Mor og datter.

“Skriv tittel her” står det mens musepekeren blinker hvor innlegget skal ta form. Jeg blir sittende med fingrene på tastaturet å glo ut i rommet mens jeg lurer på hvordan jeg skal skrive første setning uten at jeg kommer på noe fornuftig.

Igår trynte jeg i skogen og endte opp med skrubbsår på kneet og kutt på fingrene. Jeg skulle egentlig ikke løpe men det var strengt tatt nødvendig situasjonen tatt i betraktning.

Ikke det at jeg ble hardt skadd, det var heller ankelen som var sur i går kveld.

Etter en times tid på telefonen igår greide jeg endelig å hoste opp forslag til noe jeg ønsker meg i bursdagsgave likevel. Forslaget hørtes ut som en god idée så da får jeg bare vente og se hva det blir til. Regner med å få det/den neste onsdag når jeg skal til Bodø for aller siste gang på aller siste multifamiliegruppe samling. Jeg var ikke der i begynnelsen av September eller når det nå var men synes det passer seg å dukke opp på siste. Håper det går greit med tanke på angsten og kjenner det i magen allerede bare jeg tenker på at jeg kommer til å bli nødt til å snakke høyt. Jeg regner med spørsmål som “synes du dette har hjulpet” eller “hva har du/dere fått ut av dette” eller “sammenlignet med før gruppestart, hva har endret seg?“.

Svaret er “alt”. Alt har endret seg. Jeg har ment å skrive om dette lenge men bare aldri kommet igang.

Gruppa startet opp i Januar og akkurat da skulle jeg hvertfall ikke være med. Det kom ikke på tale, det var fullstendig uaktuelt og jeg nektet. Mamma derimot, hun dro på gruppe uten meg og jeg raste lenge på grunn av dette. I minst seks uker var jeg fly forbanna, nektet å ta telefonen når hun ringe og ville ikke ha noe med henne å gjøre. “Hun har gått bak ryggen min” satt i hodet på meg.

I begynnelsen av Mars derimot endte jeg opp med å dra likevel. Jeg introduserte meg selv på barnslig vis og sa at jeg skulle se hva det var “før jeg reiste det til helvete” og jeg stilte som krav at pappa også skulle være der. Dette var før jeg fikk angst. Jeg husker at jeg og mamma satt på flyplassen og hun hadde kjøpt brus til meg, brus som jeg ikke kunne få meg selv til å drikke fordi jeg var så forbanna og tenkte at om jeg drakk den, så hadde hun “kjøpt” meg, og at jeg dermed kom til å skylde henne noe. At det var noe hun kunne bruke mot meg.
På hotellrommet spiste jeg all sjokoladen jeg fant i minibaren og kastet opp fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med følelsene mine.

Gruppa i midten av april derimot gikk greit, også før jeg ble rammet av voldsom angst, bare halvannen uke eller så etter epilepsianfallet. Samlingene består av den store gruppa hvor alle menneskene er sammen og små grupper som blandes fra gang til gang, gruppa for oss spisesyke mens de andre har fedregruppe, mammagruppe og søskengruppe pluss familiegruppe.

“Lille familien oss” som pappa pleide å si når jeg var liten.

Jeg syns ikke jeg fikk så mye ut av gruppene men bet tennene sammen og jeg tenkte at jeg gjorde dette for mamma. Kanskje ville hun forstå at jeg egentlig er glad i henne innerst inne selv om jeg er svært dårlig til å vise henne at jeg setter pris på henne – i alle fall innimellom. Spiseforstyrrelsen min har nesten etset i stykker hele mor-datter forholdet vårt og på det lengste snakket vi ikke sammen på tre måneder fordi det gjorde meg vanvittig syk. Selvskading og dødsønker, jeg taklet det bare ikke. Jeg husker en gang jeg traff mamma på butikken ved tilfeldighet og vi hilste bare såvidt, ingen kunne vel ane at vi egentlig er mor og datter.

Gruppa i mai derimot er den samlinga hvor alt snudde seg fullstendig rundt for oss. For meg og mamma. Når vi hadde familiegruppe med vår behandler, en psykolog, åpnet helvete seg for alvor og alle ordene trillet ut av meg. Oppgaven vi hadde gikk ut på å plassere playmo-figurer etter hvordan man følte at forholdene innad i familien var i forhold til nærhet, grenser og andre nøkkelpersoner som andre mennesker i familien og dyr.

Jeg og mamma var svært uenige og flyttet voldsomt rundt på disse figurene. Jeg var to figurer. Skjelettet og meg selv, spiseforstyrrelsen og Karianne. Hvor nær sto spiseforstyrrelsen meg i forhold til alle andre relasjoner som til stadighet var i endring. Etter gruppa laget jeg dette innlegget; “I hate you don’t leave me” . “Hvorfor føler du det slik Karianne?“, spurte behandler og ordene bare ramlet ut av meg. Mamma sier og har alltid sagt at hun bryr seg, men ikke vært like flink å vise det. Hun sier ordene men har gjemt følelsene sine inni seg. “Jeg bryr meg” sier hun, og for meg har det bare vært ord. “Jeg gråter om natta på dine vegne” sier hun, og for meg er det bare noe hun sier for å si det. Hun har ikke grått åpenlyst av sorg, har vi grått har det vært rasende tårer, som såre bloddråper fra ordkrigen oss i mellom. Jeg pleier alltid å si “it takes two to tango“, og det er sant. Jeg vet jeg har vært forferdelig, men mamma har også kastet bensin på bålet. Mamma har alltid stilt opp, det er ikke det – det har blitt en teknisk greie. Når jeg ikke har greid selv, så har jeg krøpet til korset og spurt mamma om hun kan hjelpe meg med noe rent teknisk. For meg lå det ingen følelser i det, det var bare et behov jeg trengte hjelp til, eksempelvis handling eller kjøring.

Pappa derimot forholdt seg ganske passiv og var kanskje mest som flua på veggen. Hans relasjon sto oppe i et hjørne på grunn av avstanden, men likevel sto hans relasjon meg nærmere enn min mors relasjon som befant seg helt på andre siden. “Men det var jo sånn Karianne”, sier mamma og jeg eksploderer i at det var det for faen ikke.

Hvorfor føler du sånn Karianne?” sa behandlerdamen og plutselig ble jeg iskald. Jeg som alltid pleier å bli emosjonell og gråter mye når sånne ting kommer opp ble fullstendig iskald og mimikkløs. Jeg sa bare ordene. “Uansett hvor mye stygt jeg sier til deg kommer det aldri til å gjøre opp for den urett du har påført meg. Uansett hvor mye jeg sårer deg, så kommer du aldri til å få det like vondt som jeg har hatt det“. Alle ordene og flere til bare strømmet ut av munnen min og jeg knakk henne. Jeg knakk min egen mor til hun gråt hjelpeløse tårer og hikstet som om hun ikke skulle få nok luft. Knakk henne. Knuste henne i en hel haug med biter til hun gikk fullstendig i oppløsning.

Etterpå hadde jeg halvdårlig samvittighet og gruet meg ihjel til en sju timer lang biltur med bare henne og meg. Jeg ga henne en klem og sa at jeg er glad i henne.

Dette høres sikkert helt grusomt ut og kanskje var det det, men for meg var det nødvendig. Å se hennes reaksjon fikk meg til å føle at mamma også er menneskelig, at hun egentlig har følelser og egentlig bryr seg selv om hun aldri har vist dem frem på noe som helst måte, jeg har bare sett raseriet hennes og tatt igjen med samme mynt. “Sinne er ikke en følelse, det er en reaksjon som gjemmer andre følelser” sa de på ungdomspsykiatrisk.

I tiden etter dette unngikk jeg mamma som best det lot seg gjøre – som vanlig med andre ord. Jeg var fram og tilbake, ingen Modum, litt psykiatrisk her og litt psykiatrisk der, inntil jeg ble sluppet løs og fikk beskjed om å leve “det normale livet jeg har så godt av“, hvor jeg knakk i tusen biter og sto helt alene i hele verden uten noe som helst. Jeg søkte tilflukt i mammas tomme hus mens de var på ferie og planla å forflytte meg til bestemor når de kom hjem igjen.

Men så kom mamma hjem fra ferie og alt var annerledes. Alt. Alt var helt annerledes. Jeg satte grenser for meg selv og hun lyttet. Når jeg forsøkte å forklare noe angående mat, hvorfor sånn og slik, nikket hun og godtok det uten å bombardere meg med hundre spørsmål og latterlige forsøk på å få meg til å se annerledes på det, noe som i min verden tilsvarer å kaste bensin på bålet og fikk meg til å eksplodere og gå fra vettet, kave meg opp til det punktet hvor jeg hyler at jeg skal hoppe på havet og dø innen det har gått en time. Så ekstreme er mine følelser, så intenst har det vært, forholdet har vært så destruktivt over så lang tid at jeg bare ville dø hver gang jeg har måttet forholde meg til noe mer enn bare teknisk.

Tanker i mitt hode; herregud hvordan skal jeg forholde meg til mamma for resten av livet? Kan jeg bare kutte henne ut om det gjør det bedre? Hvordan, jeg kommer jo alltid til å dele hennes DNA og ligne på henne. Alle kommer alltid til å si at vi ligner som to dråper vann og at det aldri er tvil om hvem som er mammaen min.

Men jeg bodde hos mamma, hele august og hele september. Én gang gråt jeg og kastet tingene mine i en koffert og sa at jeg skulle dra til bestemor fordi jeg ikke taklet det mer, på grunnlag av én skjev kommentar som traff vanvittig hardt. Én gang kranglet vi om kaloriene i bringebær fordi hun kastet ut en meningsløs kommentar om bringebær i kjøleskapet. Frosne bringebær, om jeg vet jeg skal spise dem legger jeg dem i kjøleskapet slik at de ikke er frosne. “Det er dårligere holdbarhet i kjøleskapet” sa mamma, noe så lite og jeg gikk fullstendig av hengslene.

Etterhvert innså jeg at vi kunne kommunisere i hverdagen. Snakke om trivielle ting og til og med le av ting sammen. Dette var helt nytt for meg og jeg har egentlig ikke ord for det. Vi kunne være enige om ting og snakke om ting. Jeg turte å slippe henne inn og jeg turte å grine når jeg hadde så trang til å overspise at jeg hulket fordi jeg ikke hadde muligheten.

At jeg knakk henne i mai har for meg vært det store gjennombruddet. At jeg knakk henne i mai har gjort oss til de personene vi er nå, for mitt vedkommende føles det som om vi er på bølgelengde. Mor og datter. Det er ikke lenger teknisk, det finnes kjærlighet også. At jeg knakk henne fikk meg til å se at hun er menneskelig og har sine egne følelser. Det fikk meg til å se at hun elsker meg og bryr seg slik hun alltid hevder å ha gjort, men det var noe annet å se det med egne øyne.

Før kunne vi bare kommunisere om Zahra, det var den eneste arenaen vi kunne snakke om “noe”, nesten uten at det gikk galt, men bare nesten. Det gikk også galt med jevne mellomrom, til det punktet jeg hylte at hun vare kunne få hele jævla Zahra fordi hun kunne få det bedre der og at jeg var et forferdelig menneske som ikke fortjente noe.

Nå kan vi snakke om alt og mamma stiller ikke tusen spørsmål til alt jeg føler lenger. Når jeg sier noe om hvordan jeg føler det, så godtar hun det. Hun sier “greit” og viser forståelse på en helt annen måte enn hun noensinne har gjort. Hun har aldri forstått eller greid å sette seg inn i det fordi det er uforståelig for mødre hvordan en sykdom kan ta så stor plass og ødelegge barna deres uten at de kan reddes. Skyldfølelsen hun har bært på; “er dette min feil? Hva har jeg gjort galt? Er jeg en dårlig mor? Hvorfor gjorde jeg ikke noe før? Kunne jeg unngått dette om jeg viste mer oppmerksomhet? Skulle jeg grepet inn tidligere og gjort noe annerledes?” Deretter har hun stilt meg alle spørsmålene og jeg har til gjengjeld følt meg skyldig  og uansett hvilke svar jeg ga henne var det aldri mange nok svar fordi hun forsto det ikke uansett. Sånn som fireåringer som gjennomsnittlig spør firehundre spørsmål om dagen og aldri kan suge til seg nok kunnskap.

“Hvorfor står det en traktor på åkeren?”
-Fordi den høster inn avlinger og lager mat til dyrene.
“Hvordan?”
-Det kommer sol på gresset og det vokser og blir næringsrikt for dyrene.
“Hvor kommer sola fra?”
-Den henger på himmelen og gir lys og liv.
“Hvorfor det?”
-Fordi ingenting kunne levd uten sola.
“Hvorfor er sola varm?”
-Fordi sola brenner.
“Men hvorfor er himmelen blå?”

Sånn type ting. For hvert spørsmål hun stiller har hun alltid hatt ti nye noe som for meg har blitt uutholdelig i lengden når alt jeg ønsket meg var forståelse.

Jeg har en mamma, hun er ganske okei” kan jeg si til mennesker nå. Mennesker i mitt liv sier “herregud, dere er jo helt forandret! Herregud, dere kan jo kommunisere! Herregud, takler dere å være under samme tak?“, og deretter sier de at de er glade på mine vegne og sannheten er at jeg er glad jeg også. Lettet fordi jeg har en mamma, at hun er der hun og. Jeg har vært alene og følt meg ensom i ni år. Jeg har levd ni år uten å ha en mamma annet enn teknisk og via DNA, og det er nesten ubegripelig å vite at det tok så lang tid før det skulle ordne seg mellom oss.

Men det er i orden nå. Og samme faen hvor kjipt jeg synes det har vært å komme meg på samlingene har det vært verdt det. Lenge sa jeg “drar bare for å bo gratis på hotell noen dager, for å treffe pappa når staten betaler”, for jeg trodde ikke at noe skulle ordne seg. Min deltagelse var teknisk fordi jeg følte at jeg skyldte henne det. Vel. Det er det smarteste jeg har gjort i 2011 til sammen og ti måneder senere kan jeg si at jeg har en mamma jeg også. En mamma som er der for meg, som prøver og som tør å vise at hun bryr seg og ikke legger lokk over sine følelser og reagerer med sinne. Det vil også si at jeg heller bryter sammen, gråter og sier hva som plager meg istedenfor å legge lokk på mine følelser og svare med samme mynt.

Av og til tar ting tid, ofte jævlig lang tid, men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg er veldig glad for at jeg valgte multifamiliegruppe likevel. Det har reddet noe inni meg og jeg føler meg ikke lenger tusen prosent alene.

Kjære mamma, jeg vet at du leser dette og vedder på at du har trukket fram kleenex allerede, jeg er takknemlig for at du er mammaen min og jeg er glad i deg elsker deg.

Advertisements

6 Responses to “Mor og datter.”


  1. 1 Tirill 30. October 2011 at 17:05

    Dette innlegget er fantastisk vakkert. Kjente jeg fikk klump i halsen da jeg leste det. Min mor var ikke helt slik, men jeg har også vært rasende og tatt ut mye på henne. Heldigvis har vi et veldig bra forhold nå :)

  2. 3 Tine Madeleine 2. November 2011 at 12:56

    For et utrolig røranes og bra innlegg Karianne!
    :) æ tok fram kleenex det e no helt sikkert.

  3. 5 liseliten 2. November 2011 at 16:15

    Dette er det noe av det fineste, sterkeste og mest rørende jeg har lest noen gang <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: