Tjernet med isen.

Skrevet 27. og 31. oktober 2011

Jeg har enda mange spørsmål som melder seg, spørsmål til meg selv som dukker opp hver gang jeg skal skrive noe nå. Hva er det jeg holder på å formidle og hvordan legger jeg det fram? Hvordan framstiller jeg meg selv?

Det handler om sårbarhet. Det handler om at jeg er vanvittig sårbar akkurat her jeg er nå. I dag er det fire uker siden jeg overspiste og kastet opp sist. Fire uker er utrolig lenge i min verden hvor jeg tidligere har prøvd og feilet på dette området i flere år. Disse fire ukene er store spørsmålstegn. Hva er dette? Hva er nå? Hvordan kamp kjemper du nå? Kjemper du i det hele tatt lenger, eller har du bare akseptert at det “er” sånn? Dette er nytt, annerledes og ukjent for meg – anoreksien.

Fire uker har gått forbi og jeg befinner meg enda på ukjent terreng. Hva er dette? Selvsagt kan jeg kjenne igjen symptomer og gamle mønstre, jeg har trossalt vært her før, men likevel ikke akkurat det samme eller identisk. Symptomer og sykdom er også under stadig endring, det forandrer seg etterhvert som tiden går og varierer utifra hvilken fase jeg er i nå og da. Hvor ligger motivasjonen, hva er intensjonen, hva er sykdommens ønsker kontra mine egne, har jeg friskt fokus eller destruktivt fokus er jeg samarbeidsvillig og hemmelighetsfull, lyver jeg – eller gjør jeg mitt beste for å i det minste ikke gjøre ting verre, eller jobber jeg for noe bedre? Mange små faktorer spiller inn og danner det hele bildet. Jeg holder på å bli gal. Skal forsøke å beskrive det billedlig, kanskje blir det mer forståelig.

Ett tjern, ute i skogen – det er vinter og frost. Oppå tjernet ligger det is, den er tykkere enkelte steder og syltynn på andre steder. Bulimien var som å være fanget under isen, nedi vannet. En desperat kamp for å komme seg opp, for å finne luft, panisk for å komme ut av denne situsjonen, kvelningsfornemmelser, får ikke puste, panikk. Under isen, beveger meg i iskaldt vann og leter desperat etter tynnere is som jeg kanskje kan slå gjennom, trenger å fylle lungene med luft fordi der og da føles døden mye mer innbydende. Å bare gi opp, flyte, drukne under isen i de iskalde vannet.

Men jeg druknet ikke, kunne ikke gi opp, hadde bestemt meg for å lykkes. For fire uker siden slo jeg hull på isen, fikk omsider fylt lungene med litt luft, kavet meg opp av vannet og nå hva?

Hva nå? Spørsmålet jeg stiller meg selv. Overgangen, realiteten, hva er dette? Jeg kjenner verdenen som befinner seg under isen, som å være frosset ned fra resten av verden fordi bulimien stjal all tid og oppmerksomhet. Ikke tid til sosialisering, skole, turer ut med mindre det var relatert til å forbrenne kalorier, ikke tid til sånn og slik fordi sykdommen prioriterte sykdommen, iskaldt og uten at min mening ble tatt i betraktning. Akkurat nå er situasjonen annerledes, jeg står oppå isen. Det er nok i seg selv å komme opp av isen etter noe som har kostet vanvittig mange krefter, jeg føler meg forvirret, redd og usikker. Jeg kan fylle lungene med luft men jeg har ingen anelse om hva som følger.

Jeg beveger meg på syltynn is og jeg vet ikke riktig om isen vil holde. Med varsomhet forsøker jeg å finne en vei over, nærmere en kant, er det logisk å tenke at det finnes en kant, at tjernet ikke er endeløst?  Uten å falle under igjen? Det er kaldt og jeg fryser. Jeg føler meg ensom og hjelpeløs der jeg står alene og lurer på hva jeg skal gjøre.

Sårbarhet. Hva er dette? Jeg vingler, går noen steg, høres isen som knaker faretruende under meg, hjelp? To steg tilbake, hva gjør jeg nå? Hvor går jeg ? Hva er veien? Hvor er veien og hva er målet?

Akkurat nå vet jeg ikke. Jeg står her, oppå isen, ganske passiv og likegyldig, priser meg selv lykkelig for at jeg ikke ligger under og tror jeg holder på å kveles og akkurat nå er det nok. Akkurat nå er det greit å stå her, alene på isen til tross for kulden og usikkerheten. Akkurat det virker mye mer innbydende enn å vandre rundt på isen og rase borti dødsfeller. Stillstand, stillhet, frost og kulde.

Selvsagt er det en stor følelse av mestring å vite at jeg har unngått overspisning og oppkast men jeg er langt fra i mål og jeg aner ikke hvor jeg er nå. Jeg vet at her og nå er anoreksien og jeg aksepterer det som en fase. Noe jeg må kjenne litt på, ting tar tid. Av og til finner man ut ting når man gir det litt tid, eller man kommer på noe underveis. Men; hvor lenge kan jeg stå her å tenke, surre, vurdere, tenke, resonnere, undres før jeg fryser ihjel? Går jeg mot nord, øst, syd, eller vest, hvilken retning?

Kampen er langt fra vunnet. Noe inni meg er redd for at denne siden ikke skal komme fram eller bli sett. Anoreksien. For den er der og det er her alle spørsmålene dukker opp. Hva gjør jeg nå? Kan jeg bare stå her med anoreksien en stund bare for å slippe bulimien, slippe å falle gjennom isen?

Dette har vært oktober for meg. Spørsmål og usikkerhet, mest i forhold til hvem jeg er nå, uten spising og spying som dominerer hverdagen. All dødtiden jeg står igjen med, alle timene jeg brukte på bulimiske aktiviteter står nå tomme og jeg har enda ikke riktig funnet ut hvordan eller hva jeg skal fylle denne tiden med.

Advertisements

8 Responses to “Tjernet med isen.”


  1. 3 Emma 31. October 2011 at 23:21

    kjære gode deg.
    Du skriver og beskriver så bra som alltid.Og slik gjør du deg så forstått og alting så forståelig.
    Jeg er så glad for at du er en så dyktig skribent, og for at du har dyktige mennesker rundt deg som leser det du skriver og som kan hjelpe deg å finne veien.
    Jeg tror som du sier at det ofte kan hjelpe å ta tiden til hjelp. Mye modnes med tiden. Kanskje må man gi nye endringer og omveltninger litt tid. Du har jo nettopp gjort en stor forandring i livet ditt. Og det har du klart helt alene. Det har forandret hverdagen din på alle måter.Ikke rart du føler som du gjør, ikke rart i det hele tatt. Gi det tid. Og skriv som du gjør, Skriv ærlig, skriv det på den måten du trenger for å få utløp for ting på den måten du har behov for. Prøv å ikke tenk på hva andre vil tenke eller hvordan vi vil oppfatte deg.
    Tenk at vi som leser liker deg uansett hva du måtte skrive, eller hvordan du enn hadde skrevet det.
    Du er så herlig søte deg!
    Du er så god og det er det mange mennesker som synes. Tror ærligheten din vil hjelpe deg langt på vei.
    Keep on sweetie!!:)
    *sender gode tanker og varme klemmer*

  2. 5 Heidi Gabrielle 1. November 2011 at 02:14

    Veldig godt beskrevet Karianne!!! Skjønner akkurat hva du mener. Og det er vanskelig å komme seg inn til fast land igjen på en tynn og usikker is. Men ta det rolig, babysteps, så er sjansene mindre for å falle gjennom igjen.
    Jeg beveger meg også over isen. Tråkker gjennom her og der, men det går framover, sakte men sikkert. Vet ikke hvor langt det er igjen ennå, ser foreløpig ikke land ordentlig. Bare skimter det der framme en plass. Men vi skal komme oss dit til slutt, vi gir ikke opp!!! <3

  3. 7 perlesnor 1. November 2011 at 12:12

    ♥♥♥

    Du jobber så utrolig hardt og bra, og du ser at du kan mestre ganske mye alene. Det er ikke alle behandlingsopplegg som funker for alle, men det ser jo ut til at du finer noen strategier for deg selv. I teorien vet du alt dette med nok næring, og i praksis er det grusomt vanskelig. Du jobber hardt. Fortsett med det.

    Dødtiden ja. Hva gjør man med all den tid man plutselig har til overs? Jeg aner ikke. Noe av frykten for å bli frisk er jo også denne dødtiden. Jeg tror friske folk har hobbyer og venner og hverdagslige aktiviteter å fylle opp tiden med, de klager på at døgnet ikke har nok timer. Men i en overgangsfase er det vanskelig, før en finner noen alternativ. Jeg føler jeg også sitter med mye dødtid når jeg ikke bruker sykdommen. Tiden har jo gått til spis og spy eller trening, men hva nå? Hva skal fylle tomrommet? Det er kjempevanskelig.

    Det å finne hobbyer i voksen alder, finne sine talenter og interesser, finne energien til å engasjere seg. Det faller på plass etterhvert som friskheten kommer. Ting tar tid. Men det er vanskelig overgang. Nå bruker jeg mesteparten av dødtiden min på tvserier online og blogger. I lengden er det kanskje ikke det mest konstruktive, men akkurat nå er det det som er mest hensiktsmessig.

    Du er jo glad i å ta bilder. Men det krever jo både energi (dvs nok matinntak) og angsttrossing og mestring.

    Hverdagen din er annerledes enn den var. Håper du finner hensiktsmessige måter å bruke tiden på. Kan jo si je ghar begynt å se Dexter, klarte ikke vente lengre, og det er ♥. Bare grusomt å måtte vente en hel uke til neste episode…

    Jeg vet du gjør det Karianne, men sier det allikevel: Prøv så godt du kan å ta vare på deg selv og kroppen din.

    Har du lest Marthe Alfredsens blogginnlegg om NPL (??? var det riktig). Hvordan tror du noe sånn hadde vært for deg?

    • 8 arikanne 1. November 2011 at 19:05

      Tusen takk for gode ord! Og takk for at du forstår. Føler meg litt mindre ensom når noen kan relatere og dele hva de selv gjennomgår.
      Ja, liker å ta bilder og vil veldig gjerne bli så inspirert at jeg kommer dit at jeg lar meg rive med. Jobber med saken, virkelig. Jeg har jo gode idéer til ting jeg liker å gjøre men det er ikke alltid like lett å komme igang. Kjenner jeg igjen med online og blogging / blogger.
      Ja, ventetiden på en uke er grusom når man blir utsatt for cliffhanger etter cliffhanger! GAH. Men det er jo vanvittig spennende!
      Har lest innlegget hennes men husker ikke hva det handlet om, må kanskje lese det en gang til :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: