Inhale, exhale.

Tenkte meg skulle myke opp den dystre stemningen som henger igjen etter gårdagens innlegg med noen helt trivielle, generelle faktasetninger om hva jeg har tenkt til å foreta meg akkurat imorgen, kanskje blir det ikke på død og liv akkurat døden. Bare… gjøre det beste ut av det? Finne en slags løsning som kan fungere? Eller. Nei. Jeg skal gjøre noe. Så enkelt er det, gjøre noe – annet.

Det blir i alle fall ikke noe kaffenoesomhelst imorgen, dét går ikke.

Hva jeg skal gjøre på dagtid er jeg en smule usikker på, men på kvelden skal jeg til Lillemi med Elin (muligens en tredje?), vi skal ha Dexter maraton og se gjennom episode 1-4 (som er alle som er kommet hittil) av sesong 6. Nå har jeg jo sett dem fra før men Dexter er alltid noe jeg kan se flere ganger.

Det er i alle fall bedre enn å ligge på sofaen, stirre i taket og synes synd på meg selv. Late som om det er en vanlig lørdag så godt det lar seg gjøre.

Ellers kan jeg nevne at jeg hadde time nummer to hos frk.psykolog idag. Temaet ble ganske naturlig innlegget jeg skrev igår og tanker rundt bursdag og hva jeg finner så skrekkelig grusomt med dette. Det hun sa høres fornuftig ut, men jeg kjenner at jeg trenger å høre det tjue ganger til før jeg forstår det, if that makes sense? En måte å tenke på som jeg ikke har vært borti før. Eller. Jeg kan ikke forklare det når jeg ikke skjønte det men bare synes det hørtes fornuftig ut. En annen dimensjon, en ny tanke, noe friskere, noe mer rasjonelt og virkelig og ikke fullt så nedsettende. Men idag er det utenkelig å si “nettopp”.

Bortsett fra det føler jeg meg en smule mer kreativ – kanskje. Jeg har lenge vært uvenner med kameraet på grunn av millimeter og vidvinkel, hver gang jeg tar i kameraet kjenner jeg fettet brer seg utover på grunn av vidvinkelen, noe jeg finner ufattelig frustrerende. Jeg ser meg selv i speilet og tenker at ansiktet mitt begynner å få fint ut, det ser ut som Karianne, med kjevelinje og kinnbein slik det skal være og ikke hovent halve veien, også vil ikke kameraet vise det heller. Når disse to perspektivene ikke stemmer overens blir jeg frustrert og hengende igjen i en mellomverden hvor jeg blir usikker for hvordan jeg egentlig ser ut. Hva er virkelig? Uvirkelighetsfølelsen fyller meg.

Det jeg egentlig skulle si er at jeg tror jeg har kommet opp med en skildring av oktober som kan forklare “hva” dette er, for min del. Nytt, uvant, tilvenning, forstår ikke, ubegripelig, noe jeg forsøker å få tak i, men jeg tror jeg har det nå.

Pluss ett innlegg til, og når jeg har skrevet disse er jeg kanskje tilbake til en mer “normal” meg og ikke denne distanserte, isolerte skapningen som ikke vil ha kommentarer eller innspill på noe som helst. Det har sin naturlige forklaring; jeg vil selv finne ut hva som foregår med tankene og følelsene mine, selv finne forklaringer og kjenne på hva, eller snarere gjenkjenne og plassere hva jeg føler og tenker, uten innblanding. Jeg må finne svarene selv, i meg selv.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive oktober. Flytende, som om jeg er virkelig men likevel ikke, som om jeg eksisterer men gjør jeg egentlig det? Som om jeg er gjennomsiktig og ikke konkret, som om jeg svever men likevel ikke, spøkelsesaktig og diffus, flyter med spørsmålstegn og ubesvarte spørsmål, ikke levende men likevel slår hjertet og lungene fyller seg regelmessig med oksygen, kroppen min lever men noe mangler. Noe stort, det enorme tomrommet jeg har forsøkt å finne ord for å forklare. Fremmedfølelsen og den vanvittige ensomheten, kulden og forvirringen.

Jeg har tatt sammen og endret fødselsdatoen min på facebook fra første oktober til imorgen, som faktisk er fakta og sannhet. I can deal with it.

Det er én ting jeg gleder meg til med imorgen men det er ikke relatert til at jeg fyller 21 år. Det handler om noe helt annet men jeg lover å skrive innlegg om det senere.

Bilde fra et øyeblikk jeg følte meg levende.

Advertisements

1 Response to “Inhale, exhale.”


  1. 1 Alex 29. October 2011 at 16:36

    Du bør være helt ekstremt stolt av deg selv for disse 30 oppkastfrie dagene! Kun de som virkelig er avhengig av noe vet hvilken bragd det er. Selv er jeg på min femte dag, og holdt akkurat på å gjøre en glipp. Men jeg motsto. For min del har det også stort sett gått i yoghurt og frukt nå, men man får ta ett skritt av gangen.

    Takk for at du beviser svart på hvitt at det faktisk er mulig å komme ut av dette helvette! Så i håp om at det kanskje vil fylle en liten bit av tomrommet ditt, så vil jeg si at du har bidratt til mye mer en bare ekstra dødtid. Du har faktisk vært et forbilde for meg, og sikkert mange andre også!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: