Unhappy birthday.

Dritlei. Drittlei. Hvor skal jeg begynne? Alle disse øyeblikkene som skal være gleder i livet har blitt til en komplisert, depressiv suppe på grunn av alt spiseforstyrrelsen ødelegger.

En åpenhjertig skrekkhistorie om hvordan Karianne feirer lider seg gjennom bursdag år etter år. Unnskyld, men jeg har ikke krefter til å prøve så hard i år. Holde maska og late som. Jeg orker ikke. Jeg fyller 21 år og er lei av løgner og falskhet. Unnskyld, jeg vet jeg er forferdelig som tenker / føler dette. Unnskyld, jeg skulle ønske jeg i det minste greide å late som. 

Om tjuefire timer fyller jeg 21 år. Dét gjør meg deprimert. Ikke det at jeg blir eldre for det er ikke problemet. Problemet er omstendighetene, problemet er at det som skal være godt gjør så smertelig vondt. Bursdager har ikke vært noe gøy siden jeg gikk på ungdomsskolen. Min beste venninne i klassen min har bursdag dagen etter meg og vi pleide alltid å feire sammen med hele klassen. Da var det heller ikke uendelig komplisert å være Karianne i en sosial situasjon som omhandler mat.

Jeg husker ikke hva jeg gjorde når jeg fylte 16. Aner ikke. 17, 18 og 19 derimot feiret jeg på psykiatrisk. 17 var forferdelig kjipt da jeg gjorde noe utrolig dumt og hadde fotfølge omtrentlig hele dagen. Kunstig stemning, surrealistisk og uvirkelig – nedtur at jeg enda, likevel var levende. 18 var faktisk en fin dag selv om jeg var innlagt. Det var nøye planlagt i minst en uke i forveien og dagen var veldig fin. Jeg var på et my friskere sted da og byttet gladelig ut kostlistematen med kaker og den største gleden fikk jeg dagen etterpå når jeg ikke hadde gått opp ett eneste gram siden forrige veiing.

19 var “okei”. Okei i den forstand at vi bakte kake på psykiatrisk og det var tålelig greit. Ikke okei med tanke på hva jeg gjorde når jeg dro ut den dagen. Hvordan feirer en bulimiker bursdag? Jo, man lager bløtkake med seks lag og fyller lagene med alt mulig kvalmende du kan forestille deg. Sjokoladepudding, vaniljekrem, sjokoladeglasur, fantes det bringebærsyltetøy og banan inni der? Krem, mer glasur, smågodt på toppen – høres det ikke fristende ut? Fy faen jeg får vondt i magen når jeg tenker på det. Klissete masse man spiser med fingrene for at ting skal gå fort, sukkeroverdosen som skyter i været og stupet etter oppkast med skjelvinger og gudene vet. Barberbladet jeg dro over armen og pillene jeg tok etterpå. Angret, kastet de opp og sa det ikke til noen. Gratulerer med dagen.

20 var fint. Faktisk. Jeg var på skolen, jeg fikk en drøss gratulasjoner både på blogg og facebook og telefon. Deretter spiste jeg alt for mange geléshots, dro på byen fordi jeg kom inn på utesteder endelig, inntok litt for mye alkohol men det var forholdsvis fint, sammenlignet med alt annet.

Så lenge jeg kan spise, late som jeg er normal og kaste opp syndene mine i hemmelighet etterpå, da går det tålelig greit for støyten og lidelsen tar jeg alene, i ensomhet. Uten ord og uten at andre trenger å vite hva jeg føler inni meg eller hva det gjør med meg.

21. På lørdag. Jeg har voldsomme planer om å passe katten i overetasjen. Det høres helt fantastisk ut…. Supert, sikkert slik alle andre feirer bursdag også? Jeg har kranglet med mamma angående kaffeselskaper, jeg får panikk når det bringes kaker på bane, når det blir samtaletema om det finnes noe jeg kan spise. Jeg går av hengslene og hever stemmen for å holde tilbake en syndeflod av tårer som vil ut og fram fordi jeg vil skru av. Skru av alt. Skru av verden, telefonen, deaktivere facebook for noen dager, skru av lyset, låse meg inne, sove det bort og late som om det ikke skjer.

Hvorfor er dette så jævlig vanskelig og helt, absolutt forferdelig? Hvorfor kan det ikke være en gledelig markering av livet, at livet går videre og at jeg fortsatt lever til tross for alt?

Hvorfor får jeg panikk med tanke på en situasjon som innebærer menneskene jeg setter utrolig pris på satt sammen i et rom med kake på bordet og kaffe i koppene? Smil, gratulasjoner, gode ord, jatt og pjatt om løst og fast om hvordan det går, mine falske smil og hjerteskjærende løgner “joda, det går greit”.

Mine falske smil. Vedder sjela mi på at ingen kan begripe hva som foregår inni hodet mitt, hvordan kaoset ser ut eller føles så lenge jeg smiler, later som og bestemmer meg for å gjøre en strålende forestilling fra begynnelse til slutt, hvor jeg inni meg kan bukke mens sykdommen applauderer når teppet faller ned.

Hvorfor kan ikke dette være fint? Hvorfor er dette skrekk og gru, krise og katastrofe i mitt hode?

Kake på bordet. Det finnes to scenarier i min verden. Det bulimiske og det anorektiske. Den bulimiske versjonen der jeg mister alt av kontroll mens jeg spiser ukontrollert og skylder på grådig sult, unnskylder meg med “jeg har bursdag og dette var sykelig godt”, skammen som velter seg i magen sammen med sukker, kalorier, brus og kaffe, smilet – så falskt fordi ingen må vite sannheten selv om enkelte, spesielt bestemor og mamma er langt fra dumme nok til å ikke forstå hva som foregår. Å kvitte seg med den synden, henge over doskåla da, det krever mer enn bare å vrenge synden i retur, det krever lydløse tårer og skamfulle, lydløse hulk, det krever sminkefjerning og nytt lag med sminke, det krever effektivitet – gud forby at man er på badet for lenge, det er ikke vanskelig å legge sammen to og to.

Den anorektiske versjonen; kreftene det koster å sitte der, se men ikke røre, se andre som spiser, som koser seg med dette her mens knivene i sjela vris rundt og rundt og alt jeg kan tenke på er å huske å smile, unnskylde meg så pent som det lar seg gjøre når spørsmålet om ikke jeg skal ha litt kake dukker opp med jevne intervaller gjennom hele seansen? Min lette irritasjon blir åpenlys fordi spenningen og trykket, kaoset inni meg er vanskelig å holde igjen i takt med tårene som vil fram.

Det skal ikke være sånn når man har bursdag, at man går hjem og har lyst til å gråte, blø og dø fordi det gjør så vondt at man ikke vet hvordan man skal trekke pusten eller eksistere. Hvorfor er dette så sykelig problematisk at det ødelegger ikke bare dagen i seg selv men gjerne uka før og uka etter også?

En mellomting finnes ikke i min verden. Jeg greier ikke å tillate meg selv å gi faen denne ene dagen. Jeg klarer ikke å sette meg ned, spise kake, beholde kake, holde alle følelsene i sjakk og utføre det perfekte skuespill, jeg har ikke krefter til å gå hjem, svelge en håndfull med avføringspiller før jeg kler på meg joggeskoene når klokka tipper midnatt for å løpe fra alt sammen, forbrenne hele faenskapen og ødelegge meg selv mens samvittigheten jager meg gjennom natten og dagene som kommer. Jeg klarer ikke fordi jeg ikke orker å huske bursdagen min som “den dagen du skeiet ut, var grotesk og motbydelig grådig, den dagen du syndet” for det minnet i seg selv, alene, kan få meg til å løpe mange turer fordi samvittigheten ikke vil lette.

Jeg savner å være fem år, troppe opp i barnehagen i den fineste prinsessekjolen man kan forestille seg, spise boller og drikke juice, komme hjem og ha selskap med masse herlige venner og dagens happening består selvsagt av gaver og det faktum at man kan spise gelé med vaniljesaus på med sugerør. Jeg savner å stå i den sorte skinnstolen vi en gang i historien hadde i en gul stue i fugleveien 6 i Drøbak, med gule vegger i bakgrunnen, hvit kjole og sorte lakksko mens jeg smiler så fint jeg kan for bildet som den dag i dag henger på veggen i stua til bestemor.

“Hvordan hadde du feiret dagen om det kunne vært perfekt?”

Perfekt i den forstand; perfekt verden hvor jeg ikke er en plaget ung dame med bursdagstraumer i historien uten matproblematikk som dreper hver minste lille glede, eller perfekt i den forstand “gjøre det beste ut av det?”

Om jeg ikke hadde vært syk skulle jeg gjort nøyaktig hva faen jeg hadde lyst til uten å tenke over det to ganger. Gjort alt som en gang i tiden gjorde meg glad, spist det jeg ville uten å tenke to ganger eller tenke på det i ukesvis lenge etter, uten å regne kalorier samtidig som jeg regner meg fram til hvor mye sånn og slik jeg må bevege meg for å kompensere, gjøre opp for, bote for skaden.

Og nå, gjøre det beste ut av det? Jeg vet ikke. Jeg har ikke ord fordi jeg ikke vet hva som kan gjøre det bedre. Sannheten er at jeg ikke aner men jeg hater slik det er nå. Hvordan påkjenningen forvandler meg til et hysterisk monster som kaver seg opp og blir vanskelig å ha med å gjøre fordi smerten blir for stor?

Alle andre alternative løsninger blir forkastet fordi jeg ikke kan se for meg noe annet heller. Alle forslag blir besvart med “nei, nei, nei, det går ikke”.

Til slutt blir stillheten tykk og øredøvende når man kommer til det punktet at hele kroppen min signaliserer “la meg være i fred, hysj, ikke snakk meg, skift tema”.

Jeg greier ikke å finne én eneste positiv ting med at jeg har bursdag. Jeg gruer meg til å få pakker fordi jeg føler meg så forferdelig som menneske at jeg ikke fortjener noe som helst. Hodet mitt henger seg opp på at jeg ikke fortjener en dritt og jeg får uendelig dårlig samvittighet. “Du fortjener ikke”. Eller “du får pakker fordi mennesker synes synd i deg eller fordi de føler seg pliktig”.

Dette er en kommende kanonkrise og det beste jeg kan gjøre er å stålsette meg for stormen som kommer. Hva er jeg redd for? Jeg er redd for å falle sammen, knuse i tusen biter, gråte og vise alle disse følelsene jeg nettopp har skrevet ned. Det passer seg ikke når man har bursdag – sånn er det bare, da skal man smile og være glad, takke for gratulasjoner og ja.

Jeg har ikke ord for hvor elendig jeg føler meg. Både for at jeg føler som jeg gjør, for at jeg oppfører meg som jeg gjør, for at jeg reagerer som jeg gjør, at jeg ikke greier å sette pris på, at jeg er utakknemlig, at jeg er en byrde, at jeg er noe andre mennesker bruker krefter på å tilfredsstille, jeg har dårlig samvittighet for at jeg er meg. For dette.

Jeg hater meg selv, selvforakten er uendelig.

Advertisements

5 Responses to “Unhappy birthday.”


  1. 1 Marion Sophie 29. October 2011 at 14:09

    Hei. Jeg syns du hadde et pent smil jeg :)

  2. 2 ina helen hestvik 2. January 2012 at 22:04

    Jeg synes at det du opplever er forferdelig og det at du må smile til andre og lyve ikke minst til deg selv, men også til andre er fryktelig. Jeg(og sikkert mange andre)synes at ingen burde oppleve noe sånt, Men det du skriver får meg til å drømme meg bort i det du opplever og får føle en tusen del av det du føler, og det er forferdelig. Når(jeg tror på deg)du kommer over dette og får deg et normalt liv, kan du hjelpe andre å komme over dette, noe som vil bety masse for dem. Det du skriver burde du ta vare på og ikke slette, fordi jeg tror det kan hjelpe deg senere i livet når det går litt skjeis eller du gjør en feil. Da kan du se på dette å si: Hei jeg rettet meg opp og kom tilbake etter dette så hvorfor ikke etter et problem?

  3. 4 ina helen hestvik 2. January 2012 at 22:08

    ps: du er nyydelig uansett hvordan du ser deg selv! du er UNIK!! unik er bra, hvis du ville vært helt lik alle andre ville det ikke finnes noen Karianne eller paris hilton. en mann sa en gang du lærer etter dine feil. mKanskje du kan skrive en bok om dette en dag.0


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: