er det det er. Det hender at min smerte blir så stor at tankene kretser om døden og akkurat dette, men på en eller annen måte legger jeg meg alltid ned og forholder meg passiv. Bare pust, det går over, ikke gjør noe irrasjonelt, ikke kast deg uti en destruktiv impuls – ikke. La være, bare ikke gjør noe. Aksepterer min egen smerte for det den er og lar den herje uansett hvor vondt det gjør. Jeg vet at det går over og at det ikke – at livet ikke gjør like vondt hele tiden. Men igjen påminnelsen. Noe inni meg hvisker at jeg må huske på konsekvensanalysene. Hit vil du ikke – aldri mer. Dette skal ikke være din rolle – noensinne.

To timer senere trasker jeg oppover veien og tenker på hvor skjørt livet er. Hvordan man aldri vet hva man har før det plutselig er borte. Just like that – man kan aldri vite. Det gnager inni meg hvor skjørt det egentlig er. Denne gang er jeg ikke hovedrolleinnhaver, jeg er publikum. Pårørende. Står på sidelinjen, gjør det jeg kan. Fyller min rolle som best jeg kan. Sier mine på forhånd utvalgte ord. Drar fram galgenhumor for alt det er verdt. Vi ler i surrealismen og oppi alvoret. “Jeg er her” sier jeg. Alltid. Du må aldri glemme det.

Noe inni meg minner meg igjen på at det er sånn det går, slik konsekvensen er. Husk det Karianne, dette er veien feil valg fører til, du har gjort denne feilen før og du kjenner i hele kroppen at du aldri ønsker å gjøre det igjen. Man kan aldri vite, men noe inni meg vet likevel selv om kunnskap ikke alltid holder vann i praksis.

Det er faen så hardt å stå på sidelinja med bristende hjerte men likevel er det min jobb å være der, for noen hadde vært der for meg om rollene var byttet. Det er en slags plikt. What comes around goes around, denne gang er det min tur til å være der som best jeg kan for noen andre.

Kjenner jeg er salig stresset med klesvask og pakking og planlegging, en tur i retur til samme situasjon som beskrevet ovenfor om litt og en smule kreativitet, noe kiler i magen fordi jeg gleder meg til imorgen, mer blekk på kroppen. Jeg og mamma kjører kvart over to og setter nesa mot Bodø, framme rundt sju, time klokken åtte. “Til Karianne, fra Karianne, gratulerer med 21 år”. Pappa kommer rundt ni på kvelden, deretter er det Lille Familien Oss og multifamilie som står på programmet på torsdag og fredag.

Men akkurat nå, idag, tirsdag – er det noe annet som er viktigere og en annen rolle jeg må fylle. Min egen rolle, som Karianne, fri for egne bekymringer for noen timer når noen andre trenger hjelp til å håndtere sine. Situasjonen er grusom og selv om det ikke er min personlige krise er det likevel en krise som lager ringvirkninger rett inn i her og nå – for meg, derfor må det håndteres dobbelt. Om du faller går det greit, jeg står her, støtt og du skal reise deg igjen. Skrubbsår kan vi takle for du er ikke alene. Jeg er her. Akkurat her, nå, når det gjelder.

Advertisements

5 Responses to “The flashbacks that follow.”


  1. 1 laipai 1. November 2011 at 22:18

    <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

  2. 3 Emma 2. November 2011 at 23:19

    Tenk at noen-som i tillegg liksom skal være profesjonelle- virkelig tar seg den frihet å si til et annet menneske at de ikke kan klare. Det er for meg helt utrolig. Hva kan vel vedkommende vite om det?Må si jeg blir helt paff.
    De kjenner virkelig ikke deg Karianne.
    Og de kjenner ei heller til sannheten om hvor viktig det er å tro på mennesket eller hvor viktig det er å gi mennesker tro på seg selv.

    Tenkte masse på deg i dag, på hvor underlig det må ha vært for deg å følge en du er glad i som nå er der du engang var. I omgivelser som vekker så mange minner,tanker og følelser.
    Tror du er mye sterkere nå Karianne. Dubør virkelig kjenne på di enorme mestringskapasitet. Og din styrke. For den er der, og en annen sannhet er at du er tøffere enn de fleste:)
    Jeg er glad på vegne av den som nå ligger i en sykehusseng, at vedkommende har en venn som deg. Som klarer å være der og å være en venn.
    Ønsker deg et fint opphold på multifamile-gruppetreffet!
    *alt godt*:)

  3. 5 Ingeborg 3. November 2011 at 16:07

    Signerer Emma -enn så trist å si at noen ikke kan klare.
    Klem.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: