Om bursdag og litt angst.

Herregud som jeg vakler med denne blogginga! Har så mange motstridende tanker at jeg blir ikke enig med meg selv om noe som helst, skrive, ikke skrive, legge ut bilder eller ikke, formulere slik eller sånn? Og så videre.

Kjenner jeg skriver vel mye om “å skrive” i forhold til det jeg burde skrive; “historien”.

Det gikk fint igår. Bursdagen min altså. Jeg sto opp, ryddet og vasket og var såre fornøyd. “Whaaat, du har bursdag, hvorfor vasker du?”, jeg måtte le – fordi det ga en fin mestringsfølelse pluss at det var planlagt slik at jeg måttte, ergo hadde jeg ikke tid til å sette meg ned og la tankene invadere hodet. Trippin’ down memory lane hadde jeg ikke tid til. Hadde jeg ordnet på fredag kunne lørdag blitt kjip fordi jeg ikke hadde hatt noe å gjøre, annet enn å tenke.

På utrolig vis fikk jeg hele dagen til å gå sammenhengende uten “tomrom” som jeg kaller det. Tid jeg bruker til ingenting. I en normal hverdag heter det kanskje “avslappning” eller lignende, men i min verden er det bare dødtid og tom tid.

Tilbragte kvelden med tre fine venner som vet alt om Karianne og komplikasjoner som kan forekomme, og med alle forhåndsregler tatt hensyn til, så gikk det fint. Jeg skal ikke klage, virkelig ikke.

// Når jeg kom hjem, twentyone.

Åh. Jeg ble forresten en smule skuffet! Måtte innom butikken før ølsalget stengte og den siste uka har vært bra angstmessig! Det vil si at jeg er like forbanna redd når jeg vet jeg må og at jeg forhandler like mye med meg selv og vurderer å trekke meg, det er nøyaktig like jævlig å gå inn i butikken som det alltid er, og i begynnelsen av seansen – men så. Men så. Her blir jeg lei av at jeg føler som jeg gjør enda, at noe som i teorien er enkelt blir så vanskelig og jeg – Karianne – blir irritert på angsten og ber angsten om å roe seg kraftig ned å se til helvete å ta seg sammen – I’m busy.

Jeg synes det er utrolig mye lettere å forklare ved å dele meg selv opp, når jeg sier “JEG” blir det Karianne pluss angsten, depresjonen, spiseforstyrrelsen, borderline – litt av alt, men når jeg skriver “Karianne”, så blir det Karianne som person mens diagnosene får være en egen skikkelse (merk: jeg skrev ikke person). 

Uansett; poenget var at jeg ble skuffet når mannen spurte meg om legitimasjon og så så han bare hvilket år jeg var født i. Bu : ( Jeg har forresten funnet noe “magisk” som gjør det enklere. Eller, en liten detalj som gir meg trygghet når jeg må på butikken å møte angsten. Bilnøkler. Hvem det nå enn jeg er sammen med (aldri om jeg drar alene), så må jeg alltid få bilnøklene. Holde dem i hånda, trasker i butikken og diller med bilnøklene. Surrer dem rundt fingeren eller lignende. For det første er det en trygghet å vite at jeg kan sette meg i bilen når som helst og for det andre er det en påminnelse om at jeg kommer til å forlate butikken i denne bilen, ikke i en gul bil som slettes ikke kjører hjem.

Og så må jeg be angsten om å jekke seg ned ti hakk når det kommer til dette med epilepsien. “Du vet aldri” sier angsten, “det kan hende nettopp nå!“, men det kan ikke det. Sist jeg hadde anfall var i august og det var naturligvis etter oppkast, og nå som jeg ikke har kastet opp på en måned, da. Da kan angsten jekke seg ned ti hakk til, sånn at jeg kan handle det jeg skal på butikken og når angsten tar meg igjen i kassa, da må jeg for faen be den om å reise en viss plass for nå er jeg snart ferdig.

Triumf. Unnskyld, tar meg selv i å høres litt latterlig ut, men angsten er en skikkelse som ikke lenger er så sort som den var før. Før var angsten en svær jævla skikkelse som så ned på meg og gjorde meg livredd. Nå er angsten en mindre skikkelse men med høy stemme og skremmende ord. Likevel er angsten nå ett hode lavere enn det jeg er, sånn at jeg i det minste kan se ned på den og snakke hardt til den når jeg av og til får summet meg og tør.

Men bursdag. Det er kaffeselskapet jeg gruer meg til men jeg forsøker som best jeg kan å stålsette meg. Det er mange som spør hvorfor jeg ikke dropper det. I min familie er det alltid kaffeselskap når noen har bursdag, sånn er det. Om jeg dropper mitt eget betyr det ikke at de andre ikke har bursdag en gang i året de også. Mamma forsøker iherdig å spørre om det er noe vi kan gjøre annerledes “finne på noe helt nytt, noe helt annet” som hun sa, men sannheten er at jeg ikke vil at det skal være annerledes. Kaffeselskapet er normalt – jeg vil og være normal.

Greit, jeg har en sykdom det er jævlig å forholde seg til, noe som av og til gjør gode ting til jævlige opplevelser – men jeg vet at det er feil. Altså, det sykdommen får meg til å føle er feil. Om jeg derfor gir etter og sier “klart, denne gang kan vi gjøre noe annet” vil det bli veldig feil for meg. Hvorfor? Fordi JEG vil klare det. En dag vil jeg dra i kaffeselskap til noen og komme hjem og tenke at det var FINT. Og normalt. Om jeg da “finner på noe annet” føles det litt som å tape fordi jeg bare unngår problemet.

Dessuten føles det fint når jeg fikk sagt det. Skrevet det innlegget jeg gjorde. Angret, vurderte å fjerne det siden det ble “ekstremt negativt”, men det er sant likevel og av og til går jeg inn i meltdown-mode. Når absolutt alt jeg tenker på er denne ene tingen som irriterer meg så grenseløst at jeg ikke får puste, da blir det meltdown. Det fine med meltdown er at jeg føler meg bedre etter meltdown med ord og føler meg litt sterkere for å møte det som plager meg. Eller, la meg re-formulere; nå som jeg har sagt det kan jeg prøve, om jeg ikke hadde sagt det vet jeg ikke om det hadde gått – i det hele tatt.

Før og i meltdown var jeg sikker på at jeg kom til å a.) være død b.) feire bursdag på sykehus etter å ha gjort noe impulsivt. Det blir for teit. Herregud det blir for teit. Jeg trengte bare litt forståelse. Nå kan jeg stålsette meg på det som kommer og jeg vet at det kanskje blir jævlig – kanskje, for det trenger ikke å bli like katastrofalt som alt føles i meltdown-mode, men jeg kan være klar nok til å gjennomføre – omså bare en halvtime.

Sist men ikke minst; Hjertelig takk for gratulasjoner! ♥

Advertisements

17 Responses to “Om bursdag og litt angst.”


  1. 1 Sandra Jeanette 31. October 2011 at 01:51

    Du er pen, og det er godt at du hadde en din bursdagsmarkering!

  2. 3 myfunnydays 31. October 2011 at 08:04

    Ville bare sende deg et <3

  3. 5 GK 31. October 2011 at 13:38

    Kunne det være en ide og lage noe til “kaffeselskapet” som du selv også kan spise. Sist jeg var i selskap laget jeg, og hadde med, en kalorifattig “ostekake”. Hele kaken var på under 150 kalorier, så jeg kunne tryggt spise et stykke. Den ble faktisk veldig god, og de andre likte den veldig godt de også :)

  4. 9 TwistedAngie. 31. October 2011 at 14:44

    Gratulerer på etterskudd!

  5. 11 laipai 31. October 2011 at 22:12

    Fint at du feira med tre fine venner <3 Wish I could be there with you <3

  6. 13 may-linn 31. October 2011 at 23:21

    Gratulerer så mye på etterskudd. Du ser nydelig ut Karianne ;)

  7. 15 Vibeke Lindsveen 1. November 2011 at 05:51

    Hei, og gratulerer med dagen som var. :) så bra at angsten er litt mindre krevende, og at du klarer å slå ned på den. :) jeg ble irritert før når behandlere sa jeg måtte lære meg å akseptere angsten, kjenne på den, og la den gå. hatet å høre dette igjen og igjen. men nå i ettertid vet jeg de hadde rett. etter at jeg klarte å akseptere angsten, ble jeg etter mye jobbing mindre redd for den. før var jeg livredd for at angsten skulle komme i diverse situasjoner, derfor unngikk jeg å komme opp i de situasjonene av redsel for angstanfall. altså angst for angsten. Nå klarer jeg å takle den når den kommer og det føles godt. :) stå på Karianne. Du vil også klare det. Du er på god vei. :))) beklager jeg ikke har kommentert stort, men har mangel på ord. men leser alle innleggene dine. :)

    • 16 arikanne 1. November 2011 at 19:02

      Stolt av deg som takler angsten! Jeg har heldigvis ikke angst for angsten, priser meg lykkelig over det, selv om jeg av og til kan grue meg eller bli engstelig, så er det ikke triggende eller utløsende i seg selv, bare en bekymring. Takk for gode ord ♥


  1. 1 Elegant Wordpress Themes Trackback on 31. October 2011 at 20:48

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: